Et spørsmål om døden...

[Gjest]

Når man opplever at noen som står en nær dør, får man ofte høre at det er bra å se dem igjen etterpå - etter at de er døde - fordi det da er lettere å akseptere/forstå at personen virkelig er død. Er det noen som har opplevd dette - at de har sett mennesket etter at det døde? Er dere glade for, eller angrer dere på at dere gjorde det? Hvilke tanker har dere gjort dere om dette i ettertid? (Grunnen til at jeg spør om dette er at det er et aktuelt tema for meg i forbindelse med utdannelsen min.)

[~Maja Mor~]

Jeg har sett flere av mine nærmeste død, i kisten altså. Er glad for at jeg gjennomførte det.

[(S)TinkerBelle <3]

Ja, jeg har sett både besteforeldre og en tidligere kjæreste etter han var død. Det var mye lettere å forstå det hele da, samt at jeg fikk sett at den personen jeg kjente ikke lenger var i kroppen. Det var liksom bare et tomt skall og det hjalp meg under begravelse og kremering. Var jo bare skallet som var i kisten.

 

 

[It's all about me]

Jeg var hos mamma da hun død og så henne igjen dagen etterpå nystelt.

Synes det var godt å se henne igjen siden siste minnet ikke da var hennes siste åndedrag. Det ser ikke like fredlig ut som på film....

Var bra å se hvor rolig og tilfreds hun så ut tilslutt.

Høres kanskje litt groteskt ut men jeg angrer på at jeg ikke tok bilde.

[Cat78♥VerdensVakresteDatter♥]

Alle besteforeldrene mine er døde og jeg har ikke sett noen av dem døde. Jeg så heller ikke fetteren min når han døde. Aldri angret på det! Jeg er ikke så veldig fan av det og klarer meg fint uten. Jeg så storebroren min når han var død da. Angrer stort sett ikke, men hadde ikke trengt å se han for å akseptere/forstå at han var død.

[LisseUmmaNuddeAtteJamPjøver]

Både og. Jeg valgte å se bestefaren min som døde for 7 år siden. Det var ingen fin opplevelse. Da var det veldig lenge siden jeg hadde sett han, og forandringa fra sprek litt godslig gubbe ved kjøkkenbodret til utmagra lik uten farge ble for stor. Hver gang jeg tenker på han nå ser jeg for meg den som lå i kista, og ikke "Far" slik jeg egentlig vil huske han.

 

Men i andre sammenhenger, der man har fulgt den avdøde, har en nærmere relasjon og kanskje spesielt ved litt brå dødsfall, tror jeg det kan være en god bit på veien mot aksept for de pårørende å få se avdøde.

[På vei igjen <3]

Jeg har sett besteforeldrene mine, datteren min, og en god kamerat etter de var død.

Er utrolig godt å se at de ligger der så fredelig. Er litt som at man kan tro de sover om du ikke rører noe og kjenner kulden..

Da får man mer en fred over seg på en måte..

 

Er vanskelig å forklare, men jeg har aldri angret på at jeg har sett mine døde kjære. Tror jeg hadde angret mer på det om jeg ikke gjorde det..

[☆Anonymia☆]

jeg fikk se kameraten min som tok selvmord etter han var død..

det var sinnsykt sterkt og utrolig skremmende samtidig..

jeg er glad jeg gjorde det..vet egentlig ikke hvorfor..men føler jeg er glad for det..

 

fikk ikke sett mormor før hun døde..kun noen få fikk det..og jeg kjenner det er sårt..

[Dronningen!]

Jeg har sett flere døde slektninger, men den sterkeste opplevelsen var når pappa døde.

 

Han fikk hjerteinfarkt en onsdag i Grimstad (Sommerferie og båttur). Vi satt hos han fra onsdag natt, holdt i hånden, kysset, klemte og pratet men fredag gikk alt nedover. På ettermiddagen begynte pulsen å snike seg nedover og alt sluttet å blinke på skjermen.

Streken på skjermen og tallet 0 i puls er skremmende men i ettertid godt. Ville ikke byttet det bort mot noen ting:o)

[♂ 06+sept.pie = Ferdig!]

Jeg så min mor i kista som 12 åring etter at hun tok selvmord. Søstra mi på 10 og broren min på 7 gjorde også dette.

 

Vi var veldig usikre på om vi skulle gjennomføre eller ikke, men ei tante gikk inn først for å se om hun var spesielt forandret eller hadde veldig synlige merker som ville avskrekke.

 

Mamma lå i kista i sykehus kapellet med masse tente lys rundt omkring i kapellet. Syntes ikke det var spesielt skummelt eller ekkelt når vi var der. Broren min la tegning ned i kista, vi kunne stryke og klappe på henne om vi ville og selv om det var tøft å se de andres sorg i tillegg til sin egen så var det fint.

 

Selv om jeg husker hvordan hun så ut i kista, så er det ikke sånn jeg husker henne i dag. Mange som er redd for at det døde bilde er det eneste de husker i ettertid, men sånn opplever ikke jeg det.

 

Vi var og inne og så svigerfar på rommet på sykehuset etter at han døde. Det var og veldig fint: Sambo og jeg ble sittende inne på rommet ei stund, kikket litt på svigerfar, snakket litt sammen og det hele ble en fin opplevelse. Min svoger som da var 15 var og inne og syntes at det var greit.

 

Hjelper nok bevisstheten litt i forhold til dette med å forstå at personen virkelig er borte. Også hjelper det å se at de 'sover' med et fredfult utrtykk.

[kokosyklus]

Jobber på sykehus og har stelt døde mennesker. Har ikke sett noen i min egen familie døde. Vet ikke om jeg ville gjort det. Farmoren min døde for et par år siden. Jeg besøkte henne mens hun lå terminal, et par timer før hun døde. Det var utrolig fint og jeg angrer ikke overhodet, selv om jeg var litt ambivalent og holdt på å snu flere ganger før jeg kom frem.

Pappa holdt henne i hånda da hun døde, han synes det var utrolig spesielt og en fin opplevelse.

Så henne ikke etter at hun døde, tror ikke jeg ville gjot det.

[Sweet caramel]

Jeg kan dele min historie med deg..

 

Pappa døde i februar, og bodde 50 mil unna meg. Pga dette, fikk jeg ikke sett han på begravelses byrået. De anbefalte meg å se han, og måtte derfor bli rett før begravelsen, i kirken.

 

Og det bestemte jeg meg for å gjøre,selv om flere, bla. presten, sa at det kom til å bli tøft å se han for så å begrave han rett etterpå. Var utrolig sterkt!! Og tøft!! Men, det var veldig godt å se han, var ikke han som lå der, bare et tomt skall, en som lignet pappaen min bare. Kunne liksom se at sjelen ikke var der mer! Da var det også lettere å begrave han, for det var jo ikke han mer som var iden kroppen.

 

Meget kort og enkelt forklart, men...

 

 

[Gjest]

Takk for mange gode svar! Jeg har sett noen døde, men opplevelsene har vært veldig forskjellige. Min farmor og svigerfar gikk det greit å se - jeg har ikke noen spesielle tanker om det i ettertid. Da jeg var 19 år opplevde jeg at en veldig god venn druknet, og jeg så han etterpå. Det har jeg litt mer ambivalente tanker om... Når jeg tenker på han er det desverre bildet av han som død som alt for ofte kommer opp i hodet mitt, og det liker jeg ikke. Men det er klart, det gikk jo virkelig opp for meg at han var borte for alltid da...

[Gjest]

Jeg er veldig glad for at jeg IKKE så pappa etter at han var død!

Jeg ville huske han slik han så ut og var når han levde, ikke hvordan han så ut som død.

Det var jo ikke pappan min uansett følte jeg, bare "skinnet" hans.

Ville ikke se farfar når han døde heller..

[LadyLuck &]

Satt ved siden av "bestefar" (min farfar) da han døde (fælt, men hadde satt der nesten en måned uten kontakt, døde av kreft)

de lagde liten minnestund for oss som var tilstede da døden var bekreftet, hjalp meg veldig å ha den stunden.

Var også minnestund da han lå på båre, men det var så mangen der, og det ble så upersonlig (syns jeg)

 

[Stratos med 3 barn]

Har sett morfar død. Hadde egentlig ikke behov for det, men stilte opp for min mor

[Mersa og gutta <3]

Jeg har sett alle mine nære som har dødd i kiste, og synes det har vært veldig viktig. Kanskje ikke så mye for å akseptere de er borte, men det blir en mer "intim" setting hvor man får sagt hade. Begravelsene har vært litt lettere da.

[selfangerkjerringa]

Jeg så min morfar da han lå i kista, og jeg var med på forberedelsene til min farfars gravferd (så ham derfor opptil flere ganger etter han døde). Det var på en måte nyttig, jeg fikk bekreftet for meg selv at kroppen vår kun er et skall, og at det som gjør oss til mennesker har forlatt skallet når vi er døde. Det gjorde det lettere å fatte at de rent fysisk var borte - og lettere å vite at den morfaren og farfaren jeg kjente kunne fortsette å eksistere i hjertet mitt istedet for nedi grava.

 

Jeg fikk også se ei klassevenninne etter hun døde i ei bilulykke i 3.kl på videregående. Det var bare helt utrolig rart...

 

Da min elskede mormor og kjære tante døde med tre års mellomrom - begge svært brått (hjerneaneurisme og hjertestans), valgte jeg å ikke se noen av dem. Jeg hadde liksom gått gjennom den der kropp/sjel-greia med de to andre, og foretrakk å beholde bildene av mine kjære damer slik de var i livet - ikke i døden. Men hos begge tok jeg et personlig farvel ved kisten, satte meg rett ned og snakket til dem, la hånda på kista og fortalte hva jeg følte, og lovet at de alltid skulle bli hos meg, inni meg.

 

Jeg anser egentlig meg selv som veldig heldig. Jeg har kjære menneske som lever videre som positiv energi i meg, som jeg igjen kan gi videre til de rundt meg.

 

Dette ble meget personlig ser jeg... håper det var ok å lese, at det ikke ble for direkte.

[Gjest]

Jeg så mannen min død flere ganger. Naturlig nok da jeg fant ham død, men to ganger etter den dagen også.

 

Første gangen før syningen, for å forsikre meg om at det var ok å ha en syning. Dette fordi han ble obdusert og jeg ville forsikre meg om at forråtnelsen ikke hadde gått for langt. Siste gangen var på syningen, da alt var tilrettelagt for det.

 

Angrer ikke på noen av gangene. Dagen jeg våknet med han død ved siden av meg opplevde jeg som veldig dramatisk og ville ikke ha det som siste minnet. Var griet å sjekke at han så ok ut før syningen, fordi han trengte sminke her og der. Syningen var veldig fin, han så flott ut og det var et bedre bilde å ha i hodet en av en død mann halvveis på gulvet ut av senga fordi en unge på 14 mnd klamret seg til pappaen sin, og en hysterisk hund dro og dro i ene armen hans. Det var verdighet over syningen.

[Mille**]

Herregud Teline! Nå presser det seg fram noen tårer hos meg her, så ufattelig grusomt det må ha vært!

 

*klem*

[Chanelle med ♀♂♂♂]

Jeg så min egen pappa etter at han døde, så altfor tidlig...

Jeg var 18 år, og syntes det var helt greit. Syntes det var godt å se ham, men tro nok det ikke hadde så mye å si for bearbeidelse av sorg

 

 

[Gjest]

Takk for klem Tenker nå at jeg kunne spart meg detaljene, men har pratet så mye om det med familie, venner og psykolog at det har gått litt automatikk i det.. De bare kommer liksom. Dette var nok ikke tråden å lesse ut grusomme for meg hvertfall) detaljer.. Jaja, nå ble det sånn..

[Anne-B.]

Jeg har aldri sett noen av mine nærmeste døde (besteforeldre, tante), og det er ikke noe jeg angrer på.

[(S)TinkerBelle <3]

Gud så merkelig med hunden Teline? Jeg skjønner jo hvordan voksne og barn reagerer, men hvordan ble hunden etter det?

 

 

[TurboPrinsessen:-)]

Jeg så bestefaren min etter han var død. HUsker de kalte det for visning, og det synes jeg var helt latterlig. Var ikke leilighet vi skulle se på. Han var veldig forandret fra han levde,, mye tynnere.

Var likevel kjekt å se han en siste gang,.. men jeg kom i skade for å ta på han,,, det skulle jeg ønske jeg ikke hadde gjort da... men nå er det 14 år siden, så tenker ikke så mye på akkurat det idag.