Et spørsmål om døden...

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg så kaninen min død. (jeg hadde ikke verdens letteste oppvekst og han var på mange måter min stolpe)

det vil jeg helst ha sluppet, spesielt etter at jeg fikk vite at han ble forgiftet av min mor

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Bestefaren min døde for ett år siden.

Han var syk, skikkelig syk. Den siste dagen vi hadde han så lå han bare og surklet og... Ja..

Det var vondt å være der og se hvor fort det gikk nedover med han.

 

Dagen etter han døde reiste jeg opp dit, og jeg må innrømme at det er det minnet som betyr mest. Av den siste dagen.

Fordi, da lå han bare og hadde det fælt.

Når han var død, så kunne jeg se det "smilet" han alltid hadde. Når vi var barn lå han alltid og sov en ettermiddagsblund. Husker jeg og broren min alltid så på han da. Riktignok lå han med munnen åpen og snorket så høyt som ingen andre kunne gjøre, men det var så fint å kunne sammenligne det fra barndomstiden, sitte der og beundre bestefaren min og vite at "nå har han det bra".

Jeg kunne se det der og da.

 

Jeg satt det i 5min. Gråt noen tårer, men jeg var så ufattelig lettet over at han ikke hadde smerter. Det er et minne som betyr noe, et minne som gjorde at jeg kunne innse at han var død, men at det faktisk var det beste.

Høres fælt ut, men det er fakta. Fordi han ikke hadde det godt de siste årene han levde.

 

Jeg angrer virkelig ikke på at jeg dro opp dit dagen etterpå.

Det gjorde meg mye bedre enn om jeg ikke skulle gjort det.

 

 

[Gjest]

Hun lette etter ham i måneder etterpå, reagerte veldig på å være i bilen hvor lukten hans sikkert satt igjen. vi flyttet ut av huset samme dagen han døde, så det ble jo omveltning det også. Hunden er død nå da, men hun kom seg hun, og var glad hund i sitt gamle jeg etterhvert

hun angrep meg da jeg prøvde å fjerne henne fra han, så det var åpenbart at hun skjønte at noe var veldig galt.

 

[Gjest]

Jeg har ikke sett noen av mine døde.

Fikk ikke lov til å se mormor (da var jeg 10) og morfar (16).

 

Faren min ville jeg egentlig se for å muligens ha et annet bilde enn det har hadde (og har) i hodet etter at jeg fant ham død, men det var ikke mulig å ha syning.

 

Farmoren min ville jeg ikke se, jeg ville heller huske henne som søt, liten frisk dame. Hun døde av kreft, utmagret og grå. Jeg hadde ikke sett henne på noen måneder..

[(S)TinkerBelle <3]

Ja, hun må jo ha skjønt det. Gud, så merkelig hvordan dyr er altså. Bra hun kom seg igjen da, og at verden går videre selv for dyr og mennesker.

 

 

[Gjest]

Jeg husker så godt da du fortalte her at du hadde mistet mannen din, Teline. Tenkte at det måtte være en grusom opplevelse. Ikke bare å miste mannen sin, men spesielt det å være den som finner mannen sin død. Det gjorde et voldsomt inntrykk på meg, og har tenkt mye på deg i ettertid.

[Gjest]

Ja, man skal ikke undervurdere dyr Verden går videre den, uansett hvor mye man får lyst til å hoppe av innimellom. Har erfart at man kan reise seg selv etter skikkelige kriser Ikke den verste erfaringen å ha med seg det, tross alt.

[Sololight]

Dette innlegget får meg til å tenke på at det er mange som har opplevd mye...

 

Jeg holdt bestefaren min i hånden da han døde i -99. Det var veldig riktig for meg å være der, og en utrolig spesiell følelse. Jeg fikk en veldig klar opplevelse av at han forlot kroppen sin på et vis. Bestefar var ikke inni kroppen lenger, det var, som så mange andre sier; bare et skall igjen. Det har gjort at jeg i ettertid ikke har noe forhold til gravsted, men mer til steder jeg forbinder med de jeg har mistet.

 

Senere har jeg også sett en nær venn som døde i en bilulykke, en slektning som druknet og broren min som døde for noen måneder siden.

 

Selv om uteendet har vært veldig forandret, er det ikke synet av noen i kisten jeg husker, det er personene, Men det å ha sett dem tror jeg har vært viktig for meg for å få en slags avslutning og en bekreftelse på at de er borte.

[Tøysetipp]

Jeg har sett to av mine besteforeldre døde. Bestefar var jeg hos da han døde. Farmoren min så jeg etter at hun hadde forlatt livet. Det ga meg naturligvis et sterkt inntrykk akkurat da, men de var gamle og de var klare. Jeg tenkte rasjonelt tror jeg - og sitter ikke igjen med et inntrykk av hverken det ene eller det andre.

 

Da jeg mistet stefaren min da jeg var 14 år var det aldri et alternativ å se han død. Og det har heller aldri vært et ønske eller et savn.

 

Da moren min døde for snart et år siden så jeg henne. Da var det en selvfølge. Dessverre var jeg ikke tilstede da hun forlot livet.

[Monajenten]

Dagen før åtteårsdagen min døde farmor. Jeg husker så godt at farfar plutselig satt i en stol i stuen og så så lei seg ut. Det var aldri noe alternativ å se henne, ikke som jeg kan huske ihvertfall.

Men jeg har bursdag i november, og det ble en tøff slutt på året, spesielt for pappa. Fire dager etter jul, døde farfar. Han hadde kreft, men døde som følger av en operasjon han ikke tålte. Vi var i besøk hos en barndomsvenninne av mamma og hennes familie, da min onkel (pappa sin bror) ringte. Vi skjønte jo at noe var galt for de ringte på hustelefonen til de vi var hos. Fikk vite at farfar var død, og vi reiste opp på sykehuset. Var jo da åtte år gammel, og fikk velge selv om jeg ville se ham. Jeg valgte å gjøre det og det var utrolig fint. (merkelig så godt jeg husker alle detaljene, selv om det er femten år siden.) Han var så fin. Hadde fortsatt farge i ansiktet, og et lite smil om munnen. Det gjorde veldig godt å se det, akkurat som om han sov skikkelig godt, endelig for første gang på lenge. Jeg skrev et brev om ham, og det leste presten i kirken.

 

I slutten av februar i fjor døde mormor. Hun hadde akkurat rukket å feire 63-årsdagen sin, og døde seks dager senere. Hun hadde lungekreft, og det var under et halvt år fra diagnose ble stilt til hun døde. Jeg blir så sint av å tenke på det, for hun gikk så utrolig lenge og hadde det vondt, uten at de fant ut av det. Da de så oppdaget kreften, var det gått så langt at de ikke kunne gjøre annet enn å gi livsforlengende medisiner.

Sønnen min ble født i januar, og i begynnelsen av februar fikk mormor se ham for første gang. Mitt andre barn og hennes andre oldebarn. Hun var så stolt. Hadde brukt sine siste krefter på å strikke noen klær til ham, og skrevet et kort. Jeg så at hun ikke hadde lenge igjen. Hun var så annerledes, så liksom "klar" ut for døden..og datteren min som da var 3 år, må ha merket det også. Hun ville ikke gå. Ville bare kose med Oldo og sitte på fanget. Akkuart som om hun visste at det var siste gangen de møttes.

Mormor døde på en tirsdag, og helgen før sa hun til mannen sin at hun hadde så vondt at hun bare ville henge seg...stakkars. Mandag ble hun innlagt og det ble fort verre. Tirsdag var alle barna hennes og mannen, samlet hos henne og så henne forsvinne. Mamma fortalte meg at hun så fin ut, var så fredfull og endelig slapp smertene.

Det var ikke visning før fredagen, og jeg valgte å se henne. Jeg vet ikke om jeg angrer. Jeg gjør det egentlig ikke, men jeg ser henne ofte for meg død fortsatt. Jeg graver liksom frem bildet selv om jeg egentlig ikke liker det. Mamma syns det var ekkelt også, for hun var helt annerledes. Hun hadde vært død i tre dager, og munnen hennes var litt snurpete og nesen var skjev...mormor som sminket seg og stelte håret to dager før hun døde, var så forfengelig. Håret hennes var helt feil, de hadde ikke stelt henne "skikkelig" følte jeg. Syns det var utrolig ekkelt.

Farfar så ut som om han sov, mormor var rett og slett steindød. Jeg tok ikke på henne, klarte det ikke, og det er jeg glad for.

 

Dette ble veldig langt. Men det er mine to opplevelser av å se døde mennesker, og det er to vidt forskjellige opplevelser. En veldig fin, og en ikke fullt så fin. Det har nok både med dødstidspunkt i forhold til syningen, og alderen min å gjøre.

[Gjest]

Jeg unner ingen det samme..

Takk for gode tanker