Gå til innhold

Unnskyld meg, men leser i dette "pappa-perm" inlegget..


Anbefalte innlegg

Skrevet

Odine: Hvor gøy tror du det er å komme tilbake fra permisjon til en jobb der alt har hangla og gått på halv tolv i et par mnd fordi du har vært borte? Og sjefen er stressa fordi firmaet hans (nei, han "får" ikke mest lønn fordi han er sjef, han eier stedet selv) har slitt?

 

Jeg er forøvrig veldig enig med både deg og palmesus angående prinsippene her: det burde definitivt vært mer akseptert at fedre tar permisjon. Hos mange er det nok fortsatt slik at de seks ukene er alt som blir tatt. Kanskje. Og det er nok minst like mye pga holdninger som faktiske forhold.

Videoannonse
Annonse
Skrevet

gode poeng her, Odine. Tror nok mange tenker som du beskriver på pkt 1. Personlig må jeg innrømme at jeg ikke hadde særlig lyst til å "gi fra meg" permisjonen med førstejenta, men siden vi som palmesus nevner er to for å lage et barn, så falt det likevel naturlig å dele det vi kunne av permisjonen :)

Skrevet

får jeg si deg en hemmelighet, Palmesus? Herreguuuud så deilig det var å komme seg ut i jobb! Jeg blir rablende gal av å gå hjemme lenge med unger jeg :/ Men det er ikke særlig akseptert med slike holdninger her på dib har jeg skjønt... hehe :)

Skrevet

At menn ikke tør å ta opp kampen om perm hjemme eller på arbeidsplassen sin er et tåplig argument. De får pokkern meg ta sine egne "kamper" hjemme og på jobb!

Skrevet

Hvis far virkelig vil, har han mulighet til å ta fri i 3 mnd`er. Men iom at han driver egen butikk, og er få ansatte kan han ikke la arbeidet være helt. Det er bare han som kan ta seg av regnskapet, og han må ha det overordna ansvaret der. Men det kunne han jo ha ordnet med at han feks jobba en eller to dager i uka. Vi kvinner får jo heller ikke utbetalt mer enn 6G, så å bruke det som unnskyldning synes jeg er litt teit. Hvis man ikke klarer å leve på 6G i 3 mnd`er i tillegg til morens lønn(hun er jo da ute i jobb) må man lære å planlegge bedre, og heller legge av litt penger. Når alt dette er sagt, må jeg legge til at jeg setter pris på å kunne være hjemme med barna mine i ett helt år =) Og jeg vil helst forbeholde retten til å kunne bestemme dette selv, altså jeg og min mann =P

Skrevet

Salat: da misser du kanskje litt av poenget med hele diskusjonen... det at permisjon "automatisk" faller på mor gjør at kvinner i store deler av arbeidsmarkedet blir regnet som mindre stabil arbeidskraft, siden de i forbindelse med barnefødsler er hjemme på permisjon, de er hjemme med syke barn osv. Holdningene til permisjon har altså negativ effekt på kvinners karrieremuligheter. DETTE er det man håper å få til ved en annen fordeling av permisjonen fra myndighetenes side.

Skrevet

Helt enig! At ikke mannfolka kan greie å bli enig med mamma'n er da vel ikke mitt problem! Vi er i stand til å avgjøre for oss selv her i huset!

Skrevet

Men er det det som er viktigst da? Er det ikke viktigere at barnet er hjemme med en som har lyst, og at alle i familien er fornøyde? Er det ikke viktigere at barnet kan få morsmelk så lenge som mulig? At mor kan være hjemme til hun føler seg komfortabel til å starte i jobb igjen, både for sin egen og barnets del. For meg er i alle fall dette viktigere enn likestillingsdebatten.

Skrevet

Selfangerfru:

Jeg ser problemet, og forstår hvorfor mannen din valgte å ikke ta mer enn 6 uker på andre barnet.

 

Men jeg mener fortsatt at sjefene/firmaeierne har ansvaret: De har valgt å starte et firma der de ansetter mennesker, og må ta høyde for at det skjer ting i livene deres og at jobben ikke alltid har førsteprioritet. En farspermisjon vil de vite om i god tid, i motsetning til langvarig sykemelding, som kan komme helt overraskende. En farspermsjon har man god tid på å planlegge, og bør kunne takles av en dyktig sjef.

 

Hadde det vært meg, (som meg selv og kvinne), så hadde jeg tatt den permisjonen jeg skulle ha. Og heller tatt det stresset og oppryddinga som kom når jeg var tilbake på jobb. Men selvsagt: som kvinne er det vel mer akseptert at jeg blir borte ei stund når jeg har fått barn. Jeg ville også være borte i mer enn 3 mnd, noe som gjør det lettere å få tak i en god vikar for meg.

Skrevet

Her i huset er det hipp som happ hvem som tar hvor lang permisjon. Vi har begge fast stilling, og vi tjener ca like mye. Begge er ansatte i stat/kommune, og har samme velferdsgodene. Jeg ammet kun i 6 uker, så ammingen er ingen grunn til at jeg ikke skulle kunne begynt å jobbe før. Altså har vi ingen "gode" grunner til at far ikke skulle tatt 3 mnd permisjon. MEN vi ønsket ikke det. Dvs, han fikk muligheten til å ta lengre permisjon men mente selv det var tull. Og det er IKKE fordi han ikke ønsket å være hjemme med lillegutt. Men min mann jobber skift, og har minst én dag fri hver uke, og noen ganger flere dager på rad. Med jevne mellomrom kan han bytte én vakt, og så ha én hel uke fri. I tillegg hadde han veldig mye ekstra timer til å avspasere. Så han var hjemme to uker i september, to uker i oktober og én uke i november. I tillegg hadde han fri noen uker i sommerferien. Så han var hjemme VELDIG mye. Jeg begynte i jobb igjen i slutten av november, da gikk han ut i pappaperm i 6 uker. Hadde han måtte tatt 3 mnd, ville fått mye mindre tid sammen hjemme. Vi syntes det var veldig godt å kunne være såpass mye SAMMEN hjemme med lillegutt det første året.

Skrevet

Er det ikke litt spesielt at en far ikke har lyst til å være hjemme med barnet sitt?

 

Pleier man å fullamme når barnet er 8 mnd? Man begynner da å introdusere mat rundt 6 mnd, om ikke før.

 

Mannen min er en fullgod omsorgsperson for barna våre. Det eneste han ikke har, er melk i puppene.

 

Det er viktig for meg at døtrene mine får like muligheter på jobbmarkedet som evt sønner når de vokser opp.

 

 

(jeg minner igjen på tida da mor måtte ut i jobb etter 3mnd, på 70tallet. Mange land har det slik i dag. Vi er heldige som har muligheten for at barna våre kan være hjemme i 12 mnd, sammen med en av foreldrene sine)

Skrevet

Vet du, hvis jeg var i min manns sted så ville jeg faktisk gjort akkurat det samme. Det er (igjen) en LITEN bedrift. Jada, det hadde nok gått på et vis... men kvalifisert arbeidskraft vokser ikke på trær - i hvert fall ikke i Gok der vi er bosatt. Og er det virkelig verdt å skape en dårligere arbeidsplass for seg selv bare for å få noen uker lenger hjemme enn minstekravet? Sjefen var overhodet ikke negativ til at han skulle ta permisjon, han var bare litt uvant med problemstillingen, siden mannen min er den første småbarnsfaren han har hatt ansatt på ei stund :P hihi...

 

And for the record::: første gang vi ble foreldre tok mannen min ut nesten all permisjon. Da bodde vi et annet sted, drev med andre ting, og det VAR faktisk mulig for meg å gjennomføre fornuftig amming selv om han var hjemme med datteren vår og ikke jeg.

Skrevet

Salat:

Jeg skjønner godt at det ikke er lett å kreve permisjon av sin gravide kvinne hvis hun er uvillig til å dele. Jeg vet om flere. Hva skal de gjøre hvis dama ikke vil "gi fra seg" noe? Man kan ikke godt gå til NAV og be om å forandre søknaden hun har sendt inn. (for å sette det hele på spissen)

 

Ang arbeidsplasser: selvsagt bør menn ta opp kampen, men det er mye rar mentalitet ute og går på diverse arbeidsplasser

(eks sjefen til mannen til en kollega ville sende ham avgårde på oppdrag på kort varsel "jeg kan ikke, jeg må hente barna i barnehagen disse dagene" svarte mannen. "Kan ikke kona di være hjemme(værende) og gjøre det?" svarte sjefen. Dette var IKKE en godt betalt jobb, der det hadde latt seg gjøre økonomisk.

Det er noen som mener at barn ikke er for mannfolk den dag i dag)

 

 

 

Skrevet

Jeg ammet fortsatt ganske mye da minsta var 8mnd. Men da hadde allerede permisjonen vært over i to uker.

 

Et lite apropos: fra myndighetenes side anbefales det å fullamme til 6mnd, og SÅ introdusere fast føde.

Skrevet

Selfanger-fangeren:

Du diskuterer akkurat deres situasjon, mens jeg har hengt meg opp i det jeg mener er en sjefs plikter ovenfor sine ansatte og diskuterer det.

 

Jeg har fått med meg at mannen din ikke er permisjons-sky eller redd for egne barn og det som havner i bleiene deres. ;-) Det stod i første innlegget ditt. (og jeg skjønner hvorfor dere valgte som dere valgte - nyansatt, og du uten jobb)

 

Men tilgi meg at jeg fikk lyst til å sette dette på spissen:

Hva hvis begge to var i samme situasjon: Dere var ansatt i små bedrifter som begge trengte arbeidskraften deres sårt, og såvidt kunne unnvære dere i 6 uker? Da måtte man "ofre" en av bedriftene?

(Ja, fullstendig usaklig og kverulistisk, men prøver å si at avogtil må man tenke på seg selv. Man kan ikke ofre alt for arbeidsplassen sin.)

(Krangler altså ikke på det valget dere tok denne gangen - og nå gjentar jeg meg selv)

 

(Må nok gå og legge meg før jeg begynner å skrive tulledikt)

Skrevet

hihi, er på vei iseng selv, Odine, merker jeg ikke formulerer meg helt tipptopp lenger... hehe... :)

 

Prøver likevel å svare så godt jeg kan: hvis begges situasjon var prikk lik (slik du beskriver det) så ville vi valgt det slik: 3mnd til pappa'n, resten til meg. Pga amminga, enkelt og greit. Vi har diskutert dette før jeg og mannen, og er HELDIGVIS gode til å kommunisere på slike ting :) Barnet er tross alt viktigst.

 

ps: trodde faktisk du kommenterte min sak, var derfor jeg svarte så spesifikt også... beklager :) Jeg er HELT enig i at det i teorien er sjefens ansvar osv, har bare sett gjentatte ganger (ikke bare i vår situasjon) at teori og praksisk IKKE er det samme.

 

ojojoj mye store bokstaver og uthevinger her... tid for loppekassa ser jeg :P snakkes kanskje imorra? spennende tema :)

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...