Gå til innhold

Er dette egentlig en akseptabelt oppførsel...? (ganske lang....)


Anbefalte innlegg

Skrevet

Det plopper ut når som helst, foran vennene mine, foran kjæresten min - foran besøk. Det kan være hva om helst....

 

Jeg har forsøkt å si de til han. Men, han hører ikke riktig etter, og det har virkelig ikke fungert... Har forsøkt flere ganger. Jeg har tilogmed snakket med mamma om det i flere timer, jeg har tilogmed skrevet et brev, så det ikke skal bli avbrutt av flere krangler - slik at poenget kommer frem.... Men dessverre ser ingenting til å fungere... Han er hyggelig mot alle andre unntatt meg, da. Så er vel bare sånn det er....

Videoannonse
Annonse
Skrevet

På tide å flytte ut kanskje? Hadde ikke villet oppdra MIN unge i et sånt galehus ihvertfall!

Skrevet

Ja, tenkte akkurat på å skrive et brev, da kommer kanskje tingene bedre frem. men hvis det og er prøvd, så virker han rett og slett helt blåst!!

Hvor bor du, så kommer jeg over og gir han en real omgang med ørefik!!!! ;)

Skrevet

Ja, det er på tide....!! Skal gjøre det veldig snart, og....

Skrevet

har ikke lest alle svarene, men jeg tror det har lett for å bli sånn når voksne barn blir boende hjemme.

 

selv flytta jeg egentlig ut da jeg var 16, men sommeren etter vgs flytta jeg hjem for å bo hjemme fram til skolen min starta i januar ( skulle studere utenlands og var kommet inn på studiet). den sommeren ble jeg regelrett kasta ut pga en eller annen fillesak. foreldrene mine og jeg har sterke viljer, men ser ikke alltid ting fra samme side og da sier det pang.

 

jeg tror det er litt sånn jeg at foreldre ser på barna sine som barn når de bor hjemme og vil påvirke dem mest mulig, mens barna vil styre livet sitt selv. da skal det ikke så mye til før det blir konflikter.

 

noen ganger er det veldig greit å ha eget hushold...

Skrevet

Er HI på 17 år voksen, mens broren på 12 er for liten til å innvolveres i slike konflikter?

 

Hadde HI vært flere og tyve hadde jeg vært helt enig, for da hadde hun hatt en slags voksen-rolle ovenfor sin bror, men det har hun ikke nå.

 

Det er 5 år mellom min søster og meg også, og vi kan absolutt snakke med hverandre om slike ting. Det er jo det man har søsken til?

 

Nå er min søster litt eldre da, og har selv flyttet hjemmefra, men uansett. Jeg ville aldri ha sett på meg selv som voksen og henne som et barn. Hun er 17 år (som HI) og hverken voksen eller barn. Hun er ungdom, og det er en vesentlig forskjell.

 

Selvfølgelig moderere jeg meg litt, for hun er jo framdeles ung, men vi kan snakke om det meste, så lenge det jeg sier ikke legger en tyngre byrde på hennes skuldre enn det ei jente på 17 kan klare å bære...

 

 

MEN, over til spørsmålet: Nei, jeg synes ikke at din stefar bør snakke til deg p ådet viset han gjør, men i denne situasjonen bør du være moden nok til å innse at det er EN uke til du flytter ut, og at ting da vil bedre seg. Selv om jeg for all del forstår at dette ikke kan være enkelt for deg.

Synes forøvrig du er tøff som har fått barn i så ung alder, men allikevel flytter hjemmefra for å klare deg selv.

 

Stemmer det at din mor er gravid? I såfall vil du nok få lite avlastning i toden som kommer. Det er et minus med å få barn så ung. At besteforeldrene ikke er klare for å ta på seg den rollen det innebærer å være besteforeldre, og at man dermed mister mye god avlastning.

 

Uansett, håper at faren til barnet ditt stiller opp for dere, eller at du har muligheter for andre typer avlastning, for det er slitsomt å bo alene med små barn, og i tillegg skulle jobbe/studere.

 

Lykke til!

Skrevet

Ja, det er dessverre helt blåst.... Kanskje bare gi opp.....

 

Hehe, du får komme til Oslo:)

Skrevet

Er HI på 17 år voksen, mens broren på 12 er for liten til å innvolveres i slike konflikter?

 

Hadde HI vært flere og tyve hadde jeg vært helt enig, for da hadde hun hatt en slags voksen-rolle ovenfor sin bror, men det har hun ikke nå.

 

Det er 5 år mellom min søster og meg også, og vi kan absolutt snakke med hverandre om slike ting. Det er jo det man har søsken til?

 

Nå er min søster litt eldre da, og har selv flyttet hjemmefra, men uansett. Jeg ville aldri ha sett på meg selv som voksen og henne som et barn. Hun er 17 år (som HI) og hverken voksen eller barn. Hun er ungdom, og det er en vesentlig forskjell.

 

Selvfølgelig moderere jeg meg litt, for hun er jo framdeles ung, men vi kan snakke om det meste, så lenge det jeg sier ikke legger en tyngre byrde på hennes skuldre enn det ei jente på 17 kan klare å bære...

 

 

MEN, over til spørsmålet: Nei, jeg synes ikke at din stefar bør snakke til deg p ådet viset han gjør, men i denne situasjonen bør du være moden nok til å innse at det er EN uke til du flytter ut, og at ting da vil bedre seg. Selv om jeg for all del forstår at dette ikke kan være enkelt for deg.

Synes forøvrig du er tøff som har fått barn i så ung alder, men allikevel flytter hjemmefra for å klare deg selv.

 

Stemmer det at din mor er gravid? I såfall vil du nok få lite avlastning i toden som kommer. Det er et minus med å få barn så ung. At besteforeldrene ikke er klare for å ta på seg den rollen det innebærer å være besteforeldre, og at man dermed mister mye god avlastning.

 

Uansett, håper at faren til barnet ditt stiller opp for dere, eller at du har muligheter for andre typer avlastning, for det er slitsomt å bo alene med små barn, og i tillegg skulle jobbe/studere.

 

Lykke til!

Skrevet

Selvfølgelig er de velkomne! Det vil de alltid være hos meg, og jeg vil aldri tolere at min evt nye mann snakket slik til mine barn. Men, slik er nå hennes stefar, en som moren hennes har valgt å leve med. Og når hun frivillig flytter inn dit, OG visste hvordan han var på forhånd, så får hun prøve å holde ut, uten å skape mer konflikter. Dette er jo hennes mor's valg, å beholde denne mannen. Det er moren hennes som synes at dette er greit, og hun er myndig og voksen, så det er lite hun skulle sagt. Jeg sammenligner ikke denne situasjonen med noe som kunne skjedd hos oss, da jeg aldri hadde valgt en slik mann.

 

Men slik hennes familie er, synes jeg ikke hun kan kreve noe annet, da det faktisk er moren hennes hun må "ta" for dette. Går ikke det, får hun flytte, eller lukke ørene til hun kan gjøre det, siden hun selv har valgt å flytte inn!

Skrevet

Det var kanskje litt langt... hehe

Du får vel trøste deg med at når du flytter for deg selv, og han kommer på besøk i DITT hjem, kan du med god samvittighet kaste han på hodet og ræven ut hvis han ikke oppfører seg!!!

Men tar du han med til Bergen engang, får du gi beskjed. Da er jeg der med ørefiken min, vet du!! :)

Skrevet

Takk, Sudentmamma:)

 

Jeg er 18, men ellers - føler jeg ikke at jeg ikke kan snakke med broren min om slike ting. Jeg eksponerer han kun for de ting, jeg etter min oppfatningsevne er noe han kan takle. Lillebroren min, er jo, tiltross for alderen sin en støttespiller - og fortsatt broren min. Synes vi bør kunne snakke sammen.

 

Ja, mamma er gravid, og skal ha barn i april. Jeg og barnefar deler omsorg, så alt fungerer bra på det viset, og jeg skal flytte sammen med kjæresten min - så er nok ikke så redd for at de ikke skal ordne seg på et vis...

 

Takk:)

Skrevet

Ja, blir et stykke.... Dessuten så er det ikke moren min som eier huset de bor i, så i prinsippet er det jo mer mitt hus han allerede bor i.... Ikke har jeg tenkt å ha han på besøk hos meg heller... :)

 

Sier ifra når han beveger seg til Bergen, jeg... :)

 

Takk:)

Skrevet

Flyttet inn i et hjem jeg har bodd i lenge før han kom inn i livet mitt....? Jeg har da bodd her hele tiden og visst hvordan han er, det er også en god grunn til at eg har bodd her. Betyr det at jeg skal godta at han f.eks finner på å kalle meg en hore..?

 

Jeg innser jo så klart at det er min mors valg at hun har giftet seg med denne mannen - men jeg ser ikke hvorfor jeg skal måtte godta alt for det. Han eier ikke det huset en gang.

Skrevet

Godt å høre. Må være spesielt å bli storesøster etter at man har fått barn selv? Hehehe... Det vet jeg ikke om jeg hadde likt, selv om det like gjerne kunne ha skjedd meg, da min mor bare var 44 år da hun ble mormor.

 

Håper ting roer seg litt når du bare får flyttet ut. Det gjør gjerne det.

 

Fortsett å snakk med broren din, du. Det er det man har søsken til. Regner med at du er moden nok til å utelate de "verste" detaljene;)

 

Lykke til:)

Skrevet

Faren min har en jente som ble et år nå for noen dager siden - så jeg har allerede rukket å bli det. Blir den andre - så ja, det er litt spesielt.... Moren min er vel og merke bare 38, da...

 

Jeg snakker jo så klart ikke med broren min om absolutt alt - og det er mye jeg har utelukket. Jeg innser jo at man ikke kan si allverden til en 12 - snart 13 år gammel gutt...

 

Takk igjen:)

Skrevet

Jeg syns stefaren din høres ut som en drittsekk, og at det er dårlig gjort av moren din å ikke støtte deg.

Samtidig tenker jeg at dette er din side av historien, og at det sjelden er gunstig at barn blir boende hjemme etter at de forventer å behandles som voksne...

 

Så jeg sier som flere andre: Flytt ut!

Skrevet

Nei, slik snakker man ikke til noen!

Er det også din brors stefar, eller faren hans? Godt han er snill med broren din i alle fall.

Du sier de bor i din fars hus, har du snakket med din far om dette?

Skrevet

Ja, klart det fins flere deler av historien. Til tider svarer jeg han frekt, fordi han trigger mer såpass at jeg blir veldig sint og sur. Men, jeg legger aldri opp til noe selv. For min del kunne vi bare bodd under samme tak og ikke snakket til hverandre. Det er han som legger opp til alt.

 

Men, moren min har vel valgt sin sjelevenn, så det er vel det som er viktig...

 

Og derfor flytter jeg, ja... :)

Skrevet

Ja, det er også broren min sin stefar. Han og min mor har ingen barn sammen - eller, de skal få en i april. Han er snill mot sine egne barn når de er det + brødrene mine. Men, man kan vel si at vi ikke helt kommer så godt overens da - pluss at han er litt ekkel samtidig.

 

Faren min eier huset ja, men faren min bor heller ikke i Norge. Rettslig har min mor rett til å bo der, og dermed kan jo ikke jeg begynne å si at jeg kaster ut den og den, fordi faren min sier det er greit. Ikke at jeg ville dratt det så langt heller... Men at jeg er gjest i huset, er hvert fall feil å si....!

Gjest Lille jenta mi
Skrevet

Synes det er frekt av moren din ja, og beskytte denne stefaren din..MEN jeg ser at du er 18år gammel...og bor hjemme, tror du kansje forholdet til både stefaren din og mammaen din kan blir bedre når du flytter ut??

Jeg vet ikke jeg, men hadde ALDRI orket og bo hjemme nå som jeg har barn...moren min er kjempesnill hun asså, men vi hadde sikkert kranglet mye siden vi da hadde gått oppi hverandre hele tiden...om du skjønner.....?

Skrevet

Ja - jeg vet jo også det selv, at det beste på sett og vis er at vi kommer litt på avstand. Men, det har også vært gode grunner til at jeg har bodd der - så har egentlig ikke bare gått på det at jeg ikke ORKER å bo hjemme... Om du skjønner....

 

Forholdet til moren min blir forhåpentligvis bedre iallefall, stefaren min er jeg mer skeptisk til... :)

Skrevet

Høres ut som min mor da min datter var en baby ... bodde hos henne fra jeg var 2 mnd på vei til hu var ca 3 mnd gammel baby. Hver dag fikk jeg høre diverse dritt fra hu før jeg til slutt knakk helt sammen og ble fly

ttet til krisesenter.. Det er ganske hardt å høre noe sånt ifra sin egen mor men jeg ville prøvd å flytte fortere ut hvis det er mulig? Ikke la deg knekke!

 

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...