Dette gikk ikke så bra......snufs :o(

[*løvetannbarn*GRAVID*]

Var på ultralyd idag og jeg fikk mitt livs største mareritt bekreftet....min lille spire var død.

H*n hadde vært død i underkant av en uke....

Jeg har det helt ille nå,gruer meg til imorgen for da skal jeg på sykehuset og bli "satt igang"...

Noen som vet hva det innebærer?

Legen mente på at jeg sannsynligvis måtte føde siden jeg var nesten 14 uker på vei...

Er det ingen mulighet for at jeg kan bli lagt i narkose?

Legen sa også at jeg sannsynligvis ville bli spurt om jeg ville se h*n,og at det kanskje var lurt for meg å gjøre....

Er det noen av dere som vet hva jeg skal gå gjennom nå,og som kan gi meg noe veiledning.......

Jeg vil så gjerne vite hva jeg går til,altså,hva som skal skje på sykehuset imorgen....

 

Takker for svar,og kjempe lykke til til dere andre her inne.. )

Satser på at jeg snart er tilbake,vil prøve igjen så fort det er mulig..

 

[Rorrimamma]

Hei

Det var virkelig trist å høre, jeg kondolerer så mye.... Jeg har ikke vært i samme situasjon som deg, men jeg tror ikke jeg ville sett h*n... Men husk en ting: du vil bli gravid igjen. Og når det nye nurket som du vil elsk over alt på jord kommer til verden kan du nok tenkte: "det var tungt at jeg mistet sist, men hadde ikke det skjedd ville ikke dette nurket kommet til verden!"

 

Lykke til videre, du er nok snart tilbake her i BiM

[_hønemor_til_4_nydelige_]

Uff, først må jeg bare si at jeg er utrolig lei meg på dine vegne...

Jeg har sjøl opplevde det og måtte føde sånn du skal i morra...

Jeg måtte avbryte svangerskapet i uke 21+3 pga lillegutten var for syk til og leve..

Jeg blei ikke lagt i narkose, fikk tabeletter opp i skjeden som skulle sette igang fødselen, mulig dette blir litt annerledes siden jeg var lenger på vei, men jeg aner ikke..

Jeg blei satt i gang kl. 9 om morran og 18.55 på kvelden samme dag født jeg verdens skjønneste lillegutt Andreas som veide 336gram

Vi satt og koste med han lenge, har bilder av han og en grav og gå til...

Det er helt utrolig hvor tidlig i svangerskapet disse små knøtta er helt ferdige og bare skal vokse.

 

Mine tanker går til deg i morra...

Jeg veit akkurat hvordan du har det og visst du føler for det så send meg en pm...

Ps. Histrien om min Andreas ligger på dib under vi som mistet...

 

Mange klemmer og min dypeste medfølelse til deg...

 

*kleeeeeeeeeeeeeeeeeeeeem*

 

[enik<3M06&L08<3]

hei:(

tårer i øynene på dine veiene jeg nå

jeg har ikke opplevd det du opplever nå, men min alle beste venninne mistet sine 2 tvillinger i uke... de ble tatt med keisersnitt, (døde pga svangerskapsforgiftning,veldig uvanlig så tidlig) så hvordan dagen blir får deg, i forhold til om du må føde de osv vet jeg ikke... det jeg vet er at hun valgte og se dem.(de hadde en liten begravelse og alt) guttene lå tett i samme kiste med et gull kjede med hjerte på var bindt rundt hver av dem sin arm. det er vel det verste og vakreste jeg har opplevd! det jeg vil frem til er at uansett hvor ille dette var får henne, så trur jeg aldri hun ville vært får uten og se de... det er liksom hennes små engler, de vakreste englene i verden!

jeg sytes du skal tenke på hva som er best får deg, kanskje ikke hva som er best nå, men i ettertid. selv om h*n er død, vil h*n alltid være en av dine barn, og alltid ha sin plass i ditt hjerte.. greit 14 uker er ikke så langt, men det er jaggu lagt nok... det er ikke sann at du fant det ut igår og mistet idag liksom... du som gikk 3 gang, har til og med kanskje allerede kjent bitte små tegn til liv, åja... det var liv... og jeg føler så med deg at du vil ikke tru det...

jeg sier det igjen, ingen er like, ingen opplever en slik situasjon likt, hva som er rett får deg er det bare du som vet... hør på deg selv...

 

oså vil jeg ønske deg masse masse lykke til... håper du kommer deg bra igjennim det, og at den neste spiren kommer fort!

jeg satser på og se deg her igjen, før jeg forlater plassen i juni/juli;)

[enik<3M06&L08<3]

20 uke skulle det stå!!

[Lille Luna]

Jeg kondolerer så mye! Dette var utrolig trist å lese...

 

Skal sende deg gode tanker imorgen.

[Anonym bruker]

Hei! Føler med deg. Jeg har mistet to ganger, men ikke så sent. Første gangen var fosteret 7 uker, da fikk jeg utskrapning under narkose. Det var ikke noen god følelse. Veldig vanskelig. Vet ikke om du kan få tatt en utskrapning i ditt tilfelle. Jeg tror også at jeg ville sett fosteret, det kan kanskje hjelpe deg med sorgen. Du burde kanskje komme over sorgen før du prøver igjen. Du skal også vite at kroppen har best av å få ut fosteret selv med tanke på senere svangerskap. Utskrapninger/ prov. abort minsker kanskje muligheten for senere svangerskap pga skader i livmoren.

[Gjest]

Så forferdelig trist!! Jeg har ikke ord, tror ikke jeg kan si noe som får deg til å føle deg bedre uansett.. Er bare kjempelei meg på deres vegne!

[*løvetannbarn*GRAVID*]

Tusen takk for svarene....

Jeg sitter her å griner som en unge..klarer ikke slutte...

Jeg hadde inflensa ganske tidlig i svangerskapet,og ho minste hadde den 4de barnesykdommen...Legen min tror at det er pga infeksjonen at h*n har dødd..

 

For ei uke siden var jeg nede på ul,og da så jeg hjertet som slo og armer og ben som viftet...og idag var det ikke noe..

Jeg skjønte med en gang at noe var galt,for jeg så ikke hjertet...

 

Jeg har kjent en slags "bobling" tidligere,men vet ikke om det var h*n eller om det var tarmene mine som lurte meg..

Men hvis jeg bestemmer meg for å se h*n,hva vil jeg se?

 

Er det dette man kaller en ma?

Hva skjer med babyen min når h*n har kommet ut?

 

Masse klemmer igjen til dere,og tusen takk for medfølelse,godt å komme inn her og dele både glede og sorg...

 

[grysom Knut-Elias og lillebror]

har heldigvis ikke måtte gå gjennom d tunge som står for din dør nå..

men en venninne av meg fødte en gutt i uke 14. dem tok bilder å film av dn lille. dn var et bittelite minjatyrbarn. huden var ikke rosa med rød men ellers så d ut som et bittelite barn.

har fått se bilder å jeg tror d har hjulpet dem gjennom sorgen.

 

mine varmeste klemmer kommer din vei.

mistet selv i uke 12 å vet at du går en tøff tid i møte.

ta godt vare på hverandre i tiden fremover.

[TOEB*Har født*]

Off dette var trist lesning. Synes det er så fælt, vet ikke hva jeg skal vi for jeg lot meg ikke trøste av ord når jeg mistet i september ifjord. Så jeg sender deg en stor klem.

 

Det som skjer er at du får en stikk pille i kjeden og du må da ligge i ro i 1 time slik at den får løst seg opp i kjenden og ikke renner ned. i denne perioden vil en jordmor komme inn og informere om hva som skjer. Dere blir tilbudt å se barnet og kan velge å snakke med en prest om barnet skal begraves osv. Dersom dere vil ha bilder ville jeg tatt med fotoapparat.. kan være greit å ha, iallefall synes jeg at bilde er ok (vi hadde ikke med men jordmor tok bilde som lå i mappen min) Det er et veldig lite forster dere får se, jeg var 15+6 når vår lille sønn kom til væreden så altfortidlig. han var ikke store krabaten, men det var et lite foster.. Etter stikk pillen, 3 timer etter får du tabbelett som du svelger til riene setter igang (får en ny hver 3 time) , du får så mye bedøvelse du bare vil fordi her er det ikke noe fare for at fostere skal bli påvirket siden det ikke er levdyktig. Til meg sa de at jeg ikke ville kjenne noe, men du får jo vanlige rier.. men det er jo ikke store krabaten som skal presses ut slik at du vil ikke kjenne dette noe mer enn en liten klump..

Min samboer ville se gutten når han ble født, jeg ville egentlig ikke men gjorde det.. jeg er veldig gal for at jeg gjorde det idag, da kan jeg liksom se ham for meg litt, dessuten viste vi ikke hva kjønn det var før han var ute og det er litt greit å vite for å ha litt ro.. skulle ønske jeg hadde tatt farvel med ham på en skikkelig måte, men jeg var vel i sjokk og vanntro og hadde vel litt problemer med å akseptere det som skjedde.. hos meg gikk vannet, men lille gutt var i livet og feilet ingen verdens ting.. hos meg var det min kropp som sviktet..

Vet ikke om dette hjelper deg noe.. kan bare si at ta tiden til hjelp.. dette er det verste jeg har vært gjennom (dette er førstefødte) men har kommet gjennom det hele og jeg ble gravid 6 uker etter og er nå 20+5 og venter en ny liten gutt....

 

Ønsker deg så lykke til i morgen. Det går nok bra selve fødselen, og håper at de psykiske sårene heles med tiden.

 

Stor klem

[Anonym bruker]

Herregud så forferdelig! Føler med deg!!! Jeg mistet selv i forrige uke. Var da i uke ni, så kortere på vei enn deg. Det er veldig tungt. Forbered deg på det, og ikke prøv å ta deg sammen, men gi deg tillatelse til å få sorgen helt ut....

Lykke til i morgen!

[enik<3M06&L08<3]

vist du vil se litt mer hva du kan vente deg, kan du jo prøve og søke på bilder av får tidlig fødte barn... men det må du avgjøre selv om du orker og se... men det er ganske utrolig hvor nydelig, og ikke minst ferdige de er... masse lykke til igjen...

stor klem

[Anonym bruker]

Dette er så ufattelig trist! Ord sier ingen ting. Føler med deg.

Jeg har selv mistet i ma, jeg var 11 uker på vei da det ble oppdaget, men embyroet 9 uker.

Jeg tenker ofte på hvordan h*n så ut, om det var gutt eller jente, hvor stor/liten h*n var, va de gjorde med h*n etter jeg hadde utskraping.

Det jeg opplevde blir jo langt fra det samme som du skal igjennom, men tenk deg nøye om ang d å se h*n...gjør det du føler er riktig. Men husk: hvis du ikke vil se, så tenk på om du vil angre i ettertid.

Jeg ville gjerne sett mitt lille nurk, selv om jeg var så kort på vei, men desverre får man ikke det når man bare er 9 uker på vei og ligger i narkose.

 

Mine tanker vil være hos dere i morgen, ønsker dere lykke til i sorgprosessen. Det kommer til å bli knaltøft en stund fremover, men dere kommer over det. Og som noen skriver over her. Selv om fosteret bare var 14 uker gammel, så vil det bestandig være i deres hjerter!

 

Ps.hvis dere velger å begrave h*n, så legges h*n i samme grav som der en av slektningene deres ligger (hvis dere vil), og da settes det en liten hvit fugl på toppen av gravsteinen, som skal fortelle de rundt at her hviler ett barn som ble født så alt for tidlig.

[Lunis]

Tenker på dere.

 

Vil bare si at dersom du / dere ikke orker å se ham/henne, sørg for at jordmor tar bilder og legger i mappen (de fleste sykehus har rutiner på dette - men det er ikke alle, så forsikre dere), eventuelt ta med et kamera/engangskamera selv som jordmor kan ta bilder med. Slik kan du/dere dersom du/dere på et senere tidspunkt ombestemmer deg/dere og vil se den lille, få tilgang til det. Vet om flere, som har født døde barn på senere tidspunkt i svangerskapet, som har gjort dette.

 

Siden det er så tidlig, be også personalet sjekke grundig mht kjønn. Det er også rutine, men kan glippe. Som noen andre nevner kan det være godt for tankene og sjelefreden å vite i ettertid.

[enik<3M06&L08<3]

liker det lunis sier.. vist du ikke har bestemt deg til imorgen hva du vil, ta med deg et engangs kamera, be jordmor ta bilder.. da kan du faktisk stå helt fritt senere, vist du ikke vil, trenger du aldri femkalle de, men muligheten er der!!

[*løvetannbarn*GRAVID*]

Jrg kommer nok til å ville se h*n når jeg tenker meg om...

Det med å ta bilder er jo en minneverdig "ide"..det vil jeg nok også gjøre,som noen av dere sa,godt å ha i ettertid..det er jo tross alt barnet vårt....

Hvordan skal jeg forklare min 9 årig jente dette...ho som er så sårbar..

 

Kan jeg ta h*n med meg hjem og begrave h*n i samme grav som min morfar? Går de med på det?

 

Har så mange spm,men så lite svar,er veldig glad for dere her inne...

 

[2 fine små]

Saa uendelig trist, kondolerer og mange lange klemmer til deg. Det er saa rart den kvelden man sitter og skal inn og gjoere noe i den retning du skal - dagen etter. Jeg har mistet 4 smaa spirer, alle i uke 5 - igen hjerter har slaatt der, men to av dem soerget jeg frykelig over, den foerste nesten et helt aar, og den tredje var ogsaa tung, jeg hadde det IKKE bra kvelden foer jeg skulle inn, med svigers paa besoek i stuen (overnattingsbesoek i 2,5 uker, saa maatte informere dem men trengte tid alene og var ikke sosial paa et doegn) og de to andre gikk det greiere med. Jeg har akseptert at jeg har reagert forskjellig de 4 gangene. Selv om det har vaert tidlig, har jeg vaert lei meg, ikke fordi jeg har tenkt barn (det gjoer man oftest ikke saa tidlig) men fordi en tapt mulighet til et barn som kunne blitt blir saa tydelig.

 

Jeg har ikke saa mange raad til deg, mange har skrevet saa vakkert og fint til deg allerede, men man kan jo tenke seg at et embryo gaar over til aa hete foster etter 8 fulle uker. I Norge kan man fritt velge aa avslutte et svangerskap fram til fullgaatte 12 uker. Naar du naa er godt over de 12 ukene, saa er du over denne grensen. Da tror jeg at jeg hadde foelt det veldig annerledes enn med mine grytidlige spirer.

 

Jeg tror du skal tenke deg veldig godt om, raadene fra de som har vaert i tilnaermede situasjoner er nok de beste. Det er jo forum for dette lenger nede i menyen til venstre, og du har faatt fine tanker fra de med samme triste efaring. Det er nok mye i dette at man skal vaere sikker paa at man lever greit med de valgene man tar, selv om de er toeffe der og da. En eller annen form for bilde/annet minne er nok fint, det vil jeg tro jeg hadde syns. Paa den annen side kan jeg ogsaa forstaa de som velger helt omvendt og ikke vil se i det det hele tatt. Det blir saa individuelt og det maa man dessverre forholde seg til i i en saa vanskelig situasjon, det er jammen meg ikke bare bare.

 

Jeg har hatt tre utskrapninger i narkose, og har haandtert det greit, men man gjoer jo sine tanker. En gang la de meg paa oppvaakning sammen med 4 nybakte keisersnittmammaer, jeg tenkte bare jajaja...var saa langt nede i utgangspunktet, men ikke elegant selvsagt.

 

Tenk paa morgendagen som en noedvendig avslutning paa reisen til din lille og velg paa forhaand hvordan dere skal haandtere dette i morgen. Informer godt paa forhaand hva som er viktig for dere, det er vel alt jeg kan si. Kjenn godt etter innerst inne, hva som er riktig for dere. Innerst inne vet man alltid selv...

 

Fred over lille vennen din som ikke kom lengre, og lykke til i det du skal gjennom i morgen. Soerg for at noen er der paa sykehuset i morgen naar du er ferdig, det vil vaere viktig, noedvendig og fint. Ikke kjoer selv for eksempel.

 

Klem klem og en liten taare fra andre siden av jordkloden en grytidlig fredagsmorgen.

[enik<3M06&L08<3]

hmm.. ja, hvordan fortelle dette til ei på 9 år.. den er ikke lett, men hun må jo få vite det... jeg trur jeg hadde prøvd og forklare henne, at den lille babyen var syk, og at "gud" måtte ta vare på den, fordi den var får syk til og være her på jorden sammen med oss el noe... jeg vet ikke, men kanskje alge en liten "fin" historie av det, (ut ifra deres tro)

 

 

Jeg trur du kan gravlegge h*n sammen med din morfar, men trur ikke du får h*n med deg hjem, jeg trur de tar vare på h*n, frem til begravelsen er klar....

 

mitt forslag, sett deg ned, skriv ned alle spørsmål du har,(husk at ingen spørsmål er dumme) og vist du sytes det er vanskelig og spørre og prate imorgen, så gir du jordmor lappen, så kan hun forklare litt etter litt...

 

skal sende alle mine tanker til deg og familien imorgen!!!

[*løvetannbarn*GRAVID*]

Når jeg fikk beskjed tidligere idag at jeg måtte vente til imorgen så tenkte jeg at hvorfor i all verden kunne jeg ikke bli satt igang idag..

Synes tanken på at min lille spire lå død i magen min og måtte ligge der et døgn til var ubeskrivelig ubehagelig..

Men jeg er glad for det nå,får liksom sagt farvel på en måte...

 

Jeg vil ikke miste h*n...vil ikke de skal ta h*n ifra meg..

Jeg vet jo at det må gå som det går herfra,mrn det er så vondt å akseptere!!!!

 

[2 fine små]

Ja, ikke sant? Forferdelig vanskelig aa akseptere, det forstaar jeg godt. Jeg anbefaler deg aa bare skrive ned alt du foeler i denne anledning - naa i kveld (eller midnatt norsk tid er det vel) saa lenge det er folk inne her. Det hjalp meg utrolig godt i november 2006 da jeg skulle inn til en utskr. - i utlandet - langt fra Norge - OG med svigers i andre enden av huset, huff.... Jeg skrev og skrev og fikk uendelig mye troest og fikk liksom snakket meg litt ferdig saann at da jeg skulle inn neste dag, saa var jeg mer rustet. Og jeg dro alene, sambo maatte jo ta seg av sine foreldre (som ikke visste hvor de skulle gjort av seg ellers....vi tok hensyn til dem ogsaa, tenke seg til.....) Saa hadde jeg en stille stund med han etterpaa da, og det maa man i hvert fall ha. Er litt liten naar man kommer ut, skal du ha med mannen din paa sykehuset?

[*løvetannbarn*GRAVID*]

Uff,stakkars deg som måtte gjennom dette alene..

Jeg skal ha med meg mannen min,han var med meg når vi fikk beskjeden idag også...

 

Jeg er glad for all råd og ord herfra,det hjelper vannvittig masse..

 

[2 fine små]

Det vet jeg at det gjoer, hold traaden din hoeyt oppe du og faa all mulig troest du trenger, er det ikke rart hvordan det hjelper selv naar det kommer fra noen man ikke aner hvem er? Man er i samme verden paa et vis, og det holder. Mye bedre det enn aa forsoeke aa forklare sin beste venninne noen ganger.

 

Jeg var alene til den tredje utskrapningen i mitt liv, jeg har ikke gjennomgaatt konkret det du skal gjennom naa, men det er noe med den stemningen siste kvelden som jeg kjenner meg igjen i. Jeg gjorde det jeg maatte og naar jeg tenker meg om var jeg i annen by enn mannen min under utskr av MA jeg hadde rett foer jeg ble gravid med datteren min ogsaa, saa to ganger har jeg opplevd det. Men da var det greit, jeg dro til han dagen etter og kroep inn i armkroken og ble der noen dager husker jeg. Det maa man og det er saa godt atte....

 

Glad du har med deg mannen din gjennom dette. Husk at han kan bare vaere der, han kan ikke helt forstaa som en kvinne, fordi han er mann og ikke har hatt graviditeten i sin kropp. Saa samme hvor mye han forstaar, som han helt sikkert gjoer, saa vil det aldri helt bli i naerheten av hva du gjoer. Dette er de helt store forskjellene for kvinner og menn, naar man gaar gjennom ting som har med alle faser/utfall av en graviditet aa gjore.

 

Klem igjen

[2 fine små]

Kom forresten paa at babyverden har en grei uke til uke kalender som viser hva man kan forvente aa se fra uke til uke, kanskje den kan forberede litt? Du har kanskje sett den foer da, men...

 

http://www.babyverden.no/templates/BlankPage____574.aspx

[enik<3M06&L08<3]

når du skrev den steningen: jeg vil ikke at de skal ta han fra meg... da knøt hele magen min seg... jeg kjente så igjen den følelsen jeg gikk med i 3 uker(blødde fra uke 8 til 12)

jeg tenkte hele tiden, ikke forlat meg lille venn.. ikke ta h*n fra meg, du må ikke gi opp, jeg kan ikke miste deg osv.... og når jeg da vet hvordan dit situasjon er.. altså at uansett hvor mye du ber, så har de på en måte allerede tatt han... det gjør så vondt i mitt hjerte! jeg gir deg så uendelig mange tårer. og skulle så ønske jeg kunne si noe som hjalp, men er vel ingen ting som hjelper! jeg vil egentlig heller ikke bruke ordene:jeg forstår deg, får det trur jeg ikke er mulig... det eneste jeg forstår er at du gjennom går noe så inderlig vanskelig, og jeg håper du har masse støtte rundt deg, og jeg håper vi bimmere kan være en liten støtte...

jeg under absolutt ingen det du opplever... og jeg syntes bare verden er så urettferdig! men jeg trur jeg ville prøvd og tenke at det sikkert er en grunn til det som skjer?jeg vet ikke, finner jo ingen ting som rettferdig gjør det!!