Hjelp meg... Jeg sliter......

[Lille Luna]

Uff, dette var ikke greit. Ut ifra det jeg leser har hun alle trekkene til en psykopat. Det er veldig viktig at du alltid husker at dette ikke har noe med deg å gjøre, at det ikke er deg det er noe galt med! Minn deg på det hver gang hun sårer deg eller noen rundt deg. Pust ut og si det til deg selv, før du tar tak i situasjonen. Det er veldig, veldig viktig at du beskytter degselv mot henne.

 

Psykopater er som skadedyr. De gir seg ikke før de har full kontroll. Og de bruker alle midler for å få det som de vil. De ser verden kun fra sin vinkel, og det synes jeg hos din svigermor kommer godt frem når du forteller om hvordan hun reagerte ovenfor dere da du var i fødsel og det ble komplikasjoner. Hun har NULL sympati eller empati for den situasjonen dere var i, og var kun opptatt av seg selv. Hun viser ingen selvinnsikt, og det kommer vel aldri ett unnskuld fra hennes munn? Det er fordi hun ikke skjønner at måten hun oppfører seg på er galt.

 

Psykopater er farlige mennesker, og de gir aldri slipp. De nærer seg på konflikter og det å få andre til å føle seg små. Så i bunn og grunn er det dere som må ta en avgjørelse på om dere må kutte henne helt fra livene deres. Hvor mye skal dere tillate? Jeg har lest at man aldri kan vinne mot en psykopat, og at den eneste utveien er å bryte all kontakt. Det er en stor avgjørelse å ta, og ikke noe man gjør uten å ha vurdert alle sider ved saken...

[Anonym bruker]

Ok, men hva gjør jeg når mannen min ikke tror meg? og søstra hans er skummelt lik moren.. tar seg til rette som bare det jo..

[Anonym bruker]

Så mannen din er helt uenig i at hun er vanskelig?

[Anonym bruker]

Vel, han sier jeg bare overreagerer, er overfølsom osv. Det var da jeg f.eks tok opp det under/etter fødselen. En gang sa han jeg var helt på jordet..

Virker som han er så vant med hennes måte å være på..er jo moren da, men. F.eks kunne moren sitte og si-i hans nærvær-at broren hans var den som alltid hadde hatt dametekke, mens han bare ble venner med jenter..mannen min reagerte ikke på det.. og faren er lik min mann.. svigermor kunne si til meg mens svigerfar hørte på at hun måtte redde ham fra ensomheten da de giftet seg.... kun jeg som reagerer?? sånt er respektløst spør du meg... men jeg er visst den som overreagerer her så.. kan komme med flere eksempler, men det ville tatt sin tid.

[Anonym bruker]

Og svigermor har et voldsomt temperament.. da vi var hos dem på nyttår skulle vi til å spise middag.. jeg hadde pyntet meg, og så ganske fin ut følte jeg:) gjør jo godt når man går gravid. Da jeg kom sa hun "nei er det ikke dronningen av seba som kommer gående" mulig hun mente det humoristisk, men jeg syntes det var litt teit sagt da, med tanke på vårt forhold. Så satte vi oss rundt bordet, og jeg spurte om de hadde salt og pepper? (jeg er dessverre vant med å ha det til finere middager bare)

Så lagde hun scene av det, og deiset noe krydder på bordet.. var salt og persille krydder eller noe.. tok da litt salt på.

Da vi kom hjem fikk vi brev i posten.. hun ville ikke late som at alt var i orden lenger.. skrev at hun hadde fått for lite alenetid med barnebarnet, og at de gangene hun fikk var det under oppsyn(av meg)

Men vi gikk da tur og de fikk passet han og spurte også senere om hun ville gi han grøt..den ene gangen(siste gangen) ville hun det.. men da vi stod opp og vi skulle spise frokost ville hun ikke gi han melk på flaske da vi spurte.. han var tydelig sulten og utilpass mens hun fortsatte å leke med ham.. jeg sa han var sulten, og pleide få melk om morgenen.. men hun fortsatte å leke med han. Endte med at jeg måtte gå fra bordet for å gi han melka, han slukte den med en gang!

 

Søstra til mannen min kom på besøk.. gråtkvalt sa hun at hun syntes så synd på moren på nyttår.. den ene morgenen hadde vi sovet for lenge og ikke latt hun(og svigerfar) passe ham mens vi sov.. Helt utrolig.. Svigermor hadde vært borte fra sønnen min i 4-5mnd og forventet å få masse alenetid med han.. jeg er typen til å ta det mer gradvis, han måtte jo bli trygg på henne først! Da han skrek den første kvelden spurte hun om hun kunne gå ned til han og trøste.. jeg måtte som sant si at jeg trodde det var best om vi foreldre gjorde det sånn til å begynne med.. men de fikk passe han mens vi "sov" den første morgenen.. men svigermor ropte og skøyet så mye at jeg fikk uansett ikke sove. Ble bare til at jeg lå og prøvde å "slappe av" istedet, ville ikke stå opp da..

Men de forventet at vi ville la dem passe han hver morgen da vi var der.. Utgangspunktet var at vi kunne si ifra om vi trengte avlastning... liker ikke når ting blir krav jeg, har vi foreldre ingenting vi skulle sagt? jeg ønsker jo å stå opp med sønnen min selv iblandt, selv om vi selvsagt kunne latt være disse morgenene.. men først må vi jo bli respektert..

 

-HI-

 

[Anonym bruker]

I brevet sa hun også at deres side av fam.ikke hadde fått så mye kontakt med gutten vår.. at hun ikke følte seg som en naturlig del av vår "lille familie" som hun sa.. og snakket om "hvem, og i hviken grad?" som skulle ha kontakt med ham.. trenger vi skrifte til henne hvem som får se han? vi trør da ikke ned dørstokken hos mine foreldre, de ser han av og til.

Da vi bodde oppe hos dem var det de som fikk se han mest..komme på besøk, gå trilleturer osv. Pga jobben til mannen min kunne det gå 2-3mnd før vi fikk reist hjem til min familie. Dessuten var det de som fikk være faddere til sønnen vår da han ble døpt.. Svigermor fikk være gudmor(selv om jeg kunne valgt en av mine eldste søstre) og søskenene til mannen min var faddere. Har vi ikke inkludert dem i gutten vår sitt liv?

 

Jeg kjente ingen der oppe, hadde ingen venner eller fam. rundt meg. Jeg sa jeg savnet familien min. Hun sa jo før vi flyttet at det var sårt for henne at vi flyttet.. og prøvde tidligere å få oss til å bli.. hun sa at de hadde bare ett barnebarn mens mine foreldre hadde mange.. var så urettferdig mot henne.. etter vi hadde flyttet prøvde hun å gi mannen min dårlig samvittighet og sa at han kunne aldri hatt en bedre jobb en den han hadde..og sa vi fikk jo ikke solgt leil.heten til en så god pris.. men da sa jeg til henne at vi fikk hvertfall solgt, i motsetning til hva søstra til mannen min hadde. Var ikke lett å selge på et lite sted som der vi bodde.

 

Så hun holder meg ansvarlig for at hun ikke har så god kontakt lenger med sønnen sin og barnebarnet. Likevel vil hun ikke komme i bursdagen til barnebarnet som er idag, vi inviterte hvertfall.

 

-HI-

 

[Nætte;mortil2]

Er nok fryktelig vanskelig for deg dette, skjønner utrolig godt at du er lei! Min svigermor er ikke i nærheten av det du beskriver her, og jeg kan ofte få veldig NOK av henne også.. Kommentarer om utseende og barneoppdragelse og slike ting..

 

At mannen din ikke ser dette slik som deg, skjønner jeg jo på en måte, er jo familien hans og han er nok litt "blind" for hva som skjer. Men det jeg reagerer på er at hun uten omsvøp prøver å la deg være syndebukk! Er så ufattelig stygt gjort..

 

Jeg blir provosert av min svigermors oppførsel og kjenner jeg har mest lyst å komme å hjelpe deg i kampen mot din! For det jeg gjør når min tar av, så overser jeg det fullstendig! Er vi inne og det passer så kler jeg på lillemann og går ut med han, begynner hun via tlf, så setter jeg den på høytaler og taster høylydt på pcen til hun er ferdig.. Er vi inne så tar jeg han med på badet eller går for å leke med han.. Brev har vi også fått, men det svarte jeg overhodet ikke på. Skal hun ha et forhold til sine barnebarn (vi venter nr 2) så får hun faktisk gjøre seg fortjent til det!

 

Klarer du å gjennomføre det? Å overse henne totalt når det er som verst? Reise deg å gå, og ta med barnet ditt når hun gjør slikt? For om det er en ting som virkelig gjør slike manipulerende mennesker rasende så er det å få NULL reaksjon på hva de gjør! Og kanskje mannen din vil få et annet syn på ting hvis du ikke sier noe om det, bare reiser deg å går.. Jeg kan love deg det vil bli lagt merke til iallefall.. Og så får du GJORT noe der og da! Stå på HI og ikke gi deg her!! Sender MASSSSSE støtte din vei!

[Nætte;mortil2]

ps.. og bare en sånn slengtanke.. hvis du skiller deg så vinner hun jo!! Er du glad i mannen din og ønsker at dere skal få dette til, så kjemp! Vis dama at du ikke er lagd for å gi deg!

[Anonym bruker]

Hehe, ja tanken har streifet meg.. har jo gått et par "unødvendige" ganger og tatt bleie på han før, etter en lang stund med gjentatte stygge kommentarer fra svigermor.. men kanskje jeg får gjøre det rett etter hun har sagt/gjort noe, slik at mannen min tar poenget! jeg ønsker at ekteskapet skal fungere ja! har sagt til svigermor hun skal få være mamma og bestemor så mye hun bare orker, SÅLENGE hun ikke blander seg oppi vårt ekteskap og foreldrerolle.. men det er jo nettopp det hun gjør. Hun skal blande seg borti alt!

Jeg merker at hatet mot meg er intenst både fra svigermor og søstra til mannen min.. broren sier bare han har hørt mye forskjellig om meg og at vi får finne ut av det.. lurer bare på hva resten av slekta har blitt fortalt. Å jeg kan ikke fordra å bli snakket om bak min rygg, uten at jeg har sjans til å forklare min versjon.. Jeg og min tvillingssøster ble mobbet psykisk og fysisk på barneskolen. Resten av min fam.ble også utsatt for mye psykisk trakkasering. Føler det gjentar seg nå.. uff er så sliten og så lei.. men jeg kjempet da og vil ikke gi opp nå! er ikke lagd for å gi meg nei!!

[Nætte;mortil2]

Godt å høre du ikke vil gi opp! Veldig bra!

 

Ja iallefall for meg så hjelper det å "demonstrere" med å forlate rommet i samme øyeblikk.. Det viser også at man ikke har sunket så lavt at man akter å si mot noe slikt, for det er nesten umulig!

Å feks true med å holde barnebarnet borte høres nok heller ikke ut som en plan for meg, men rett å slett å gi henne NULL oppmerksomhet på det hun sier vil gjøre deg til den sterkere part! (ps.. har vært gjennom et par tøffe runder før i verden jeg også.. så vet hva du snakker om når det gjelder barndom...)