Ok, må bare lufte noen tanker her...tror jeg har et "problem"...

[*Rutletutt*]

...men er vanskelig å innrømme det - for jeg vil jo helst at jeg skal være sånn og at det er riktig å være sånn...uff - jeg skal prøve å forklare bedre;o)

Det gjelder kropp og vekt. Jeg har alltid vært slank - før jeg begynte på pillen var jeg gutte-tynn uten hofter og pupper og fant ikke bukser som var små nok....men det var meg og jeg trivdes med det.

Da jeg begynte på pillen som 18-åring (da meg og samboer ble sammen;o)) gikk jeg fort opp i vekt og kroppen min forandret seg endel - men jeg var fremdeles slank, men ikke helt fornøyd lenger - ville være supertynn som jeg var før....følte ikke at kroppen var "min" lengre - men sånn er det jo når en blir litt eldre og får fullt av hormoner proppet i kroppen...

 

Da jeg hadde fått Tobias lå jeg lenge på 65kg...det syns jeg var pyyyyton - de satt fast til jeg var ferdig å amme, selv om jeg prøvde å trene og leve sunt. Da ammingen var over gikk jeg ned igjen til mine 57-58kg. Ble så gravid igjen. Merket at jeg gikk raskt ned igjen i vekt etter fødselen. Ammet mye og det var mye stress med kolikk-baby som aldri sov...før jul var jeg nede i 56kg og rett over nyttår stod vekten på 54kg. Jeg likte kroppen min igjen og var knallfornøyd med å ha klart å komme ned såpass. Fikk masse kommentarer på det, og det føltes bra!

 

Nå er jeg 50kg, og har stått stille der i en mnd nå. Jeg merker selv at jeg har blitt veldig besatt av vekten...jeg veier meg hver morgen og hver kveld - blir super-deppa hvis vekten viser mer enn den "skal", selv om jeg jo vet at den vil variere et par hundre gram fra dag til dag. Jeg får nå kommentarer som "nå er du blitt FOR tynn" og "går det bra med deg?"...men klarer ikke se det selv...jeg syns fremdeles jeg har for mye - spesielt på magen:o( Jeg merker det jo på klærne, men ellers ikke. Jeg har sluttet å spise brød, middagsmat (nesten) og kuttet kraftig ned på godteriet + drikker bare vann. Jeg slanker meg ikke (sulter meg på noen måte) da jeg ammer enda, men jeg passer på hva jeg spiser. Jeg har fått veldlig faste rutiner på alt i hverdagen. Står opp kl syv og gjør T klar til bhg, gir M grøt og steller henne før jeg trener i en halvtimes tid. Dusjer og kler på meg før jeg spiser frokost. Går tur fra ca elleve til ett-halv to. Har fått meg skritteller som jeg bruker for å se at jeg klarer å komme opp i minst 12 000 skritt hver dag - som regel ligger jeg mellom 15-20 000. Spiser aldri middag, annet enn i helgene. Spiser knekkebrød til nesten alle måltider - spiser endel nøtter og frukt da, og det er det jo masse kalorier i...

 

Når kvelden kommer tygger jeg tyggis for harde livet for ikke å spise snop...men i helgene unner jeg meg å kose meg - men jeg har dårlig samvittighet for det:o/

 

Det har etterhvert blitt sånn at jeg gruer meg til å treffe venninner om dagene for da spiser vi som regel lunsj sammen, og det "ødelegger" hele opplegget mitt - eller hvis noe gjør at jeg ikke får trent eller gått tur blir jeg litt stressa...men det går jo for en dag eller to - men jeg liker det ikke.

 

Jeg er livredd for å slutte å amme...for jeg er så redd for at jeg skal gå opp igjen - gruer meg til å begynne å jobbe igjen, for da bryter jeg jo alle rutinene mine...vi skal jo gifte oss til neste vår, så jeg vil så gjerne være like slank da..

Vil ikke gå ned mer, men vil ikke gå opp igjen....

Jeg har begynt å like å få kommentarer som "Gud, så tynn du er blitt" og lignende...får meg til å føle meg "flink" på en måte - at jeg klarte det denne gang, som jeg ikke klarte etter forrige fødsel...uff, jeg høres jo ut som en nutcase - men jeg måtte bare få ned tankene mine for noen som ikke "kjenner" meg, for jeg vil ikke snakke med dette med noen andre...jeg skjønner jo at jeg ikke er helt "normal", men jeg klarer ikke vri hjernen min til å tenke annerledes....til å skulle godta at jeg skal legge på meg igjen...

Vet ikke helt hva jeg vil med dette....men som sagt, ville bare lufte noen tanker...

[Gjest]

Huff, kjære deg... Det der hørtes ikke helt bra ut. Tror jeg ville tatt en tur til legen.

Vil si at 50 kg er litt vel lite for en som er så høy som deg, og som er voksen tobarnsmor.

Kan ikke se ut som en tenåring hele livet (jeg ønsker ikke det heller)

 

Vet lite om emnet, men syns ikke det hørtes helt bra ut.

Klem!

[Mogop fikk augustgutt]

Ja, jeg tror du har et problem. Jeg tror det lureste du kan gjøre er å snakke med noen om dette. Gjerne legen din, men like gjerne en venninne. Det viktigste er kanskje at du får satt ord på dette ovenfor deg selv, da er mye gjort!

 

Hilsen en som riktignok veier ti kilo for mye, men vet hvordan du har det!

[Gjest]

høres ut som du skal ta en tur til legen jeg . det er jo ikke sunt å gå å tenke sånn?vet ikke helt åssen du kan forandre tankegangen der desverre :/

[jet trip]

grensen at du bør skaffe deg hjelp er vel ikke så veldig langt unna...hvis "vanene" dine starter å forsyrre vanlige livet ditt så er det ikke helt slik det skal være....

[*Rutletutt*]

Problemet er jo at jeg egentlig ikke vil snakke med noen om det, for da må jeg gjøre noe med det og går opp igjen...uff...jeg høres skikkelig teit ut nå...men det er litt vanskelig....og så regner jeg jo med at jeg kommer til å rase opp igjen når ammingen er over - og det gruer jeg meg til - for da mister jeg litt kontrollen på en måte...(

[Gjest]

Jeg tror uansett det er et godt tegn at du selv er klar over problemet. Jeg syns spesielt det med at du unngår lunsj med venninner vitner om et problem...

[Mogop fikk augustgutt]

Er du sikker på at det er ammingen, og ikke næringsinntaket ditt som gjør at du har gått ned så mye?

 

Jeg tror du selv vet at du har et problem, men egentlig ikke vil ha det "bekreftet" ved å snakke med noen som kjenner deg. Spiseforstyrrelser er vanskeligere og vanskeligere å bli kvitt jo lengre tid det tar å få hjelp. Bare det at du allerede nå er engstelig for hva som kommer til å skje når du slutter å amme, er et dårlig tegn.

 

Godt sagt over her, det at dette er etproblem siden det påvirker hva du gjør i hverdagen din.

 

Dette er på ingen måte vondt ment, mulig jeg virker litt bastant.

[*Rutletutt*]

Jeg føler egentlig ikke at de fortyrrer livet mitt...men merker jo som sagt at jeg kan bli litt stressa av at de brytes...jeg ser jo at jeg høres helt teit ut når jeg leste hva jeg hadde skrevet nå...så kankje det hjalp bare å skrive det ned...? Men likevel så er jeg livredd for å gå opp...har alltid likt meg selv bedre for tynn enn å ha litt for mye...jeg har nok bare dårlig selvfølese...

[Honningmelon]

For meg så er det helt tydelig at du har et problem. Er jo veldig bra at du er klar over det selv, men du bør gå til lege slik at dette problemet ditt ikke sklir ut. Du kan etter hvert blir alt for opphengt i dette her, og til slutt er det det eneste du tenker på.

 

Jeg syns du bør oppsøke hjelp nå, før det går så langt at du mister helt kontrollen.

[Twintipp og himmelblå]

Høres ut som om du trenger å snakke med en ernæringsfysiolog og noen som kan få deg på "rett" spor igjen..

50 kg er veeeeeldig lite vennen, og det er ikke helt normalt å tenke så mye på kosthold\trening etc. når du er så tynn som du er..

 

Graviditet kan ofte føre til endring i spisemønster etc. da mange damer ikke takler at kroppen forandrer seg etter å ha bært frem et barn.

 

Tror du hadde hatt godt av å få snakket med noen om dette snuppa.. Men, skjønner det er vanskelig.

 

Jeg var veldig opptatt av kropp\vekt\utseende osv tidligere.. Etter mamma gikk bort har livet mitt fått heelt nye perspektiv. Jeg er glad jeg bare kan våkne opp og ha mulighet til å møte dagen, og nyter livet myye mer nå enn tidligere.

Tror du hadde hatt godt av å få hjelp til å endre disse mønstrene selv, tror du at du kan ha fått en liten fødseldepresjon kanskje? At det gir seg utslag i dette?

 

God klem sendes deg

[Blue Lady]

Kjære Rutletutt!

Sånn som du har det høres ikke normalt ut. Det virker som at tanken på vekt, kosthold og trening/mosjon "tar" mye av deg og at du bruker mye tid og tanker på dette, sånn skal det ikke være.

Kanskje en lege kan hjelpe deg til å få et mere normat syn på kropp og kosthold? Får du i deg vitaminer, mineraler, fett, proteiner, karbohydrater og alt som kroppen trenger? Siden du ikke spiser middag så får du neppe i deg nok kalorier i løpet av den dag, eller er det der nøttene kommer inn?

Kjenner jeg er misunnelig på deg da du veide rundt 60 kg jeg ) det er det som er målet mitt (veier 66 og det er litt mye for meg) og jeg er bare 165cm høg.

 

Håper du får hjelp til å finne ut av dette, for det høres fryktelig slitsomt ut å ha det sånn.

Lykke til

Klem

 

[*Rutletutt*]

Bare vær "slem" med meg, he he - var litt derfor jeg skrev det også - for at noen skulle si hva jeg egentlig vet de jeg kjenner vil si til meg om jeg fortalte dette...Mamma hinter jo frempå hver dag nesten, at nå må jeg passe meg...og samboer sier han syns jeg har blitt for tynn - men jeg blåser det bare vekk og sier at det komme nok på igjen når ammingen stopper....og inni meg gruer jeg meg som en hund til den dagen:o/

 

Jeg møter venninner til lunsj, men har dårlig samvittighet for maten jeg spiser...æsj - det er så kjipt - skulle ønske jeg klarte å snu tankene mine litt og klare å kose meg med mat ol igjen..men det virker umulig akkurat for øyeblikket.

[Sjefsmegga]

Oiiii....pass på sier jeg...har selv slitt med spiseforstyrrelse og grensa ei perode til å bli anorektisk, men heldigvis klarte jeg ved hjelp av de rundt meg å snu. Jeg er ALLTID kritisk til vekta mi selv...og jeg hater å ha "for mye", jeg vil helst veie max 55kg, gjerne ned mot 50kg, men fornuften tilsier at jeg bør veie mellom 58.60kg siden jeg er nesten 1.70 høy.

Jeg veide på mitt tynneste 44 kg, det var ikke pent for å si det sånn...og var BESATT at kilo, kalorier og kosthold. Jeg ville helst gå inn i 32-34 størrelsen, enda høyde mi tisier at jeg bør ha størrelse 38...

 

Foreslår at du nevner dette for legne din, det finns psykologer som har spesialisert seg på dette området. Hos meg lå det ting "bak" psykisk sett.

 

Håper du har vett til å be om hjelp, for dette med mødre som får spireforstyrrelser er slett ikke uvanlig, sånn som med overvekt så kan det skli ut og plutselig sitter man der og er alvorlig syk.

 

 

[Scorpiogi]

Er enig i at det virker som om du har et problem.

Men tenk litt på dette: for det første så sier du at du var tynn før du begynte med p-piller, før du var 18. Det er vel ofte det skjer at en blir mer kvinnelig i slutten av tenårene, du går fra ungdom til kvinne, og sånn du er før graviditet er ikke nødvendigvis sånn du bør være etter graviditeten.

 

Det andre er at du sier du ikke vil snakke med noen for da må du "gjøre" noe. Skjønner hva du mener. Men første skrittet har du jo tatt allerede nå!

 

Jeg vil si du har en jobb å gjøre med deg selv, du er allerede klar over det, og da er mye gjort. En velger selv hvem en vil involvere, men det kan være lurt å ivolvere noen. Tror ikke du bør jobbe med å gå opp i vekt, nødvendigvis, men heller med å godta deg selv som du er...

Lever man et sunt liv, med et sunt kosthold, er det som regel nok.

I tillegg ville jeg sjekket fettprosenten, kan jo tilogmed hende du veier for lite, fikk ikke med meg hvor høy du er..

jobben er å prøve å ikke la maten ta hånd over deg, men at du tar hånd over maten.

Og ikke ha dårlig samvittighet! Det er så vanvittig ødeleggende!!

 

Håper det ordner seg for deg!

 

 

 

[*Rutletutt*]

Takk, vennen - uff, fikk dårlig samvittighet nå, jeg - for at jeg er så opptatt av dette når det finnes virkelige problemer, som dere, som mistet mammaen deres - uff - kan ikke forestille meg det engang:o(

 

Jeg føler meg jo lykkelig faktisk - jeg har mye å være glad for og mye å se frem til - og selv om denne første tiden med M har vært slitsom, føler jeg ikke at jeg er i nærheten av fødselsdepresjon. Jeg har ofte tenkt at jeg nesten har vært glad for at det har vært så mye styr for det har sikkert hjulpet på vektnedgangen min...uff, nå høres jeg vel skikkelig "ond" ut...(

 

Da jeg var gravid (begge gangene) har jeg jo vært mye dårlig så jeg gikk ned endel i starten, men gikk opp mye etterhvert - og jeg ELSKET kroppen min da jeg var gravid - aldri følt meg så flott og vært så fornøyd med meg selv faktisk. Det er denne etter-gravide kroppen jeg ikke helt klarer å takle...

 

Jeg hadde en periode før vi fikk T (et år før jeg ble gravid ca) at jeg var mye dårlig - hadde magesår og gikk ned masse kg - var radmager - men jeg var faktisk fornøyd med meg selv da...samme med da jeg hadde en svulst i foten og fikk den operet vekk - da gikk jeg ned masse også, og likte det...men har alltid gått opp igjen til slutt, og det er jo det jeg er redd for denne gangen også - for jeg vet jo at det kommer til å skje..

[*Rutletutt*]

Trodde jeg skrev det, men glemte det...er 166cm høy. Skjekket bmi`en min og ble overraskende glad for å se at jeg var var undervektig...;o/

[*Rutletutt*]

Menyen min for en "vanlig" dag ser som regel ut slik:

Frokost:

To solruta spelt knekkebrød med løvtynn spesialsalami og agurk på. Av og til en yoghurt etterpå. 0,7l vann (fyller på en Imsdal-flaske) og en stor kopp amme-te + multivitamin og trankapsler.

 

Lunsj:

En Nutrilett-bar (fordi jeg kan spise den mens jeg har mini på puppen og fordi jeg syns de er så gode;o)), 0,7l vann og en pk Småsulten nøtteblanding.

 

"Middag":

To solruta spelt knekkebrød med smør, hardkokt egg, tomat og agurk + 0,7l vann eller knekkebrød med hvitost og grønt på.

 

Drikker en stor kopp amme-te om kvelden og koser meg av og til med popcorn eller mandler og tørket frukt - ellers går det i tyggis;o)

 

Skulle gjerne spist oftere, men tiden løper fra meg - ofte får jeg ikke i meg "middagen" før etter ungene er i seng.

 

I helgene spiser jeg bla hjemmelaget pizza, skinkepai og taco - dette er stort sett de eneste middagene jeg har lyst på. Har aldri vært glad i middag, og etter fødselen mistet jeg helt lysten på det...

Koser meg også med sjokolade i helgene...

[*Rutletutt*]

Jeg har egentlig vært sånn hele livet føler jeg - veldig opptatt av kropp og vekt...klarer ikke helt å skjønne hvorfor - sikkert fordi det er en "enkel" måte å ta kontrollen over noe på...jeg vet ikke. Hva annet som skal ligge bak vet jeg ikke. Uff, jeg vil jo egentlig ikke be om hjelp fra noen, men bare være inne i denne boblen for meg selv...

[Scorpiogi]

huffda.. skjønner forsåvidt hva du mener, på et merkelig vis. selvom det ikke høres ut som en sunn tankegang.. mon tro om det har noe med mestringsfølelse å gjøre, er jeg på villspor nå?

[Gjest]

Det er frykten som er det vesentlige her, tror jeg. Frykten og følelsen av at du ikke har kontrollen over egen kropp. Så det er det du bør jobbe med. Kontrollen har du, du tror det bare ikke. Du ser nå at du kan klare å gå ned i vekt og at du har veldig selvdisiplin på det området. Det er din kropp og du som skal like den, så blås i hva andre synes, den biten må du prøve å legge vekk for øyeblikket. Poenget er at du skjønner at kroppen din faktisk responderer slik du vil den skal- du forsøker å holde deg slank, gjør ting for å oppnå det og kroppen din har lystret ordre! Tenk litt på det og se at du har kontrollen over den biten. Det er frykten din som hindrer deg i å se det. Disse tingene spiller en ustanselig tennismatch hos deg nå og frykten ser ut til å vinne og tar fra deg makten. Men du har makten, du har kontrollen, så frykten kan bare se til å stikke av- "take a hike"! Frykten din er grunnløs- du vil ikke bli tykk, fordi du har kontrollen over kroppen, den gjør som du vil. Det er fantastisk, du bør være glad og takke kroppen din for å gjøre en så flott jobb. Lek deg litt med tanken og se hvem det er som som kan sitte i førersetet, bare du ber frykten om å stikke.

Lek med tanken, visualiser hvordan du vil se ut. Jobb videre og let deg frem etter hva du ville synes var idealvekten, kos deg med tanken. Den er sikkert på rundt 55 for deg- det at du liker 50 nå, er en sånn sikkerhetssone for å holde frykten stangen, du føler at du har en del å gå på. Se for deg vekten du vil ha, når frykten ikke lenger får bestemme og kjenn etter (mens du visualiserer dette) at du kan fint klare å holde deg der. For det kan du! Hadde kroppen din vært typen som hadde a) veldig lett for å legge på seg og veldig vanskelig for å gå ned i vekt, så hadde dette innlegget handlet om hvor frustrert du er over dine ekstra kilo.

Gå igjennom alle tingene du har skrevet, bruk fantasien og se etter: Det er frykten som ligger bak enhver ting her. Og frykten din er irrasjonell. Så få tilbake kosen. En ting om gangen, litt etter litt vil frykten forsvinne, kontrollen føles god og kosen komme tilbake. Maten vil bli god og spisingen lystbetont.

 

 

 

[jet trip]

for meg virker det at du spiser alt for lite. du ammer og trener en god del . ikke rart at kiloene forsvinner. rart egentlig at du ikke mister melken tenker jeg.

[*Rutletutt*]

Ja, det er nok det - jeg er en litt sånn "flink-pike", jeg da....

[bente69;)]

Stygt sakt, men vil du heller være i din boble enn å se barna dine vokse opp, få egne barn osv? Kom deg til legen, legg deg helt flat å få hjelp omg. Du har helt klart "kortslutting" i hode ang mat og kropp.

 

Ønsker deg lykke til, du er et skritt i rett rettning når du selv skjønner at du er på feil spor.

[*Rutletutt*]

Melk har jeg faktisk mye av - men ammer endel enda da...har opptil nylig ammet annehver time på natten...jenta mi er 7 1/2 mnd gammel...