Herregud, jeg gikk over streken i dag.

[Anonym bruker]

I morres, stellesituasjon. Jeg blir sur og irritert forde min 2 år og 2 mnd gamle datter sutrer og vrir seg på stellebordet og ikke sammarbeider når jeg skal vaske henne nedentil.

Sutre sutre sutre.

Hun sutrer og vrir seg unna når jeg skal vaske annsiktet også.

Jeg kjenner jeg blir sur.

Finner frem ett gull armbånd.

Fester det på, men ser det er "snurr" på det. Tar det av, retter på det og skal ha det på igjen. Hun storprotesterer, "vil ikke ha på, vil ikke ha på" griner hun og slår etter handa mi, trekker handa se unna, og stortuter.

Jeg blir sint, sintere og sintere, skriker til henne, druser næven i komoden, roper, og brøler" nå må du faan meg slutte. Sluuut med den grininga. Fy flate, du er en drittunge, Skamme deg, du SKAL ha det på, du har fått det med pappa. Jeg er sinna, eksploderer, løfter ungen hardt og brutalt fra komoden, hun hylgriner, og jeg kjefter mer og mer, brøler Ååååååååååååå , nå slutter du, forbanna idioooooot"..................

Jeg får tvinget armbåndet på. Hun gråter og hikster.

Jeg setter henne surt ned på gulvet.

Hjertet mitt går i omtrent 5tusen.............jeg begynner gråte. Ser jo selv den syke reaksjonen............Etter noen minutt er janta blid som vanlig og alt er greit.

 

Frem til vi skal spise middag.

 

Når vi skal sette oss nekter hun. Jeg slår av tv, og løfter henne for å bære henne ut på kjøkkenet. Hun vrir seg som en ål og vræler. Vil ikke ha middag, hyler hun. Og jeg koker over igjen. "kom an, dudu trenger ikke spise, men du skal sitte på kjekkenet ved bordet." Jeg plaserer henne i tripptrapp stolen, men hun hylskriker og vrir seg som om hun var gal, holder på å ramle ned.

Jeg får nok av grining, reiser meg opp, klepper tak i ungen hardt og brutalt og går inn poå stua og setter henne hardt ned på gulvet. "ja så sitt der da, forbanna unge. Uforskamma er du, kutt ut griningea, no måååå du slutte. Mamma orker ikke ta der."

Jeg sitter på kjøkkenet og kjefter på den lille 2 åringen som sitter på stuegulvet å gråter.

 

Pulsem min raser av sted, jeg sitter ved middagsbordet, jeg skammer meg, begynner grine...........

 

Herregud, hva skjer med meg? Hvorfor gjør jeg slik?

 

Jeg har ett bra liv, en snill mann, vi er midt i bygge hus prosessen, vi har det bra. Untatt at jeg er ekstremt overvektig, og at mannen min er mye borte på jobb, og jeg har mye av jenta alene hele ukene, så har jeg det bra.

 

Men jeg har hatt slike reaksjoner flere ganger...........inni meg ser jeg meg selv brøøøøøøøøøle ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ oppi annsiktet til den lille nydelige 2 åringen min som gråter og ser på mamman sin med store tårevåte øyne.

 

Herregud, sånn oppfører jeg meg på morsdagen......

 

Gode Gud, hjelpe meg.....

[Anonym bruker]

Du er modig som tør å beskrive og sette ord på det du har gjort.

For å være helt ærlig så synes jeg at du har gått over streken, det er helt normalt å bli sint og frustert og vi kan selvsagt bli høylytte vi også, men dette var mye synes jeg.

I alle fall hvis det skjer ofte. Hvis det er første gangen det har skjedd, har nok ikke datteren din tatt noe skade, men hvis du gjør sånn ofte er det absolutt ikke bra, spesielt det med utskjellingen.

 

Er datteren din i barnehage? Hvis ikke, bør du absolutt vurdere det, så får dere begge litt tid fra hverandre.

Hun oppfører seg helt normalt etter alderen, det kan hjelpe å lese litt litteratur om det alderstrinnet og hva trass egentlig er.

Trass er ikke for å gjøre oss forbanna, det er en helt naturlig prossess i et barns utvikling. Det kan være lettere å takle trass når du vet hvorfor barnet gjør som det gjør.

 

Jeg håper ikke jeg høres for belærende ut, jeg har vært høyrøstet jeg også, og lite stolt av meg selv etterpå. Men jeg prøver så godt jeg kan å ta det rolig.

 

Jeg synes du skal ha ros for beskrive dagen din, hvis du er like tøff og forteller din mann det også er det enda bedre. Det virker som du trenger avlastning, hvis han leser dette innlegget ditt, så forstår han det også.

Praktiske årsaker kan være vanskelige å overkomme, men gi deg selv litt tid alene.

 

Helsestasjonen er også et sted hvor du kan ta opp dette. Der skal du kunne få både råd og veiledning.

Det er ikke sikkert det skal så mye til, lykke til.

[Anonym bruker]

Huffda....skjønner at du ikke har det så greit...Kjenner meg veldig igjen i det du skriver,og jeg vet at det er kjempeviktig at du bryter dette mønsteret.Datteren din blir bare forvirret og redd,hun evner ikke å forstå hvorfor du blir sint...ikke meningen å gi deg mer dårlig samvittighet altså....har selv endel erfaringer fra det du opplever nå....det handler egentlig ikke om ungen...du føler deg sikkert alene om mye,og hvis jeg ikke tar helt feil liker du sikkert ikke å være overvektig heller??Har selv gått ned 30 kg det siste året,tatt tak i mange av "greiene"mine,og jobbet med selvfølelsen....får tilbakemld av de største barna mine stadig vekk om at jeg er en helt annen mamma nå...kjefter mindre og er glad.Desverre går det utover de vi er mest glad i når vi ikke har det så bra selv....tenk etter,hvordan har du det egentlig,hva ønsker du skal være anderledes og hva kan du gjøre med det??Det er bare du selv som kan ta kontroll å forandre på ting:-)))

[maria isabell]

du har ikke slått ungen din, men blitt sint...alle kan bli sint...nå har du sagt mye en ikke bør si til en 2 åring og du burde ikke brøle,men vi er bare mennesker og det er knalltøfft og være mye alene med barna..de kjeder seg fort når de går alene med mammaen sin og bahandler ofte mammaen annerledes enn alle andre...vet akkurat hvordan du føler det...min kjære jobber veldig mye,har en hyper datter og sliter med studier oger gravid igjenn...syk,sliten og en kjempeaktiv unge...pluss alt anna...kan bli sint og lei eg også...men en burde ikke brøle slik til ungene sine,ikke bruke så stygge ord heller...min far har et enormt temperamang og han har sagt stygge ting da eg var lita som eg husker enda...må legge til at min far er verdens snilleste,men strever litt med sinnet sitt...du burde få en barnevakt fast en gang i uka...da har du noe å se fram til...gå t frisør,shopping,aromaterapi,vnninebesøk...osv...kankje ta med din kjære ut på middag...dette har hjelpt meg veldig:) lykke til:)

[maria isabell]

du nevnte vekt problemer...viss det ikke skyldes sykdom ol...ta deg i nakken å gjør noe i dag:) kan begynne i det små,gå tur begynne på diett osv...skal se hummøret ditt stiger når kiloene renner av:) nå syntes eg at noen kilo ekstra ikke gjør noen ting...syntes du skal være stolt over deg selv akkurat slik du er:) men er det et problem for deg, gjør noe med det:) kroppen min er ganske ødelagt etter 1 svangerskap.,..denne gangen har eg tatt meg selv i nakken og gjort noe med det..trener kvar dag..ikke alltid det blir like bra,men skal ut og bevege meg uansett hvor syk og sliten eg er:) lykke til:)

[Anonym bruker]

høres absolutt ut som det blir litt mye for deg,du har sikkert veldig lite alene-tid med bare deg selv...alle trenger det...som noen nevnte tidligere her så bør du absolutt få jenta di inn i barnehage eller til dagmamma,det er ikke sunt or noen av dere når det blir sånn...

når det gjelder vekta er det kanskje bare en ting å gjøre,legg om kostholdet og begynn med mosjon...hvis du har ei god sportstrille til jenta kan du jo begynne å gå en halvtime-times tur hver dag og øke tempoet gradvis etterhvert som formen tar seg opp...da får jo snuppa di frisk luft samtidig som du får trimmen,føles kjempegodt etterpå...

lykke til uansett...

[Gjest]

Kjære deg,

 

velg dine kamper!

Hvorfor i alle dager MÅ hun ha på seg gullarmband hvis hun ikke vil? Hvorfor tvinge henne til å sitte ved middagsbordet etter at hun er mett?

 

Når du blir sint - gå. Sett ned ungen, trekk pusten, gå inn på soverommet og tell til ti. Det er uakseptabelt å brøle på denne måten til en toåring. Det er DU som må endre adferd, hun er to år og oppfører seg akkurat slik som toåringer gjør - og skal gjøre. Prøv, første gangen du får dette til kjenner du deg en million gang bedre, jeg lover. Det skal en del til å vinne over temperamentet, men du verden så mye godt det gjør for selvtilliten!

 

Vær litt fleksibel, så blir hun mer fleksibel. Ellers har du fått fine råd her over, lykke til!

[Guttemamma x 3]

Huff, det kan koke over for enhver når det står på som værst. Mine tips er:

 

1. Senk ambisjonsnivået og velg dine kamper med omhu. Du kommer til å bli helt utslitt hvis du hele tiden skal ha alt perfekt slik du ønsker det. Armbånd eller ikke er en sånn typisk ting du ikke bør bruke energi på.

 

2. Gå å ta en "timeout" selv når du føler det begynner å koker over. Jeg bruker å si "mamma må på do, jeg kommer snart tilbake". Da får jeg tid til å samle meg og tenke "er dette viktig". Hvis jeg komme til at jeg har blitt litt for ambisiøs så sier jeg som det er. "Nå har jeg tenkt litt til og kommet fram til at det er greit at vi gjør det sånn". Hvis jeg finner ut at dette er en kamp jeg må vinne så fortsetter jeg rolig "diskusjonen". Ev. må jeg la ham rase ifra seg før jeg fortsetter.

 

En frisk 2-åring SKAL teste grenser og trene på å bestemme selv. La henne få trene på å ta egne valg der det er mulig og så kan du bestemme der det ikke er noen aktuelle valg.

[Anonym bruker]

Forstår at man blir sint til tider, men du har gått over streken. Du har ikke gjort noe fysisk og det er bra. Jeg får helt vondt av jenta di. Stakkars lille jente... Jeg har selv en 2 åring, hadde ikke klart å gjort det du gjorde jeg altså. En toåring er i en fase i livet der det er viktig å få trygghet, få utforske, få prøve ut ting...få demonstrere, ha egne meninger. Hvis ikke du skjerper deg, men fortsetter i samme greia dag ut og dag inn, vil jenta di ha verdens dårligste selvbilde når hun blir større. Du kan faktisk "ødelegge" noe i oppveksten ved å gjøre det der. Ikke pga en gang, ei heller to, men hvis du fortsetter hver dag eller ofte, så tar hun faktisk skade av det.

Du bør faktisk vurdere å gå til psykolog eller noe. Kanskje du trenger avlastning. Finn i alle fall en måte du kan unngå dette på. For tro meg, det blir mer trass opp gjennom årene og du bør lære deg hvordan du skal takle det!

 

 

[sundog]

Stötter den der! Et veldig bra svar!

[Anonym bruker]

Kjære dere.

 

Tusen takk for så saklige og seriøse svar. Regnet nesten med å bli bitt hodet av.

 

Velg dine kamper med omhu er dere flere som skriver. Herregud, jeg er jo VERDENS STØRSTE forkjemper for nettopp det. Jeg forkjynner jo nettopp det til alle enten de vil høre det eller ei.

Og så går jeg i fella og gjør noe slilt...

Gud så skuffet jeg er over meg selv.

 

Herregud, selvfølgelig MÅ hun ikke sitte ved bordet.

Kjære vene.

 

Jeg skjønner jo at dette vil skade henne på ett vis dersom jeg fortsetter.

Men det stopper her.

Det må det.

 

Dette var en vond opplevelse, og jeg skal jobbe knallhardt for å forhindre at dette skjer igjen.

 

Takk til dere som har svart meg.

 

HI.

[Kjeksa]

Masse bra her...

 

Jeg forstår frustrasjonen din også veldig godt, det er ikke lett....

Men som noen sier så er det DU som må ta tak i dette problemet. Det du gjør nå er å belaste en 2-åring med dine voksne problemer....det er virkelig ikke bra.....

 

Er ikke lett som sagt, men du må bare begynne!

 

lykke til

[Kjeksa]

Ps. du er virkelig tøff som er åpen om dette, det viser du har styrke til å gjøre noe med ting. Første bud for å få bukt med problemer er å innrømme de og si tørre si det høyt. Det har du gjort

[Anonym bruker]

Du er absolutt ikke alene om å gjøre noe sånt, men det er svært få som tør innrømme det.

 

Sliter med det samme selv, og har tatt det opp med lege og helsestasjon. De sier "det er helt naturlig", "vi er tross alt bare mennesker" og "det kan skje den beste"... Føler virkelig ikke at jeg blir tatt på alvor. Her forteller jeg om noe som er et kjempeproblem for meg, også bare prater de det bort. Skjer ikke ofte, men det er så utrolig vondt når det skjer.

Alle sier tell til 10 eller bare gå ut, men akkurat der og da så tenker man ikke klart.

 

Skal ikke være noe trøst at man ikke er alene om å gjøre sånt, men hvis noen tør snakke om det er det kanskje lettere å finne ut hvordan man kan få bukt med problemet?

[Anonym bruker]

Det er helt jævli å miste kontrollen slik, kjenne at man har all rett i verden til å kjefte løs på den lille ufordragelige ungen. Kjenner at det utløser noe ukontrollerbart og vondt inne i meg når jeg svarer deg. Nærmest et hat. Hat fordi den lille får fram det verste i meg og skaker opp verdenen min. Viser meg utilstrekkeligheten min, demonstrerer den. Er redd for å kaste ungen ned trappa bare for å få slutt på skrikingen som ødelegger hjernen min. Ufordrageligheten hennes vekker min egen ufordragelighet, mine egne svarte flekker. Jeg hater ikke henne, men meg selv, min egen overgriper. Og jeg hater at hun får fram det verste i meg. Er redd for hva jeg kan finne på i ren desperasjon. Når jeg har det verst med meg selv.

 

Jeg kan ikke ha det slik, ungen fortjener det ikke og jeg vet jo (bare jeg roer meg ned) at det ikke er hennes skyld at jeg har det vondt, at jeg ikke strekker til, at jeg ikke klarer leve opp til mine egne forventninger, at jeg ikke får tid nok til meg selv, at jeg skulle gått flere år i terapi, Det er bare det at når presset inne i meg blir for intenst, så vet jeg ikke lenger hva jeg skal gjøre.

 

Jeg kan ikke fortsette å være hardhendt. Jeg kan ikke fortsette å sette henne hardt fra meg, fordi jeg risikerer å brekke beina på henne. Jeg må lære meg noen teknikker for å mestre presset, for å utsette mine egne reaksjoner. Mannen min må mer på bane. Jeg må lære meg å si nei og sette grenser.

 

Det verste er at jeg skader hennes mentale utvikling, kan gjøre henne til nervevrak. MItt verste mareritt kan bli sant.

[HalvMaraton]

Vet du hva, jeg syns folk her er vel snille med deg. Jeg har blitt sint på sønnen min mange ganger, men det er IKKE normalt og naturlig å skrike, banne og kalle et lite barn for en drittunge. Det er ikke noe vits i å bruke tid på å angre på det en har gjort, men jeg syns virkelig du skal ta tak i situasjonen og å sørge for at det ikke skjer igjen. Det er helt og fullt ditt ansvar, og hvis det skjer igjen er det din feil. Hvis du ikke klarer det alene må du be om hjelp. Jeg håper egentlig at dette er et tulleinnlegg kjenner jeg.

[Anonym bruker]

KOSEN:

 

Vet du, ditt innlegg tror jegikke er en del av maioriteten.

Dersom dette var så unormalt, så hadde vel ikke så mange faktisk kommet med støtteerklæringer?

 

Du skriver om at det ikke er normalt, eller naturlig.

 

Jeg er vel delvis enig med deg, i henhold til min definisjon av ordene.

 

Det er IKKE naturlig, det er unaturlig, det er jo derfor det setter i gang så mye skam, og anger.

 

Det er vel heller ikke normalt, i og for seg.

 

MEN, det er ikke UVANLIG.

 

Det tror jeg ikke.

 

Selvfølgelig er det ikke naturlig å kalle en liten unge en drittunge, men i en gitt situasjon, npr det koker som verst inni huet til mor, DA er det ikke uvanlig at det KAN skje.

 

Og jeg må bare få si KOSEN, at du lever i en svært naiv liten verden dersom du innbiller deg at slikt er uvanlig.

 

Ære være deg som ikke gjør slikt. Du er heilt sikkert en flott mamma og ett flott menneske. Og ditt råd om å ta tak i situasjonen og få hjelp er ett godt råd. Virkelig.

 

MEn ver så snill og ikke døm.

[Anonym bruker]

Jeg har lest hovedinnlegget ditt, men ikke svarene. Du går langt over streken. Og fortsetter dette, så vil du skade barnet ditt. Du krenker henne. Og kjærligheten krenker ikke.

 

Det som er kjempebra er at du ser at dette ikke er ok selv. Du må ta tak i det. Og du må gjøre noe.

 

Jeg skjønner situasjonen slik at du er i det jeg kaller "i en krok", uten fluktmulighet. Fordi du er sliten, alene, overvektig, frustert eller hva som helst.

 

Tenk på dette: Du har lært hvordan man reagerer når man blir frustrert av noen. Var det mor eller far? Da tipper jeg at du har litt bagasje å slite med. Men det gjør ingenting hvis du bare skjønner at DET REAKSJONSMØNSTERET DU HAR LÆRT er skadelig og ikke kan brukes.

 

Du kan rett og slett ikke bruke det du har lært om hvordan man skal være mor. Da snakker ikke jeg om den rasjonelle biten alle kan snakke eller tenke seg til, men hvordan man reagerer når man er som verst presset, sliten eller frustrert. For da klikker AUTOMATIKKEN din inn, det du gjerne lærte som barn av dine foreldre.

 

Mitt råd er: Legg livet til rette slik at du blir mindre frustrert. Husbygging - skaff mer hjelp. Barnevakt om du har noen du stoler på. Pappa hjelper mer. Vaskehjelp?

 

Så det viktigste: Vær beinhard og ærlig med deg selv. Bestem deg for at dette skal ALDRI skje igjen. Og lev deretter. La det om nødvendig bli ditt livs prosjekt. Dette er det eneste ene du trenger å lykkes med i livet. Det eneste. Hver dag. Mange gode ønsker med på veien!

[Anonym bruker]

Siste anonym her:

 

Jeg leste nå også det andre du skrev, og jeg ser at du har en stor smerte. Du har kanskje så vondt innimellom at du får vondt for å puste, og det svartner for deg. Du har helt klart et potensial for å skade barnet ditt, både med det du gjør nå, og eventuelt verre ting.

 

Men det gjør ingenting så lenge du slutter nå, og fikser deg selv. At du har lite tid til deg selv og ikke får anledning til å gå årevis i terapi kan fort bli en DUM UNNSKYLDNING for å ikke sette en stopper for faenskapet. (Unnskyld formuleringene, men det er faktisk faenskap du har fått som du snur deg om og gir videre når du føler smerte).

 

Jeg har lest (på spansk dessverre - har ingen henvisning) om en Boris Cerylnik som har forsket på og bevist at hjernen kan vokse og utvikle seg i positiv retning, selv om man har hatt en helt skrekkelig oppvekst. Helt kort gjenfortalt er det slik at du må ha kjærlighet i livet NÅ. Har du en god livsledsager har du en kilde til kjærlighet og affeksjon, noe som er helt nødvendig for å komme videre.

 

Så skal du og din mann si positive ting til hverandre (poenget er ihvertfall at du skal si positive ting til deg selv, og din mann skal gjøre det samme). Hver dag. Se deg i speilet, si alle de tingene som gjør deg til en fantastisk person. Og så kan du også si at jeg har ikke ansvar for det som skjedde meg som barn, men jeg er ansvarlig for mitt voksenliv, min fremtid og mitt barn. Og jeg skal gjøre en så sabla god jobb med dette at det lukter svidd. Jeg er verdens beste mamma for mitt barn!

 

Dette kan du gjerne gjøre flere ganger om dagen, og så snur du deg til den lille søte rakkerjenta di - og er VERDENS BESTE MAMMA. Du vet kanskje bedre enn de fleste hva god omsorg burde være, så GI. Gi alt du kan! Og litt til!

 

Kutt ut alt som er negativt. Før personer eller situasjoner deg til å få vondt. KUTT UT. Er noe hyggelig og gir deg overskudd? Gjør mer av det.

[Anonym bruker]

Kjære kjære kjære dere.

 

Jeg får tårer i øynene, og blir litt satt ut forde jeg får så mye støtte. Hadde egentlig forventa så mye pepper.

 

Dere to siste her, dere har truffet spikeren på hodet.

 

JEg skal jobbe, jobbe mye med meg selv og livet mitt.

Luke bort det som gjør meg frustrert og som gjør meg sliten.

Jeg må komme meg mer ut, ut i frisk luft, trene, gå ned i vekt, bli mere sosial, kanskje nye sko, ny hårklipp.....

 

Puste med magen, og senke skuldrene.

 

Og ALDRIG mere gjøre slikt mot veslejenta mi.

 

Takk for støtte.

HI

[Anonym bruker]

De to siste svarene du fikk var gode!

 

Men finn ut av dette: Hva gjør du når du blir like pressa som du beskrev i hovedinnlegget? Hvordan velger du å reagere neste gang det skjer? Det er viktig å finne ut av fordi at neste gang du kjenner at det begynner å toppe seg for deg skal du "sette inn" den nye reaksjonen din i stedet for den gamle. For å klare det må du øve deg, du må trene og trene slik at det etterhvert går automatisk. Det er ikke nok å love at det ikke skal skje igjen, du må finne en alternativ reaksjon som ikke skader jentungen din. Det som er sikkert er at du kommer til å bli like presset igjen - flere ganger - og da må du ha stragien klar.

 

Når du blir sint neste gang så må du huske å forklare for jenta di, forklare enkelt, men så tydelig at hun forstår at det ikke er henners feil, men din og bare din!! Det er veldig viktig!!

[Anitahar2barn]

Hei!

 

Je vil bare si at jeg har hatt det på akkurat samme måte. Det er en helt forferdelig følelse, men den verste følelsen er å ikke ha kontroll. Jeg bestemte meg gang på gang (ikke det at det skjedde så ofte, men nok til at jeg syntes at det var et problem. Kunne nesten ikke være alene med mitt eget barn) at dette aldri skulle skje igjen, men jeg hadde ikke kontroll og ble like skuffet over meg selv hver gang. Man synker lenger og lenger ned. Her om dagen gikk jeg til alternativ behandling for min utålmodighet. Der kom det opp at jeg hadde arvet disse egensakpene fra både min mor og far. Det er vanskeig å jobbe med ting som sitter så dypt inne i en. Jeg hadde også masse frykt for å miste kontrollen og dette gjorde at jeg faktisk mistet kontrollen. Nå føler jeg at ting er mye bedre, er spent på hvordan jeg takler ting når jeg blir sliten for det er da det skjer. Gjennom behandling fikk jeg også vite at det er greit å være utålmodig, jeg har alltid hatt det som et negativt ladet ord, men utålmodighet kan også være positivt. det må være balanse mellom tålomdigheten og utålmodigheten. Jeg vil bare si at hvis det skulle skje igjen, ikke grav deg ned. Det kan sitte langt inne i deg. Du kan si til deg selv, at skjer det igjen så trenger jeg hjelp. det var det jeg gjorde. Lykke til videre. Hilsen en som har vært der.

[Anonym bruker]

Hei igjen. Meg med de to gode svarene, hehe:-)

 

Jeg er veldig enig med siste innlegg, var det Anita? Du må ha en plan når smerten/sinnet/uro/frustrasjonen kommer. Du må ha en alternativ reaksjon klar. Og du må kjenne det og erkjenne det, at nå har jeg vondt.

 

Du kan for eksempel ringe mannen din og bare si "Jeg har vondt inni meg nå!". Det er ikke nødvendig å snakke i det vide og det brede om hvorfor. Bare si det. Kjenn det, aksepter det. Og vit at det er helt greit. Det er helt greit å ha vondt inni seg. Du trenger kanskje ikke en gang si det til noen, bare kjenn det og si det til deg selv, at nå har jeg vondt. Hvorfor vet du så inderlig godt uansett.

 

SÅ------ hva gjør jeg da? Jeg føler, aksepterer følelsene og er like god fordi om jeg har vondt. Det er lov å være sint, og det er lov å ha vondt. Men DU KAN IKKE GJØRE SOM DU HAR LÆRT. Følelsen kan du ta i mot, men de voldsomme reaksjonene må du la ligge. Du kan si at nå er jeg sint. Eller nå er mamma litt lei. Barnet ser du er frustrert eller sinna uansett. Men du kan si og akseptere at du er det, og det er ærlig og greit. Da lærer barnet at det er ok å ha alle følelser, også de vonde. Det som ikke er ok er å GJØRE eller SI onde ting. Det må barnet og dessverre også du lære. Du kan lære ny måte å reagere på. Hvordan vil du være? Hva er bra?

 

Du må bruke all din kløkt og intelligens på dette. Alle vonde følelser kan håndteres positivt, du må tvinge deg selv til det. Hver dag. Gjør det til din personlige seier i livet. La ditt helvete dø med deg. Ikke overfør det. La det bli din seier og hevn! Umulig bleieskift - ta et bad? La barnet leke naken på badegulvet? Mas i middagsforberedelser? Smør ei skive og legg deg på gulvet med ungen. Eller ta med brødskiva ut. Lag middag til kvelds mens mannen leker med barnet. Du har alle muligheter til å greie dette. Det er bare å bruke huet!

 

Jeg kaller dette en sosial arv. Du kan la den dø med deg, (du vil få mindre smerte etterhvert som du fyller livet med kjærlighet og glede, men den vil alltid være der og dukke opp av og til). Men jeg tror det er noe av det mest krevende et menneske kan oppnå. Du må være fryktelig bevisst, og dønn ærlig med deg selv. Hele tiden. Dette er ikke noe en ny hårfarge fikser, ei heller vekttap. Greier du dette, så er du olympisk mester i mine øyne!

[Anonym bruker]

Huff, aner ikke hvor jeg tok Anita fra, hun som skrev var jo anonym. Jaja.

 

Jeg ville bare gi deg en oppmuntring til slutt. Jeg mener å ha lest i Gro Nylander at barn av foreldre med god barndom er like trygge som barn av foreldre med elendig barndom, så lenge foreldrene er bevisste på sin egen historikk og hvordan de opptrer i forhold til barna. Så din datter trenger altså ikke bli et nervevrak. MEN DU HAR EN VOLDSOMT KREVENDE JOBB FORAN DEG. Den kampen må du vinne, for deg og ditt barn. Om 20-30 år har du enten et godt forhold til en harmonisk, selvstendig, glad og trygg ung kvinne. Eller så har du ei datter som blir uvel av å være i samme rom som sin mor. Det er ditt valg. Det er ditt livs viktigste prosjekt dette.

 

Jeg har dessverre også lest at barn husker psykisk og fysisk mishandling i større grad enn det man tror. "Episoder" brenner seg fast til permanente minner. Så du må gjøre dette i dag. Og aldri svikte. Aldri. Som jeg sa. Dette er det eneste du må fikse i livet. Det eneste. Lykke til!

[Anonym bruker]

Absolutte grenser er også viktig å ha.

 

Mine er følgende: Aldri ta hardt i ungene, i den grad de må løftes eller flyttes når jeg er sint bruker jeg aldri mer makt enn nødvendig. Jeg lar aldri min frustrasjon "klemmes" inn i armene til ungene. Jeg løfter dem eventuelt pent og forsiktig. Og sier de må ikke sprelle slik, for da kan de slå seg, og det vil ikke mamma, selv om du må sitte i sofaen litt nå, eller sove i senga di etc.

 

Så aldri "straffe" eller "ta i litt ekstra" fordi jeg er sint.

 

Og aldri si vonde ting. Ikke en gang sarkasme og ironi. Aldri.

 

Jeg ble faktisk ganske engasjert i din historie. Det er så klart for meg at du kan ødelegge det kjæreste du har, og kjøre hele livet ditt i grøfta. Samtidig som du har så mange muligheter til å greie dette.