Hva hvis deres egne barn blir av de som er tilskuere til mobbing da?

[Gjest]

Det tror jeg ikke, men jeg håper han blir en herlig glad fargeklatt som skiller seg ut på den måten, både jeg og min mor er slik og han tegner til å bli slik selv, han er en glad baby med jernvilje som om han arver meg og min mor mest sannsynlig blir akkurat slik jeg beskriver, men blir han ikke det vil jeg elske han like mye og oppmuntre han like mye. Men den ungen tviler jeg på at blir noe sjenert som helst! Som sagt jeg håper han går imot folk på en positiv måte selvfølgelig og jeg håper at min innflytelse og oppdragelse vil påvirke han i den retningen.

[Gjest]

Jeg hadde blitt fryktelig stolt av jenta mi om hun hadde forsvart en som ble mobbet, men jeg hadde aldri forventet det av henne. Kommer til å lære henne å si ifra til en voksen på en eller annen måte om hun synes noen blir urettferdig behandlet, noe mer ansvar enn det føler jeg ikke at hun, som bare er et barn har.. Det er lærere og foreldre som må ta tak i mobbing, ikke ungene.

Nå var jeg aldri vitne til mobbing når jeg gikk på grunnskolen (føler jeg).. Men det var selvfølgelig noen som ble holdt litt utenfor til tider, da sa jeg fra om jeg syntes dette var urettferdig, men om det var en grunn til at personen ble holdt utenfor holdt jeg det for meg selv.

Føler absolutt ikke at jeg var en svak person av den grunn, heller ikke dårlig oppdratt. Noen ganger må bare folk få ordne opp i sine egne tabber. Blir man holdt utenfor pga noe man selv har gjort så får man ta tak i det selv (gjelder selvfølgelig ikke barneskolebarn)..

 

Jeg synes det er så rart at folk har glemt hvordan det var å være liten allerede, man kan ikke forvente at små barn skal være så sterke, rettferdige og fornuftige hele tiden!

Det er vår oppgave som foreldre å ta den biten for dem til de blir gamle nok til å klare det selv..

[Musemor med tre søte små]

Vanskelig å se for seg, da gutten min bare er 14mnd, men jeg tror jeg ville ha spurt ham hvorfor og tatt det fra der.

[Gjest Rebel + soggy bottom baby]

Jeg tror mennesker instinktivt prøver å komme høyst mulig i hierakiet, og derfor har problemer med å gå imot "de sterke" (om vi nå skal kalle dem det). Å gå imot dette, og risikere å selv bli mobbeoffer er nok veldig vanskelig for barn. Jeg har selv blitt mobbet mye, men føler ingen bitterhet til dem som bare sto og så på. Jeg forstår dem godt jeg - de ville jo ikke selv bli utsatt for det de så.

 

Når det er sagt, håper jeg at mine barn kommer til meg eller en lærer og forteller om saken, slik at det kanskje er mulig for oss voksne å gjøre noe med dette. Jeg håper også mine barn kan gå foran som et godt eksempel ved å akseptere mennesker som de er, og ikke mobbe.

 

Men jeg tror nok ikke jeg kommer til å legge skyld på mine barn fordi de ikke går imot mobberne. Noe slikt tror jeg kan være altfor vanskelig for et barn.

[Odd Molly]

Her er det mange sterke meninger... jeg mener at vi som foreldre selvfølgelig er med på å påvirke barna våre. Barn hører hvordan vi snakker å uttaler oss, synse og mener. Våre holdninger vil være med på å påvirke barnet i større eller mindre grad. Når barna blir større er det vennene som blir viktige.

 

Jeg oppmuntere min sønn, som er 5, til å stå opp for vennene sine om de blir ertet, eller løpe til en voksen om han ikke tørr der og da. Har jobbet mange år i barneskolen og der oppmunteret vi også barna til det.

 

Det er ille å bare stå å se på, barn må lære at de har andre muligheter enn det. De må også lære hvor vondt det er for den det gjelder.

 

Det værste foreldre gjør, er å ikke gjøre noe.

 

Hva om det var ditt barn? Ville ikke du ønsket at noen sto opp for ungen din?

[piano♫]

Å ta tak i mobbing er foreldre, lærere og andre voksnes ansvar.

[Cat78♥VerdensVakresteDatter♥]

Så selv om jeg er kvinne så skal jeg bare legge med ned å dø da eller?? Hva om jeg hadde kommet over en annen kvinne som hadde blitt overfalt av en kar, skulle jeg bare ha trukket på skulderen og gått videre? Løpt å hentet hjelp som kunne ha kommet forsent??? Tenk om den kvinnen som trengte hjelp var deg da? Vettu, kanskje jeg bare burde drite i det å gå videre!!! Men neida, jeg hadde hoppet på jævelen dum som jeg er og klora, bitt og sparket. Hadde sikkert fått sammen skjebne som det "offeret" hans, men heller det enn å stå å se på!!

 

Men nå var svaret mitt over her myntet på mine år på barneskolen da, var jo barn dette gjaldt. Ikke så fryktelig mange barneskolebarn som går med kniv vel.. Og ja, jeg håper min datter er så tøff at hun tar til motmæle og står opp for de som trenger det! Dessuten så har jeg aldri truffet en mobber som har tørt å kødde med noen som ikke er redd for dem!!

Tør man å si i fra og si til mobberen at banker du meg, så banker jeg deg, så rømmer de fleste mobberne unna med halen mellom bena som de feige skapningene de er. Det er i hvertfall min erfaring og det er den jeg svarer utifra.