En liten mulig provokasjon....

[Gjest]

I lys av en oppgave jeg jobber med nå i innspurten av pedagogikkstudiet mitt som tar for seg faren for at sosial ulikhet reproduseres i skolen.

 

Det snakkes jo mye om skolen for tiden, spesielt da at kvaliteten er for dårlig siden elevene jo presterer dårligere her enn i andre land. Nå er jo målingene helt på tryne, men det vet vel de fleste av dere, i og med vi har et helt annet inkluderende skolesystem enn endel andre land og derfor nødvendigvis må ende opp med et dårligere gjennomsnitt, men dog. det fokuseres mye på det.

 

For en tid tilbake var det en artikken i BT om at egentlig er det foreldrene som må ta skylden, og ikke skolen, og artikkelsen viste til andre land hvor foreldrene var betydlig mer engasjerte i sine barns skolegang enn her i Norge.

 

Som både mor til en som snart blir skolegutt og som nesten ferdig utdannet lærer (med litt erfaring fra skolen fra før) så føler jeg at jeg står litt i begge leierer her. Fra foreldresiden merker jeg at jeg føler det er skolen sitt ansvar å lære sønnen min ting som å lese, regne, lære om historie, samfunnet, religioner osv, det er jo det skolen er der for er det ikke? Joda, jeg skal hjelpe ham med lekser og følge opp, men læreren er den som får betalt for å lære ham ting. Som lærer ser jeg saken fra en helt annen side. Min jobb som lærer ER å formidle visse verdisyn, motivere og veilede elevene til å oppnå kompetansemålene osv, men det er ikke mitt ansvar alene. Spesielt ikke når så mange foreldre i tillegg tydeligvis mener oppdragelse også er noe skolen må ta på seg, da får en ofte mer enn nok med å få elevene til å faktisk sitte i ro på plassen sin og være stille lenge nok til å få gitt beskjeder. Dersom barna skal klare å få god kompetanse og virkelig få oversikt så trenger de faktisk at også foreldrene engasjerer seg. Spesielt i et land hvor vi har så korte skoledager og derfor må basere oss på endel lekser for å rekke over alt.

 

Når jeg har vært inne som lærer så er det en ting som ofte tydelig går igjen. Og det er om elevene får hjelp hjemme eller ei. Ironisk nok får jeg nesten si, så er det ofte de sterkeste elevene som får mest hjelp, mens de svakeste, som virkelig kunne trengt oppfølging, ikke får dette hjemme. Foreldrene orker ikke, gidder ikke, eller mener rett og slett at all læring hos barnet er læreren sin jobb, inkludert normal oppdragelse.

 

Så da lurer jeg litt på, de som sutrer mest over at skolen er så dårlig, er de selv villig til å ta selvkritikk for det dersom de ikke hjelper barna sine så mye? Mener de vrikelig oppriktig og seriøst at en enkelt voksen, læreren, skal klare å både opprda og undervise 24-25 elever +/- helt alene og få alle til å oppnå et strålende resultat? Mener dere som foreldre at dere kan fraskrive dere ansvaret for deres barn sin læring? Jeg tror mange mener det, og jeg tror faktisk mye av grunnen til dårlige resultater ligger her, i at altfor mange foreldre regelrett driter i skolehverdagen til barna sine og bare er glad de har et sted og være og noen andre som kan ta litt ansvar for dem slik at de selv slipper.

 

Hva mener dere?

[Anne-B.]

Man må følge med. Mine foreldre hjalp meg aldri med lekser fordi jeg så å si aldri trengte hjelp, og var det noe, så kunne de ikke hjelpe. Da oftest med matematikk. Jeg har gamle foreldre uten høyere utdannelse. Jeg har nok vært heldig, fordi jeg alltid har tatt ting lett og har sluppet å streve. Men de var på foreldremøter og tok tak i ting om det var noe, så de har alltid deltatt og brydd seg.

 

Oppdragelsen er det vi foreldre som skal stå for. Når barnet begynnerpå skolen, betyr ikke det at vi får fri fra alt. Verdier må komme hjemmefra -også. Skole og andre miljøer kan være med og påvirke.

[Måsa so skit på ferjo]

Jeg mener at det utelukkene er skolen sitt ansvar å lære barna mine etter læreplanen.

 

MEN for at en lærer skal kunne lære mitt barn noe, må det ha lært en del grunnleggende hjemme:

- Høflighet

- Lydighet

- Respekt

Og dette er utelukkende foreldrenes ansvar!

 

Men når barna er ferdige på skolen for dagen, er ikke læringen over....leksene er foreldrenes ansvar!

 

Det å ha rutiner på lekselesing, og å være der for å hjelpe er viktig.

Det er ved lekselesing de bearbeider stoffet de har lært på skolen, og for at de skal få lært det de skal lære på skolen, må det gjøres en innsats hjemme også.

Og det er ansvar foreldre ikke kan fraskrive seg!

[Gjest]

Selvfoelgelig maa foreldre traa til selv om de vil at barna skal ha best mulig utgangspunkt, men mange orker vel ikke etter en lang dag paa jobb? Jeg synes i hvertfall det er rart at mange synes det er skrekkelig aa jobbe heltid naar barna er smaa, men ikke naar de har begynt paa skolen. Jeg har det omvendt jeg. Jeg har tenkt aa jobbe deltid foerst naar det er paa tide med litt mer laering.

[Gjest]

Oppdragelse er foreldrenes ansvar. Klart det skal følges opp på skolen, men det grunnleggende må jo være på plass lenge før skolealder og det er foreldrenes ansvar å lage skikkelige mennesker av dem de setter til verden.

 

Når det gjelder læring mener jeg det er veldig viktig med oppfølging hjemmefra. Ikke nødvendigvis det at foreldrene fungerer som pedagoger og lærer barna ting (for det er lærerne flinkere til). Men at foreldrene fungerer som veiledere, som passer på at det blir satt av tid til læring. Som er der og kan forklare om det er en oppgavetekst som er uklar, eller som kan hjelpe til med å finne frem en regel som er lært men glemt igjen.

 

Det er også viktig at foreldrene er tilstede for barna og SER hva de har lært, ser hva de mestrer og gir ros for dét. En forelder som ikke vet hva barnet jobber med, og hva barnet får til kan heller ikke gi ros, for det vet ikke hva barnet har lært.

 

Foreldre skal passe på at ukeplaner blir fornuftig fordelt utover uka, slik at arbeidsbyrden for barnet blir jevnt fordelt. Det skal også ha kontakt med skolen om hvordan barnet utvikler seg, hva det må jobbe mer med og hvordan barnet bør jobbe også følge opp de råd som blir gitt.

Både for at barnet skal få gode læringsvaner og for å forhindre at lekser og skole blir altoppslukende. Det skal være tid til andre ting enn lekser i løpet av dagen :-)

 

Så, for meg er skolen et samarbeidsprosjekt. Grunnlaget for oppdragelsen skal legges hjemme og følges opp av skolen. Grunnlaget for læring skal legges av skolen og følges opp av hjemmet.

[Gjest]

Og jeg må tydeligvis jobbe litt med norsk rettskriving før mini begynner på skolen ... det er heldigvis mange lange år igjen til den dagen ;-)

[Gjest]

Den siste der sier igrunnen alt synes jeg tingeling, du fikk virkelig sagt det :-)

 

Likevel opplever jeg som lærer at mye av tiden går bort i oppdragelse og terping på ting de burde fått litt mer oppfølging på hjemme og altfor lite til å lære noe nytt.

 

 

[Chanelle med ♀♂♂♂]

Er så enig, Alva!

Er både lærer og mamma selv, og jeg lærer da vitterlig ungene mine minst like mye i hjemmet som på skolen. Og det skulle da vitterlig bare mangle! For meg er barnas læring en svært viktig del av oppdragelsen.

 

Men i Norge er det blitt sånn at det er samfunnet som skal ta vare på ungene etter at de er avvendt fra puppen. Det er liksom barnehage og skole som skal få skikk på oppførsle, skolen skal lære dem å lese (den er grei, for akkurat lesingen er nokså kompleks...) men allmenndanningen; religion, heimkunnskap (som det før het) fysisk fostring osv, den bør jaggu vi foreldre ta like mye som skolen!!

[Gjest]

Ja, det er det jeg også er begynt å tenke nå. Å lære barna litt om samfunnet vårt, religioner, hvordan de setter over poteter osv, det er jo mitt ansvar som mor også, ikke bare skolen sitt.

[La Perla]

Men her peker du jo også på noe som faktisk er et problem, nemlig at de sosiale forskjellene ihvertfall ikke bli mindre dersom ansvaret for læring i for stor grad faller på foreldrene. Fordi det da blir de barna som har foreldre som følger opp som klarer seg best, mens de andre - som oftest med mindre ressurssterke foreldre - klarer deg dårligere.

Jeg er enig i at vi foreldre har et veldig stort ansvar, men det er lett å si for "oss" som har de sosiale ressursene som skal til for at VÅRE barn klarer seg - men faktum er at det ikke er alle hjem som har det.

[Gjest]

Ja, jeg er veldig enig, men det er veldig mange foreldre som anser det som at de selv ikke har noe ansvar...

Det er jo oftest de elevene som sliter også (og som dermed bruker mye ressurser)

[Gjest]

Jeg hjelper gjerne sønnen min, men han sliter like fullt med skolen...

Synes lærerene gjør en til tider dårlig jobb og er forbanna for at JEG må være "lærer", jeg har ikke pedagogisk kompetanse for fem flate øre...så det er dårlig deal for hans del.

 

Heldigvis går han nå på en skole som holder noe bedre kvalitet faglig enn de andre så det er et håp nå om at det løser seg.

 

 

[Gjest]

Ja det er nettopp dette jeg jobber med i oppgaven og at det ER her problemet ligger. Samfunnet og skolen baserer seg for mye på at foreldrene skal stille opp, og det er det mange som enten ikke evner eller orker/gidder og dermed blir det på en måte foreldrene sin "feil" om det ikke går bra og så er vi inne i en ond sirkel og sosial ulikhet reproduserer.

[Odine!]

Jeg tenker slik at skolen har ansvaret for læring av skolefag, mens foreldre har ansvar for oppdragelsen.

 

Selvsagt må vi følge med og sørge for at barna gjør leksene, og hjelpe hvis behov. Men det er ikke alltid man kan hjelpe barna sine med leksene. Søstrene mine fikk ikke hjelp med deling i matematikken, fordi de lærte en annen dele-metode enn det foreldrene mine hadde lært på skolen. Og noen foreldre sleit kanskje selv på skolen, og er ikke i stand til å hjelpe like mye som foreldre som var skoleflinke.

[meg & to små vampyrer]

Selvfølgelig skal man hjelpe til hjemme. Men det store problemet da er jo, som du sier, at sosial ulikhet reproduseres. Ikke bare fordi ressurssterke foreldre har bedre tid og evne, men fordi elever fra disse hjemmene ofte vet mer om hva slags kunnskap som blir anerkjent i skolen.

 

Dette er jo et kjempeproblem for den norske skolen som så lenge har fokusert på likhet og like muligheter og inkludering for alle elever i EN skole. Kanskje målet om likhet ikke nødvendigvis er det beste utgangspunktet? Kanskje ikke alle elever skal forvente et strålende resultat, fordi de er såpass ulike som de er (selv om de samles i en klasse).

 

Jeg må si at jeg synes tanken om at alle skal ha like muligheter en flott tanke, men at jeg ikke tror alle får det ved å få lik undervisning.

 

 

[La Perla]

Åja, OK.

Det høres ihvertfall ut som en veldig interessant oppgave.

 

[meg & to små vampyrer]

Oi, ser at det ble litt på siden Alva.

 

Men jeg klarer ikke la væe å reflektere utfra mine utgangspunkt og tidligere oppgaveskriving. ironisk nok. He he.

[Gjest]

Men tror du virkelig at skole, uansett hvor bra, virkelig kan gjoere alle likestilte uansett hva slags hjem barn kommer fra? Burde det ikke heller vaere slik at de som har behov for mer oppfoelging faktisk faar det enn at vi som foreldre skal miste enda mer ansvar for vaare barn? Jeg synes man burde kunne forvente at foreldre stiller opp, men man burde ha mulighet til aa hjelpe dem som faktisk ikke faar noen hjelp noested synes jeg.

[UnePune äntligen hemma!]

For å si det sånn: hadde barna mine fått for dårlig opplæring på skolen, hadde jeg ikke bare gitt opp og skyldt på lærerne...da måtte jeg ha jobbet mere med dem selv. Ikke at jeg hadde synes det var greit, men jeg ville ikke latt det gå ut over mine barn.

 

Gleder meg til å hjelpe ungene mine med lekser jeg =) Er selv utdanna lærer, men trur ikke det er noe for meg - har nok med å oppdra mine egne barn =P

[Gjest]

Ja, det er et komplekst problem, som ofte er vanskelig å ta opp med de foreldrene det gjelder også...

I dagens undervisning forventer man jo at elevene skal ha tilgang til f eks PC hjemme, men ikke alle har det.

Mange elever bor også i to hjem (skilte foreldre) og standaren kan dermed variere fra uke til uke :-S

[Gjest]

Nettopp!

 

For ikke å snakke om paradokse av elevurdering i Norge. På den ene siden skal vi gi tilpasset opplæring, motivere elevene og annerkjenne dem for der de er. På den andre side må vi like jæ*** fullt gi dem karakterer og putte dem i bås og attpåtil belønner samme staten som vil at vi skal gi tilpasset opplæring skoler som har elever som gjør det bra rent karaktermessig. Forstå det den som kan hvordan de mener at disse to tingene skal kunne forenes? Det nytter fint lite å klappe Ola på hode og si han gjør en glimrende jobb og viser stor personlig fremgang når du like fullt må gi ham atter en dårlig karakter fordi han tross alt ikke opplyller målene bedre enn sist...

[Odine!]

Jeg har også lærervenner som har elever der foreldrene ikke bryr seg så hardt om skolegangen, for "de skal jo allikevel begynne og jobbe på lokalbedriften/-fabrikken når de blir voksne" (dette synes jeg virker svært utrygt å satse på, siden det stadig vekk er bedrifter som flagger ut)

[meg & to små vampyrer]

Ja, målene er ganske paradoksale. Og at man skal måtte være den som utøver dette er nok kanskje en av de største grunnene til at jeg enda ikke har ville ta ped og gå den veien.

 

Det er et voldsomt ansvar. Og det er kjempevanskelig å skulle være den som formidler alt dette til foreldre og kanskje i tillegg at man ikke har nok personale til å hjelpe de som trenger ekstra oppfølging. Uff.

 

For å si det slik, så forstår jeg godt at mange lærere blir utbrent fort, jeg tror mange av de lærerne som er flinke og veldig samvittighetsfulle prøver å gjøre alt dette...

 

 

 

 

[mamman til to gutter]

Elevene bør lære nok hjemme til at de kan lære på skolen, så de kan fortsette å lære hjemme:-)

 

Hvis de har det grunnleggende som feks oppdragelse hjemmefra, så får læreren mulighet til å konsentrere seg mest om det faglige og så må foreldrene igjen legge til rette så barna får gjort lekser hjemme. Det bør ikke være behov for at foreldrene skal hjelpe barna med lekser, men foreldrene må sette av tid til det og hvertfall sørge for at de vet at alle leksene blir gjort, selvom de ikke nødvendigvis klarer å hjelpe dem med deling el.

 

Mangler oppdragelsen, må læreren bruke tid på det og det blir mindre tid til det faglige, som gjør at foreldrene må hjelpe dem mer hjemme, noe ikke alle har mulighet til og da blir det forskjeller.

[happybirthday]

Jeg tror mange foreldre mener det er lærerens/skolens ansvar alene, fordi læreren får betalt for å lære ungene å lese og skrive osv. Er i utgangspunktet der, jeg også. MEN der er et stort men, og det er at mange ikke tenker på at ungene også må følges opp hjemme, både med lekser og ikke minst oppdragelse.

 

Og med oppdragelse tror jeg faktisk mange foreldre synder. For hvis man skal tolke det mange foreldre her skriver, så mener jo ALLE at de gjør en enestående innsats med sine barn ang. oppdragelse, så "da kan det ikke være min unge det er noe feil med, men da er det lærerens feil at han ikke lærer noe".

 

Og med det en slik tankegang som at JEG som forelder er "feilfri" i min oppdragelse av mine barn, så tror jeg ikke det faller inn mange foreldre at det kan være et problem å få arbeidsro nok for læreren faktisk å gjøre det de er betalt for: nemlig lære bort ting. For hvis alle foreldre tenker slik om egen fortreffelighet, er det jo lett å skylde på at det er skolens feil alt sammen, for "JEG har iallfall oppdratt min unge godt, - så min unge kan jo umulig læreren ha problem med". At unger kan oppføre seg helt annerledes når de er ute av foreldrenes øye, tror jeg rett og slett mange foreldre ikke tenker på.

 

Dessuten er det noe med at samfunnet nå til dags er individualistisk. Dvs at det fokuseres på individets rett til utvikling, selvrealisering og barns rettigheter på en slik måte at det fort kan få barn til å bli usympatisk selvhevdende, er min mening. Å f.eks si til barn at ingen lærer har lov til å "ta tak i en" ol, KAN være å gi barnet mer ansvar og frihet enn det barnet faktisk er modent nok til å takle. Ikke at jeg mener at en lærer skal kunne slå et barn. Men forstår veldig godt en lærers fortvilte situasjon, hvis 20 elever nekter å sitte rolig og utvise normal respekt og folkeskikk overfor læreren, og roper om "barns rettigheter" tvert læreren prøver å f.eks ta tak i armen på en unge for å lede han bort til plassen sin..

 

Jeg har to ulike erfaringer: et barn som er superflink med tall og ord og som lærern hans sa: han er litt unik i den forstand at han faktisk er kjempegod i samtlige fag, i stedet for enten språk eller matte, slik en del er. Så her er utfordringen å hele tiden sørge for at han får nok utfordring på sitt nivå. Er livredd for at han skal "dasse gjennom skolen", og bli skolelei og bråkete og gi opp ved første motstand, fordi han "alltid har klart ting så lett". Derfor har vi vært veldig bevisst på å han SKAL sette seg ned med lekser før lek, selv om han egenltlig ikke trenger det (siden han rent faglig ligger milevis foran de andre). Men det er mer for å lære han evnen til å holde ut, gjøre ting han evt. synes er kjedelig eller ikke har lyst til akkurat da, og ikke minst lære han god studieteknikk. Barn trenger å vite at de må "gjøre en jobb", kjempe litt for å komme i mål, liksom. Iallfall tror jeg det er viktig. Det er ikke alt i livet som er like morsomt å gjøre, men det må gjøres likevel. Og så er det ekstra morsomt når man kan høste fruktene av det. Og akkurat den verdien i at det å gå vegen til målet er like viktig som målet i seg selv, - det er en verdi jeg synes er viktig at mine barn får med seg.

 

For det andre barnet jeg har, så har det måtte kjempe atskillig mer for å oppnå samme ferdighetsnivå som sin lillebror, på skolen. Men han har iallfall fått innarbeidet viktigheten av å måtte jobbe for tingene, og ikke minst fått innarbeidet god studieteknikk - noe mange av de andre klassekameratene hans som i utgangspunktet tok ting lett, ikke har fått lært seg. Det synes veldig godt nå som de går i ungdomsskolen og faktisk må legge ned litt innsats for karakterene.

 

Vel, ble litt langt svar. Men dette er et tema som engasjerer meg sterkt.