Ferber fra en baby sitt synspunkt:

[Anonym bruker]

Uff Uff Uff! Dere har virkelig ikke forstått at dere er voksne med ansvar for barna deres (og at barna ikke har veldig utviklet intellekt) - dere skal være oppdragerpersoner og dere skal ruste barna deres til å møte verden trygge og selvsikre!

Første prøven kommer gjerne allerede i barnehagen, senere skole, osv - hvordan skal det gå hvis de ikke klarer å sovne alene en gang??

[ScaryMama]

Uff Uff Uff! Du siste anonym har tydeligvis ikke satt deg inn i det du så fritt velger å uttale deg om.

[FuckFace]

Det vil alltid være to synspunkter på denne saken.

 

Det HS sa til meg (har prøvd alt annet for å få slutt på nattevåkningen) var at barnet skal være friskt osv.

Som regel kjenner man sitt eget barn så godt når det blir så gammelt at Ferber er aktuelt, slik at man hører forskjell på sutre-gråt og gråt hvis det er sykt, har vondt e.l. Grunnen for at man går inn til barnet er jo fordi at det skal føle seg trygt og det skal vite at mamma eller pappa er der. Hvis poenget var at det skulle skrike seg i søvn, hadde man bare latt det skrike i det uendelige. MEN går man inn etter 3 sekunder og tar det opp, koser, gir pupp osv (slik jeg gjorde) da har man et problem. Barnet blir vant til dette og vil våkne, hyle og skrike til h*n får dette. Det er UMULIG å gjennomføre hver natt i flere år, både mor og barn blir sliten. Så da må man tilslutt avvenne, og det gjør man ved å gi mer og mer "slipp" om man kan si det sånn, les-Ferber.

 

Som sagt, man kjenner barnet sitt godt nok til å vite om noe er galt, og da går man selvsagt inn før og tar det opp... Magefølelse er en god ting å ha.