Ok, må bare lufte noen tanker her...tror jeg har et "problem"...

[mamman til to gutter]

Når så mye tid går til å tenke på mat og trening og hvordan unngå og spise og legge på seg, så vil jeg si du har et spiseproblem! At du skriver om det her er et steg på veien for å få gjort noe med det, men det er ikke nok! Selvom det ikke hjelper å høre når man selv mener noe annet, så er det at samboeren og moren din sier at du er for tynn med på å overbevise meg om at du faktisk er det. De som er så nære ser ofte sannheten før man gjør det selv og de ville ikke sagt det hvis det ikke var sant.

 

Du burde få hjelp til dette og ikke bare ved å skrive om det her, men snakke med noen som kan hjelpe deg med det. Jeg har selv hatt to venninner med spiseproblemer. Hun ene begynte allerede når hun var 13år og spise lite/trene mye, det har gått litt opp og ned hvor store problemer hun har hatt, men hun spiser fortsatt ikke normalt i en alder av 29år og hun kommer helt sikkert aldri til å gjøre det. Når hun var ca18år innrømte hun for første gang for oss venninnene at hun hadde problemer og at hun ønsket å gjøre noe med det. Dette var på en fest og det ble med den ene innrømmelsen da, selvom vi prøvde å snakke med henne om det senere. Et par år etterpå ble hun overtalt til å bestille en time hos psykolog via høyskolen hun gikk på og en venninne skulle være med fordi hun ikke ville gå alene. Den timen måtte psykologen avbestille pga sykdom og venninnen min ønsket ikke å bestille ny time for hun mente at hun hadde innsett at hun hadde et problem og da skulle hun klare å løse det...

 

Hun andre venninnen min fikk problemer når hun var ca20år, hun har aldri vært tjukk, men vært litt rund. I løpet av bare få mnd var hun plutselig bare skinn og bein og selv folk som ikke kjente henne reagerte når de så henne på at hun var tynn. Foreldrene hennes reagerte og fikk henne til å ta kontakt med fastlegen som igjen henviste henne videre. Har aldri spurt om detaljer på hvordan hjelp hun fikk, men tror hvertfall hun gikk til en lege og fikk hjelp til å skjønne hvor mye og hva hun burde spise og hjelp til å skjønne at det faktisk var greit å spise det. Hun er nå "normalt tynn" og spiser uten å få dårlig samvittighet og har det veldig bra med seg selv.

 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette annet enn å fortelle "min" erfaring med spiseproblemer og få deg til å be noen om hjelp for å gjøre noe med problemet. Jeg tror du burde begynne med å snakke med samboeren din og evt moren din og så ta kontakt med fastlegen som kan henvise deg videre hvis han føler han ikke kan hjelpe deg nok selv.

[*Rutletutt*]

Ja, jeg tror du er inne på noe der - når du skriver at jeg vil ha en sånn sikkerhetssone. Jeg tenkte ofte sånn før jeg gikk ned til der jeg er nå, at hadde jeg klarte et par kg til så kan jeg kose meg med godteri og mat uten å få dårlig samvittighet, for jeg har jo litt å gå på - men så er jeg her og vil ikke gå opp igjen...så jeg klarer ikke kose meg.

[*Rutletutt*]

Nei, så klart ikke - men jeg føler ikke jeg er noe mindre til stede for ungene mine selv om...

[ma♥med 2 små jenter♥]

Det virker som at mat, kropp og trening har tatt styring på hverdagen din, og da vil jeg vel kalle det et problem, ja.

 

Sikkert god følelse å være så tynn, men det er vel kanskje ikke verdt det, når man må gi avkall på så mye annet (som feks det å treffe venninner osv).

[*Rutletutt*]

Jeg føler jo selv at jeg ikke trenger å snakke med noen lege om dette...vanskelg å forklare - men jeg syns ikke jeg er tynn nok til å komme drassende til en lege med dette uten å føle meg som en som lager mye styr for ingenting...hvis du skjønner...SÅ tynn er jeg jo ikke liksom...er nok ingen av dere som hadde reagert når dere så meg, for å si det sånn...

[bente69;)]

Ikke nå kanskje, men om du dør av underernæring, er du ikke så veldig tilstede for barna dine. (sier det ikke for å være stygg, vil deg alt godt*klem*)

 

Syns du skal oppsøke hjelp nå, jo før jo bedre. Jo lavere vekta blir, jo lengre du lever i din "boble" jo tøffere vil du få det når du skal ut av "bobla".

 

en stooooor god klem og lykke til på veien:)

[To tette + snart ei med flette]

Jeg tror du er på god vei til å få et virkelig problem. Anbefaler deg å snakke med noen om det du forteller her....kjæresten, famile/venner, lege etc.. eller om du ikke vil snakke noen du kjenner finnes det helt sikkert en organisasjon hvor du kan ringe/få snakke med noen som har greie på din type problem.

 

Håper du er tøff nok til å søke hjelp, det kan være vanskelig, men du har jo allerede tatt første skrittet og delt det med noen!!

 

Ønsker deg masse, masse lykke til!!! Bare å sende en pm om du vil ha noen å snakke med

 

 

 

[*Rutletutt*]

Takk:o) Føler meg veldig to-delt på dette her...på en måte ser jeg ikke i det hele tatt at jeg har problem - for jeg liker meg selv sånn...men på den andre siden skjønner jeg det jo når jeg liker at folk kommenterer at jeg har blitt for tynn osv...

[mamman til to gutter]

Det er ikke pga hvor mye du veier jeg mener du bør oppsøke lege, men pga tankene du har om vekta di. Når du blir stresset av å finne på ting på dagen fordi da må du spise eller fordi du ikke får trent, så mener jeg du har et problem du bør gjøre noe med. Dessuten så er det ofte de med spiseproblemer stadig finner seg nye mål på hvor lite de skal veie, sånn at man når man veier 65kg tenker at "hvis jeg bare veide 60kg" og så når man det målet og da blir neste mål 55kg, så 50kg og så videre.

 

Dessuten vil aldri en som har et virkelig spiseproblem innse at hun er for tynn. (nå har jo jeg aldri sett deg, så det kan godt hende du ikke er for tynn, men så lenge tankene er der, så synes jeg du bør gjøre noe med det før du evt blir for tynn)

[mamman_til _♥♥♥♥♥]

sendte en PM:)

[selfangerkjerringa]

I utgangspunktet tror jeg det er svært få kvinner som ser bra ut når de veier så lite som 50kg. Men det jeg reagerer mest på i innlegget ditt er ikke vekta di - men ditt forhold til kropp og mat. Det er overhodet ikke sunt, og for å si det rett ut så syns jeg du behøver hjelp. Du skriver selv at du er todelt - en del av deg skjønner at du er ute på ville veier. Kanskje en motivasjon for deg kan være at du er mor? Husk at du er et forbilde for to andre personer. Det du gjør, sier og mener har innvirkning på dem. Dine problemer bør ikke gå utover barna dine. Og at du har problemer er det jo overhodet ikke tvil om.

 

Ønsker deg lykke til framover

stor klem fra en som også har slitt (og sliter) med noe av det samme.

[2søtesmåh]

Da jeg var 14 fikk jeg anorexi. Begynte med å skulle gå ned 5 kilo. Greide det og var fornøyd, men skulle gå ned litt til så jeg hadde noe "å gå på", når slankekuren var over og jeg skulle "stabilisere" meg....Ble etterhvert at jeg veide meg flere ganger om dagen for å se om jeg gikk opp noe, og var aldri fornøyd, med mindre den helst viste litt nedgang.... Kuttet litt og litt ned på maten, så kan ikke huske jeg gikk sulten, og plutselig veide jeg under 50 kilo (er 1.80 høy da..) og fikk legehjelp og mamma skulle styre måltidene. Men med vanlige måltid så fortsatte vektnedgang.....Klarte ikke gå opp selv, og måtte bli innlagt....Veide 44,5 kilo da...

 

Den sykelige opptattheten av veing og særlig det med at sosialt samvær ødelegger "rutinene" er det mest skumle. Det gjelder ikke bare mat og måltid lenger, men hele dagen, hele livet. Alt må planlegges og passe inn og de minste tin gsom ikke går som planlagt er katastrofe. Og værst blir det hvis krasj med planer også fører til krasj med måltid og spising....Vil si at du allerede har utviklet en spiseforstyrrelse, og ber deg få hjelp med en gang. Barna kan lett bli "smittet", (siden jeg var barn selv (under 15)da jeg var innlag, traff jeg fler barn under fire år med spiseforstyrrelser....Flere ganger var det tydelig at mor var "årsaken"....)...Også har jeg sett en brud som i utgangpunktet er verdens nydeligste, men på brudebile ser hun ut som et vandrende skjelett. ALLE kommenterer det, selv om de ikke kjenner henne når de ser takkekortet...Og nå tre år etter vil jeg si at hun har et alvorlig problem....Skulle ta seg bra ut på bryllupet hun liksom...Ende opp med å bli altfor tynn (dritstygg rett og slett...) og mulig evig syk......Er det det du vil???

[Verdens peneste gutter er mine]

Kjære deg du må få hjelp. Tydlig at dette kan utvikle seg til spiseforstyrrelse. Er ikke sunt å være så fokusert på vekt. En annen ting du har barn du må tenke på hva slags forbilde du er for sønnen din med at du ikke spiser noe særlig. Han ser jo at mor ikke spiser samme mat som de og blir kanskje vanskelig i kosten fordi han tror han ikke trenger å spise det eller det. Du bør absolutt kontakte legen din. For en dag kan det gå ille når du trener når du ikke får i deg nok kalorier og trener for hardt.

[*Rutletutt*]

Nei, er jo selvsagt ikke det jeg vil...