Noen karrierekvinner her som er lei...?

[La Perla]

Så flott å høre, Blåblå!

At noen faktisk våger å ta sånne valg og opplever at det var verd det.

Kan du si litt om hva du har gått til - hva var din drøm som du nå lever?

[Store My]

Hehe - nei, jeg er ikke professor - ennå, men har blitt tilbudt en god førsteamanuensislønn (og tenker å meritere meg videre). Ja, jeg tror du har rett i at vi på sett og vis har gått "motsatt vei" (HI og jeg, altså), og jeg forstår at det å "ikke ville jobbe" ikke er kjernen her. Er vel bare generelt litt lei av at en del ser på det å jobbe med kultur som et slags "kreativt fristed" (dette er ikke noe angrep på verken deg eller HI, men er en holdning jeg har møtt mange steder). Mas, press, stress og følelsen av å aldri ha fri rammer også den som har mange, små stillinger (liten prosent i hver), som jobber 4 kvelder hver uke og annenhver helg og som i tillegg sliter med dårlig råd og generelt liten økonomisk frihet - det var i grunnen det som var hovedpoenget. Forøvrig opplever jeg akademia som et, relativt sett, stressfritt sted. Da jeg kunne kanalisere all energien min inn på et område (istedenfor å leve slik som jeg beskrev ovenfor) leverte jeg avhandlingen min på under normert tid + publiserte en hel del utenom. Alt er relativt, og det er vel også slik at gresset alltid er litt grønnere på den andre siden...

[Store My]

Jeg forstår at du ikke er redd for å jobbe :-) Mitt poeng er at i kulturbransjen finnes det mennesker som jobber minst like mye som det du gjør - fordi de trenger det og ellers ikke hadde klart å få sammen en inntekt de hadde klart å leve av. Det høres absolutt ut som om du har "fortjent" et friår til å prøve om drømmen holder, og det er bare du selv som kan gi deg dette. Er det det du virkelig vil, så go for it! Samtidig tror jeg (understreker at jeg ikke kan vite dette) at det er lett å si at "trygghet betyr ingenting for meg" når du faktisk har hatt økonomisk (og kanskje annen) trygghet store deler av ditt voksne liv. Hadde du hatt 7 års utdannelse med toppkarakterer og så godt ut i et tøft frilansliv med mange småjobber som til sammen gir deg en inntekt på fattigdomsgrensa (ja, jeg kjenner mennesker som har det på et viset), så tror jeg trygghet hadde betydd noe for deg. Det høres ut som om du har en utmerket, klar, avgrenset og realistisk plan. Do it!

[La Perla]

Ja, jeg lot nå være å søke en fast førsteamanuensisstilling, til alles store forferdelse (de vokser som kjent ikke på trær). Jeg ville rett og slett ikke. Så meg selv for meg til høsten i denne stillingen, og fikk rett og slett mageknip. I

stedet tar jeg altså et tenkeår, med en litt annen slags stilling (men med rom for forskning). Hvis jeg ikke savner forskning/undervisning alt for mye, og det viser seg at gresset fakrtisk ER grønnere der ute, tar jeg skrittet fullt ut og gjør enten som HI, tar ett prøveår som wannabe-forfatter, eller noe annet som ikke er innen akademia.

Jeg har følt meg veldig dradd mellom jobb, familie, studenter osv. All fritid er potensiell skrivetid, alt jeg gjør går ut over noe annet. Og det liker jeg ikke, spesielt når jeg ikke engang får skikkelig betalt for det.

 

 

[MikroMidas]

Hvis du kræsjer, så er det i alle fall for sent!

Hvis du tar mer hensyn til alle rundt deg og hva de mener enn din egen helse og dine barns barndom, så blir det til slutt for sent å rette opp!

Hvis du ønsker å gjøre noe med livet ditt for å få slutt på dårlig samvittighet ovenfor alt og alle, så er det nå du må gjøre det.

 

Selvsagt klarer dere dere på mindre enn 50-60000 per måned!

Det har jo bare med egne krav å gjøre. Selv har vi omtrent 40000 brutto per måned, lån på 1.75 mill og to barn på 2 og 4 år - begge i fulltids barnehage.

 

Selv jeg, som stort sett er hjemme kl. 16.30 hver dag og får sett ungene mine 2-3 timer før de skal legge seg, har dårlig samvittighet fordi vi får så lite tid sammen. Jeg nekter å jobbe overtid i lange perioder på jobben. En og annen dag går nok, men jeg har gitt beskjed om at det ikke blir aktuelt å sitte laaaange dager nå som barna er så små. Denne tiden kommer aldri tilbake, så den er veldig viktig for meg.

 

Hvis det er hensynet til alle forventningene rundt deg som driver deg, så vil du før eller siden få en knekk. Er det verdt det?

[Mamma til tre søte]

Det er en annen historie, og jeg kjenner flere som har gått den veien. De som forsøker å leve drømmen samtidig som de jobber, blir selvsagt slitne samme hvor tøffe og dedikerte de er. På en måte er det jo det jeg også har forsøkt noen år nå, uten å klare å skrive det minste. Jeg vil jo unngå det stresset ved å si opp jobben. Det er uaktuelt å ta noen annen jobb ved siden av. Da kan jeg jo heller fortsette i den jobben jeg har. Dessuten tror jeg nå at jeg har såpass med kompetanse innen mitt felt at jeg kunne fått godt betalte prosjektjobber om jeg skulle ønske.

 

Kanskje er det sånn at vi alle må slite en stund i begynnelsen. Jeg har slitt, og stigen videre er jo å slite mer for å kjøpe større bolig i dyrere strøk og gi barna rike(re) venner....

[Gjest]

Jeg orker ikke skrive et langt innlegg for du har fått mange svar allerede:) Men jeg har på sett og vis gjort det. Ga opp karrieren for å starte for meg selv. Jobber vel dobbelt så mye som før, men kan tilpasse deler av tiden til når ungene sover osv. Økonomien er det verre med og jeg har mange ganger det siste året spurte meg selv om jeg angrer. Jeg angrer ikke. Det er bedre å satse og prøve.... enn å ikke gjøre det i det hele tatt sier jeg til meg selv:) Så håper jeg den økonomiske gevinsten snart vil komme også.

[Kamomille]

Jeg skal ikke råde deg til hverken det ene eller det andre. Dette valget må du selv ta!

Jeg har selv 7 års universitetsutdannelse, men jeg har valgt å "utsette" karrieren. Nå jobber jeg i staten for (etter min mening) luselønn. Men jeg går stort sett hjem kl 15.30 med god samvittighet for å være sammen med barna. Jeg har ingen store betenkeligheter med å ta ut syke-barn dager eller ta avspasering/ferie når vi trenger det. For meg er dette frihet selv om økonomien kunne vært mye bedre:)

 

Var jeg deg, ville je nok satt meg ned og vurdert den økonomiske situasjonen. Du ahr en relativt høy inntekt (etter min standard iallefall) og samlet sett har dere vel en pen utbetaling hver måned. Vi betalte også i mange år fryktelig mye på huslånet og har nå bare 300 000 igjen. Nå ahr vi satt ned avdragene kraftig til ca 5000 kr i måneden.

Dere MÅ ikke betale ned 20 000 kr i måneden på lånet, og dere MÅ ikke handle klær for 10 000 kr i måneden (klarer dere forresten å bruke så mye klær???).

 

Hva med å jobbe en liten stund til. Sett ned avdragene på låned kraftig og slutt å shoppe ting dere ikke trenger. Putt disse pengene på en sparekonto i 6 mnd eller 1 år. Så kan du si opp jobben din og leve for det dere har spart opp mens du prøver å skrive. Du kan evt. ta en lusen deltidsjobb for å sped på inntektene.

 

Du sier du ønsker å flytte ut av byen til mer barnevennlig strøk. Med deres inntekt kan jeg virkelig ikke skjønne at det skulle by på så store problemer selv om boligprisene er høye i storbyen. Dere trenger kanskje ikke engang flytte langt unna byen og likevel bo mye mer barnevennlig enn midt inne i byen.

 

lykke til:)

[Mamma til tre søte]

Takker! Det er sannheten som jeg føler den inni meg. Men jeg er redd. Det er spesielt en person som styrer avgjørelsene mine, nemlig pappa. Han mener jeg må stå på og "bli noe". Som eldstejenta har han alltid lagt press på meg til å lykkes, og i en alder av 35 har jeg ennå ikke klart å fri meg fra hans forventninger. Er det mulig?

 

Jeg vet jo at risikoen for at jeg ender opp med å ha hatt et år med masse stress, pes og skriving uten å lykkes er svært, svært stor. Overhengende, kan man si. Det er ren gambling, og jeg lykkes aldri i Lotto, for å si det sånn.

 

Med andre ord ender jeg, etter et år, opp som "mislykket forfatter". Og det vil også kunne gi meg en gedigen knekk. Ikke minst når jeg ikke får noen grei jobb/ok lønn etterpå.

[Store My]

Hehe - likte den siste der :-) Det blir liksom det ultimate målet med livet - å gi barna rike(ere) venner - og jeg er helt enig i at vi må stoppe opp og spørre oss selv om det er verdt det og om det er det vi vil. Selv planlegger jeg å kjøpe et passe stort hus og gi barna mine passe rike (eller fattige) venner i en mindre by på Østlandet. Da har vi penger igjen nok til andre ting + at jeg har overskudd til å gjøre jobben min, som jeg i hvert fall på det nåværende tidspunktet synes er kjempespennende. Høres ut som om "lagom" er et bra ord her - "rømte" selv til et mindre sted i Sverige for å ta doktorgraden min, og det var jamen godt å slippe unna hovedstadsforbrukspresset! Vi kan jo lage en egen "lagom"-klubb, tror egentlig vi er ganske enige om en hel del...

[HTC]

Prøvde å sende deg PM La Perla, men fikk det ikke til?

 

Vet ikke om jeg får dette til, vet heller ikke om dette er drømmesituasjonen, men prøver og ser. Går det ikke, da får jeg finne en annen jobb.

 

Man må bare egentlig finne ut av hva man kan og hvor viktig det er for en selv. Jeg brukte år. Var lei, men opptatt av sikkerhet. Nå prøver jeg meg. Går det, er det kjempebra, går det ikke er jeg relistisk nok til å takle det :-)

 

Lykke til alle sammen, uansett valg man tar.

[Mamma til tre søte]

hehe... vi kjøper ikke MYE klær, da.

Men jeg liker dyre klær... og sko. og vesker. og undertøy.....

Bruker sikkert over 50.000 kr i året bare på sko til alle i familien....

 

Det med å spare i 6 mnd synes jeg var en super idé. Den må diskuteres med mannen.

[Mamma til tre søte]

Takk! :-)

[Kamomille]

jeg har også sko-fetisj!

 

Men har måttet stramme kraftig inn på det etter at både jeg og mannen skifta fra det private til å jobbe i staten.

Har utrolig mye sko på kottet. har et eget kott med sko fra gulv til tak....

[Gjest]

Du sier at du lider, at du kræsjer snart. At dere har betalt ned masse på lånet, at dere vil bo mer barnevennlig til. At du bruker mye på klær og sko, ok, det kan vi kjenne oss igjen i, men her må du virkelig gå i deg selv og finne ut hva som er viktigst for deg, I EN PERIODE av livet ditt. For meg er det åpenbart hva du bør gjøre, men det er lett å sitte her og si det... Jeg har vel en "lettere" stilling enn deg, men har valgt det siden jeg kan jobbe kortere dager, samtidig som jeg ikke står stille i jobbsammenheng. Jeg mener jeg har klart å fri meg fra noen demoner som sier at jeg må være flink pike og jobbe ræva av meg. Til syvende og sist er det kun jeg (og min mann) som skal bestemme hvordan vi vil ha det. Når jeg tenker meg om er det faktisk aldri noen som har kritisert mitt valg av jobb/karriereløp, det er bare mine egne tanker som gjør at jeg tror jeg vet hva andre mener - kanskje det er sånn med deg også?

 

Du virker som en intelligent person med mye god jobberfaring. Nå vet jeg jo ikke hvor lett det er å få en stilling som den du har, men for meg virker det som du har masse erfaring. Klart ikke løpet er kjørt for deg selv om du velger å roe ned en periode med dine små barn. Det er det mange som gjør, og mange som har forståelse for. Lykke til uansett hva du velger.