Eldre barnefar...

[Anonym bruker]

det ser ut som det kan være problematisk å være sammen med en eldre mann ja

[Anonym bruker]

Sikker på at han ikke er utro mot deg, siden han er så mye borte og er så fjern???

[Gjest]

Herregud for et generaliserende og totalt meningsløst svar, anonym....

 

Det kan være problematisk å være sammen med noen i det hele tatt! Punktum!

 

Om de er unge, gamle, slitne, syke, friske, rike, fattige...alle mennesker er forskjellige, har forskjellig ballast og meninger som gjør dem til den de er! I enkelte tilfeller kan nok stor aldersforskjell være en utfordring for et parforhold, men la nå ikke det bli en "knagg" å henge alle vanskelighetene på da!

 

Altså.... Se litt bortenfor alderen, og prøv å _snakke_ med mannen/sambo/kjæresten. Og får dere det likegyldige svaret "neida, alt er så fint så", og dere fortsatt føler det er feil, så gi det en dag til..kanskje overanalyserer vi tidvis veldig mye, kanskje ER alt helt fint. Slå deg da til ro med det. Hvis det går flere dager og du fortsatt føler at det ikke egentlig er fint, går det an å ta opp igjen tråden. Spørre litt om hvorfor dere oppfører dere sånn og slik i forhold til hverandre, si noe om forventninger til den andre, til en selv og til forholdet/situasjonen man er oppe i. Men legg vekk anklagende toner, fokus på alderen osv. Kanskje ser ikke han på tingene slik som du. Det må være lov det også.

 

SNAKK SAMMEN!

[Anonym bruker]

Dette har du virkelig bare godt av!

Er sikker på at du har gjort mye skade i familien din ved å dra inn en så gammel mann!

Tenk på hvor mange du har såret! Er sikker på at både din mor og din far har hatt det tøfft og har måtte lide for din egoisme. Dette kommer bare som fortjent!

 

Har du noengang tenkt på at når du er 40 er han så gammal at han kanskje må bruke gåstol!?

Har du noengang tenkt over hva dette gjør med de stakkars barna deres?

[Anonym bruker]

hva sa familien deres når dere fortalte at dere hadde funnet en mann som var 10-30år eldre enn dere?

[Miss Misantrop]

Hei jeg er 27 er gift med en mann som er 46. Det er liksom ikke helt den samme nygjerrigheten som jeg hadde forventet paa det lille livet I magen. Han har ei datter som er 20... Jeg tror kulturelle og alders barrier er reelle og at man maa jobbe litt ekstra for at ting skal funke. Lykke til sister!

[Miss Misantrop]

Til dette vil jeg svare at familien min stoler paa at jeg er den som er best paa aa bestemme hvem jeg er lykkelig med. Min mann er altsaa over 18 aar eldre enn meg, men han er fortsatt over 20 aar yngere enn mine foreldre. Kjaerlighet kjenner ingen aldersgrenser, ser ingens hudfarge- kjaerlighet er blind. Det vil alltid vaere broer aa krysse I hvilket forhold som helst- jeg har ei kusine som fant en pen gutt paa samme alder, fra en fin familie- han viste seg aa vaere nynazist. Kjaere Gud for noen vansker, men de fikk 3 barn og etter ca 10 aar ble det orden paa den gutten ogsaa I dag stemmer de ap og han er journalist for Dagbladet. Det jeg mener er at intet hinder er for stort og at alle forhold har sine ting aa slite med- noen er mer synlige enn andre.

[Miss Misantrop]

Til anonym 1730 - hmm kanskje du bor oppsoke en psykolog for aa faa bukt med din svarthvitt tenking. En mann paa 60, 70 kan selvfolgelig ha god helse I 20 aar til. Jeg har gamle foreldre og personlig har jeg fra jeg var liten vaert stolt og glad for dette. Mine foreldre har naa masser av tid for sitt kommende barnebarn, mitt barn faar en bollebakende mormor med all tid I verden. Takker for dem hver dag.

[Gjest]

Min pappa sa at han vil heller at jeg skal være sammen med den snille og gode mannen jeg er sammen med nå, enn evt å være sammen med en drittsekk på min egen alder.

[Anonym bruker]

Kjære deg.

Jeg venter barn med en som blir 38 når barnet blir født, det er hans første, og han sier også at han gleder seg, selv om jeg har klaget på at han ikke virker spesielt opptatt av det.

 

Det viste seg ihvertfall i vårt tilfelle at IKKE DET HAR NOE MED ALDER Å GJØRE. Han er ikke utpreget flink til å snakke om følelser, men har forklart at han synes det er litt vanskelig å forholde seg til noe så stort som et barn, hans eget kjøtt og blod, så lenge barnet ikke er født. Han synes også det var vanskeligere før vi kunne si noe til folk, men at jo nærmere vi kommer fødselen, jo mer opptatt blir han av det - det ser jeg forresten selv. Også ultralyd kan hjelpe litt til at det blir mer "virkelig". Han sier også at han elsker mitt barn (fra tidligere forhold) som sitt eget, og derfor regner med at han får de samme følelsene for det nye barnet så snart han kan holde det i armene sine - det blir litt mer konkret.

 

Jeg tror nok det er naturlig at vi kvinner er mer opptatt av det ufødte barnet, så lenge vi bærer det i oss - kjenner livet.