Noen karrierekvinner her som er lei...?

[Mamma til tre søte]

Jeg har en tøff karrierejobb, men tjener ikke spesielt godt iforhold til innsatsen jeg legger inn. (ca. 600.000 per år inkludert tillegg)

 

Med 7 års utdannelse føler jeg at alle FORVENTER at jeg gjør superkarriere, og akkurat nå er jeg da også i ferd med å få en sjefsstilling på jobb. Men jeg er lei. Veldig lei. Det er ikke for min skyld jeg jobber lenger, det er for forventningene og for familieøkonomien. Vi kan jo ikke fortsette å bo i en liten byleilighet med 2,5 soverom, vi som har barn og gode utdannelser. Det sømmer seg ikke, føler jeg.

 

Barna mine lider ikke, men jeg lider. Enkelte uker ser jeg dem bare noen hektiske minutter hver morgen mens jeg strengt formaner dem å skynde seg. Deretter er jeg borte fra dem til lenge etter at de er i seng.

 

Livet føles for kort til å ha det sånn.

 

Vi har regnet på det, og tror vi skal klare oss på min manns inntekt en stund, men tør vi det? Tør jeg si opp jobben min i drømmefirmaet? En bedrift jeg sikkert ikke får jobben tilbake i, - der er mange som banker på døren. Og hva da, får jeg tilbake en jobb med en lønn jeg kan godta, med et innhold som er interessant? Hva med pensjon og alt det der? I tillegg er vi jo vant til å bruke 50-60.000 kroner i måneden. Kan vi klare oss på halvparten?

 

Selvsagt klarer dere det! sier engelen på høyreskulderen forlokkende. For det første har vi "bare" 500.000 kr igjen på huslånet. Vi kan selge den ene bilen, og skru ned på betalingstakten på lånet (nå betaler vi 20.000 kr i mnd).

 

Men det må i alle fall bli slutt på å kjøpe klær for over 10.000 kr i mnd... Det bør jo gå, selv om vaner er vonde å vende.

 

Min drøm er å leve som kunstner. Jeg vil skrive bøker. Romaner.

 

Så snakker djevelen på venste side: Det er jo umulig å få til å leve av bøker. Man får ikke utgitt bøker, det får nesten ingen.

 

Alle rundt meg fnyser de gangene jeg har forsøkt å nevne drømmen min. Den er blitt hemmelig. Jeg tør aldri fortelle om den høyt. Og aldri har jeg skrevet noe ferdig, langt mindre forsøkt å utgi noe. Det har jeg aldri hatt overskudd til. Om jeg skal forsøke må jeg ha fri fra jobben.

 

Permisjon, sier dere kanskje? Det har jeg forsøkt, men fikk ikke innvilget søknaden. Da gjenstår bare muligheten for å si opp jobben.

 

Problemet er bare at jeg ikke er helt sikker på om djevelen er djevel eller om det er engelen som er det? Eller om de begge er like jævlige?

 

Jeg kræsjer snart.

 

 

 

[*ale*]

Får du ikke perm uten lønn heller? Hvis grunnen er at du skal være hjemme, og ikke jobbe for en konkurrent? (klausul i en evt permavtale)

[Trollemor og snuppa!]

Ungene dine er små en gang, og karriere kan man også gjøre senere?

 

Hvis du har syv år utdannelse kommer du sikkert til å få en bra betalt jobb senere også.. Og skru ned på forbruket klarer dere..

 

Som jeg sier; Det er ikke den fine bilen og materielle ting man husker når man blir gammel.. Det er tiden man tilbringer med familien - barna! Minner, opplevelser, samvær.. Skape noe godt hjemme!

 

Men hva med en mellomting? Går det an å jobbe redusert? Kanskje ikke i det firmaet du jobber i men med noe annet?

[wirre;o)]

denne tiden med ungene dine får du aldri igjen, jobber finnes det mange av.

eleler; kutt ut shopping og venner i to måneder og se hvor mye tid du får til barna da. handling av klær og mat får du betale folk til å gjøre for deg.

Kutt ut avdragene i to måneder og bare betal renter. da vil dere få ekstra penger på sparekonto. du har sikkert tre måneders oppsigelsestid, bruk den tiden som en slags innkjøringsperiode for deg selv. klipp visakort i to, legg bankkortet på jobben til mannen din og gå fysisk i banken for å ta ut penger. det gjør underverker på pengeforbruket;o)

[*bolla pinnsvin*]

Hvis det virkelig er sånn du føler det, så må jeg bare si at livet er for kort og ungene blir store for fort. Kanskje går det bra å skrive bøker, kanskje ikke, men da har du i alle fall prøvd å leve ut drømmen din og det er det nok mange som aldri tør. Kanskje får du tilbake den flotte jobben, kanskje ikke, men en god jobb får du nok alltids senere bare du er villig til å jobbe for den.

 

Det eneste jeg kan si med sikkerhet er at du aldri kommer til å angre på at du har vært der for barna dine, enten det innebærer at du trapper ned til en 80% stilling, en mindre krevende jobb, eller at du blir hjemmeværende noen år.

 

Lykke til uansett hva du velger

[Trollemor og snuppa!]

Og det er viktig å være tro mot seg selv...

 

Jeg har også funnet ut at det er viktig å finne ut hvem man VIL være, og ikke være så opptatt av hvem man BURDE være.. Forventinger fra en selv og omgivelsene kan føre en på villspor! Du må finne ut hva DU vil og hva DU ønsker med livet ditt.. (Også kan du kanskje gi blaffen i de andre?)

[:::) Frøken Velferdsrett]

nå kan jeg ikke sette meg inn i din sitvasjon.

 

men jeg hadde 255 000 i lønn før, nå har jeg langt høyrer utgifter og 126 000 ++ og ett barn. det var temlig heftige omstilligner som måtte til. men jeg valgte det for og gå på skole for og bli det jeg vil bli.

 

sånn sett kan det sammenlingnes. for man må ofre noe for og få noe. jeg ofret store deler av min lønn og har ingen mann så dette er de pengene vi har. men jeg er glad, glad for at jeg har et mål og at jeg kan se at jeg en gang i fremtiden får drevet med det jeg virkelig vil.

og jeg er glad for at jeg kan hente småne tidligere osv.

 

men han har ikke stort fint hus, ikke dyre klær osv. men det er matrielle ting. det er ingen ting.

 

du greier alt du vil! du må bare sattse. nå har du muligheten!

 

er det ikke mye bedre og prøve? enn og angre på at man aldri prøvde?

[KajsaLuna]

Jeg kjente meg som deg for noen år tilbake. Hadde omtrent maken lønn, og følte at jeg hadde drømmejobben men at det allikevel tok mer enn det ga.

 

Vi hadde 2 barn på det tidspunktet, og hadde vært igjennom noen ting med sykdom i familien. Jeg trodde aldri jeg kom til å få enn bedre jobb, aldri tjene bedre, aldri få nok overskudd - listen var lang som et vondt år.

 

Men jeg tok sjansen, byttet jobb og fikk et annet liv. Et liv jeg kunne leve og ha det godt med. Det er stort press til tider, men jeg har blitt eldre og takler det på en annen måte. Nå tjener jeg omtrent en mill i året og har det veldig bra. Jeg kunne kanskje sett ungene mer, men de er alltid sammen med enten meg eller faren sin på fritiden, vi har sjelden barnevakt. Det fungerer fint.

 

Jeg skal ikke råde deg til noen ting, men et tips er å følge hjertet noen ganger også.

[KajsaLuna]

En ting til er å totalskjerme helger, og kutte ned på reiser. Jeg har blitt en stor tilhenger av telefon eller videokonferanser, web-cam er en hit i min bedrift.

 

Ikke vær redd for å stille krav!

 

Og begynn tidlig om morningen, da får du gjort mye. Hos oss leverer mannen i bhg og ordner morgenstellet, mens jeg henter og lager middag - og så snur vi etter noen måneder. Fungerer supert.

[Monajenten]

KajsaLuna, jeg tar gjerne imot jobben din:-O

Hva jobber du som?

[Mamma til tre søte]

Joda, jeg ser måter å gjøre livet lettere på også i dagens jobb. Men hva med drømmen min? Er det dumt av meg å ha den?

 

(PS. Jeg har hatt den uavbrutt siden jeg var 5-6 år gammel, og har alltid "visst" at jeg skal skrive bøker før eller siden. På barneskolen sa norsklæreren min til meg at hun skulle spise katten (!) sin om jeg ikke ble forfatter. Ifølge henne skrev jeg som en voksen allerede da jeg var 12 år gammel. Fra jeg var 20 har jeg ønsket dette sterkt. De siste årene har jeg laget ferdig 2 romaner i hodet, men jeg klarer ikke å skrive dem ferdig uten å konsentrere meg, dvs. ha helt jobbfri en periode.)

[Monajenten]

Kan du ikke prøve å få til det forslaget til hun som svarte først?

Altså, få permisjon uten lønn mot at du ikke jobber for andre, men kun er hjemme?

 

Jeg har også en forfatterspire i meg, men tenker som djevelen på skulderen din - kan man leve av det da?

Jeg syns du skal følge drømmen din, jeg. Dere har god inntekt, og hvis dere klarer å spare opp litt istedenfor å shoppe, i evt. oppsigelsesmnd. dine, kommer det til å gå helt fint.

 

Vil også påpeke at det første jeg tenkte da jeg hadde lest ferdig innlegget, var: Fy søren så bra skrevet!!!

 

Go for it!!!!!

[Mamma til tre søte]

:-)

 

Snilt sagt.

[Monajenten]

Nope!

Jeg er ikke snill, jeg er ærlig:-)

 

Og det var garantert læreren din også.

Følg drømmen. Det gjør deg lykkelig.

 

Det er bedre å prøve og feile, enn å angre på at du aldri prøvde!

[KajsaLuna]

Monajenten: men jeg har jo jobben min selv jo )) Sa jo at jeg liker jobben min nå. Den gamle jobben min er nok også besatt etter x antall år.

 

Men jeg skal heller si ifra ))

 

Jeg jobber innen finans i en stor bedrift.

 

 

[La Perla]

Kjenner meg igjen.

Hva med å ikke lenger være så forferdelig flink pike som mange av oss "karrierekvinner" ofte er? Kanskje det er på tide på prøve å følge hjertet og ikke gjøre alt man egentlig "bør".

 

 

[Mamma til tre søte]

Ja.... det hadde vært noe... Men det er så skummelt.

[La Perla]

Har sendt deg pm

[Mamma til tre søte]

Takk!

Har svart. :-)

[Store My]

Må bare strø litt malurt i begeret her... Har du tenkt på hva du gir opp når du gir slipp på jobben din og lever på mannen din for å kunne leve ut drømmen om det "frie livet som forfatter"? Jeg er ikke forfatter, men er utdannet innenfor et annet kunstnerisk yrke, og har fulgt "drømmen min" i mange år som frilanser (og kjenner mange andre som også gjør det). Å leve på en inntekt er ikke det største problemet i dette regnestykket , slik som jeg ser det, derimot det å gi opp (eller aldri opparbeide) sin egen økonomiske frihet. Det er lett å sitte i godt betalte (men stressende) jobber å drømme om et friere, mer bohemisk liv. Om du tror at kunstnere (av alle slag) jobber mindre, tar du feil. De jobber beinhardt og er minst like stressa - for småpenger. Selv er jeg så heldig at jeg kunne kombinere min utdannelse med en doktorgrad, og er nå på vei inn i akademia med en årslønn på cirka 500 000 (hvilket er godt betalt i mine kretser). Jeg vet med meg selv at den tryggheten og friheten det gir meg som individ kommer jeg ALDRI til å gi fra meg igjen. Og jeg jobber mindre nå enn da jeg arbeidet som frilanser og tjente 300 000. Dessuten sover jeg bedre om natta og er generelt mer stabil og lykkeligere som karrierekvinne :-)

[Tøysetipp]

Det høres ut som avgjørelsen har fallt allerede. Men, du er redd.

Du har helt sikkert overveid dette nøye, for og i mot og opp i mente..

 

Jeg vil likevel få si at å leve livet på sine egne premisser føles vidunderlig, når man endelig har blitt fortrolig med avgjørelsen.

 

Er ingen karrierekvinne, men kan relatere meg til noe lignende. Jeg var godt gift med barn, jobb, og utdannelse og var utad det paret som som alle trodde kom til å vare livet ut.

 

Jeg hadde fått høre en mannsalder at jeg måtte bli sykepleier fordi jeg var omsorgsfull og snill. Dessuten måtte jeg gifte meg en god mann. Slik ble det, fordi alle ville det sånn.

 

Så gjorde noen det slik at jeg endelig turte å innrømme ovenfor meg selv hvem jeg var, og hvilken legning jeg hadde.

 

Nå lever jeg i beste velgående, med en jente-kjæreste og skal begynne siste året på en utdannelse _jeg_ brenner for og føler meg 'hjemme' i.

 

Det har selvsagt ikke kommet gratis. Men, det føles utrolig godt nå.

 

Like fullt er det gjerne slik at livet ikke bestandig følger med i nåtiden. Og andre tanker og drømmer får spillerom til og bearbeides og modnes.

 

Ønsker deg all lykke. 'Svaret' vet du nok allerede, selvom det kan føles som mange omveier for deg akkurat nå.

[La Perla]

Da har jo dyu gått en annen vei enn HI. Det er vel ikke det at hun ikke vil jobbe som er kjernen her, men at hun vil gjøre noe hun alltid har drømt om.

Jeg kjenner meg igjen i hennes innlegg, og jeg er i ferd med å bevege meg iu motsatt retning av deg, menlig UT av akademia. Hvorhen? Det vet jeg ikke ennå, men jeg skal henge litt utenfor i en "hybridstilling" i et års tid, og deretter tror jeg at jeg forsvinner bort fra det som for meg er mas og press og stress og følelsen av aldri å ha fri.

 

(forresten...bra lønn! er du professor?)

[Mamma til tre søte]

Store My:

Jeg er ikke redd for å jobbe. Tvert imot jobber jeg mye mer enn jeg trenger. Mye mer enn andre på jobb. Samtidig er jeg en person som må være inspirert for ikke å brenne opp når jeg jobber. De siste to årene har jeg forsøkt å skrive ved siden av jobben, men klarer ikke å samle meg om skrivingen når det blir bare noen minutter her og der. Jeg må ha mer tid.

 

Om jeg sier opp jobben og gir meg selv et år på å få utgitt en bok, så betyr ikke det at jeg lever noe frihetsliv. Jeg har aldri drømt om slaraffenliv, men om å skrive. Jeg har aldri drømt om noe bohemliv, men om å skape ting som inspirerer meg.

 

Trygghet betyr ingenting for meg, men mye for min mann. Jeg ville nok alltids klare meg, men vet at jeg ikke kan "leve på mannen min" i mer enn 1 år. Da må jeg videre. Jeg tror vel jeg skal klare det, selv om jeg kanskje ikke kommer like langt som om jeg fortsetter på "det rette sporet". Men noe skal jeg da alltids finne på... Selv om jeg gir forfatterdrømmen en sjanse et år.

 

PS. Jeg er ikke lykkelig nå, så jeg satser egentlig ikke annet enn min families økonomi. Det kan jeg leve med etter 10 års full innsats. Jeg har f.eks. tre barn uten å ha hatt mer enn noen få mnds permisjon. Tilsammen.

[Mamma til tre søte]

Takk Tøysetipp. Jeg har visst svaret i 15 år uten å ta "skrittet" ut av "flink-pike"-skapet, men er usikker på om tiden er inne... ennå. Kanskje burde vi bli mer etablert først. Vi bor i leilighet, men burde hatt barnevennlige omgivelser. Om jeg holder ut noen år til, så blir det litt bedre. På den annen side, hva om jeg klarer dette på "min måte". Da har jeg jo kastet bort enda flere år av livet mitt med å være ulykkelig.

 

Jeg er ulykkelig nå. Jeg er ikke på bølgelengde med meg selv. Den ordentlige meg er "i dvale" på innsiden, og venter på at kamikaze-personen på utsiden skal slutte nazi-karriere-opplegget sitt.

 

[HTC]

Jeg har gjort det store spranget!

 

Høy stilling, bra lønn, sikkerhet osv osv.

 

 

Nå er jeg på egenhånd. Utrolig skummelt, stor frihet og følelse av usikker fremtid.

 

Alle rundt meg og spes meg selv har vært opptatt av 100% sikkerhet. I en alder av 39 velger jeg motsatt av hva jeg alltid trodde om meg selv, det morsomme er at jeg opplever 100% støtte =)

 

Tenk deg godt om, og avogtil er det riktig å bare hoppe i det ;-)

 

Lykke til!