Mannen - vil reise bort...

[Anonym bruker]

Jeg var i en lignende situasjon. Jeg sa ja, for det var en utrolig sjanse for samboeren min. Tror han var mer skeptisk til å dra fra babyen enn jeg var for å være hjemme.

Nå blir det ikke noe av turen hans likevel, tror han innerst inne er litt lettet for det for han grudde seg nok litt til å savne lillegutt...

 

Men poenget er, hvis du ikke føler deg trygg på å være hjemme alene med barnet så si det. Så får dere ta en diskusjon og komme frem til hva dere skal gjøre. Men nå er jeg veldig motstander av å "sette foten ned" og nekte andre å gjøre noe da. Syns det er bedre å diskutere ting ordentlig og komme frem til et kompromiss.

[Phantom´]

Dette hører jo til unntakene da. Man bør jo regne med at ting utvikler seg normalt, så får man heller avlyse reisen om det skulle oppstå komplikasjoner. Kan jo ikke akkurat krisemaksimere heller...

[mamma 84]

Tre uker alene klarer du nok

Her jobber samboeren offshore, og er borte 2 uker i slengen. Jeg kommer til å være alene med 3 barn i de ukene, og ser ikke mørkt på det.

han er jo tross alt på jobb.

Så lenge man er innstillt på å være alene med barna så lenge, så går det bra. Planlegg noen koselige ting dere skal gjøre, og bare slapp av.

[Anonym bruker]

Delte meninger her, og tydeligvis et spørsmål som engasjerer

Det med "å sette foten ned" er jo ikke dønn bokstavelig ment, kunne aldri drømt om å nekte mannen min noe han ønsker seg sterkt - det finnes alltid en løsning. Og selvsagt er jo dette noe vi diskuterer og forhandler rundt - om jeg bare hadde sagt NEI - end of discussion, ja, da vet jeg ihvertfall om en som ville satt seg på første og beste fly! Har tenkt litt på det nå i kveld, og selv kjenner jeg nok fortsatt inni meg at frem til 1/2 årsalder, med denne første, så vil jeg synes at det er godt og betryggende at vi er to om prosjektet og deler på utfordringene. Det betyr ikke at jeg ikke tror jeg klarer det - bare at tre ukers sammenhengende fravær ikke kjennes helt riktig for meg, sånn jeg er skapt, og sånn jeg kjenner mine egne reaksjoner når jeg blir sliten, får for lite søvn eller blir bekymret på annen måte. Har vokst opp med omflakkende foreldre, som har reist og vært mye borte, noe som har vært sårt i perioder. Kanskje henger min oppfatning litt sammen med det? Hvem vet! Tror nok vi finner ut av det. Kanskje er jeg aller mest misunnelig på sambo, som bare kan farte avsted til dette stedet som jeg også har drømt om å dra til? Skal se jeg blir med, og putter baby i kofferten!

[Anonym bruker]

Hei.

Har også en mann som jobber Offshore og forsåvidt vant til at han er borte siden vi har hatt det slik i 10 år.

Jeg er helt sikker på at du klarer det, bare stol på deg selv om vit at ingen vet bedre for den lille enn deg.

Men alikevel, bare en liten kommentar til at dette er veldig enkelt fordi det er så mange som gjør det. Det er helt annerledes for oss som er vant til offshore/turnus en de som er vant til å ha mannen hjemme. Jeg liker aldri at mannen skal reise, men alikevel er det lettere for meg å være alene enn venninder som alltid har en mann ved sin side, simpelthen bare fordi vi alltid har hatt det slik.

 

Cluet tror jeg er å ikke tenke på at en er alene så lenge, men alt en kan gjøre sammen når en er sammen.

 

 

[Anonym bruker]

Hei.

Ser det er mange her som mener du må la han dra, for at deres menn jobber borte osv. Bare for at de syns det er greit å være alene er det ikke sikkert at du synes det er greit. Du må kjenne på kroppen din hva du orker. Mange bruker lang tid å komme seg etter fødsel, lang tid å bli kjent med barnet og trygg på mammarollen. Så kan man være veldig følsom også. Du må selv kjenne etter hva du orker og vil. Hvis du ikke vil at han skal dra så synes jeg at han skal være hjemme.