Hva hvis deres egne barn blir av de som er tilskuere til mobbing da?

[Gjest]

Altså de som er for "svake" til å ta til motmæle. Fordi de er redde for å bli upopulære eller å bli mobbet selv.

 

Ville dere (mest bombastiske) da kalt de feige og svake og sagt de var ansvarlig for den som ble mobbet?

 

Det er selvsagt satt på spissen dette, men jeg blir litt matt av disse som er selverklærte eksperter fordi de selv har vært utsatt for mobbing i barndommen.

Det er greit at man som barn hater disse andre barna, men som voksne bør vi vel klare å ha mer enn én tanke i hodet samtidig?

[Gjest]

Da hadde jeg måtte ha gjort noe fundamentalt feil i oppdragelsen av mitt barn om han ble en slik!

[Audacious Angel]

Jeg ville håpet at mine barn hadde klart å ta det opp med meg så jeg kunne bringe det videre. Jeg kunne aldri krevd den styrken av barn.

 

Men det var vel kanskje ikke meg du spurte selv om jeg var et mobbeoffer.

[Gjest -<<-]

På ingen måte. Det er ikke deres ansvar, det er vårt. Vi er voksne.

 

Men jeg håper å kunne ha et slikt forhold til ungene mine at de føler de kan komme og si fra til oss når de opplever noe som urettferdig for noen, uten å være redde for at vi da skal handle på en måte som slår tilbake på dem.

[Mille**]

Jenta mi er ei som tar til motmæle, både på egen og andres vegne, det har hun bevist flere ganger. )

 

Forstår godt at det er vanskelig som barn å si fra til mobbere, har aldri vært bitter på de jeg gikk på skole med pga det. Værre når lærere (og foreldre) gir blaffen.

[blond]

Jeg også.

[ScaryMama]

"Fundamentalt feil om han ble slik"? Men det er jo slik de fleste barn er! Det er ikke så mange som går i mot mobberene, er det noe feil med oppdragelsen til størsteparten av barna? Nei, det er faktisk noe som jeg mener er iboende hos mennesker, å ikke sette seg i opposisjon til "lederene", spesielt hvis det er fare for at det går utvover egen sosial status. Jeg vet ikke om jeg ville oppfordret min unge til å gå i mot heller. Jeg vil for all del ikke at han skal delta, men for hans egen skyld så er det kanksje ikke så lurt å blande seg heller...

[*1+1=2 små*]

jeg tror det har med oppdragelse å gjøre...et eller annet har mine foreldre gjort at jeg hverken mobbet ELLER var en av de som så på. Jeg var sterk nok til å tåle å bli mobbet(fordi jeg er utlending OG fordi jeg hjalp de som ble mobbet). Ja jeg ble lei meg..og jeg er fortsatt ganske irritert på de som mobbet men jeg klarer meg fint i livet....

 

Tror som sagt det er oppdragelse, jeg håper å kunne oppdra mitt barn til å bli selvstendig og sterk og tåle motgang:)

[Gjest]

Ja, ikke sant? Det blir jo noe helt annet...

[Gjest]

Håper du ikke utsetter barnet ditt for å føle skyld for noe han ikke kan noe for, Tigern & Lille Krabben Lucas<3

 

 

[Kaffemocca]

Nei.Jeg mener som flere andre her at små barn ikke skulle måtte ta ansvar for det andre barn gjør. De som er tilskuere ser hvor forferdelig den som blir mobbet blir behandlet og de tror sikkert da at de kommer til å oppleve det samme hvis de tar til motmæle, Det handler gjerne om å gjøre sin egen skoledag utholdelig. Jeg mener også at det er et for stort ansvar å legge på barn skuldre (at de er anssvarlige for mobbingen de også). På barneskolen er det viktig og ikke føles seg utenfor og jeg mener at de har nok med å "passe" på seg selv.

[Dotten]

Jeg klarer ikke å sette meg inn i dette nå, da snuppa er så liten enda. Håper endelig hun ikke kommer opp i "problemet" som mobber, tilskuer eller offer! Jeg vil uansett tatt tak i dette i samarbeid med skole og foreldre! Jeg skjønner godt de barna som ikke ønsker selv å bli utsatt for mobbing, men har man voksne med litt ressurser rundt seg (snakker ikke om økonomi), så går det ann å be om hjelp på offerets vegne. Selv som "anonym". Man bør nok ikke lukke øynene uansett om man er barn eller voksen! Men lett er det ikke!

 

Har selv ei venninne, som igjen har en sønn som blir mobbet fordi faren er død! Slå den. Han døde i en trafikkulykke! Dette er et forholdsvis lite sted, og sånne problemer burde ikke eksistere. Men det er en haug med uduglige (innavla... ja usaklig vet det) voksne, som ikke klarer å snakke med barna. Min venninne måtte gå til innkjøp av mobil, slik at han kunne ringe henne når han trengte, fordi lærere o.l. nekte ham hjelp!!! *Riser oppgitt på hodet"*.

 

[Gjest]

Dette var litt inspirert av mange tråder om mobbing her i dag.

[ScaryMama]

Tror ikke det bare har med oppdragelse å gjøre nei, det har veldig mye med medfødt temperament å gjøre også.

 

Du sier at du var sterk nok til å tåle å bli mobbet, men du er fremdeles irritert den dag i dag? Da har ikke du taklet det helt bra.... Og tåler du mobbing bedre kun fordi du er utlending? Mener du at det har så mye å si på evnen til å "tåle" mobbing?

[Gjest]

Jeg sa " i oppdragelsen av mitt barn" .. altså snakket jeg ikke om hva andres barn gjør eller ikke gjør, men JEG ville følt at jeg hadde bommet i oppdragelsen av min sønn om han ikke hadde fått en sterk rettferdighetssans som hadde bidratt til at han var venner med dem uansett offer eller ikke offer.

Jeg håper å oppdra sønnen min på en viss måte og dermed ville JEG ha følt at det var noe fundamentalt feil som hadde skjedd i min måte å oppdra han på.

Om du er lurt å blande seg eller ikke er det store spørsmålet, likevel tror jeg at ett barn som våger å blande seg ville vokst opp med uvurderlige verdier og forståelse for andre mennesker.ø

[Bare jeg er meg :o)]

Nå har ikke jeg fått lest disse innleggene om mobbing her.

Men som svar på dette vil jeg si at jeg var en av disse.Ikke fordi jeg var redd for å bli upopulær,men fordi jeg var sånn.Jeg har alltid vært ei rolig og stille jente som ikke likte å gjøre stort ut av meg.Jeg har aldri blitt mobbet og heller aldri mobbet.MEN jeg turte rett og slett ikke å si i mot "tøffingene" kanskje fordi jeg var edd for å bli mobbet selv...vet ikke.

 

Jeg kommer fra en meget utadvent familie.Mor,far og bror har alltid turt å få frem meninger,stått på sitt og aldri vært redd for å stå i mot noe de selv ikke er enig i.

 

Jeg har ikke fått noen annen oppdragelse....jeg er bare sånn.

Så jeg mener at det er ikke ALT foreldre kan påvirke når det gjelder barna sine.Noe er bare medfødt.

[Gjest]

Smurfenytt:

Ja, du er jo da et perfekt eksempel som synser i vei basert på få opplevelser i barndommen...

 

Hva hvis barna dine ikke blir som du håper da? Har du feilet?

[Gjest]

Det ville jeg aldri spetakkel, som sagt JEG ville følt at jeg hadde gjort noe feil, jeg ville ALDRI latt barnet mitt føle at han hadde skyld i noe som helst eller tro at han var mindre verdt enn noen andre, jeg håper å lære barnet mitt at man kan klare det meste med vilje og ett åpent syn, jeg håper å lære han at alle mennesker er like mye verdt og jeg håper han alltid vil føle at jeg alltid har gjort mitt beste for han og jeg håper han alltid vil prøve å gjøre godt for de han kan gjøre godt for.

 

Men se så lett er det å dømme, fordi jeg føler det slik tror du jeg ville tillagt barnet mitt en skyldfølelse jeg aldri kommer til å skape hos han noensinne.

[Kaffemocca]

Men alle barn har jo forskjellig personlighet, det er ikke noe vi kan forme som vi selv ønsker. Bare se hvor forskjellige søsken kan være selv med den samme oppdragelsen. Jeg ser det på mine to alt nå, stortebror på tre er forsiktig og "pysete" av seg, mens lillebror på snart to prøver alt. Og vi har gjort alt likt med dem.

 

Men selvfølgelig prøver man å oppdra barna sine til og bli sterke og tåle motgang.

[Gjest]

Tja....min tar til motmæle..og blir derfor utsatt for litt mobbing selv...men heller det enn at han står å ser på at andre blir mobbet uten å gjøre noe.

 

Oppdragelse har nok endel å si der. Men også personlighet, noen er født sterkere enn andre...

 

Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv-

 

 

[Cat78♥VerdensVakresteDatter♥]

Nå har jeg akkurat logget meg på, så har ikke fått med meg diskusjonen som tydligvis har pågått før i dag. Siden jeg aldri har blitt mobbet selv, så er jeg kanskje en av de som kan svare da..

 

Jeg har som sagt aldri blitt mobbet på skolen selv, men har gang på gang stått i mot mobberne som har plaget andre. Det er en kamp jeg gjerne jeg tar nårsomhelst hvorsomhelst. Er du tøff nok til å mobbe så får du være tøff nok til å møte meg også, gjerne fysisk om nødvendig!! Flesteparten av vennenne mine gjennom oppveksten og til dags dato er "mobbeoffere" jeg har tatt under vingene og kjempet for. Og jeg håper inderlig jeg kan bringe den styrken videre til min datter!!

 

Om jeg synes det er feig å stå å se på? Ja, uten tvil!! Men det er absolutt forståelig. Hvis du ikke har det som det kreves å evt. stå løpet fullt ut med en evt. mobber så er det like greit å ikke blande seg.

[ScaryMama]

Det virker som om du tror at oppdragelse er av mye mer avgjørende betydning for atferd hos barn enn hva som faktisk er tilfelle. Det kan kanskje være greit for deg å vite i tilfelle ditt barn ikke oppfører seg nøyaktig som du ønsker...

 

Her var det heller ikke snakk om å være venn med mobbeofferene, det var snakk om å være tilskuer. Det er flere barn som kanskje er venn med mobbeofferet, men som likevel velger å ikke blande seg når vedkommende blir mobbet.

 

Du tror at et barn som velger å blande seg ville vokst opp med uvurdelige verider og forståelse for andre barn, men i mange tilfeller så er de som velger å blande seg ganske opposisjonelle og går i mot veldig mye. Ikke bare det som virker urettferdig, men også mye annet. Jeg vet ikke om jeg er enig i det at et barn som er i opposisjon til samfunnet og autoriteter nødvendigvis har uvurdelige verdier og forståelse for andre mennesker...

[ScaryMama]

Du vil altså at din datter skal blande seg, og du ser positivt på det om hun er "tøff" nok til å møte mobberene fysisk? Og du sier at dette er en kamp du tar hvor som helst, når som helst? Du er klar over at du er en kvinne, du har en datter, og mange av mobberene i dag går med kniv? Kanskje det ikke er så forbanna tøft å "stå løpet fullt ut med en evt.mobber"?

[Gjest]

Ja jeg tror riktig oppdragelse kan ha ganske mye å si!

For all del tro jeg er mindre intelligent som håper at mitt barn skal stå imot mobbere på andres vegne, men likevel håper jeg han vil inneha den styrken.

 

Ja det tror jeg at han ville fått og jeg håper faktisk at han ville blitt en som skiller seg ut, en som våger å ha meninger og gå egne meninger selv om det ikke alltid er den veien andre velger å gå, selv om det ville fått andre til å mene at han er annerledes, håper jeg han alltid vil velge sin egen vei og holde på sine meninger og ha mot til å ytre dem, jeg håper han får verdier om viktigere ting enn å være mest populær, ha kulest klær og gli mest inn i mengden av andre merkedyr.

 

Du trenger ikke være enig i min mening, det er det som er hele poenget, jeg håper barnet mitt våger å ha meninger som ikke alle andre har selv om det ville fått han til å skille seg ut, jeg håper han blir en herlig fargeklatt med godt humør, masse herlige ideer om verden og livet, kreativ og utadvendt med masse styrke.

 

Jeg håper å gi han alt av min kjærlighet og alt av omsorg for at han skal bli trygg nok på seg selv til å være seg selv hundre prosent alltid uten å bry seg om hva folk skulle tenke og mene om at han evt skulle skille seg ut. Jeg håper virkelig han blir en som går imot mye om han mener de tingene er feil!

[ScaryMama]

Jeg har ikke sagt noe om intelligensen din, kun sagt at jeg tror at du overvuderdere betydningen av oppdragelse.

 

Det virker som om tror at en person som går i mot mobberene, er mer fargerik og rettferdig enn en som ikke gjør det. Det jeg prøver å si, er at du gir et veldig forenklet bilde av situasjonen. En person som går i mot mobberene kan gjøre det fordi han er aggressiv og liker å krangle, og generellt har en anti-sosial atferd. Syns du at det er positivt? Og en person som ikke går i mot, kan være veldig fargerik og annerledes enn mange andre, men kanskje han er veldig sjenert og liker ikke oppmerksomhet.