omsorg på skift kan skade spedbarn.....

[julenissen]

Jeg tar ikke det som står i tabloidaviser som vg så alvorlig. Forholder meg til fagliteraturen på området.

 

Det som kommer frem er at hvordan barnet knytter seg til omsorgspersonene i første leveår (som oftest mor) og hvordan de komuniserer sammen er avgjørende for resten av utviklingen. Og dersom barnet har en god oppvekst, med en posetiv oppfattning av verden og seg selv, vil tilknyttningen til andre bli letter.

[Gjest]

Det er kun greit i de tilfellene hvor mor og far ikke kan tilfredstille sitt barns behov alene.

[Huldretuss]

Du må gjerne se på det som dumt. Men det er en sikkerhet for barnet at den knytter seg spesielt til ett menneske den første tiden av sitt liv. Det betyr ikke at det ikke også kan være andre omsorgspersoner rundt barnet, men denne ene står i en særstilling i den første fasen.

[nickoline og supermann]

så hvis denne damen skrev en bok, så ville du trodd det.

 

de har jo ikke plukket en tilfeldig mamma på gata heller....

 

 

[Gjest]

Jeg er desverre pokka nødt til å godta at han er borte annahver helg jeg gitt, skulle ønske jeg slapp det men...

[julenissen]

Asklan og Satøen sriver i "å høyra til":

 

Mange som arbeidar med utviklinga hos små barn, hevdar at psykologien i dag står ved eit markert tidsskifte. vi kan ikkje lenger bruke dei store, generelle og altomfattande teoriane om barn. Dette gjeld til dømes teoriane til Freud, Erikson, Piaget og andre.

 

Det er hevda av dagens forskarar på området at barnet ikkje lenger lever i ein symbiose med den næraste omsorgspersonen, men har ein kjensle av sjølve (kjensla av å vera ein person) frå fødselen. Barnet veks då inn i eit forhold til andre, ikkje ein symbiose (Daniel Stern 1934)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[___]

VG plukker selvfølgelig ut noen som kan skape overskrifter. Det er sån de selger aviser. En balansert artikkel får ikke de samme overskriftene og selger dermed ikke like godt.

[Huldretuss]

Så hva er da perioden med fremmedangst?

[Gjest]

Gammelt nytt. Har blitt tilbakevist. En fullstendig omsorgsendring fra mor/far til en ukjent har skadet barn. Forskningen kan ikke utføres og en har bare case studier av barn som i utgangspunktet ofte har en utrygg omsorgsitusjon t.d foster og adoptivbarn eller oppfølging av barn som mister mor.

 

I en spørsmålsrunde etter en disputas på ntnu fikk en del forskere spørsmål om hva som skjer om en involvert far er sammen med barnet mens mor er på jobb (som inkuderer mye soving) - og ingen hadde noe forskning som backet opp. Heller det motsatte. Som en forsker sa - det er mange barn som er hjemme tidlig på dagtid med en annen nær omsorgsperson enn mor t.d far og bestemor, og det i mange kulturer. En har ingen funn på skader.

[julenissen]

Nå må jeg få frem at det faktisk ikke er alle barn som har denne fremedangsten.

 

Min søn feks var ikke redd for fremede, men han ønsket ikke nærkontakt med dem han ikke kjente (ikke så ulikt voksne) Ville du ha blitt holdt rundt av ett menneske du aldrig har sett før.

 

Ørker ikke sitte her og lekse opp alt som blant annet Stern har kommet frem til. Men vil anbefale deg og lese litt "nyere" litteratur. Feks: Når små barn møtes av Gunnvor løkken.

 

Hva er det du har studert?

[Huldretuss]

Nå døde John Bowlby i 1990, så veldig gammalt nytt er det ikke...

Og flere av de som baserer seg på hans teorier er enda yngre.

 

Jeg er ganske selvlært, men har mye praktisk erfaring med andres og egne barn. Har fire, hvor alle har brukt mye tid med faren sin.

 

Jeg har høyere utdannelse, men ikke psykologi. Har derimot valgt å jobbe med barn, og sett at mor står i en særstilling den første dine. Tapet av mor har større innvirkning på barnet, enn tapet av far.

Vil poengtere at jeg anser far som en viktig og betydningsfull omsorgsperson! Og ser at mye skjer i løpet av barnets andre leveår.

[Gjest]

Så det du baserer deg på er 30 år gamle artikler og personlig erfaring..? Ekspertuttalelser, må jeg si.

[Huldretuss]

Men du uttaler deg som ekspert, eller?

[Gjest]

Nei, men det jeg helller ikke forsøkt å gjøre. Du derimot...

 

Sier bare at min erfaring ikke tilsier det, og at jeg er mer kildekritisk enn å sluke det som kommer fra én forsker gjengitt i vg.

[Mrs Smutt & Smilende]

 

Så det du egentlig sier er at hvis barnet vokser opp uten mor, og far har denne særstillingen så foreligger det forskning på at dette barnet blir skadet?

Veldig vanskelig å konkludere med noe som helst her Bowlby eller ikke. Vil legge til at han skrev "fortrinnsvis mor".

Husker ikke så mye av Bowlby da jeg ikke tok utviklingspsykologi men bedømming- og beslutningspsykologi.

Må gjerne skrive litt mer om forskningen hans hvis du har tid og lyst altså. Jeg er fortsatt nysgjerrig jeg.

[julenissen]

Man har i fagmilijøer sluttet og dele barna inn i faser.

[Huldretuss]

Ikke har jeg lest vg, og ikke har jeg sagt jeg er ekspert. jeg har trukket frem det jeg tror på, og det som speiler min erfaring med barn. Og hvis praktisk erfaring ikke betyr noe, hva betyr noe da? Du trekker jo frem ditt ene barn som et gjeldene eksempel for alle,

[julenissen]

amen!

[Gjest]

Jeg har to barn, og sier bare at det ikke gjelder for oss. Dermed tror jeg ikke på det du skriver. Du spør da om jeg kan vite om barna har fått skader, og da må jeg bare le...

Blir rett og slett latterlig. Viser forøvrig til erteposen sitt innlegg lenger nede.

[Huldretuss]

Nei, far kan få denne særstillingen. Den er absolutt ikke forbeholdt mor. Den skjer mellom første omsorgsperson og barnet - og det er ofte mor.

[Zaratustra]

Finner ikke artikkelen, hva het denne spesialisten?

[FrøkenKnallkul]

Tror det handler om hvor mye far har fått mulighet (av mor i de fleste tilfeller) til å involvere seg 100 prosent i ungen fra den blir født. Vi har en gutt på 7 mnd, han er like mye knyttet til faren som til meg. Dette til tross for at jeg ammer.

 

Vi tilbringer all vår tid sammen med gutten vår, han er like trygg på oss begge. Om jeg er borte noen timer er det ikke noe som merkes, han har det supert sammen med pappa!

 

Lykke for meg er å se de to sammen

[Carnivale]

Guri malla, jeg er fortsatt overrasket over hvor mange damer som tror de (og puppene deres) fysisk forsvinner fra jordens overflate om de skulle begynne å jobbe igjen etter 6-7-8 mnd permisjon.

 

 

 

[FrøkenKnallkul]

Ja, det er helt sykt.

 

Handler nok mye om at enkelte mødre tror de "eier" ungen mer enn faren, og er livredde for å slippe pappan til, i tilfelle ungen skulle bli like godt (eller mer) knyttet til han.

[Gjest]

Ja, det ville jo vært krise... Ser for meg disse damene med store krokodilletårer: "Ikke ta MIN permisjon".

Puke ;-)