Hjelp meg... Jeg sliter......

[Anonym bruker]

Synes det er så vanskelig med svigermor... er en så presset situasjon at jeg har mest lyst å skille meg.. eller helst lyst å ikke leve mer for å være ærlig. Føler svigermor får alle mot meg, jeg er hjelpesløs:(

Vi venter barn nr 2 og jeg må jo bare prøve så godt jeg kan å holde ut for dem. Men blir ikke lett:-/ Mannen min har vanskelig for å støtte meg, og er jo en tøff situasjon for han også. Noen med erfaring? hvem snakket du med når det stormet som verst og livet ble en lang trist "kjærlighetssang"??

[Miss Misantrop]

Menn som ikke stotter damenesine mot mamma er ikke noe nytt, dessverre. Beste er aa faa trikset han over paa ditt lag med en gjengs ovenbaerenhet overfor mor. Lettere sagt enn gjort, men det er mulig. Og du... Flytte er kanskje en mulighet, hvis du ikke klaret eller kan sette grenser paa grunn av mannen din. Ta eget eller andres liv er en saers daarlig plan. Vis mannen din innlegget ditt her saa kanskje han skjonner alvoret, huff saa trist jeg blir paa dine vegne.

[Anonym bruker]

Kjenner meg desverre igjen. Og min svigermor bor faktisk i samme hus som oss, siden dette er en gård. Innerst inne er hun snill, men hun kommer med kritikk som hun selv ikke skjønner var krittikk, hun blander seg i ting hun ikke har noe med osv osv.

 

Jeg overser henne, svarer i småstavelser. Orker iallefall ikke bruke unødvendig energi på å ta en kamp med henne, fordi sønnen hennes vil jo alltid være sønnen hennes.....uansett! Holder meg unna når hun er her, og unngår starte noen som helst samtale. Spør hun meg om et eller annet, så sier jeg at det får hun ta opp med sønnen sin. Hun har skjønt nå etter mange år at jeg er ganske sær.

 

Måtte lære meg dette, fordi det var en stund det var så ille at jeg vurderte seriøs flytte fra mannen min, som jeg elsker over alt på jord. Jeg ba han ta opp noen saker med henne, men forsiktig sa jeg han skulle være, jeg eier jo han ikke, han er jo glad i mammaen sin. Jeg ville ikke at han skal ha dårlig forhold til henne heller.

 

Istedet for at hun renner dørene ned her, sier jeg at han kan ta seg en tur til henne uten meg, de kan spise middag, frokost eller kvelds sammen i blant.

 

I lengden, er det du som vinner. Om du ikke snakker stygt om svigermor, slik hun prøver få alle mot deg på, vil sladderstormen gi seg og hjernene til publikum kobles inn og de ser kan hende hva som er det rette bildet og ikke!

 

LYKKE TIL!

[Anonym bruker]

Dette kan du ikke leve med i stillheten. Dere er nødt til å ta ett voksen/voksen oppgjør. Dama behandler deg som et barn og jeg regner med at du er et voksent menneske. Fortell mannen din på forhånd at du vil ta en prat med moren hans fordi det ødelegger for deg og at du gjerne vil at ditt forhold til svigermor skal bli bedre. Men nå er det på tide med en alvorsprat/utblåsning. Du kan jo ringe henne og avtale et besøk, men uten barn. Få det ut, fortell alt du har inni deg og prøv å kom til en løsning med tanke på at hun er din manns mor og du er kona til sønnen hennes.

Jeg har selv erfart denne metoden som vellykket så jeg håper det går like fint for deg. Vær saklig og direkte Hun er ikke et monster selv om hun oppfører seg slik.

Jeg har 3 svigermødre og har et godt forhold til alle sammen

[Anonym bruker]

Hei, hovedinnlegger her. Tusen takk for gode svar. Jeg kommer ikke å ta livet av meg altså, det var ikke ment på den måten. Men livet er uutholdelig noen ganger. Alt jeg nå sier er så "nøytralt" jeg kan få det, selv om selvsagt saken har to sider. Blir sikkert langt dette innlegget da:/

 

Vi flyttet bort fra svigers for noen mnd siden. Hun holder meg ansvarlig for at hun ikke får kontakt med sønnen sin eller barnebarnet sitt(det første og eneste) og har sagt før at det var sårt for henne at vi flyttet. Jeg har ikke hindret henne i dette, hun kan bare komme ned på besøk. Men tror hun bare er intr.i at vi kommer opp dit, til "sitt" hus som hun sier. Der gjelder hennes regler. Hun kan si hva hun vil til meg, og ingen andre merker det/ reagerer. Hun har behandlet meg som om jeg ikke var god nok til sønnen hennes. Var det ikke det ene, så var det det andre. Jeg har prøvd å ta opp ting med henne, både snakket masse og skrevet brev. Likevel sammenligner hun meg med andre og sier det er jeg som er nærtakende. Men hun selv kan samle folk rundt seg, snakke om hvordan hun føler ting, gråte litt og få sympati.

 

Hun er veldig vant med å få viljen sin, det er hun som alltid har styrt huset sitt med jernhånd. Hun har tre barn. Mannen min er eldstemann og hun har alltid hatt et veldig tett forhold til han. Hun følte han var den som trengte henne mest av barna i oppveksten. En gang sa hun til meg (da vi var "venner") at det virket som om jeg klarte å komme mer innpå han enn henne og høre hva han følte om ting. Jeg tror hun er sjalu på meg rett og slett, og ønsker meg ikke i familien. Jeg tok han fra henne. Og da vi var forlovet var jeg i tvil og ville "avlyse" den for en stund. Hun sa jo hvordan hun ville ha ting på første møte med henne da vi var kjærester, så jeg var i tvil. Men overså tvilen da mannen min kom tryglende på døra, og sa resten av fam.hans gråt hjemme også. Så ga forholdet en sjanse, og nå er vi gift(siden -06) Fikk beskjed fra svigermor at hun aldri ville se sønnen sin så trist igjen som da jeg ville avlyse forlovelsen. Jeg synes slike ting er noe jeg og han må finne ut av selv. Nå har vi det fint i ekteskapet, sånn generelt. Litt ulike er vi jo, men også like. Vi elsker hverandre. Synes svigermor burde glede seg over at han har funnet seg en kone, istedet for å føle hun mister ham.

 

Ting ble enda verre da vi fikk barn. Hun ville blande seg i oppdragelsen av "sitt" barnebarn også. Hun har også jobbet som helsesøster før. Men det mest sårende ting hun sier går direkte på morsfølelsen, og ikke praktiske ting.

Hun vil ikke vedkjenne seg at gutten vår er av meg og min familie også, ikke bare hans fam. Dersom jeg fungerer som mamma blir jeg sett på som "hønemor" og ikke vil dele han med meg. Dette fikk jeg høre rett etter fødselen. Da de tok masse bilder av barnebarnet på sykehuset, satt vi tre sammen som en fam. Hun dyttet kameraet i ansiktet mitt og sa "Kan du flytte deg, for nå er det ikke deg dette dreier seg om" Jeg satt bare der, sa ingenting. Satt der med sterke etterrier etter fødselen. Jeg hadde blitt satt igang pga svangerskapsforgiftning og hadde hatt en tøff og komplisert fødsel. Pressrier på 1,5 timer osv. Har tatt opp dette i ettertid, men da var det bare jeg som nok hadde sv.skapsdeperesjon. Ellers satt hun på føden og sa hun misunnet at jeg hadde fått baby/blitt mamma, og at hun kunne godt tenkt seg flere ammeperioder. Hun har også sagt før at hun ønsket mange barn, men fikk bare tre. Og hun ønsker maaange barnebarn, Er uhørt at vi "kun" ønsker to barn med det første, jeg klarer minst fire så ung og sprek jeg er. Helt utrolig ALT hun har sagt. Dette er bare en dråpe i havet av kommentarer. Nok om det.

 

Dersom jeg gir etter vil de overta hele styringen over gutten vår på snart 1 år. Så jeg tror ikke det lønner seg å skille meg fra mannen min, vil ikke løse problem. Får bare bite tennene sammen. *sukk*

Jeg kommer fra en fam.som er mer vant med barnebarn og er mer avslappet rundt dette på en god og sunn måte. De kunne aldri tatt seg slike friheter som hun tar. De ser at det er hun som er vrang.

Svigers er nå midt oppi skillsmisse, var hun som gikk. Svigermor går også til psykologtimer. De var gift i 30år. Svigerfar ønsker ikke at dette skal gå utover barna sine. Mens svigermor prøver å få alle imot han.Det samme gjør hun mot meg. Er fryktelig vanskelig. Svigerfar er den som sier til oss at vi mpå tenke på oss selv nå, og unner oss glede i ekteskap og foreldrerolle. Samtidig som selvsagt barnebarnet betyr alt for han nå. Jeg har et godt forhold til svigerfar, selv om han ikke tror svigermor vil meg vondt.

 

Hun sendte oss nylig et brev på tre sider der hun sa at hun ikke fikk kontakt med barnebarnet sitt, gikk hardt ut mot meg og spilte på samvittigheten til mannen min. Jeg sendte brev tilbake, og sa min versjon. Prøvde å være mest mulig saklig og tok opp ting hun hadde nevnt i brevet(beskyldninger). Må forsvare morsrollen føler jeg. Sa også de var velkomne til å se barnebarnet sitt, hindrer dem ikke.

Nå har gutten vår snart bursdag og jeg inviterte alle. Men kun svigerfar kommer. De andre to søskenene til mannen min sa de måtte jobbe, og svigermor er bare sur på meg. Etter brevet hun sendte hadde jeg(noe jeg angrer på) sagt i sms at jeg trodde det var best om vi ikke så hverandre på en stund. Så hun bruker det mot meg, selv om jeg inviterte henne lenge før brevene og gjentar invitasjonen nå. Så da har jeg gjort mitt. Vet ikke hvor dette vil ende. Men har spurt henne om vi kan slutte fred. Noe hun ikke har så lyst til virker det som. Bare spør om det er noe dere lurer på. Tar imot alle råd med takk.

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Beklager, ble tidenes lengste innlegg:-/ og kunne skrevet mye mer. Er så masse. Men kan heller gi flere eksempler om dere lurer på noe. Trenger råd fra dere utenforstående, om dere synes det er verdt det og ikke syntes dette ble syting. Hele livskvaliteten blir dårlig av at jeg og svigermor har et anstrtengt forhold. Jeg har somsagt prøvd å snakke med henne flere ganger, men enten blir jeg neglisjert eller så skjer ingenting. Hun virker meget bitter og hatefull. Men i lys av skillsmissen osv forstår jeg jo at ting blir vanskeligere. Men alt til en viss grad kanskje?

[Gjest Bjørnen Collargol*gravid*]

Jeg har lært meg til at jeg ikke orker å bruke energi på slike. Jatter som regel med og så gidder jeg ikke bry meg mere med det.

 

Synes mannen din virker som en pyse, men de har som regle vanskelig å se at deres søte mor ikke er det mot andre desverre....

 

Håper det løser seg for dere med tiden nå som dere har kommet litt mere på avstand!

 

[Anonym bruker]

HERREGUD for ei dame!!!!!!!!!!

Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort anderledes enn deg.

Men du kan ikke si til mannen din at enten får han velge moren sin, eller lage plass til deg også.

Moren har han jo alltid mens deg kan han faktisk miste.

Kjedelig for han å tenke på at han ble skilt pga moren ikkefikk nok oppmerksomhet...

Spør han om han VIRKELIG elsker deg.

Stor hfare for at dere vil bli skilt uansett om noen år dessverre.

For dette vil til slutt gå utover ekteskapet deres.

Ellers kan dere jo gå til sånt familieverns mekling eller hva nå det heter?

Uansett, LYKKE TIL!!!

Du er verd mye mer enn dette.

Jeg las en gang i kamille at mannen skal ta konens "parti"

[Anonym bruker]

Takk for det, ja håper inderlig dette vil bedre seg med tiden.

[Anonym bruker]

Han har sagt at han elsker meg ja.. men blir irritert hver gang jeg tar opp dette. Huff. Kan jo forstå han. Har sagt jeg ikke vil sette ham opp mot moren sin, men at jeg bare trenger litt støtte. Han kan jo prøve å forsvare meg en gang iblandt, siden jeg må slite med dette helt alene. Tenker det er bedre om han prater med søskenene hans,(og forsåvidt moren også) istedet for at jeg prøver å forklare dem noe de ikke tror likevel. De holder jo selvsagt med moren.

Vel, idag fikk jeg hvertfall sagt at han ikke trenger gjøre eller si noe som blir unaturlig/ubehagelig for han. Men da sa han "jeg skal ordne det"

Ble litt glad da, men føler han bare gjør det pga at jeg har mast før. Håper han gjør det fordi han elsker meg.

Jeg har nevnt samlivskurs for han, vet ikke om han likte tanken på det så godt.. men vi fikk aldri dratt på bryllupsreise så det skal vi hvertfall få gjort.. men det får bli etter 2 mann er litt større. Vi bør ta oss en helgetur sammen snart, håper DET blir snart da:-) trenger å pleie forholdet vårt. Og håper han vil trives her vi flyttet til, er der jeg kommer fra. Da kan kanskje ekteskapet fungere.

[Gjest Bjørnen Collargol*gravid*]

Kan hende at han endelig fikk lyst til å ta den kampen med moren når du ikke forlangte at han skulle gjøre det.

Husk at det er ikke bare vi kvinner som er rare ;-)

 

Hvorfor ikke spørre din svigermor om hun vil passe nr 1 en helg og så kan dere reise på hotell og kose dere nå mens du er gravid? Da får du vist velville ovenfor svigermor samtidig som du og mannen får vært litt kjærester. Slik slår du 2 fluer i en smekk :-)

 

Jeg og mannen min var på hotell i helgen og hadde det helt supert. Koste oss masse med å være bare kjærester og gikk og kikket litt og shoppet litt uten at det var noe stress. På lørdag var vi ute og spiste før vi reiste på en forestilling. Er absolutt å anbefale!!!!!

 

Klæm

[Anonym bruker]

Ja det er sant:) hjelper nok når han ikke blir mast på. Vi hadde jo en rolig periode da jeg ikke snakket noe om svigers til han, han sa han merket det hjalp på meg. Og vårt ekteskap. Ting blusset bare opp igjen nå som svigermor ikke ville komme i bursdagen til gutten vår.

Jeg har sagt til mannen min at vi kunne latt dem passe han noen timer mens vi dro bort en tur. Tenkte å ta det neste gang vi skulle på besøk til de. Men vet ikke med helgetur helt enda. Var snakk om at moren min kunne passe han da, så tror det blir henne denne gangen da.

Svigermor var borte på et senter for ekteskapshjelp i mange mnd, 4-5mnd av gutten vår sitt liv. Så han er ikke så trygg på henne enda. Så føler det må gå litt mer gradvis. Hun vil jo bare ha alenetid med han, uten meg der..hele tiden om hun fikk velge. Men noen timer skal hun og de andre få til å passe han, så kommer helgeturene etterhvert. Godt med barnevakt iblandt ja+at helgeoppholdet hos svigers ikke føles så lenge:)

 

-HI-

[Anonym bruker]

Mannen din er 100 % sikkert høyst klar over at hans mor er et krevende og tidvis ubehagelig menneske. Men hun er hans eneste mor. Han kan ikke klandres for sitt opphav, stakkar. Det er ubehagelig å bli konfrontert med sannheter om egen familie, og innstinktet er å beskytte. Kjæresten min har et svært anstrengt forhold til sin far, og lufter ofte sin fortvilelse overfor denne mannen som er vanskelig, intolerant, lite generøs, uvennlig, uinteressert, udannet, streng og perfeksjonisktisk. Men når jeg uttrykker samme misnøye, tar han farens parti. Og jeg klandrer ham ikke i det hele tatt. Jeg forebeholder meg også retten til å være den som snakker stygt om min familie, når kjæresten min gjør det, sårer det meg. For innerst inne ønsker jeg at han ikke legger merke til de kjipe tingene.

 

Dere elsker hverandre. Dere har snart to herlige barn. Dere er veldig heldige. Og som du påpeker, løser det å gå fra ham ingenting praktisk heller, jeg er rimelig sikker på at denne mulig psykopatiske kvinnen ville gjort sitt for å gjøre livet ditt til et sant helvete.

 

Så jeg slutter meg til følgende råd: Lukk øra. Hun er langt forbi det stadiet der man kan snakke sammen som voksne mennesker. Du trenger ikke omgås henne så mye. La din mann, som tross alt ønsker å ha et forhold til sin mor, ta med seg barna på besøk. Så kan du gjøre noe du liker i mellomtiden, i stedet for å sitte og ta i mot dritt. Se på henne som en slags forretningsforbindelse; dere må ha et arbeidsmessig forhold, gjerne vennlig, men situasjonen tillater ikke et vennskap. Tenk på hvordan en hver vellykket jobbrelasjon. Hvis din mann savner at du deltar mer med hans familie, kan du si at dere har hatt samtaler om disse tingene før, og at du ikke trenger å utdype igjen hvordan tingene ligger an, men at sikkert alle er tjent med løsningen der du deltar mindre. Noen ganger årlig, ved høytider og slikt, er det selvfølgelig viktig at alle møtes; det kan du tenke på som et seminar. Noe man kanskje ikke vil på, men som hører med til jobben. I blant er også seminarer trivelige. Så lenge hun får sett barna og sin elskede sønn, er hun happy. Og du er happy når du ikke har henne på nakken. Kanskje dere til og med synes det er ok å treffes så lenge det er med passelig store mellomrom, og frivillig.

Det er dessverre ikke alle forunt å ha gode svigerfamilier, eller egne familier for den sakens skyld. Men det som er viktig, er å ikke la disse relasjonene forpeste ens eget ellers fine samliv. Lykke til!

[Gjest Bjørnen Collargol*gravid*]

Men da virker det som om det kanskje løser seg da :-)

Kanskje lurt med et par timer til å begynne med ja, men da bygger du opp farmor og den lilles forhold og forhåpentligvis ditt og hennes forhold.

 

[lille elledille]

Hei!

Jeg har ikke dette problemet (min svigermor bor i New Zealand og er for langt unna for at det kan bli konflikter) Men min mor har opplevd akkurat det du opplever. Det har vært veldig vanskelig, ikke bare for henne men for hele familien. Hun slet med angst og panikkanfall i flere år på grunn av konfliktene. Det som ble løsningen var rett og slett bare å kutte all kontakt med henne. Det toppet seg da vi bodde i generasjonsbolig med farmor, og vi endte opp med å flytte. Selv om det har vært tungt for min far har han støttet min mor, fordi han ser hvordan hun blir behandlet.

Det er ikke verdt å ødelegge seg selv for et annet menneske slik. Husk på at din lykke smitter over på dine barn, og de er det viktigste.

 

Jeg håper du/dere finner ut av det, lykke til:)

 

[Anonym bruker]

Takk for rådene:) det eneste jeg synes er ekstra vanskelig er at hun sier ting om meg til de andre barna sine.. søskenene til mannen min. Hun plukker ut ting ut av sin sammenheng, ting jeg har sagt i forsvar. Kanskje bare ett år kan hun skape til den største elefant. Blir helt feil når det var hun som sendte brev og startet krangelen, ønsket ærlighet osv. Hun er svært løsmunnet og har sterke meninger om alt. Så hun drar inn barna sine både i krangelen/skillsmissen med svigerfar og om meg. Er jo bare nødt til å slutte å diskutere med henne, så får hun heller bare tro hun har "vunnet". Hun vrir på alt til sin fordel uansett. Og om jeg ikke sier noe er det også galt, at jeg ikke ønsker å prate med henne. Hva gjør man med slike folk som alltid skal ha rett?

[Anonym bruker]

Rettelse i setningen: "Kanskje bare ett ORD kan hun skape til....."

 

-HI-

[Anonym bruker]

Vet du - dette er som å høre om min bestemor! Farmor altså..

akkurat det samme!! Beskyldre mamma for alt mulig!

Vi bodde i generasjonsbolig i 20 år, og mamma bare tok alt.. Når farmor var ei heks (sorry men det var hun) svelgte mamma det, fordi hun ikke ville lage bråk..

Vi barna merket aldri noe til dette!

Rett før jeg ble 18, tippet det over for farmor, og hun gikk til angrep på oss barna også. Kunne ikke se oss uten å skulle kjefte og smelle.

Det endte med at jeg flyttet hjemmefra fordi jeg ikke orket å bo i nærheten av henne lenger..

Rett etterpå tok pappa med seg familien og flyttet han også.

(Han er enebarn) Han har kanskje ikke sett hva hun har gjort mot mamma, for mamma har aldri sagt det til noen, ikke sine egne foreldre engang.

Dette er nå 4 år siden, og det er ingen av oss som snakker med dem. Dvs, pappa må iblant, siden familien driver et firma sammen. Mamma jobber også der, men hun blir rett og slett oversett fullstendig. Det samme gjør vi barna.

Vi har sluttet og hilse på henne, vi orker rett og slett ikke mer. Hun har snakket så stygt om mamma til oss, og om oss alle til andre.

Bestefar hilser, og synes nok det er trist, men han kan ikke gå imot henne.

 

Hmmmm, dettte ble ikke så oppmuntrende ser jeg. Men - jeg tror at hvis pappa hadde flyttet oss tidligere, eller mamma hadde sagt ifra til noen, så ville dette kanskje kunne vært unngått..

Da ville vi kanskje ikke merket at hun var syk så godt.

For hun er det, hun MÅ være syk, det er eneste forklaring jeg klarer å finne på at hun nekter å være glad i barnebarna.

 

[Anonym bruker]

Nå kjenner ikke jeg til alle sidenen av denne saken, men du sier at hun er veldig kontrollerende og prøver å sette folk opp mot hverandre. Dvs .skape ett kaos hvor hun har kontroll. Har du tenkt på om det er en psykopat du står ovenfor?

 

Jeg har full sympati for den vanskelige situasjonen du er i. Jeg har selv vært borti slike mennesker, og de kan virkelig knekke en hvis man ikke står imot. Gjentagende hakking og nedlatende holdning tærer jo på ens selvbilde, og det virker som om dette er målet hennes for å oppnå kontroll.

 

Det jeg tror er viktig å tenke på, er at det for det meste bare er synd på henne. Dette har i utgangspunktet ikke noe med deg som person å gjøre, det er bare hun som prøver å få det til å virke som om det er det.

 

Hvis det skulle vise seg at hun har symtomene på en psykopatisk lidelse, er det desverre ikke mye å gjøre for å få henne frisk. Psykopater kan ikke behandles.

 

Jeg tror det viktigste er at du og mannen din snakker godt sammen, og at du kan stole på at dere står støtt sammen uansett hva svigermor kan finne på å gjøre.

[Anonym bruker]

Her er skjekklisten for å vite om det er en psykopat du står ovenfor eller ikke.

 

1. manglende empati.

2. manglende evne til varige sosiale kontakter

3. lav frustrasjonstolleranse og aggressjonsterskel

4. manglende evne til at føle skyld

5. god til bortforklaringer

[Anonym bruker]

Folk rundt meg sier hun har trekk til en psykopat ja.. Snakket med svigerfar om svigermor, han har ikke sagt dette men er selvsagt lei seg for at hun valgte å dra ifra han og situasjonen mellom meg og svigermor. Han snakker veldig lite, men har sagt litt. Hun skrev i brevet til meg og mannen min at hun hadde gjort alt i sin makt for å unngå skillsmissen, og dette sa svigerfar ikke stemte. Ellers har hun sagt til alle at det er han som ikke vil snakke. Men jeg har opplevd en annen mann, en som svarer meg oppriktig når jeg spør han om ting. Dette har jeg forsvart han på og skrev det i brev til hele familien.

Da han var på besøk fortalte han at faren hans kunne være litt krevende/oppmerksomhetssyk iblandt og at faren og svigermor ikke kom overens. Så de flyttet. Da var mannen min en liten gutt.

Svigermor har sagt til mannen min, som var svært glad i bestefaren sin, at han var en psykopat. Slike utsagn reagerer jeg på, og jeg sa til mannen min og svigerfar at det er helt feil å snakke så stygt om bestefaren/faren.

Husker ikke om jeg sa noe til svigermor der og da, lot kanskje være.

 

Tror ikke svigermor likte at jeg kom inn i fam.deres, og tok fra henne sønn og nå barnebarn. Det har jeg ikke gjort sålangt jeg kan se, men hun er av den oppfatning. I tillegg har jeg sagt et par sannhetsord, mest over brev eller sms. Klarer ikke alltid å stå henne imot mens hun har hele fam.rundt seg, jeg feiger ut. Men føler jeg tør å si ifra mer og mer. Hjelpes hvor skal dette her ende. Dette sliter på meg, og jeg vet ikke min arme råd.

[Anonym bruker]

Jeg har spurt henne om vi kan legge dette bak oss, starte på nytt. Begge har vi blitt såret. Men hun er bare intr.i å grave mer i dette, diskutere seg til rett. Jeg finner ingen velvilje, anger, eller kjærlighet i det menneske, selv om hun viser en annen side mot barna sine. Men de har hun jo kontroll på. Virker som at de som har andre meninger får kamp.

 

Under fødselen med førstemann sendte hun på sms til mannen min hele tiden, spurte hvordan det gikk. Om det ble barnebarn snart. Midt i riene( som helst kom oppå hverandre) sa jeg til mannen min at han fikk gå ut på gangen og prate en gang for alle med henne og si vi var i fødsel, istedet for å sende på mld. Han valgte å ikke svare henne heller. Ble en komplisert fødsel og gutten vår pustet ikke etter fødselen. Det ble dramatisk, og vi måtte tenke på oss da.

Etter fødselen var hun SÅ fornærmet på han, at hun ikke hadde fått kontinuerlig oppdatering. Sa hun trodde ikke hun kunne tilgi oss for det. Hun hadde sittet hjemme og grått over strikketøyet sitt.

Hun trenger ikke prakke på oss dårlig samvittighet for noe som var vår fødsel!

[Anonym bruker]

Hva synes dere jeg bør gjøre videre nå? late som ingenting/overse henne? ikke treffes? alle i min manns familie oppfører seg som om de eier sønnen min. Tar lett på fødselen min, mammarollen er et ikke-tema. Hos dem er det bare besteforeldrerollen/tante/onkel rollen som gjelder. Jeg slipper ikke til. Og om jeg gjør det får jeg stygge blikk. Jeg sliter med dårlig selvbilde, og dette er en prøvelse for meg.

Denne situasjonen har jo påvirket min fam.også. De sier de ikke kjenner meg igjen. Ble så psyket ned da vi bodde der oppe, godt vi flyttet bort.

 

Jeg tror ikke jeg orker å prate mer med henne om ting vi har sagt til hverandre. Det blir sandkasse-krangel uansett, og mannen min vil snu seg mot meg fordi moren spiller sånn på hans følelser. Dette her er ikke noe bare mellom meg og svigermor lenger, men vi kommer fra to ulike familier også og de mener sitt. Jeg vet jeg ikke klarer å forsvare meg mot henne alene, i en samtale.. hvis ikke jeg overser henne da. Jeg er en type som vil gjøre alle til lags, men vet jo at det går ikke.

Kanskje jeg har blitt litt mer hardfør nå pga jeg er blitt mamma.

Men gruer meg til å dra opp på besøk der igjen nå. Vet ikke hva hun har sagt om meg til slekten, som er naboer med hverandre der og kommer på besøk ofte.

 

Hun sa i tlf til mannen min(jeg fikk han til å ringe henne, spørre henne hva hun ville) Hun hadde noen ærend her nede om en stund(noen uker) siden de andre to barna hennes også bor her. Hun må gjerne komme og se barnebarnet sitt og mannen min, men jeg har ikke lyst å prate så masse med henne. Jeg er lei av å prate og prate og prate... den ene gangen jeg tok opp hvordan jeg følte ting, nærmest lo hun det bort og begynte å sammenligne meg med andre.."den er ikke sånn som deg, og ikke den heller reagerer på måten jeg er på, så må jo være deg det er noe galt med da" Den andre gangen hadde jeg skrevet brev til svigers og hadde en samtale med dem etterpå. Da tok jeg bl.a opp hvordan hun hadde vært mot meg og oss før/under/etter fødselen. Hun så ikke noe galt med det.

 

Hun liker ikke moren min eller meg, men er litt mer tilbøyelig til far, likte godt å prate med han(synes jeg så henne flørte også med han..huff!)

Uansett.. hva synes dere om at faren min tar en prat med henne, nå på første møte? tenkte å foreslå det til henne.. dette har jo blitt en familiesak nå.. og jeg orker ikke ta en ny runde med henne, ikke nå når jeg går gravid.. hadde sv.skapsforgiftning sist gang og må passe på å unngå stress dette svangerskapet.

[Anonym bruker]

Alle de tre siste innleggene er av meg hovedinnlegger. Hadde visst mye på hjerte:-/

[trulte0309]

hei:)

heldigvis så har j helt fra begynnelsen av forholdet me samboer'n min, satt ned foten.. j har bestandig sagt akkurat d j meiner til "svigermor".. og hun har vært glad for att j er ærlig.. men til tider ser j jo att hu er misfornøyd me d j sier, men hu er fullstendig klar over att j er ærlig uansett.. d er jo noen ting j klarer å holde kjeft på da.. ikke alt som'n bør være ærlig me:)

d var min historie:) hehe:)

 

nei, d er ikke lett å si hva du kan gjøre.. j hadde nok satt ned foten.. d er meninga att du ska kose deg me både svangerskap og barn fra før og mannen din.. og hvis svigermora di er håpløs, så hadde j sagt fra til mannen min att d må bli forbedringer.. huff..

håper j har fått me litt av d du har skrivi da...