Har jeg som stemor et økonomisk ansvar for min manns barn?

[FrøkenKnallkul]

Mannen min har to barn fra tidligere som han har "normalt" samvær med. Sammen har vi nettopp fått et barn.

 

Før vi traff hverandre var mannen min en skikkelig rotekopp hva angår økonomi, dvs at han har en god del forbruksgjeld. Vi har nettopp kjøpt oss hus sammen, med tre barn ble for lite med der vi bodde. Pga hans dårlige økonomiske sans har vi foreløpig delt økonomi, men deler likt på alt av fellesutgifter (hus, bil, mat osv). Jeg styrer alt og krever et fast beløp pr. mnd fra hans lønnskonto. Bidrag og forbruksgjelden betaler han på alene.

 

Vi tjener greit begge to, men pga at han har bidrag og høy forbruksgjeld, sitter han igjen med svært lite pr. mnd, mens jeg har ganske mye "til overs". Pga dette er det jeg som handler inn det aller meste til vårt felles barn, klær, utstyr osv.

 

Pga hans dårlige økonomi har ikke han råd til å kjøpe barna sine dyre ting, ta dem med på ferier osv. Det skal nevnes at moren deres lever av diverse stønader, har stort sett aldri vært i jobb, og har økonomi deretter. Vårt felles barn får derimot alt det han trenger og mer til, i og med at det er jeg som forsørger han. Jeg tok tidlig et valg om å vente med å få barn til jeg kunne forsørge dem på best mulig måte, tok lang utdannelse, fikk meg godt betalt jobb osv.

 

Vil dere anse denne ordningen som urettferdig mot hans barn? Etter at jeg ble sammen med mannen min har jeg hjulpet han mye økonomisk, stilt opp for barna hans når det har vært behov, men føler ikke det er mitt ansvar å forsørge dem også. Det mener jeg foreldrene bør gjøre selv.

 

På sikt ønsker jeg at vi skal kunne ha felles økonomi, men inntil han viser meg at han klarer å ha full kontroll på finansene sine, blir det som det er nå.

 

Er jeg verdens største egoist?

[Lykkeliten og jeg]

Nei det syns jeg absolutt ikke du er. Frem til han har fått orden i økonomien sin , skjønner jeg at du vil ha delt økon.

Og jeg syns IKKE det gjør noe at du kjøper det du vil til barnet ditt uten at du må kjøpe til stebarna. Selv om du er stemoren deres, er det tross alt ikke dine barn.

 

[Maud]

Du er i din fulle rett til å handle som du gjør og jeg tror de fleste ville gjort akkurat det samme. Samtidig vet jeg at hvis jeg hadde vært din mann, så ville det gjort litt vondt å se på dette. Hans barn er både skilsmissebarn og får mindre ting enn halvsøsken. Pappa'n ville det nok gjerne annerledes og vet at det er hans skyld at det er som det er. Ingen kan imidlertid kreve at du skal rette opp denne skjevheten dersom du ikke ønsker det selv.

[~~DoraDora~~]

Du er absolutt ikke egoistisk. Du har ingen plikt overfor stebarna dine. At stebarnets foreldre ikke har økonomi til å gi det det samme som du gir ditt barn, skal ikke gå utover ditt barn.

 

Og dersom det er slik som Maud sier, at det kanskje er sårt for din mann å se på dette, så synes jeg det er rart. Han bør være glad for at minst et av barna hans får det som trengs. Og det er ikke ditt valg at eksen hans ikke jobber, og at han har stilt seg selv i et økonomisk uføre.

 

 

Sånn er det her hos oss også. Mannen min hadde masse gjeld da jeg traff ham. Han var erklært bidragsudyktig, og hadde ikke betalt bidrag på flere år.. Jeg hjalp ham med å betale hele gjelden, og det igjen resulterte i at han kunne begynne å betale bidrag igjen. Jeg tjener en del mer enn ham, og dermed har barna våre alt de trenger... + en god del til. Men mannen min har ingen mulighet til å kjøpe noe ekstra til særkullsbarnet. Jeg føler at jeg har bidratt nok (betalt ned hans bidragssgjeld på rundt 300 000), så nå ønsker jeg at alt mitt overskudd skal gå til mine egne barn. (Vi har tre fellesbarn...). Og som sagt, så får nå særkullsbarnet bidrag fra faren igjen, og det er takket være meg.

[:::) Frøken Velferdsrett]

nei jeg syns ikke du er egoistisk. som du sier så er det foreldrenes oppgave og forsørge egene barn.

 

men det kan godt hende at biomor føler at "sitt" barn blir glemt hos dere, siden hun sansynligvis ikke har innsikt i deres økonomiske sitvasjon slik som vi nå fikk.

 

[Attpåklatten :-)™]

Dillå,

Hvordan går det an å si: at han bør være glad for at minst et av barna hans får det som trengs??????????????????????

 

Jeg blir sjokkert over det synet du har innimellom........og kan ikke for mitt bare liv forstå hvordan noen kan ha den tankegangen du har..men nok om det....

 

 

Jeg synes at når man velger å flytte sammen med noen som har barn fra før, så velger man ikke bare mannen/dama, men også barna. For meg ville det føles rart å dele barna opp i mer verdt/mindre verdt etc som jeg synes noen av dere faktisk gjør!!!

 

Horribelt sier min samboer. Vi har felles økonomi, jeg har to særkullsbarn og vi har et felles. Han sier at han aldri kunne gjort noe annet enn å dele med alle tre. Selv om han såklart har et ekstra bånd til sitt barn, gjør han aldri forskjell på "våre" tre........heldigvis....en sånn mann hadde ikke vært verdt møkka under skoene mine..........

 

Så ja, jeg synes at du, sammen med din mann har et økonomisk ansvar for alle barna, selvsagt innen fornuftens grenser. For mor får vel også bidrag.

[~~DoraDora~~]

Attpåklatten...

 

Jeg har kun et økonomisk ansvar for mine egne barn.Så enkelt er det !

 

Hva mannen min kjøper til særkullsbarnet sitt er opp til ham. At han ikke har råd til å kjøpe noe utenom bidraget han betaler, er ikke min skyld. Jeg er med og betaler på gaver til jul og gebursdag...samt så kjøper jeg ting til henne innimellom når hun er hos oss ( ting hun har her)...MEN jeg er absolutt IKKE pliktig til å gjøre det...

 

 

Jeg har en godt betalt jobb, og har råd til å kjøpe alt mine barn trenger, og vel så det. De får dyre og flotte gaver til jul og gebursdager. At mitt stebarns foreldre ikke hadde hatt samme mulighet er ikke mitt problem. Ikke skal det gå utover fellesbarna heller. Jeg valgte å ta en skikkelig utdannelse slik at jeg en dag skulle kunne gi dette til mine fremtidige barn...ALLE har dette valget :-)

 

Nå skal det sies at mitt stebarns mor har god nok økonomi hun til å ta godt vare på jenta, men mannen min derimot, har ikke mye til overs, så han kan omtrent bare bidra med bidraget.

[Gjest]

Attpåklatten;

 

Jeg er så enig, så enig med deg!!! Velger man en mann som har barn fra før, så velger man også barna.

 

Jeg har en stesønn på 5 år som nå har bodd fast pappan sin og meg i over to år (annenhver helg hos moren sin), og hvis vi hadde hatt barn sammen, så hadde det aldri falt meg inn å bare kjøpe ting til mitt barn, mens mannen min kjøper til hans særkullsbarn. Jeg mener at det ikke går an å forskjellsbehandle barna på den måten. Det er jo ikke deres feil at foreldrene tjener lite, og at de gikk fra hverandre. Stakkars små!

 

Jeg har ikke oversikt engang over hvor mye penger jeg har brukt på min stesønn. Men det bryr jeg meg ikke om. Jeg syns det er hyggelig å kunne kjøpe klær til han, og han setter stor pris på det. Han fortjener da like mye å få ting av meg som det vårt fremtidige felles barn har. Selv om jeg ikke har noe økonomisk ansvar for han sånn rent juridisk, så syns jeg likevel jeg har ansvar for at han har det han trenger.

 

Mulig det er annerledes når stebarnet bor hos moren til daglig, men om så var, og vi hadde hatt han i helgene, så hadde vi uansett ikke behandlet han noe annerledes. Vi hadde kjøpt til han det samme som vi hadde kjøpt til vårt felles barn.

 

Min mann hadde også økonomiske problemer da vi møttes, men heldigvis fikk han ordnet opp i det før vi flyttet sammen. Men han er fortsatt surrete når det gjelder økonomien, og hvis vi ikke hadde hatt felles økonomi, så tror jeg han aldri hadde lært å betale regninger. Nå som vi har felles økonomi, snakker vi sammen om det, og han ser hva pengene går til, og han lærer. Hadde han hatt ansvar for kun sin egen økonomi, så tipper jeg at han hadde driti på draget igjen, også hadde vi sittet der uten muligheter for lån i banken.

 

Så jeg mener at har man valgt en mann som har barn fra før, så har man også valgt å "ta ansvar" for disse barna, ikke bare ens eget barn.

[hvorlangtkandetteegentligvære.]

En liten kommentar til: Velger man en mann som har barn fra før, så velger man også barna.

Betyr det at man må fø på både mann og mannens barn økonomisk? Jeg personlig synes det blir litt mye å kreve av en person, at det å gå inn i et forhold krever at du tar fullt økonomisk ansvar for alle i den familien.

Jeg synes ikke du er egoistisk, men jeg ville nok vært varsom med å gjøre synlig forskjell på barna. Vet ikke hva du kjøper til ditt barn som du ikke kjøper til de andre, men greit at de får noe innimellom som ikke er så dyrt, men bare så du viser at du bryr deg om de. Ferier f.eks kan være annenhvert år med alle og annehvert år bare dere 3.

 

Du er ikke egoistisk, men for husfredens skyld oppfordrer jeg deg til ikke å gjøre dette så veldig synlig:)

 

[Bærta å babyn]

sparer dere penger til deres stebarn?

 

jeg sparer til vår felles sønn, men ikke til de to stebarna. har ikke dårlig samvittighet for det, de får penger og gaver fra mormor/morfar, "ste-mormor" og stefar, men det gjør ikke barnet vårt.

 

barna får ting og klær de også, men vårt felles barn får mere av meg, og jeg syns ikke det er galt. Jeg er ikke deres mor, de har en mor de får ting av som deres lillebror ikke får.

 

[Burugla]

Hei:)

 

Vi har felles økonomi, og ingen skille på hvem som betaler hva til hvem. Det synes jeg er naturlig når man er gift. Vi har god økonomi. Vi kjøper mye mer til storesøster (min stedatter) enn til lillesøster. Og det synes jeg er helt greit. Lillesøster har jo ikke store begreper om hva hun ønsker seg og ikke ønsker seg. Så til jul nå så fikk f.eks storesøster PC, og lillesøster rattkjelke. Lillesøster arver masse tøy, det gjør ikke storesøster. Så det er en del 1000 i året mer på storesøster.

 

Storesøster bor hos oss 50%, og vi kjøper selvfølgelig alt hun trenger hos oss. + at vi betaler ganske mye av "fellesutgiftene" (mobiltelefon, hårklipp, regulering...). Porblemet hos oss er: Definer ordet "trenger". Min kjære synes jeg er gjerrig på min stedatters vegne - og det synes jeg er ganske sårende - for jeg føler meg ikke gjerrig. Derimot er jeg av den oppfatning at en 14-15-åring bør bidra, og ikke få alt i hendene.

 

Siste diskusjon f.eks: Vi snakket om PCen (som hun jo fikk til jul). Jeg kom til å si at hvis hun ikke hadde fått den til jul, så burde hun ha bidratt med sin del av prisen. Da ble kjære helt sjokkert, for PC er et arbeidsredskap som man må ha - og det skulle hun ha fått. Og da er jeg gjerrig - siden jeg ikke synes man bare skal få en PC uten å måtte betale noe selv (eller vaske trappa i et år eller what so ever). Jeg tror ikke det er bra å få for mye uten å måtte bidra/yte.

 

Det verste er vel at jeg føler at jeg blir mistenkt å være gjerrig FORDI det er min stedatter. At jeg ikke hadde vært så "gjerrig" hvis hun hadde vært min egen datter. Jeg tror overhode ikke jeg hadde gjort noen forskjell om hun hadde vært min genetisk. Men jeg hadde nok følt meg mer trygg til å stå på mine prinsipper - for da hadde ikke motivene mine blitt mistenkeliggjort...

[dritgrei hei hei!]

Hos oss er situasjonen omvendt.. eller, jeg hadde ikke gjeld da jeg gikk inn i dette forholdet, jeg hadde den egenkapitalen som skulle til for at vi kunne kjøpe hus, men likevel. Jeg hadde med meg min gutt på fire år, og min den gang nye kjæreste nå ektemann hadde jobb og inntekt. Jeg har tatt det som en slevfølge at han forsørger oss. Jeg har studert og tjent ikkeno, nå har vi et felles barn, og en fellesbaby i magen, pluss min sønn som nå er 7. Hadde min mann sagt at han ikke hadde noe økonomisk ansvar for ungen min så hadde jeg aldri gifta meg med ham... det hadde ikke falt meg inn rett og slett. om han nå hadde sagt at den eldste gutten ikke ksulle få nye sko, fordi jeg ikke har inntekt, men hun som er liten kan få det som trengs og mer til, vel da hadde jeg i det minste eksplodert... Det er helt utenkelig for meg å skulle ha det annerledes enn at alle ungene er våre barn. Jeg prøver å sette meg inn i hvordan det ville vært om alt var snudd på hodet og det var jeg som fikk et stebarn, og det ville kke falt meg inn da heller. har vi barn så har vi barn, og de trenger ting og det er vårt ansvar.

 

Inni meg så kjenner jeg at dette handler om mitt forhold til pappan like mye som respekt for ungene... Man har et fellesskap i ansvaret og i økonomien og livet med alt det det inneholder av behov både hos de voksne og hos ungene.

 

 

[hvorlangtkandetteegentligvære.]

Synes ikke du virker dritgrei, jeg, men faktisk dritfrekk om jeg skal være helt ærlig.- og dritutakknemlig. Makan! Hvilket årtusen lever du i?

 

"Jeg har tatt det som en selvfølge at han forsørger oss. Hadde min mann sagt at han ikke hadde noe økonomisk ansvar for ungen min så hadde jeg aldri gifta meg med ham... det hadde ikke falt meg inn rett og slett."

 

Veit du: jeg synes det er flott at mannen din tar hånd om deg og gutten din - men at du sitter å forventer det og tar det som en selvfølge er rett og slett skammelig. Takknemlig skulle du vært: det er selvfølgelig ingen selvfølge at noen tar på seg å fø på både deg og sønnen din.

 

Synes faktisk du skal benytte kvelden til å takk din mann for alt han har gjort for deg og gitt deg muligheten til å være hjemme. Man skal ikke undervurdere den jobben du har gjort hjemme, men å ta det som en selvfølge at du har hatt muligheten er direkte frekkhet mener jeg. Hadde jeg vart deg hadde jeg også sagt unnskyld for at du ikke har innsett dette før. Kanskje du da kan begynne å kalle deg dritgrei igjen:)

[iznogood]

Hvilket årtusen lever du selv i? :-D

 

"Takknemlig skulle du vært: det er selvfølgelig ingen selvfølge at noen tar på seg å fø på både deg og sønnen din."

 

Du får det til å høres ut som dama flyttet inn i kårboligen på legd mens hun ligger sjølen til byrde og last på ubestemt tid. Veldig Isfolket (eller noe slikt)

Tviler på at dritgreimannen har tatt på seg å fø på dritgrei og dritgreigutten. Han ble vel glad i dama og barnet hennes, og ønsket å skape en tilværelse med dem, tenker jeg.

 

Gitt henne muligheten til å være hjemme, liksom. Hun har vel også gitt ham muligheten til å gå på jobb i og med at hun er hjemme med barna.

 

Hun kunne jo også slått i bordet og sagt 'jeg skal ha karriere, gubbe - nå kan du stelle heimen'.

 

Det var riktig morsomt det innlegget ditt. :-)

 

 

[hvorlangtkandetteegentligvære.]

Som jeg skrev så synes jeg det er flott at mannen har tatt det økonomiske ansvaret i den familien. Frekkheten mener jeg ligger i at hun forventer det og tar det som en selvfølge.

 

Hvilket årtusen jeg lever i? Jeg lever i det årtusen hvor det ikke er en selvfølge at mannen er ute å jobber, mens mor og barn går hjemme. jeg lever i det årtusen hvor man ikke trenger å gi mannen mulighet til å være på jobb så lenge mor er hjemme - man kan gjøre begge deler. Jeg lever i et årtusen hvor hun ikke trenger å si "jeg skal ha en karriere, gubbe - nå kan du stemme heimen" De kan nemlig begge to ha en karriere - hvis de ønsker det.

 

Igjen: alle må få velge sin vei her i livet, men det er ingen selvfølge at noen tar fult økonomisk ansvar for deg, det gjelder både mor og barn i denne tråden. At dere faktisk kan være hjemme å prioritere barn og studere er supert, men ikke ta slike mannfolk for en selvfølge. Det er mitt poeng!

[ostekaka]

Jeg er i veldig tilsvarende situasjon som deg. Han hadde gjeld da vi møttes, og han har tatt opp mer lån etter vi kom sammen, det var bla for å ta med særkullsbarna på utenlandsferie. Mye av denne gjelden han har er knyttet til barna. Jeg vil ikke ha felles økonomi på alle områder før han greier styre sin del litt bedre.

Barna hans spør om mye, og pappa sier ja til det er tomt, og han betaler enda på ting han har sagt ja til før.

 

Nå vet jeg jo ikke hva din manns gjeld knytter seg til. Min mann bruker nesten ingenting utover særkullsbarna. Egne hobbier og ønskerer helt tilsidesatt.

For meg dreier det seg litt om å skulle ha i pose og sekk. Selv skal jeg nå kjøpe huske og seilebane stativ i hagen, og muligens en trampoline til mine søte små.

Hadde jeg kjøpt alt mulig annet til dem, så hadde jeg ikke kunnet gjøre dette.

Velger en mobiltelefoner, ipoder og xboxer, så velger en kanskje også bort skiferien. Det dreier seg jo om voksne menneskers prioriteringer, hva de ønsker for sine barn.

 

Når barna i en familie har ulike mødre/fedre så vil det bli gjort ulike valg fordi vi har ulike verdier både når det kommer til hva barna skal få med seg her i livet og annen oppdragelse.

 

Dette med ferieturer er jeg enig med at en bør være forsiktig med. Mine stebarn forstår ikke at grunnen til at de ikke skulle få være med på ferie er at far fremdeles betaler på den i 2005. Å spare penger til fellesbarna kan være et godt alternativ, mindre tydelig, en bør ikke demonstrere her, barna kan føle det vondt og sårt.

 

Men i mange tilfeller er jo dette ringvirkninger av ulike foreldres ulike prioriteringer på barnas vegne, mer enn ulike inntekter, vil jeg tro.

[dritgrei hei hei!]

Du snakker om mannen min som om han er en tafatt fyr som ikke kan stå opp for seg selv, og som ikke kan kjempe sin egen sak. og i tillegg snakker du om egenskaper ved meg som jeg har eller ikke har som du ikke har mulighetn til mene noe om. Angrep er ikke en vanlig måte å kommunisere på bare så det er sagt!

 

Jeg tar ikke mannen som en selvfølge, jeg er både takknemlig og snill, jeg gjør alt jeg kan for å få dette husholdet til å gå rundt, og gjør virkelig min del for at vi skal leve et så "up-to-date 2008" liv som mulig! Jeg føler meg ikke frekk i det hele tatt, men jeg skjønner at du hisser deg opp over at jeg tar det som en selvfølge at vi skal ha felles økonomi. For meg er det like naturlig at vi skal ha felles økonomi som det tydeligvis er for deg at man ikke skal ha det.

 

Faktumet er at jeg mistet overgangsstønaden min da vi flyttet sammen. Det er den som skal forsørge en studerende mor med 100% ansvar for et barn. Når da A)jeg mister inntekt, vi blir gravide med felles barn, ikke bare en gang men to uten at jeg har kommet meg ut i jobb fordi studiene ikke var avsluttet - vel da tar jeg det som en selvfølge at når vi har valgt å leve et liv sammen så er det et felles liv. Jeg tar det som en selvfølge at mitt særkullsbarn har like stor rett til middag og sko og ny dress som de andre ungene... Jeg har ikke sagt noe om at jeg skal være budeie resten av livet, jeg har ikke sagt noe om at jeg ikke skal ut i jobb, jeg har ikke sagt noe om han gjør noe hjemme eller ikke, og jeg anser det som min rett å forvente at han tar vare på mitt særkulsbarn på samme måte som han tar vare på våre felles barn! Om ikke han kunne det, så kunne ikke jeg blitt i dette forholdet.

 

Jeg kan ikke tenke meg noe værre enn om tre unger under samme tak, hver dag alle dager i året, skal behandles ulikt fordi den ene har en far som har valgt å late som han ikke har barn. Vi er en familie på fem snart, og det hadde ikke vært ok om ikke gutten min kunne åf leve likt som de andre fordi han tilfeldigvis har en annen pappa. Jeg syns det er rart at du syns det er frekt, i mitt hode handler det om å ta vare på ungene mine, og det velger jeg å gjøre.

 

 

[Sara Rompompei]

I alle dager!

Hva slags verden er dette da?

Hva slags samfunn skal det bli hvis alle skal gå rundt og tenke meg og mitt.

 

Når man velger å bli en familie (noe man faktisk blir i det øyeblikk man flytter i sammen) så få man faktisk et forsørgeransvar for familien sin.

 

Og om så mannen (eller dama for den slags skyld) har med seg "nisser" på lasset så er de faktisk en del av familien de også.

Er man ikke moden nok til å ta hele pakka så synes jeg virkelig man bør holde seg for seg selv!

 

Det å lage et samfunn med A-barn og B-barn blir jeg virkelig kvalm av!

 

Fysj! Sånne diskusjoner blir jeg sinna av.

 

 

[Gjest]

Ha ha... Nå fikk jeg meg en god latter, Geddy.. Dritgrei som dritfrekk.. Hihi...

 

Takk, du redda dagen, jeg ler så jeg triller...

 

 

Dritgrei- tttog du an

[iznogood]

Kan jeg bare få nevne en bitteliten ting for deg, Geddy?

 

Man skal ikke ta noen mannfolk (eller kvinnfolk) som selvfølge uansett om de forsørger en ellerei. I det øyeblikket man begynner ta sin partner for selvfølge - bør man virkelig vurdere forholdet.

 

Tror ikke du og jeg mener det samme med karriere. Alle kan ha en jobb - men å ha barn betyr at den ene eller den andre forelderen ikke kan gjøre karrere. Karreiere medfører en vesentlig større innsats i forhold til jobb enn bare 8 - 16, og det er som oftest lite forenelig med å ha ansvar for barn.

 

Nå vet jeg veldig lite om hva dritgrei forventer eller eventuelt tar som en selvfølge her i livet - så det blir en hel del vanskelig for meg å si noe om :-)

[Sabina og gjengen]

Bare for å si noe, Hi skriver at moren lever av DIVERSE stønader og har økonomi deretter, mener du at hun har mye eller lite? Jeg lever av stønader og har en gutt på 18 mnd, jeg har IKKE mye inntekt i mnd, men vi klarer oss. Jeg prøver å jobbe så mye som mulig for å tjene meg opp penger til foreldrepenger da jeg er gravid med kjæresten min, når dette barnet kommer mister jeg stønader for min sønn. Dvs at dersom jeg ikke har rett på foreldrepenger så blir min kjæreste nødt til å forsørge mitt barn, meg og den nye barnet vårt.

Så hvorfor skal ikke du som stemor ha et økonomisk ansvar ovenfor dine stebarn når menn blir tvunget til det som stefedre?? Du valgte en mann med barn, ta hele pakka du har valgt eller gå derfra!

[Attpåklatten :-)™]

Jeg må bare si at jeg får helt vondt i magen av å lese hvordan noen av dere kategoriserer barna i grupper.......ALLE barn har krav på like mye kjærlighet og like mye utstyr, mat eller hva det nå skal være. Jeg synes det er direkte ondskap noen kommer med her som kaller andre dritfrekke etc, uten at dere kjenner vedkommende. Jeg kjenner tilfeldigvis dritgrei og hun er mer oppegående enn flere av dere viser dere som - heldigvis for barna hennes!!!

 

Og jeg må bare si en ting til....jeg synes fryktelig synd på de barna som vokser opp med foreldre som er så lite empatiske, fulle av seg selv og sin enorme egoisme at de ikke klarer å se skogen for bare trær. De ender nok opp som "gode" egoister som fører med seg foreldrenes sneverhet videre.....stakkars mennesker.....

 

Og at deres menn er glade i dere er for meg helt uforståelig, når dere ikke anser hans barn som like mye verdt........jeg blir kvalm!!!!!!

[hvorlangtkandetteegentligvære.]

Jeg beklager hvis jeg har gitt utrykk for at mannen din er tafatt for det hadde jeg ingen intensjon eller forutsetning for å si. og du er helt sikkert dritgrei til vanlig. Jeg oppfatter det som frekt at du tar det som en selvfølge at mannen din forsørger dere: les: "Jeg har tatt det som en selvfølge at han forsørger oss"

 

Men det kan godt hende at du ikke mente det du skrev, men jeg kommeterte det jeg leste. Men da kan det hende vi misforsto hverandre.

 

Jeg skjønner kjempegodt at du ikke vil at dine barn skal behandles forskjellig, særlig hvis biofar ikke trår til. Når det gjelder Hi sin problemstilling så er den litt anderledes for barna der bor både hos mamma og pappan sin, og de har begge rotet det til økonomisk. Dine bor kun hos deg og har stefar som eneste far (hvis jeg forstår deg riktig)

 

Jeg og mannen min har felles økonomi (og jeg skiller ikke på egene og hans barn) men jeg skjønner at Hi ikke ønsker felles økonomi. Mannen hennes har jo selv satt seg i den økonomiske situasjonen, og vi er alle et resultat av de valgene vi tar.

 

Jeg mener at HI ikke har et ansvar for verken mannen eller stebarna økonomisk sett. Selvfølgelig velger mange å ta dette ansvaret, men hun har ingen plikt til det - og jeg synes det er frekt å forvente at noen gjør det. Skal hun forskjellesbehandle barna, er det viktig at de ikke opplever at de er det. Det vil si at det er viktig å forklare hvorfor ting er som det er. Mulig jeg er bortskjemt med et stebarn som ikke er så opptatt av de matrielle tingene, men jeg tror man kan gi barn verdier og fortelle de hvorfor ting er som de er, slik at de ikke opplever verden som urettferdig.

 

Men det er viktig å være klar over at i en nyfamilie vil det alltid være skjev fordeling av gaver, fordi den ene har dobbel så mange å få gaver av som den andre, og de får forskjellig fra alle. Det blir alltid skjevt det.

[dritgrei hei hei!]

Du har ikke missforstått for jeg tar det fortsatt som en selvfølge at han forsørger sin familie, med alle ungene som hører til i de periodene hvor det er nødvendig for oss! Vi er en familie, hvor en tjener penger og en ikke tjener penger for tida - Du har oppfattet helt riktig, og om du syns det er frekkt så er det opp til deg. Jeg mener at det er sånn man tar vare på familien sin.

 

Jeg svarte på Hi sitt innlegg med tanke på ungene. Jeg syns det er viktig at ikke unger skal leve under samme tak under ulike kår. "Vi legger Harry Potter under trappa, for han er ikke vår." Jeg svarte fordi jeg mener at om man velger en mann som har dårlig dårlig dårlig økonomisk sans, så skjønner jeg godt at det er frustrerende, jeg syns det er helt fantastisk å hjelpe denne mannen med kjip gjeld, men jeg ville nok heller valgt å be ham om å ordne opp i det selv, så kunne jeg økonomisk tatt vare på ungen hans så lenge. Men nå har jeg alltid hatt en policy om at "alt mitt er ditt om jeg har noe". Og jeg elsker at jeg lever sammen med en mann som har samme oppfatning! Og jeg kunne ikke levd et liv med noen som ikke tenker sånn. For som sagt så mange ganger før; velger man partner med barn, så kan man ikke velge barnet vekk, heller ikke økonomisk.

 

Når det gjelder gaver fra folk rundt, famile eller ikke så blir det aldri skjeivt her for biofar er etter hans eget valg et avsluttet kapittel, men jeg mener at det ikke har noe med saken å gjøre, fordi når ungene er under vårt tak, om det er en gang i uka eller fem år i strekk så er det vi som voksne som har ansvaret for at de har det de skal ha av kjærlighet, trygghet, varme og utstyr.

 

Jeg tror ikke det går ann å forklare et barn hvorfor forskjellsbehandling foregår. Samtale og åpenhet og ærlighet er viktig, det er jeg enig med deg i. Men jeg skjønte aldri hvorfor jeg ikke fikk det samme som mine stesøsken når jeg var på besøk hos pappa. det kunne være noe så lite som et sukkertøy - det hadde ikke hjulpet meg om min stemor satte seg ned og forklarte meg at fordi mamma fikk bidrag så skulle ikke jeg få sukkertøy av henne.... det er ikke riktig i mitt hode, og som sagt om du vil kalle meg dritfrekk eller dritteit eller dritutakknemlig så er det bare trist å bli oppfattet sånn, men det gjør ingenting med mine meninger i denne saken.

[hvorlangtkandetteegentligvære.]

Her er et eksempel på skeivfordeling i min familie. Min stedatter får 10.000 kroner av sin stebestefar på andre siden (altså svigerfaren til moren hennes) hver eneste jul og bursdag. Han er steinrik. Dette må min datter være vitne til hver eneste gang, men siden hun ikke er i familie med denne steinrike mannen får hun heller ingenting. Dette er en del av skeivfordelingen som nyfamilier bare må leve med. Vi kan ikke gi vår datter 10.000 kroner hver gang for at de skal få likt. Alle under samme tak kan ikke få likt hele tiden så lenge man er en nyfamilie.

 

Vi er nok grunnleggende uenig dritgrei i hva 2 voksne mennesker forventer av hverandre. Og det du mener, funker hos deg, mens det jeg mener, funker hos meg. Her blir det naturlig nok forskjellsbehandling av barna siden den ene har dobbelt så stor familie som den andre, og dette går som regel i stedattern min sin favør. Derfor bruker nok vi litt mer penger på vår datter. Vi har satt oss ned å forklart dette for vår stedatter og hun har full forståelse og mener hun kommer best ut av det totalt, selvom vi bruker mer penger på dattern vår.

Kjærlighet og omsorg får de i bøtter og spann begge to - og den gjør vi ikke forskjell på:-)

 

Og hun under her som lurer på hva jeg legger i karriere, så kan jeg opplyse at mannen min har en utfordrende jobb han trives med og jeg har en lederstilling i et firma som stadig utvikler seg. Jeg går nok under kategorien karrierekvinne, men det er ikke om å gjøre å jobbe mest for å komme seg frem her i verden. Det holder med at du jobber smart!