Flere studenter som er prøvere her?

[*Ine* m/ novembergull i magen]

Bare en liten kommentar til dere studenter: Jeg er en av de som alltid har sagt at jeg skulle være ferdig med utdannelse og slikt før jeg fikk barn. Jeg kommer fra en familie med høyt utdannede folk, og det har vært en slags uskreven regel at man ikke planlegger familieforøkelse i studietiden. Nå er både jeg og samboeren min i fast jobb og har en trygg økonomisk livssituasjon. Vi har stort hus og stor bil. Alt ligger tilrette for en liten baby. Meeeen.. etter 10 pp ser jeg jo at det ikke var så lett som jeg trodde. I studietiden var jeg single, med et par kortere av-og-på forhold, så sånn sett var det nok riktig å ikke tenke baby den gangen. Nå har jeg verdens beste samboer, som jeg virkelig ønsker barn sammen med. Hadde jeg vært sammen med ham i studietiden, så hadde jeg ikke latt babyprøvingen vente nei. Så til dere studenter: Hvis dere virkelig ønsker barn nå, og er i et trygt og godt forhold med en god pappakandidat, så ikke vent!! Det kan ta mye lenger tid enn dere tror. Og som nevnt litt lenger opp her, det passer aldri 100% å få barn hvis man skal vente med ditt og datt.. Jeg skal selv ta videreutdanning og en mastergrad, men forhåpentligvis blir jeg mamma først

[desemberbaby<3]

Jeg tror det bare er å sette i gang jeg. Tenker mye på det med penger, men jeg tror det ordner seg uansett på ett vis. Som sagt over så kan det ta lang tid før man i det hele tatt greier å bli gravid. Jeg tror det er bare å slutte med prevesnjon og ta det som det kommer. Ikke stress for mye! Men jeg greier nesten ikke å vente på å bli gravid igjen!!! Herlig følelse!!

[Lotta med novembergutt]

Ja, sånn har jeg også tenkt. Kommer også fra en familie der alle har høyere utdanning, og det har vært en selvfølge for meg at jeg også skulle ha det. Og det å planlegge baby under utdanning tror jeg også at min familie ser på som veldig problematisk - og uaktuelt kanskje ...?

 

Da jeg sluttet på pilla for snart 3 år siden (grunnet migrene) var mamma rask med å kommentere at jeg måtte passe meg så det ikke ble barn...

 

Og jeg har jo også tenkt sånn selv. Jeg ville gjerne bli ferdig med utdannelsen først, få en god økonomi, hus, bil og alt som følger med ... Men ettersom jeg blir eldre, og utdannelsen enda ikke er ferdig (er ferdig til våren), så vil jeg rett og slett ikke vente lenger. Planlegger også en master, og orker ikke tanken på å vente til jeg er ferdig med den også.. Så vi hopper på, og tar ting litt som det kommer. Selvfølgelig blir det nok litt trangt økonimisk de første årene, men jeg tror vi skal komme oss gjennom det.

Så får jeg heller gjøre det litt annerledes med barn nr 2 (om det skjer), og nyte litt mer penger under permisjon, og det å vite at jeg har en jobb som venter på meg ...

[Peders mamma]

Akkurat sånn æ tenke det og, det blir sikkert litt trangt, men æ trur vi ska greie det.

Men det e bare det at hele verden rundt ska fortelle kor dum man e som vil ha barn nu, før studian e færdig og alt e spikra. At man blir behandla som om man e dum, æ bli så lei mæ.

Her planlegge æ livet mitt, men en vidunderlig mann, æ vil sette nytt liv te verden, skape noe me den æ ælska mæst her i verden, åsså e det dumt? Penga e ikke alt, timing e ikke alt...ååh, æ bli så lei av at man ikke ser på det som virkelig telle her i livet !

 

Måtte bare lufte litt...

 

Det e jo sånn at man nesten ikke tørr å si det, at man prøva å bli gravid.

 

Go sisters go !

[Ina25♥med gull i magen]

Det vil uansett aldri passe perfekt. Aldri.

Enten er det en ny jobb, mye å gjøre på jobb, hus, bryllup, lite penger, planlagt reise, venners bryllup, syke foreldre, gamle foreldre, sykdom, dødsfall i familien - og plutselig er man 40 og man finner ut at man ikke kan få barn!

Og, jeg jobber sammen med mange småbarnsforeldre - tror ikke de har det så lett de heller. Og mange av de jobber bare 60 eller 80% - og det blir det ikke så mye penger av det heller:)

Og, penger er ikke alt. Så lenge man har penger til det man må ha - så går det så fint så. Barn blir ikke lykkelige av penger - men av foreldre som har tid og kjærlighet;) Det er hvertfall min mening.

 

Vet uansett ikke om jeg hadde plapret rundt til alle om at vi prøver å bli gravide om jeg hadde vært i jobb - er jo en liten, søt hemmelighet;)

Og, hvis det tar litt tid å få det til (som det jo gjør for mange) er det kjedelig å bli minnet på det av alle i hytt og pine:)

[Peders mamma]

nei..sant..men føler æ treng å snakke litt om det å, så har bare snakka me to venninna. Få råd å sånn. Utrolig deilig å oppdage bim!

Les og lære masse her inne:)

 

 

[stibli]

Vil ønske alle dere lykke til med prøving

 

Jeg må likevel få si noen ord om det å være gravid og student. Det er ikke lenge siden jeg var på samme stadie som dere, prøver og student. Jeg skrev slike innlegg som dette, og noen ganger fikk jeg høre at jeg absolutt burde vente til etter studie fordi man ikke vet hvordan svangerskapet blir. Dette provoserte meg og jeg brydde meg selvfølgelig ikke. Alle tåler litt kvalme så lenge man virkelig vil noe - tenkte jeg.

 

Vi ble gravid allerede i 1 pp og det gikk fint frem til uke 6 i svangerskapet. Da startet marerittet. Jeg var ekstremt dårlig i 5 uker og tok endelig mot til meg og reiste til legen. Der hadde jeg gått ned 11 kg på 5 uker, hadde 5+ på ketoner i urinen (noe som var det høyeste min lege noen sinne hadde sett), skyhøy puls og ekstremt lavt blodtrykk. Ble akutt innlagt på sykehus og fikk beskjed om å glemme hele skolen. Jeg ga selvfølgelig ikke opp og ba bare om en liten sykemelding da jeg ble utskrevet. Jeg var nettopp begynt på bachelorutdanning i sykepleie og var overlykkelig over å ha termin i midten av juni, da ville jeg akkurat klare å fullføre andre semester og det ville passe perfekt med permisjon 1 studieår. Uken etter ble jeg innlagt på nytt, nok var nok. Slik har det gått slag i slag. Fikk diagnosen hyperemesis og har vært i så dårlig fatning at jeg mest sannsynlig må ta keisersnitt fordi jeg ikke vil klare en normal fødsel.

 

Jeg sa selv at jeg vil overleve kvalmen om jeg bare ville, men det funker ikke sånn. Når man har vært konstant kvalm og dårlig i 15-20 uker er det ikke bare-bare å være kvalm lengre. Ja, dette har vært ekstremt, men dere må huske på at det KAN skje dere alle her inne.

 

Jeg anbefaler ingen å vente, jeg vet at det ikke vil hindre noen for ingen hindret meg. Bare husk å ha en plan B. Husk at skolen kan gå til h******* og at dere må endre helt på andre fremtidsplaner i noen år. Ja, det er verdt det, men det har vært en enorm psykisk påkjenning. Hadde jeg visst at mitt svangerskap ville bli slik som dette hadde jeg aldri blitt gravid som student. Som student kan man ikke bare sykemelde seg slik som i en vanlig jobb - der er poenget mitt.

 

Skrev dette med fare for at noen vil bli sint, men bare husk å ha en plan B, det er alt jeg anbefaler Mange vil kanskje mene at jeg bare var ekstra uheldig, men jeg kjenner mange i min situasjon så jeg er ikke et engangstilfelle.

 

Igjen - lykke til alle sammen!