Sier dere: "så flink du var å spise" til barna deres?

[Joikaboll@]

Gjør ikke det, roser kun når dem sitter pent ved matbordet og/eller om dem er flinke å sitter til alle er ferdige å spise. Noe dem stort sett gjør til hvert måltid hver dag.

 

Så, jeg sier meg enig med <3 my little pumpkin

 

[Hot Midget !]

Da er vi jo litt enige også da:)

Jeg synes også det er viktig med ros for å sitte pent, oppføre seg.

Mitt poeng med innlegget var selve inntaktingen av mat. Hvor mye/lite barnet velger å spise og svelge..Og om man er flink/ikke flink utifra det..

[solfrøken-♂♂♂]

Hvis han spiser skorpene sine (noe han nesten aldri gjør) så roser jeg han. Men til vanlig får han ike ros for å spise mat.

Ellers går det på slik som hvis han får mat han egentlig ikke liker og likevel klarer å spise litt av det får han ros...

[heltklar]

Neida, "pumpkin", synes ikke du gjentok deg selv, var en ganske fin klargjøring for meg i alle fall. For jeg er enig i at for meg ville det bli veldig feil å rose barna for "helt vanlige" dagligdagse aktiviteter vi alle gjør. Som å spise, gå på do, stå opp, legge seg, hilse på folk..- ja listen kan bli lang. Og hvor mye man spiser er jo merkelig å kommentere både på store og små...

 

Men jeg synes det er viktig å oppmuntre (kall det rose da, men det er et litt ladet ord, synes nå jeg) viljen til å lære seg noe nytt, nye ferdigheter etc etc. Som det å lære seg å spise, gå, klatre, gå i trapper etc. Da oppmuntrer man også til gode mestringsfølelser og barnet føler seg sett.

[Gjest]

Jeg har lest Jesper Juul sin bok "ditt kompetente barn" og synes den er veldig bra på mye, men ikke helt enig med ham på alt. det jeg dog er enig med ham i er det HI vil frem til.

 

Ja, det er viktig med mye ros og skryt, men det er enda viktigere med annerkjennelse. Annerkjennelse bygger opp selvvfølelsen, skryt selvtillitten, og selvfølelse er bedre å ha mye av enn selvtillitt.

 

Han nevner et eksempel på hva han mener i boken som er omtrent slik:

 

Barnet på 2 år har klatret opp på et litt høyt lekestativ og er fra seg av glede og skrekkblandet fryd for å ha mestret den vanskelige oppgaven og roper "Mamma, se på meg!". Mammaen kan nå gjøre tre ting, ignorere barnet sitt, skryte av det eller "se" barnet sitt og annerkjenne det. Juul mener begge de to første tingene er like ille, fordi barnet faktisk bare ber mammaen sin om en ting, å bli sett. Det ber ikke om å få skryt for å ha klatret, det ber om å bli sett og få dele sin erfaring av å å mestret noe. Så det beste man kan svare er noe i duren "Ja vennen min, jeg ser deg! Så høyt oppe du kom, er det spennende?" og ikke "Å så flink du er som klatret opp dit hel alene".

 

Et annet bedre eksempel. Gutten på 4 år venter på at mamma skal komme hjem og tegner en tegning i mellomtiden, når mamma kommer hjem, tar han med seg tegningen, løper ut til mor og gir denne til henne og sier "Se, jeg har tegnet til deg, værsågod!" Barnet vil gi mammaen sin denen gaven som er laget med omtanke og hva vil de fleste mammaer gjøre? Jo, se på tegningen og vurdere den og mest sannsynlig si "Å, så fin den er, du er flink du!" eller noe i den dur. Men ba barnet om å få tegninen sin vurdert? Nei. Barnet gav den bort i glede, ikke for å prestere noe. Om mor fortsetter med slikt kommer ikke lenger barnet til å si til mor "Du skal få denne av meg", men "mamma, jeg har tegnet til deg er jeg ikke flink?" Barnet blir mer og mer opptatt av å måtte prestere for å få ros i stede for å bli annerkjent for å gi en gave og være snill/god. Om du skulle gitt en venninne et dikt du hadde skrevet selv, hva hadde du satt mest pris på at venninnen din sa når hun fikk det; "Tusen takk, nå ble jeg glad, så snill du er, denne oppmuntringen trengte jeg", eller "så flink du er til å skrive da, denne setningsoppbygningen var virkelig god, er det an A du har skrevet her?" Bare sånn til ettertanke ;-)

[Miss Foster]

Ja jeg sier at de er flinke når de spiser. Da går det ikke bare på bordvaner og slikt, men også på matinntaket. Har en gutt som faktisk kan gå på dagesvis uten å spise og det er en kamp av og til å få i ham noe (fyller 3 i mars) og da synes jeg at det er viktig at han får vite at han har vært flink når han har spist noe - ikke at han må spise opp det som er på tallerkene, men at han ihvertfall prøver og smaker på det som er.

 

Sier også at de er flinke når de har vært på do eller varsler fra at de har bæsj i bleie (minstemann) og også når de hjelper meg å rydde opp og slike ting.

 

For min del synes jeg det er viktig å rose dem når de har gjort noe jeg har bedt dem om, men også når de selv gjør noe uten at man har vært nødt til å be dem om det.

[☆Anonymia☆]

skjønner =)

men jeg mener også det at om barnet generelt trøbler veldig med maten,og endelig sitter pent og spiser så sier ejeg "nå var du flink å spise" for eksempel..

så han skjjønner at det er bra å spise liksom..

[MamiMaribel]

Nei!

Det er en gammeldags og absurd ting å si.

Det skal ikke være en prestasjon å spise. Det er rett og slett en nødvendighet for å leve.

 

:-D

[Hot Midget !]

Jupp..At han var flink å spise pent, ikke at han var flink som spiste myyyyye;p Hehe

[☆Anonymia☆]

nei det blir jo liksom noe annet..

blir jo som å si at han må spise myyye for å få ros.

 

[Hot Midget !]

Der fikk du sagt det...Hehe..Kort og greit:)

[Silje *trebarnsmamma*]

Har en sønn (6 år) som til tider er helt propell og sitter sjelden i ro lenge av gangen, da også ved matbordet. Han kan også være veldig opptatt av ting som foregår rundt ham, f.eks en lek han var igang med, et program på tv'n eller kanskje skal han besøke en kamerat etter middagstid.

 

Disse urolige dagene er det like viktig at han sitter rolig, spiser pent og at han faktisk spiser.... Og om han da har spist halve porsjonen eller hele, får han jo høre at han er flink.

 

Og han er av typen som spør: mamma, syns du jeg er flink til å tegne? Er jeg flink til å kle på meg selv? Syns du jeg er flink til å gjøre leksene? Er jeg en flink storerbror? Var jeg flik som spiste nesten 2 porsjoner idag?

Mulig det er vi voksne som ubevisst har lagt opp til at han skal være så flink hele tiden, men siden han da er så opptatt av akkurat det ordet, skal jeg da si "Ja, du er kjempeflink til å spise"... eller "ikke flink akkurat, men magen din ble kjempaglad"?

 

Jeg syns det er unødvendig å analysere i det vide og brede hva flink betyr, kanskje er det et gammeldags uttrykk og et begrep om prestasjon, men syns jeg han er flink så sier jeg det også. For oss er det helt naturlig.

 

Men bare for å ha sagt det, å spise/bæsje/tisse er en nødvendighet og ikke en prestasjon, er enig med dere der.

[Chiabatta]

Jeg sier aldri at barna mine er flinke til å spise, men sier: Så sulten du var i dag, da! Var det godt med mat nå?

 

Hvis barna ikke vil spise, sier jeg at det blir dessert til dem som spiser masse til middag.