Jeg har ikke glemt deg!

[2Kjønn3Stønn9MånederOg1Sønn]

Jeg savner deg, jeg savner deg, heter boken jeg leser i kveld. Den handler om en jente som blir påkjørt og dør, om savnet etter henne.

 

Boken setter meg fire år tilbake i tid, til den dagen jeg fikk en telefon som rev dype sår.

 

 

Jeg sov og en ilter lyd fra mobilen min trengte igjennom søvnen, først trodde jeg det var vekking og prøvde å slå den av, men nei det ringte like iltert, i halvsøvne tok jeg den og rakk ikke å si hei engang før en rolig stemme sier: A, er død! Du tuller svarte jeg, du kan ikke mene dette seriøst, jeg tror deg ikke, hvorfor er du så rolig?? Det er sant, hun er død, se på tekst tv det står der.

 

 

Jeg tok på meg en bukse og en singlet, skippet på meg sandaler og gikk ned i tv stua på internatet, det var helt tomt i gangene for de fleste hadde allerede reist hjem for vinterferien. Jeg trodde det enda ikke, dette var en stygg spøk. Hånden min fant skjelvende fjernkontrollen og trykte inn på knappen som ville bekrefte at dette var ett groteskt påfunn av noen som ikke var helt rett i hodet sitt.

 

 

Verden forsvant for meg, jeg kjente alt blodet forsvinne fra ansiktet mitt og hjertet slo så hardt, det var ikke lengre i brystet, det hadde sprengt seg vei gjennom brystkassen min og lyden drønnet i ørene mine som torden. Ett eneste ord, det lyste mot meg, det var det eneste jeg så, alt annet forsvant fra synet mitt, det skar meg i øynene, OMKOM... 16 år gammel jente omkom... Og jeg visste, vissheten rev meg i stykker. A, du var død.

 

 

Fjernkontrollen falt sakte ut av hånden min, mersom i saktefilm, jeg registrerte ikke at den traff gulvet før jeg hadde forlatt rommet.

 

Skrittene mine ledet meg ut i snøen, i noen få sekunder forsvant bena under meg, jeg sank ned på knærne i snøen, ute av stand til å tenke.

 

Måtte finne noen, nå, dette kunne jeg ikke klare alene. Jeg gikk mot stallen hvor en av mine venninner sto ute å holdt på med hestene.

 

Ti meter fra henne stanset jeg, bena mine frøs fast en stund, jeg bare så på henne, hun så tilbake på meg, jeg bare stod der, frosset fast lenge.

 

 

Har det skjedd noe, spør hun? Tårene begynte å sile, fortere og fortere i strie strømmer. Og jeg løsnet, løp bort til henne og gravde ansiktet mitt ned i halsgropen hennes, mens alt jeg klarte å gjøre var å rope, hun er død, hun er død, og tårene kunne ikke stoppe å renne. Det var som om alt i verden aldri mer ville bety noe.

 

 

Min beste venninnde, død, seksten år gammel ble hun påkjørt og døde. Var det vondt, gikk det fort, merket hun noe, hvorfor henne, hvorfor!! Jeg dro i begravelsen, i beste mening stanset min far bilen på det stedet hvor hun ble påkjørt, han trodde jeg så gjerne ville se stedet før begravelsen, men den siste bite gikk i stykker inni meg og jeg gråt, selv om jeg trodde jeg ikke hadde igjen flere tårer. Lysene, blomstene, bamsene... Her mistet hun livet, her trakk hun sitt iste åndedrag. Smerten vokste seg større og større.

 

 

Kirken, jeg har aldri før sett så mange mennesker i en kirke, jeg har aldri før sett så mange blomster og jeg har aldri før sett så mange mennesker gråte hjerteskjærende, hun var godt likt, en fantastisk blid herlig jente som var ett enormt tap for verden.

 

Allerede i døren prøvde jeg å bråsnu, det ble for mye, det første jeg så når jeg kom inn var ett bilde av henne og i ett lite øyeblikk trodde jeg det faktisk var henne som sto der foran meg.

 

 

Min mor dyttet meg videre til kirkebenken og la armene trygt rundt meg, hun gråt hun også, sterke gode mamman min.

 

Jeg så mot kisten din, den så så liten ut, hvordan kunne du ligge i den, det måtte være trangt, hvorfor, hvorfor!! Jeg hadde lyst til å rive lokket av kisten og riste liv i henne, at hun skulle våkne og si at alt bare var en feil, hun var ikke død. Men jeg bare satt der og tårene rant gjennom noe som føltes som en evighet. Vi fulgte kisten hennes ut og la blomster på den, og noen av oss la ned dikt.

 

Jeg hadde skrevet ett dikt til henne og hengt på buketten, det diktet har aldri noen lest, det var kun til henne og bare henne.

 

 

Hun var borte, aldri mere se henne le og smile, aldri gi henne en klem, danse med henne, synge med henne, aldri mere snakke om forventningene til livet, drømmer og planer, hun skulle aldri få oppleve alt vi hadde planlagt, aldri mere, aldri mere se hennes skjønne ansikt smile mot meg, gløde mot meg.

 

 

Det er gått fire år, vet du hva jeg gjorde A? Jeg tattoverte initialene dine på armen min, flettet inn i ett mønster, jeg har deg alltid med meg, ikke bare i hjertet, men i huden også, for alltid skal du huskes.

 

Du lever i hjertene våre, en del av deg er alltid med oss.

 

Jeg tenker på deg ofte, på den tiden jeg fikk med deg, alt vi gjorde, alle gledene vi delte, tårene vi delte, du gledet deg slik til å bli myndig, men du skulle aldri rekke å bli 17 engang.

 

Jeg har deg i tankene mine A, alltid når jeg gjør noe er du med meg, så jeg lever litt også for deg.

 

 

Jeg er blitt mamma A, du var så glad i barn, du hadde blitt en fantastisk fadder for sønnen min, og en dag hadde du blitt en fantastisk mor, men du skulle aldri få oppleve det. Han er litt din også, for jeg tenkte mye på deg når jeg tok valget om å beholde han, jeg tenkte på hvor kort livet er, hvor fort det kan ende, at livet er nå og det må leves mens man enda kan leve det, du hjalp meg A, til å velge å få det største jeg har fått i livet, så han er litt din sønn å.

 

 

Jeg har ikke glemt deg, du kan ikke glemmes, ingen som noensinne kjente deg kan glemme den flotte jenta du var, det smerter at du aldri skulle få oppleve å leve til du ble gammel, få oppleve å få barn, gifte deg, i det heletatt alt man opplever i livet. Du ville blitt en flott kone for noen, en fantastisk mamma.

 

Likevel, de gode minnene kan ingen ta fra oss som kjente deg, du er med oss, vi lever alle litt for deg.

 

Din død har etterlatt ett sår som aldri helt vil gro.

 

Jeg savner deg, jeg savner deg så inderlig jenta mi!

 

 

Alltid, A, er du med meg, for jeg har ikke glemt deg og vil aldri glemme. Til minne om deg, en høyt elsket og savnet venn!

[silhah og emilie]

nå har jeg en mistanke om at vi kanskje har kjent samme person jeg..siden du skriver A og hun ble påkjørt som 16 åring...

[silhah og emilie]

trykkte litt fort der..hvis det er samme person så var vi bestevenner for mange år siden..et fantastisk menneske med et smil som lyste opp en hel hall..hun er dyypt savnet

[Trebarnsmamma30]

Vil bare si at jeg føler med deg, har selv mistet nære. Ikke venner, men familie (pappa døde plutselig bare 43 år gammel).

 

Du skriver så flott om savnet.

[2Kjønn3Stønn9MånederOg1Sønn]

Ja det kan hende silhah, hun var en fantastisk jente, skjedde i 2004, i selbu.

[Isdronningen]

så vakkert skrevet. Sitter med tårer i øynene..

[2Kjønn3Stønn9MånederOg1Sønn]

Ja det er grusomt vondt, enda verre må det være å miste ett så nært familiemedlem som en pappa:(

 

Takk for det.

[silhah og emilie]

ja da er det samme jenta:(

[2Kjønn3Stønn9MånederOg1Sønn]

Hun blir aldri glemt av oss som kjente henne

[silhah og emilie]

så absolutt ikke

[2Kjønn3Stønn9MånederOg1Sønn]

Takk rioja.

[Sivalur]

nydelig og rørende..

[Gjest Sekretøsa]

Så utrolig vakkert! Kjenner følelsene fra dagen vi fikk beskjed om at en klassekamerat var død.. alle minnene kom tilbake igjen. Huff, nå renner tårene her...

[Gjest]

Så utrolig rørende og flott skrevet. Tårene renner her jeg sitter.

Har du kontakt med foreldrene hennes? Hadde latt dem få lese dette her hvis de ville, sikkert godt for dem å vite at skatten deres fremdeles betyr noe for andre enn dem.

 

Stor klem til deg

[2Kjønn3Stønn9MånederOg1Sønn]

Takk. Ja det er grusomt vondt å miste noen. Gråter selv her, klarer ikke å stoppe egentlig,

[Mamma, mammaere, mammaest <3]

Nydelig skrevet, men alikevel dypt tragisk

Takk for at du delte.

[2Kjønn3Stønn9MånederOg1Sønn]

Jeg har desverre ikke noe kontakt med foreldrene hennes, men de vet nok at vi aldri glemmer henne:)

[Cat78♥VerdensVakresteDatter♥]

Mistet storebroren min i en bilulykke. Han var grunnmuren i livet mitt. Sorgen deler jeg ikke med noen, den er bare min.

[Anette_27 med Nathalie]

kjempe nydelige ord:) har selv mistet min beste kamerat i 2004 så eg vet alt om det innderlige savnet... er kjempe tragisk når så unge dør... min kompis var bare 22 år også... følger med deg... heldig hun som hadde en vennine som var så glad i henne:)

 

[2Kjønn3Stønn9MånederOg1Sønn]

Cat 87, det var fryktelig trist å høre at du mistet broren din:(

Ja vi sørger alle forskjellig, jeg føler det hjelper å dele sorgen.

[2Kjønn3Stønn9MånederOg1Sønn]

takk. Ja det er så vondt, heldigvis har man alltid minnene:)

[Prinsessa&pøbelr@kkeren]

Hei. Så flink du er til å skrive, du fikk meg til å sette meg inn i ditt sted, får helt vondt av det du har opplevd..

 

Var selv i begravelse til en mann som "bare" ble 58 år gammel i går..

 

Jeg tror foreldrene til denne jenta hadde blitt glad for å fått tilsendt dette.. det hadde nok gjort dem veldig trist og de hadde gjerne falt tilbake i sin bearbeidelse,men de hadde nok satt pris på å høre at noen var så glad i jenta deres, at du faktisk går med initialene hennes på deg..

 

Klemmer fra

[Tøysetipp]

Så nydelig, rørende vakkert du skriver..

 

Det er ufattelig og ubegripelig når noen man har så nær blir revet bort fra oss. Det viktigste, er som du skriver.. at de alltid er med oss.

 

Jeg har opplevd sorg på både den måten du har opplevd den (brutalt og uten forvarsel).. og en sakte død.

 

Min stefar døde helt uventet hjemme av et hjerteinnfarkt. Jeg kjenner igjen følelsen av å bråvåkne for så og få beskjed om at vedkomne ikke lenger er tilstede. Det var som fotfestet forsvant og hodet ikke hang med..

 

Noen år senere ble moren min kreftsyk og hun var også min bærebjelke i livet. Jeg visste at det alltid ville gå meg godt i livet dersom jeg hadde henne. Hun sovnet dessverre inn for et år siden, og det har vært forferdelig vondt.

 

Likevel.. så tenker jeg at livet er til for de levende. Og at man virkelig må leve det mens man har dèt. Jeg vil ikke leve livet mitt å bruke mesteparten av energien på å savne og tenke hvordan livet med de to i livet mitt ville ha vært. Livet er her nå.. Og med det utgangspunktet man har - må man gjøre det beste man kan.

 

Det var vondt å lese om venninnen din.. Hun er heldig som har en venn som deg..

 

Klemmer

[Gulosten™]

Så flott skrevet:) Blir helt rørt jeg. Tror nok også foreldrene hadde satt pris på dette.

 

Moren har laget en flott hjemmeside til henne også! Nyyydelig var den.

[2Kjønn3Stønn9MånederOg1Sønn]

Takk skal dere ha:) Å miste noen både ventet og uventet smerter, savnet vil jo alltid være der selv om det mildnes noe med årene og sorgen går med over i å huske de gode minnene.

 

Ja jeg har sett hjemmesiden, det en vakker:)