Eldre barnefar...

[Anonym bruker]

Heisann!

 

Jeg er en jente på 23år som nå venter nr 2 sammen med min mann. Det som er litt spesielt er at han er nå 47år gammel. Synes liksom ikke at han er like lykkelig som meg. Vet ikke helt hvordan jeg skal si det til ham. Er redd for å såre ham ved å si at han begynner å bli gammel..

 

Ja jeg vet jeg har valgt dette selv, men det var ikke sånn jeg trodde det skulle bli. Min far var "sprekere" ved den alderen. Vi krangler stadig mer også... ikke bare hormonkrangler... skjønner ikke helt hva som skjer.. Han har også to barn fra tidligere forhold...

 

Er han for gammel til å få flere? Håper noen andre har eller er i lignende situasjon.

 

Vet ikke hva jeg skal gjøre....

[Sussa85 - snart 2?]

Hum..vanskelig dette.. og vanskelig å komme med råd.. Eneste personen du bør og kan snakke med er jo faktisk mannen din...

 

Selv er jeg 22 år.. blir 23 når jeg har termin..og barnefaren er 36 år--- Kunne aldri tenkt meg å være med en som er enda eldre... Nettop pga av slitenhet osv.. og hvor man er i livet... Syns sambo er på grensen..men han er til de grader barnslig..og vi har mye til felles.. har kjent familiens hans i mange år osv...

 

Du må nesten spørre han om hva han tenker og føler.. man kan jo ikke vite hva de tenker... når dere får en nå.. vil han jo være 67-68 år.. når han/hun er 20 år... Jeg har selv en mor på 43.. og overlykkelig over det...ville vært rart å ha en far på 70 år...

 

Hum..ble bare rot dette... Dere elsker sikkert hverandre og vil finne en løsning... men tror jeg ville hatt blandede følelser om jeg skulle blitt mamma i en alder av snart 50 jeg... Han har jo hatt barn "hele livet" da på en måte.. får aldri noe vokseliv.. med voksne barn... Men han har jo valgt det selv..og må stå for det...

 

Jeg håper ikke du tar dette som kritikk.. jeg skjønner fortvilelsen din... Sender deg mange gode klemmer..

Og lykke til!

[Anonym bruker]

tror ikke det har noe med alder å gjøre, men hva man har i hodet..

[>>>>>>m<<<<<<]

Kan også sympatisere med deg, men kan ikke unngå og tenke at dette er da virkelig ikke noen av oss som kan si noe om?

Det med at han er for gammel til å få flere er det vel i alle fall ikke noe å dvele over -siden du allerede venter et barn, mener jeg.

Lykke til:-)

[Gjest Bjørnen Collargol*gravid*]

Dersom det er et planlagt barn så vil jeg tro at han var like ivrig som det du var.... MEN det kan hende at det er helt andre ting som opptar tankene hans. Kan neste virke slik siden dere har mange krangler hvor hormonene ikke er involvert.

 

Alder har egentlig ikke så mye å si. Det handler om hvordan man er som person.

 

Tror nok du burde ta en ordentlig prat med han og høre hva som plager han, du trenger jo ikke nevne noe om alderen hans???!!!!

 

Lykke til, håper det ordner seg for dere!

[Anonym bruker]

HI her... ja jeg får vel ta en prat med han... vi hadde ikke planlagt at jeg skulle bli gravid nå da.. vi må vel begynne å tenke på å flytte ut av leiligheten våres nå som vi får en til... Er litt vanskelig å snakke med han om sånne ting, for han snakker ikke så masse om det han tenker liksom.. men får vel prøve

[Gjest Bjørnen Collargol*gravid*]

Du må bare være ærlig og si at du er bekymret for dere. At du merker at han ikke gleder seg og at du synes dere krangler for mye. Dersom du starter med å åpne deg helt for han uten å virke anklagende så kanskje det hjelper?

 

Har selv vært sammen med en som ikke pratet så veldig mye selv om jeg prøvde. Når jeg til slutt gikk fra han kom han og ba på sine knær og sa at han ikke skjønte hvorfor han hadde vært så avvisende osv... MEN da var det alt for sent!

 

Har man problemer så bør disse ordnes så snart som mulig. Er ikke bra for deg og den lille i magen heller at du går rundt og er lei deg.

 

Ønsker deg masse lykke til med samtalen og hold oss gjerne oppdatert!

 

Klæm

[goldenmom]

jeg er 24 år. var sammen med en som var 18 år eldre enn meg. vi fikk en sønn sammen. ungen er 5 år nå og faren er nå 42. forholdet varte i 7 år. vi kranglet mer og mer og det fungerte dårlig. ble mer en kontrolerende far enn en partner. og han var mer sliten og mindre tolerant.

 

nå er jeg sammen med en som er 38(14 år eldre) og venter 1 felles barn sammen. han er mer ung for alderen, mer lettere å prate med og han kan være livlig og leken.

 

har mye med personlighet å gjøre i tilegg til alder vordan man er.

 

alders forskjell tar på. klart vi er sprekere enn mannen. jo eldre jo mer sliten og mindre tolmodighet får man.

 

synes egentlig at man bør få de barna en vil ha innen 40 år. av hensyn til foreldrer rollen og barnet. jo yngre jo mer orker man. ellers kan en brått ende opp med alt alene i forholdet for faren orker ikke.

 

men uansett alder, det viktigste er jo å være der for ungene og hverandre og gjøre det beste ut a situasjonen.

 

bør helst prøve å prate om ting selv om det er vanskelig.

 

eller kansje par terapi om begge vil jobbe med forholdet og komunikasjon. om ting blir for vanskelig.

 

 

 

 

[rikedaspike]

Hei på dere,

 

jeg er 28 år og mannen min er 46. Vi er gift siden i fjor og venter vår første barn i sammen. Han har 3 jenter (!) fra før. Jeg vet ...det er ikke alltid lett!

Jeg håper inderlig at vi klarer oss tross alt som kommer mot oss for tiden og tross at han er jo sanrt 50. Vi ønsker oss barn og en familie i sammen , et eget hus en dag og jeg tror vi vet at det er ingen dans på roser hele tiden. Det er veldig viktig å holde kommunikasjonen oppe hele tiden!! Prate ut - ikke la det ligge for lenge! Viktig også å sette av tid i sammen. Kjærlighet er mye glede men også jobb.

 

Lykke til!! Ikke gi opp med en gang!!

[Anonym bruker]

Vet at dette er et teit sp. mål, men er bare nysgjerrig så jeg håper ikke det tolkes feil. Hvordan eller hvor har dere truffet kjærestene deres?

 

[rikedaspike]

hei anonym,

 

Gennom en felles venn. Etter noen uker med forhold på avstand flyttet jeg til han. Ga opp alt selv liksom! Men var så sikkert på dette. Første mann jeg har truffet og stolt på 100%. Tror det har også med at jeg har ingen far ( ikke sånn som et barn ha da ) " selv å gjøre... trengte en som er voksen, en jeg kunne stole på og ikke blir skuffa nok en gang!

 

Du da?

[Anonym bruker]

Jeg synes du skulle prate med mannen din om dette...fortelle ham hva du føler...komunikasjon er så viktig i ett par forhold....selv blir jeg 24 år og har en samboer på snart 41. Vi har det topp sammen...vi har en sønn og vi venter nå nr 2 til sommeren....noe vi begge gleder oss kjempe til...han har ikke noe barn fra før...så for han er jo dette kjempe stas.....

 

Men snakk med ham..... det råder jeg deg til. Det er mye bedre å få snakket om ting enn å la det ligge i bakhodet... Lykke til ))

[Anonym bruker]

hei.. jeg er 25 og sammen med en som er 45.. vi har det veldig greit.. venter nå tvillinger sammen.. han gleder seg vel så mye som meg,.... han har 3 barn fra før som er så og si voksen og jeg har en sønn på 3..

men han er ikke redd for å være leken og "ung" så jeg gruer meg ikke til å få barn med han.. jeg vet at han kommer til å løpe på tunet her med ungene og sykle,leke,tulle, og gjøre alt det en ung pappa ville gjort..når jeg ser på han leke med min sønn tviler jeg ikke ett sekund på at jeg valgte riktig far til mine barn.... de ler,tuller,leker, koser og seier de er glad i hverandre....og når jeg ser det er jeg sikker på at mitt og våre barn kommer til å ha en pappa som alltid stiller opp,gir dem kjørlighet og er glad i dem.. og det mener jeg er det viktigste.... tror ikke alderen har å si.. men tror mannen må tørre å være "ung". ikke sette seg ned og la seg bli gammel...

men selvsagt har vi våre konflikter vi som alle andre.. men det er viktig å samarbeide og snakke med hverandre... han må ta hensyn til at du er ung og du må ta hensyn til at han ikke er så ung...så dere må møtes på midten tror jeg...

[Anonym bruker]

Hvordan treffer dere disse eldre mannfolkene?

[junijente fikk julijente]

Jeg er 24 år (blir 25 en måned før ungen kommer), samboeren min har akkurat fylt 39 (i desember) og har en sønn på 12 fra før. Vi har vært sammen i 4,5 år. Han ønsket seg egentlig ikke flere barn, men var klar over at jeg gjorde det, så da jeg ble gravid (det var ikke helt planlagt) sa han veldig fort at han var helt med på det, for han visste at det betydde mye for meg. Nå er ikke 40 år supergammelt for en far lenger, og det er jo ganske vanlig å få barn i flere etapper, men jeg vet at han har tenkt en del på dette, både før og etter jeg ble gravid. Og det synes jeg ikke er så rart, er egentlig glad for at han tenker på det. Jeg forventer vel ikke at han skal være like "ung og sprek" som en barnefar på 25, men at han stiller opp og er glad i oss. Faren min derimot, kommer til å løpe rundt i hele huset og hagen og være bajas med barnebarnet sitt, men de er helt forskjellige på det punktet i utgangspunktet ;-)

Jeg skjønner at mannen til HI kan synes situasjonen er litt vanskelig, han når faktisk pensjonsalder omtrent når poden er ferdig på videregående, og det var kanskje ikke sånn han hadde planglagt det voksne livet sitt. Men han har jo selv sørget for å havne i denne situasjonen, og det er en "risiko" han tar når han blir sammen med en så mye yngre dame (det innså faktisk samboen min og). Mitt beste råd er å prøve å prate sammen om det, hva forventer dere av hverandre og av forholdet deres? Dere har jo også et barn sammen fra før, så den helt store overgangen kan det vel ikke bli for dere?

Og til dere som lurte på hvor vi møter disse eldre mennene: jeg og samboen min ble spleiset av min kollega, som også var kompis med min kjære :-) Jeg var ung og nyinnflytta og ble med på det som bød seg av opplevelser og aktivitet ;-)

[Anonym bruker]

Jeg er sammen med en som er tre år yngre enn meg jeg:) Han er 26 år og jeg er 29 år. Jeg kunne aldri vært sammen med en som er så mye eldre, jeg da:) uansett om de er unge nå i 40-50 åra, vil det bli annerledes om 20 år. Alderen har noe å si uansett.

 

Dessuten jeg vil ikke bli enke så tidlig, men en gammel hadde jeg mest sannsynlig blitt det, men med en yngre mann håper jeg vi har mange mange år sammen:)

 

Har aldri skjønt meg på unge jenter som velger eldre menn:) Har alltid tenkt da at det må være fordi dere savner en farsfigur.

 

 

[Anonym bruker]

Oldefaren min fikk barn til han var over 70, men det er hundre år siden,og den gang var det vel helst mora (som var hele 47 år yngre) som tok seg av barna.

Jeg har ei venninne som er samboer med en mann som er 20 år eldre. Han har vært gift to ganger før, og har flere barn. Min venninne hadde ingen barn, men ønsket seg selvfølgelig egne. Nå har de fått to barn sammen, men jeg ser at idyllen ikke er den samme som før. Samboeren hennes nærmer seg 60 og var 57 år da yngste barnet ble født. Det er klart at det er stor forskjell på å få barn når man er 20-30, og etter å ha passert 50, men tror nok at det er store individuelle forskjeller der også. Samboeren til min venninne er ikke særlig økonomisk anlagt, og han plages av en sykdom, så jeg tror nok at det også spiller inn.

Mannen min er 43 år, og han synes egentlig at han er for gammel til å få flere barn. Han kan også bli litt sur og gretten iblant, og da er det ikke så hyggelig å ha han i hus. Når det skjer så sender jeg ham ut til en kamerat eller spør om han ikke vil ta seg en løpetur, eller gå til treningsstudioet. Når han så kommer hjem er han blidere.

Tror nok at det er lurt at både han og du tar dere tid til en hobby eller noe, da får man som regel mer overskudd til de hjemme.

[junijente fikk julijente]

Må få si jeg synes du er vel negativ nå. Jada, jeg (og antakelig de fleste andre med eldre kjærester) vet at disse kjærestene vil bli gamle før oss, og at jeg antakelig blir enke. Samtidig har man ingen garanti for dette, det kan like gjerne være du som blir enke tidlig. Svigermora mi ble enke da hun var ca 50, mannen hennes (svigerfaren min) var 4 år eldre tror jeg, men døde av kreft. Så å finne en mann på sin egen alder gir ingen garantier for fremtida det heller.

Tidligere forsto ikke jeg meg heller helt på de som velger seg mye eldre menn, men nå har det seg sånn at man velger ikke hvem man skal forelske seg i. Og den kjærligheten jeg og samboeren min har til hverandre er ikke noe mer feil enn to jevnaldrende som er glade i hverandre, den er akkurat like ekte og virkelig.

Jeg har heller aldri savnet noen farsfigur, jeg har hatt en far som har vært MYE hjemme under oppveksten min, det er heller mor som har vært en del borte i forbindelse med lederjobb. Så det er heller ingen "forklaring" for meg. Man blir vel helt enkelt forelsket i den man blir forelsket i, og det er det som sagt veldig vanskelig å styre. Hovedsaken må vel være at man har det bra og er glad i kjæresten sin?!?!

[Brummeline3barnsmor]

Jeg er 23 år og typen min blir snart 40...å vi har d kjempefint! Så klart merkes aldersforskjellen iblandt, men det er mest p.g.a at man har ulikt syn på ting...det viktigste i et forhold er kommunikasjon å at man må lære seg å se saken fra begges sider. Vi venter barn nå i mai mitt tredje, hans første) Han gleder seg, men er litt nærvøs siden han nok ikke vet helt hva han går til....han har vært vannt til å kun tenke på seg selv....å alle vet at når man får barn er det ikke så mye tid til å tenke på seg selv lengre Men jeg tror nok at det vil gå bare fint etter hvert, så lenge man er klar over forskjeller.

[Anonym bruker]

Hi her... Godt å se at det er flere som har det litt på samme måte... jeg spurte ham igår om han gledet seg til vi fikk den lille nå og om alt var som det skulle... men han sa bare at det gjorde han og alt var helt fint. så snakket vi liksom ikke mer om det! er så vanskelig å få ham til å snakke om sånne ting... og ikke er det gøy å sitte her med en til i magen å gå med disse følelsene heller... huff jeg får vel manne meg opp igjen og spørre og snakke litt mer om det Han er kjempe masse på jobb for tiden også.. jobber masse overtid.. og det er ikke alltid like gøy å sitte alene og passe på alt sammen...

 

oj ble litt sytete idag

[Anonym bruker]

Han burde nå kunne snakket med deg!!!! Dette syns jeg var dårlig gjort...!!!!

[Anonym bruker]

Min pappa var 48 da min lillebror ble født, og han har ikke vært der for lillebroren min som han var for feks meg. Men dette kom av at han ikke hadde god helse og var sliten.

 

Flere av våre vennepar har ikke fått barn før mannen i forholdet var godt over 40 og dette har gått glimrende. Vi må ikke sammenligne folk etter aldre, men etter deres helse og form.

 

For meg ble denne diskusjonen et spark i baken, og en påminnelse om at jeg ikke skal la meg bekymre over ting jeg faktisk ikke kan endre! For jeg har også bekymret meg over at kanskje er mannen min for gammel for dette? Han blir 45 når babyen kommer,vi har barn fra før, han var 38 da han ble pappa for først gang. Jeg er 35, og synes kanskje det er litt gammelt. Barnet er etterlengtet, så jeg sitter her nesten og skjemmes over med selv med tanke på at jeg faktisk har latt dette vært en bekymring. Mannen min er sprek, han er en super pappa og kommer til å bli det for denne nye på vei også.

 

Vi må også huske på at vår generasjons menn lever lengre enn de vi samenligner med. En 60 åring i dag med normal helse er noe helt annet enn de slitne 60 åringene for feks 30-40 år siden.

 

Jeg tror kanskje at menn som er godt voksne, og skal bli fedre, tenker over om hvilken far de vil bli, mht alder. Jeg ønsket jo meg som sagt veldig dette barnet, med hadde i grunn trodd toget var gått. Og når det først ble slik, så kom tankene. Og jeg er "bare" 35. Var jeg for gammel for dette? Hva om 20 år? Kom jeg til å bli ei dårligere mor, enn da jeg fikk mitt første barn som 20 åring? Og derfor var nå denne debatten bra for meg, den fikk meg til å tenke. Alderen vår, 35 og 45, betyr ikke noe i denne saken. Unødvendige bekymringer.

 

Nå skal jeg legge denne tanken fra meg, og sende bare gode tanker rundt i kroppen min. Det har ungen best nytte av!

 

Lykke til, alle sammen!

[prematur chris]

traff han på jobb jeg er 22 år og han 40 og vi har det kjempe fint sammen

[Anonym bruker]

har du prøvd å prate med han igjen HI?

[Minervae]

Og jeg har aldri skjønt meg på folk som er så fordømmende og negative, selv om synes å totalt mangle kunnskap om det de fordømmer. Kanskje disse ikke tåler at folk lever og velger litt utradisjonelt, så de bare MÅ hakkes på? Smålig er det, la nå unge jenter med sine eldre partnere få være i fred for grinebitere som deg!