Har jeg som stemor et økonomisk ansvar for min manns barn?

[iznogood]

Veldig bra at både du og din mann er happy med arbeidssituasjonen deres. Men det blir litt feil å bruke sin egen situasjon til å generalisere. Vis meg den lege, jurist, it-konsulent etc. som kan gjøre karriere ved å "jobbe smart" og ikke legge mange av døgnets timer i jobben.

 

Synes hele holdningen din overfor dritgrei blir å skyte spurv med kanoner.

 

I min nyfamile sitter vi ikke og spikker fliser over kroner og ører. Her er alle barna inkludert (hans, mine og våre) - og vi bidrar begge voksne med både tid og penger overfor alle barna. Barna er familie, de er søsken og de er helt likt stilt. Noen ganger bidrar jeg mest økonomisk - noen ganger bidrar han mest. Om far skulle være uten inntekt - ville jeg sette på det som den største selvfølge at jeg forsørget alle likt, både far, hans barn, mine barn og våre barn. (Og da ville jeg forventet at han dro mesteparten av lasset i heimen - om han kunne det) Jeg ville ikke forventet at han eller barna hans skulle sitte og være takknemelige - og jeg tror ikke jeg ville vært spesielt takknemelig for at han tok seg av hus & heim. Vi har valgt å være en familie (på godt og vondt) - og da stiller vi opp for hverandre.

 

 

[hvorlangtkandetteegentligvære.]

Mannen min er lærer og jeg er leder i et it-firma. Jeg vet hva jeg snakker om når jeg sier at for å komme seg frem så ikke tell antall timer du jobber, men hva du utretter.

Det jeg ikke vet er hva du mener med at jeg skyter spurver med kanoner. Jeg ser ikke ned på dritgrei på noen måte. At hun går hjemme med barna er supert og at de har muligheten til det er jo kjempebra. Mannen hennes er ikke tafatt eller andre meninger dere har dyttet på meg. Jeg synes hun har en holdning som er frekk når hun tar det som en selvfølge at mannen hennes tar det økonomiske ansvaret. Det er det eneste jeg har kommentert.

 

Hvis jeg ønsker å gå hjemme eller mister jobben tar jeg det ikke som en selvfølge at mannen min tar det fulle økonomiske ansvaret. Hvis han gjør det er det supert, hvis ikke så må jeg brette opp ermene å komme meg i jobb igjen. Men aldri om jeg hadde tatt det som noen selvfølge.

[Attpåklatten :-)™]

Synes det blir helt tåpelig å snakke om at folk er frekke i et parforhold hvor man har barn sammen. Det stadiet burde man være langt forbi når man flytter sammen og får barn sammen.

Jeg synes det er mer forunderlig at du (Geddy) og mannen din ikke har snakket om slike situasjoner om dere bor sammen. For meg virker det uansvarlig med tanke på at man har satt barn til verden. Det er greit å si at man skaffer seg jobb om man mister jobben, men ærlig talt. Hvorfor er det så frekt at den andre parten er hovedforsørger en stund. En annen gang kan det jo være den andre.

 

Jeg er glad jeg lever i et forhold som er likestilt om det skulle være den ene eller andre som mistet inntekten. Da slipper vi slike problemstillinger om det skulle dukke opp. I motsetning til deg som da må ta det når det kommer... Noen ganger blir munnen for stor og ørene for små:-)

[hvorlangtkandetteegentligvære.]

Nei dette blir for tåpelig for meg. Her sitter det flere å tilegner meg meninger og egenskaper jeg ikke har. Jeg skal gjøre dette så tydelig som mulig:

 

- Det er frekt å ta det som en selvfølge at den andre parten tar fullt økonomisk ansvar. At han gjør det er noe helt annet. Men det er ordet selvfølge jeg kikket på.

- Jeg lever i et likestilt forhold. Mister mannen min jobben kommer jeg til å ta økonomisk ansvar i den perioden. Siden jeg ikke ønsker å leve på lite penger kommer jeg til å hjelpe han ut i arbeid igjen. Jeg hadde blitt sint hvis han hadde sagt at han ønsker å gå hjemme med barna og tatt det som en selvfølge at jeg hadde betalt dette. Det samme hadde nok mannen min ment om meg. Hvis vi derimot mente at det var det beste for oss alle sammen og vi hadde hatt råd, kunne en av oss hvert hjemme. Men jeg ville aldri tatt det som en selvfølge. Det er IKKE frekt at den ene parten er hovedforsørger for en stund- men det er frekt å ta det som en selvfølge.

 

Igjen: Ordet Selvfølge er det essensielle som jeg reagerte på: Jeg ville aldri tatt det som en selvfølge at noen tok vare på meg økonomisk. men jeg ville synes det var flott hvis noen gjorde det.

 

Jeg har nå gjentatt meg selv til det kjedsommelige, om dere nå kommer med flere meninger jeg skulle hatt utover dette tror jeg at jeg avstår fra å forsvare disse "meningene mine" (ordene til Attpåklatten får være siste ord fra meg også: Noen ganger blir munnen for stor og ørene for små:-)

 

[Gjest]

Helt enig Attpåklatten !!!! Er ganske sjokkert over flere her inne:0(

[dritgrei hei hei!]

Jeg har verken stor munn eller små ører, og jeg tillegger deg ikke noe annet enn det su selv har skrevet. Du gikk til angrep på meg fordi vi er uenige i hva man kan ta som en selvfølge i et likestilt ekteskap. Du gav meg egenskaper og du gav meg meninger, og du gav mannen min egenskaper og meninger, ved å si at jeg er frekk, at jeg er utakknemlig og at jeg lever i et annet årtusen. Det har jeg forholdt meg til, det har jeg grått over, og det har jeg etterhvert skjønt at bare må være sånn. Man kan ikke være enige alltid, det er èn ting, og man må kanskje tåle å bli angrepet fordi man tar det som en selvfølge at en likestilt ektefelle skal ha et likeverdig ansvar for familiens yngre medlemmer. Enten der er adopterte, på besøk, fosterunger, mine,dine, våre... jeg hadde tatt det som en selvfølge uansett, og jeg håper virkelig at han tar det som en selvfølge at gjør akkurat det samme. Jeg har svart deg saklig og klart på hvert eneste innlegg, og jeg gjør det igjen. Jeg føler meg verken tåpelig, dum, slem, frekk eller utakknemlig. Jeg er tvert imot rørt til tårer ofte over at jeg faktisk har funnet en mann som vil elske både meg og ungene mine, for å finne en sånn mann, DET er slett ingen selvfølge!

[dritgrei hei hei!]

"Synes faktisk du skal benytte kvelden til å takk din mann for alt han har gjort for deg og gitt deg muligheten til å være hjemme. Man skal ikke undervurdere den jobben du har gjort hjemme, men å ta det som en selvfølge at du har hatt muligheten er direkte frekkhet mener jeg. Hadde jeg vart deg hadde jeg også sagt unnskyld for at du ikke har innsett dette før. Kanskje du da kan begynne å kalle deg dritgrei igjen:)"

 

- gitt meg muligheten??? Ingen har GITT meg noe som helst, det er VÅRT VALG at jeg er hjemme med VÅRE barn, fordi det er det som er best for VÅRE barn mener VI. Men for all del, du må gjerne ansette deg selv som min ektefelles ekteskapsadvokat. "Benytte kvelden til å takke".... jeg får frysninger av at fremmede mennesker kan si sånne ting til meg i fult alvor, hvem er det du vil oppdra på den måten? At jeg tar det som en selvfølge at mitt særkulsbarn går inn i den daglige husholdningen syns jeg det er fryktelig rart at du ikke forstår. Jeg har ikke snakket om at han skal forsørge meg, jeg har snakket om at; om han tar meg så må han behandle mitt barn som han behandler sine egne. Det tar jeg som en selvfølge i et ekteskap - i VÅRT ekteskap!

 

"Jeg hadde blitt sint hvis han hadde sagt at han ønsker å gå hjemme med barna og tatt det som en selvfølge at jeg hadde betalt dette."

 

Jeg hadde også blitt sint om min mann plutselig sa at han ikke ville jobbe mer og at han bare skulle spille playstation og kjøre bilspill og jeg måtte betalte for det, men det er altså ikke det bildet jeg snakker om, og det er det bildet DU har malt meg inn i. Deg om det forsåvidt, men det hadde vært artigere å diskutere vanskelige ting uten angrep som første utvei. Å stille spørsmål i stedet for å stappe folk i båser de ikke hører hjemme i, kunne jo vært et alternativ. Når det gjelder nicket mitt så velger jeg å kalle meg dritgrei hele tiden jeg... Du kan ikke styre hverken det, eller noe annet ved å oppdra meg ved hjelp av latterliggjøring, "namecalling" og ekle, usaklige kommentarer.

[FrøkenKnallkul]

Ser at flere av dere er svært uenige i vår måte å drive familien vår på, og bruker ord som egoisme, A og B kategorisering av barn osv osv. Det er jo ikke tilfelle i det hele tatt, stebarna mine får da det de trenger av mat og klær, samt kjærlighet og omsorg i bøtter og spann, både fra meg og fra pappan. På lik linje med vårt felles barn.

 

Selv om jeg handler litt klær til dem, er det i hovedsak pappan som har ansvaret for sine barn, mens jeg tar meg av det vårt felles barn måtte ha behov for. Det samme gjelder for større og dyrere ting som ferier, pc`er, ski osv osv.

 

Dere som mener at jeg er egoistisk og umoden som ønsker dette skillet i vår økonomi: Jeg regner med at dersom jeg skulle ta på meg et forsørgeransvar for min manns barn også, så hadde jeg stilt på lik linje med mor og far når det gjelder oppdragelse, utvelgelse av fritidsaktiviteter, feriereiser osv???? Hva mener dere om dette?

[FrøkenKnallkul]

"Er man ikke moden nok til å ta hele pakka så synes jeg virkelig man bør holde seg for seg selv!"

 

Vet du hva jeg synes er umodent, Rultepulte? Det er å få barn før man vet at man klarer å forsørge barna sine selv, uten hjelp fra staten eller fremtidige samboere/ektefeller. Nå blir jeg sikkert hengt, men det får så være. Jeg blir skremt over hvor lite reflekterte folk er når det gjelder å sette barn til verden (nå snakker jeg helt generelt). Det koster å ha barn, det vet vi alle, og det må tas hensyn til før man velger å få barn. Synes det er direkte frekt å kreve at en person som går inn i et forhold med "nisser på lasset" som du så fint kaller det, skal påta seg et forsørgeransvar for hele gjengen! Hadde det vært et opptakskrav for å gå inn i et slikt forhold, hadde nok de fleste med barn fra før av blitt alene resten av livet.

 

Dessuten så er du veldig kategorisk i dine uttalelser, verden er ikke sort/hvit, det kan være mange grunner til at folk (som vi f.eks) velger et litt annet familieliv enn det du mener er riktig. Det kommer blant annet an på hvordan man blir behandlet av barnas foreldre (i dette tilfellet mor).

 

Heldigvis har jeg en mann som langt fra krever at jeg skal bidra med innkjøp til hans barn (foruten mat selvsagt .

[iznogood]

Dette her skjønte jeg ikke helt - du sier at

"Selv om jeg handler litt klær til dem, er det i hovedsak pappan som har ansvaret for sine barn, mens jeg tar meg av det vårt felles barn måtte ha behov for."

 

Hvis pappaen har ansvar for sine barn - hvorfor tar du deg av fellesbarnet? Er ikke h*n også pappaen sitt barn?

 

Det virker som laver et skille mellom fars barn og ***ditt* barn <- som da altså er fellesbarnet.

 

[dritgrei hei hei!]

Jeg skjønner hvor du vil hen, og så lenge dere har valgt å ikke ha felles økonomi så blir det jo sånn, at han du er gift med betaler for sine særkullsbarn når det gjelder alt "det store".

 

Grunnen til at jeg har valgt å bli med på denne diskusjonen er fortsatt ikke for å sette noen i bås, og ikke for å tråkke noen på tærne, men for å svare hva jeg mener om det spørsmålet du har stilt. Du lurer på om du har et økonomisk ansvar for dine stebarn, og jeg mener at du faktisk har det. Grunnen til det er at jeg mener at å skille økonomisk på ungene i en familie, enten de bor sammen hele tiden, eller om de bor sammen kun annenhver uke skaper avstand. Det skaper avstand mellom deg og din mann, fordi dere ikke drar det lasset sammen. det skaper avstand mellom ungene, fordi det blir tydelig at et av barna har to voksne som tar ansvar for dem.

 

Du sier at de får kjærlighet i bøtter og spann, og det er flott! Heldigvis handler ikke oppdragelse og oppvekst om materialistiske ting, men for meg som er vokst opp med skilte foreldre hvor dette virkelig har vært synlig, så er det for meg helt uaktuelt at vi ikke skulle ha dette ansvaret sammen. Fordi selvom de voksne tror at de deler alt det andre likt, så blir alt skjevt hvis det økonomiske er adskilt. Dette fordi at mye av hverdagen handler om økonomi. mat, klær, kino, fester, skikort, trening, brus på lørdag, gaver til bursdager.... hver dag er det bittesmå behov som handler om økonomi, det er mye penger det er snakk om.

 

Men om du mener dere gjør det som er riktig for dere, og dere er enige om det så er det jo ingenting som er bedre! Da har dere jo funnet ut av hva som funker best, og du hadde ikke trengt å stille spørsmålet. Og om du ville ha støtte på ordningen så har du jo fåttd et også. Det er mange som velger å gjøre som dere. Men jeg er ikke tilhenger av den måten å organisere familielive på, fordi jeg mener og har opplevd selv at det skaper splid i familien, og det er det stikk motsatte av hva jeg vil at skal være overskriften i vår familie.

[FrøkenKnallkul]

Jeg skal forklare

 

Pappan har ansvar for sine særkullsbarn, mens jeg handler til vårt felles barn. Dette fordi pappan har dårlig økonomi, som forklart i hovedinnlegget mitt. Derfor har jeg sagt at han ikke trenger å tenke på å handle inn til vårt felles barn, selv om han i utgangspunktet selvsagt har like mye ansvar som meg også for dette barnet. Blir enklest slik i og med at vi foreløpig har delt økonomi. Nå er ikke dette noe som barna merker noe til altså, vi omtaler alt i hjemmet som vårt, uavhengig av hvem som har kjøpt hva.

 

Lager absolutt ikke noe skille mellom barna, alle barna har den beste pappan de kunne fått, på alle andre områder enn økonomi - dessverre. Men så handler jo ikke kjærlighet om hvor mye klær og andre ting man kjøper til barna.

 

 

[FrøkenKnallkul]

Jeg skjønner veldig godt hva du mener og er forsåvidt enig i tankegangen din. Håper vi kommer dit en dag!

 

Nå er det jo ikke slik at barna merker noe til at jeg handler til vårt felles barn og pappa handler til sine særkullsbarn, uansett hva det er snakk om, det være seg mat, klær, gaver osv. Vi sier at det er fra oss i lag, selv om det er kun en av oss som har betalt.

 

Jeg liker ikke at vi må gjøre det på denne måten, men som jeg skrev i hovedinnlegget handler det først og fremst om at mannen min tidligere har surret mye økonomisk. Hva som skjer videre er helt opp til han!

 

Du virker som en svært fornuftig og oppegående person, så jeg skal være så frekk å stille deg et spørsmål til Dersom jeg i fremtiden skal ta på meg et forsørgeransvar også for min manns særkullsbarn, med alt det innebærer, vil jeg da kunne kreve å være med på å ta avgjørelser som i dag kun er forbeholdt mor og far? Jeg tenker da på oppdragelse generelt, hvilke fritidsaktiviteter de skal være med på, hvilke ferier de skal få reise på osv. Synes det er så vanskelig dette her!

 

[dritgrei hei hei!]

Jeg mener at du allerede skal ha muligheten til å være med å diskutere oppdragelse av dine bomusbarn. Og det er en enkelt froklaring på hvorfor jeg mener det, og det handler nok en gang om forholdet mellom deg og din mann. Jeg mener nemlig at det viktigste er å klare å tenke VI. Det er dritvanskelig å tenke VI i alt og ett, men det gjør det veldig mye enklere og koseligere og tryggere når man har lært at det er måten å gjøre det på. Jeg har samtidig som min mann nå har tatt økonomisk ansvar og alt annet pappa ansvar for mitt særkulsbarn, vært nødt til å lære at han mener noe om oppdragelse. Jeg biter meg i leppa når jeg syns han er for streng, eller biter meg i leppa når han sier ja der jeg ville sagt nei, men sånn må det være.

Vi har valgt å være vi, og da kan ikke jeg bestemme på hvilke områder den regelen gjelder. Ungene er vårt ansvar, og jeg mener at når dere har valgt å leve sammen så har dere ansvar for alt, og du har lov til å være med på diskusjonene. Det kan jo hende du sitter med erfaringer og kunnskap som din mann og hans eks ikke har tilgang til om ikke du er med i diskusjonene.

 

et eksempel kan for eksempel være: "skal eldste datter begynne å ri??"

 

jeg mener dette er en diskusjon du helt klart skal være med på , fordi spørsmålet burde være "har VI råd til det" har de to husstandene råd til å spleise, eller skal den økonomiske utgiften ligge på den ene husstanden. Om mor og hennes partner velger å ta det fulle ansvaret og legge den økonomiske biten i den husstanden så tenker jeg at det er ok, men om det er snakk om at din mann har et økonomisk ansvar oppi det hele, så er det der mitt poeng ligger. fordi det da vil være deres husstand som må taes i betraktning.

 

åååå jeg finner ikke riktige ord til å snakke for meg nå. Skjønner du hvor jeg vil hen?

 

Det er to husstander her, og mange unger, og ungene er alles ansvar om det berører begge husstander. og dermed er det naturlig at du har lov til å samtale med din mann om dine stebarn - det skulle bare mangle.

[ostekaka]

Jeg tror at det å ha delvis delt økonomi er veldig 2008, og ikke bare i nyfamilien. En blir enig om en kjerne med nødvendige utgifter som en deler. Men folk felst har penger til overs hver måned til å bruke på et stor tilbud av ting. I de fleste familier har begge inntekt, og begge ønsker litt selvbestemmelse over hvordan sin overskuddsdel skal brukes.

Jeg uttrykker fra tid til annen at jeg ikke er enig med min samboers prioriteringer over hans penger, han velger allikevel å gjøre som han vil. Hans prioriteringer involverer som regel særkullsbarna, og ofte involverer det ting jeg kategoriserer som tull, sløs ol, eller unødvendig luksus, eller ekstravagansa.

 

Er det da min jobb å betale hans del? Er han ikke voksen nok til å selv velge på vegne av barna. Skal vi bare samarbeide om å dekke utgiftene, ikke om å velge dem? Hos oss er det litt sånn at jeg føler han velger bort det å ha full fellesøkonomi, fordi han ikke ønsker mine begrensninger på å bruke penger, han ønsker frihet. Jeg mener han kan ikke både ha frihet og mine penger.

Jeg tror dette er mer saken for de fleste, det er et spørsmål om samarbeid på godt og vondt. Jeg tror ikke det knytter seg til nødvendigheter som smør og brød, og sko til å holde føttene varm. Det dreier seg mer om hvilke luksusgoder som skal velges.

[dritgrei hei hei!]

Ja 1881, jeg tror du har rett, og jo større inntektene er jo større er jo muligheten til nydelig bruk av penger til tull og tøys. Jeg er enig med deg i at det handler om hvor stor frihet man har og ønsker å ha. Vi har valgt å snakke om det vi ønsker oss. Da må man jo bli enig om tulletingene også liksom, og her i huset funker det helt ok. Dette er et valg vi har tatt nettopp fordi vi er en familie med ulike behov og alle behov må dekkes.

 

Det handler ikke i mitt hode om man er voksen nok til å ta avgjørelser, for det er vi vel alle sammen. Det sier seg selv. det handler om samarbeid og følelsen av å være en helhet og av å være på lag. For meg er det aller viktigst.

[*-*]

Vi har mine stebarn 50/50 og jeg kjøper klær og betaler regninger som har med barna å gjøre like gjerne som mannen min. Vi har felles økonomi, og deler likt på alle utgifter i vårt hushold som også inkluderer barna. Hvis det er ting barna ønsker seg eller fritidsaktiviteter de skal være med på som koster både tid, organisering og penger så diskuterer vi det og prioriterer som ethvert annet foreldrepar. Er vi uenig med mor til barna om hva vi skal bruke av penger på hva så deler vi oss i de tilfellene, vi skal ikke behøve å betale for ting som vi ikke vurderer at vårt hushold skal bruke penger på, det samme gjelder mor.

 

Jeg syns det er veldig greit hos oss, og på samme måte dritgrei så syns jeg det er helt naturlig. Det er nok fordi vi fungerer som en familie og barna er 'mine' også. Det er kanskje flere mødre enn fedre som har barna boende fast i hjemmet sitt, slik at de sammen med stefar danner en naturlig familie, derfor blir denne problemstillingen kanskje litt ulik for stemødre og for biologiske mødre. Jeg tenker at hvis mine stebarn hadde vært hos oss annenhver helg og jeg hadde lite ansvar for dem eller et distansert forhold så ville det nok føltes annerledes enn når de er en del av min familie. Noen stemødre opplever helt klart at de egentlig ikke regnes med, at mor til barna ikke vil gi dem annerkjennelse og respekt som viktig personer i barnas liv, og at stebarna og kanskje til og med også barnas far holder dem litt utenfor. I slike tilfeller, hvor man ikke får ha noe å si i forhold til barna og aldri får lov til å få følelsen av at dette er 'mine' barn og mitt ansvar også, så kan jeg skjønne at det kan føles rart å skulle bruke egne penger på barna. Da har man jo så segregert livstil i utgangspunktet, og hvis ens egen mann og hans eks fortsatt holder på sitt fellesskap uten å slippe inn et nytt familiemedlem så kan man heller ikke regne med at den nye skal oppføre seg som et familiemedlem og forsørge barn hun ikke får lov til å være en viktig omsorgsperson for.

[dritgrei hei hei!]

Mm.... sånn er det, det var ryddig sagt! Det handler om de voksnes forhold til hverandre og ikke egentlig om det økonomiske ansvaret...

 

:-)

[blittmamma07]

syns ikke du er økonomisk ansvarlig overfor hans tidligere barn, men du må jo kunne bidra siden du har mye mer ...

selv tar jeg det for en selvfølge at min nye mann spleiser på julegaver og bursdagsgaver vi gir min eldste datter.

min mann har også bare bidratt med gjeld og jeg med verdier.

 

det må jo være en stor glede for deg å kunne kjøpe noe skikkelig til hans barn noe han selv ikke klarer.

[Clue]

 

Det forventes av menn at de bidrar økonomisk til stebarn når de går inn i et forhold hvor kvinnen har barn. Hvis ikke hadde han vært en stor egoist.

 

Men selvfølgelig skal det ikke være sånn når det gjelder kvinner og deres stebarn, det må jo alle skjønne. Blæh!

 

 

[beamor_24]

kjenner jeg blir veldig provosert nå. har ingen tenkt på at ved å hele tiden gi stebarna det samme som fellesbarnet vil være utrolig dårlig gjort ovenfor fellesbarnet. jeg nekter å skulle måtte ha dårlig samvittighet for det jeg kjøper til mitt barn, det er tross alt ting han trenger. skal stebarna få dobbelt opp av alt de da, mens fellesbarnet ikke. Det er urettferdig.. biomor har faktisk et ansvar for sine barn. at hu ikke kan forsørge de med "ekstrautstyr" må være hennes problem å gjøre no med.jeg har ikke jobbet hardt for at barnet mitt skal vokse opp med følelsen av å være mindre verdt for alt han får får de andre dobbelt opp av.. vi betaler bidrag, ungene får av lik sum til b.dager og julegaver.De har fine klær hos oss.men de trenger ikke så mye klær hos oss siden de er der kun annenhver helg å i ferier! men jeg skal ha lov til å sjemme bort barnet mitt jeg akkurat som biomor gjør med sine... synes å stakkarsliggjøre skillsmissebarna er med på å ødlegge for de. De aller fleste barn har det bra når foreldrene har det bra! på tide noen står opp får fellesbarnet. ofte forskjellbeh av fellesbarnet av familien rundt for det er jo så synt på de stakkars skillsmissebarna. Å en ting til.. det er ikke bare tingene man gir, men det viktigste jeg gir til mine 2 stebarn er at jeg gir de tid,også tid uten vårt fellesbarn etter det har sovnet!

[Kaotiskliv]

Hei

Du har ingen økonomiske forpliktelser overfor hans barn. Det er foreldrene sitt ansvar. Ikke la deg utnytte for all del!!!

[FrøkenKnallkul]

"Det forventes av menn at de bidrar økonomisk til stebarn når de går inn i et forhold hvor kvinnen har barn. Hvis ikke hadde han vært en stor egoist."

 

Hvilket århundre lever du i? Jeg hadde iallefall aldri forventet at en mann skulle forsørge meg og/eller barnet mitt. Som kvinne i 2008 har jeg akkurat like store muligheter til utdannelse, jobb og hva som ellers kreves for å tjene egne (gode) penger, som det de fleste menn har.

 

Synes det er frekt å regne med at andre skal forsørge egne barn, uansett om man er mor eller far. Hva en eventuell stemor eller stefar gjør etter eget ønske er derimot en helt annen sak! Og hva man ønsker å gjøre for andre, i dette tilfelle stebarn, henger nok ofte sammen med hvordan man blir behandlet som menneske, av alle involverte (far, barna og ikke minst mor).

 

 

[ostekaka]

signerer denne jeg.

har ingen forventninger om å bli forsørget av andre, og har ingen forventninger om at andre skal forsørge meg.

mine barn er del av meg, så jeg greier å ta meg av dem, så vel som meg selv.

[Clue]

 

Joda, selv i 2008 er det mange som forventer at stefar bidrar økonomisk, "for man er da en familie".

 

Og jeg kan forestille meg at flere av de som sier det er foreldres ansvar å forsørge barna, ville ment at deres partner burde stille opp også økonomisk når de innleder et forhold.