Jeg hater barnet mitt!!! gi meg dritt...

[Anonym bruker]

Om du er så sliten, MÅ du søke hjelp.

 

Det blir en ond sirkel der datteren din og du girer hverandre opp - jo mer frustrert du blir, jo mer urolig blir hun.

 

Jeg skal ikke gi deg dritt, men jeg vil bare si at det å ikke få fem minutter fred, er en del av å være forelder. Barn ER krevende. det blir lettere etterhvert som de vokser til, om det er noen trøst

 

Jeg håper du snakker med helsestasjonen eller legen din, for du kan ikke gå og ha det sånn. Lykke til!

[Anonym bruker]

HI igjen her,,,

 

Snakket med teraputen min i dag, begynte og tenkte og skal nå prøve og aktivisere henne mer..jeg er ikke flink til det...

 

Kjøpte tegnesaker på vei hjem, nå sitter hun på gulvet og leker rolig?!!! weeeeee:-)

Hun tegner ikke så mye men leker med esken..det er jo helt greit...jeg har ligge på gulvet med henne og tegnet litt, det likte hun...smilte some i sol, og var kjempe rolig og fornøyd.:-)

 

 

[♥ Snøblomst ♥]

Synes at det høres ut som om du er på god vei jeg. Du har innsett at det er du som mamma som har ansvaret og må gjøre noen grep for å få dette til.

 

Et lite tips når du er ekstra sliten. Slike dager drar jeg fram turnmatten som mini brukte som baby, diverse leker og legger meg rett ned. Mini elsker at jeg er i nærheten uten at jeg trenger å bidra så mye til leken. Slik får han det som han vil samtidig så mor får slappe litt av.

 

Dette med respekt... Jeg tror ikke at hun mangler respekt for deg men at hun prøver å finne ut hvor mamma setter grenser. Hun slipper å prøve med pappaen for dem er tydelige og hun vet hvor de er.

 

Mini hadde en slik slitsom periode hvor det eneste han gjorde var å prøve ut, hele tiden (varte ca 3-4 uker). Det eneste som hjalp var å være rolig og konsekvent. Når han gjorde uakseptable ting satt jeg meg ned foran han, fikk øyekontakt og sa med rolig og alvorlig stemme "nei", for så og avlede med en leke eller noe annet.

Grensene måtte jeg vise tydelig minst hundre ganger før han forsto at det virkelig var slik, og at det ikke endret seg neste gang han prøvde.

Dette går i perioder og blir bedre. Så lenge du er konsekvent går det fremover.

 

Det er også viktig å "velge sine kamper med omhu". Det sparer både deg og jenten din for mye frustrasjon. Du kan ikke kjempe på alle kanter samtidig, da sliter du deg ut og samværet mellom deg og jenten din blir mye preget av irettesettelse og negativitet. Bli enig med deg selv og din kjære hva som absolutt ikke er akseptabel atferd. Eksempelvis å slå i ansiktet og kaste ting i gulvet med vilje. Vær deretter konsekvent hver gang disse tingene skjer samtidig som du roser henne opp i skyene hver gang hun ombestemmer seg og lar være når du ber henne om det.

 

Det er også lurt å gi henne positiv feedback og ros når hun oppfører seg slik du ønsker, feks sitter for seg selv og leker noen minutter. Gå da bort til henne, stryk henne på hodet eller rygg (sterkere effekt dersom rosen kombineres med en fysisk gest) og si at hun er flink som leker alene. På denne måten får hun oppmerksomhet når hun gjør ønskede ting, og vil gjerne da gjøre dette oftere i stedet for å måtte skaffe seg oppmerksomheten på andre måter.

Barn gjør ofte det dem får mest (men ikke alltid best) respons på av oss voksne, dette kan du som forelder i stor grad styre ved å rose henne for ønsket atferd.

 

 

Dette var noen tips som har hjulpet meg på veien. Vil ellers anbefale deg å lese Jesper Juul "Ditt kompetente barn". Denne boka ga meg en større forståelse for hvilke prosesser som foregår i barnet i slike perioder. Den økte forståelsen ga meg mye mer tålmodighet og tålmodighet er helt nødvendig )

 

Lykke til, håper at dere finner ut av det!

[Gjest]

Huff stakkars dåkker. Kjenne mæ sjøl igjen så godt da æ fikk ho eldste. Du har fått mange gode råd og fine innlegg lenger opp i tråden. Mitt tips e å rydde ut av to nederste skuffen på kjøkkenet å bare ha ting der som ikke er farlig for henne. Det har vi gjort nå så når æ lage mat ska ho åsså det. Da pakke ho fram bolle, posesuppe kakeforme etc å lage middag ho åsså. Ho styre nåkka veldig å rote utover gulvet, men det får bare ligge der t ho legg sæ. Inn ordne hjemmet ditt sånn at du ikkje må si NEI t ho så ofte. Heller la ho utforske sæ lei å trøtt. Putt nye ting i skuffa etter ei stud førr å overraske ho.

Æ har ikkje kjøpt nye leka på aldri så lenge, ho leke med skuffen, cd og andre ting ho finn.

Ellers e jo sangleka, dansing kjempe artig.

Æ kjenne det går mye bedre no med ho minste enn med ho eldste, så æ bruke å si at ho eldste oppdro mæ ;o)

[Anonym bruker]

Hei!

Beklager å si det, men jeg synes datteren din høres veldig normal ut. Noen er veldig aktive, andre er veldig rolige. MEN, synes det høres ut som du har det sånn som meg, og det er utrolig slitsomt! Jeg har også en veldig aktiv datter, som forøvrig er mye større enn din nå, og jeg har endelig innsett at det er depresjon jeg sliter med, har nemlig kommet meg til legen og fått forklaring på hvorfor jeg er utslitt hele tiden... Har også fått en hyggelig psykolog som snakker med meg blant annet om forholdet til jenta mi. Mitt beste råd til deg er å bruke barnehagen og familie/barnevakt så mye som du føler behov for. Tror verken det er godt for deg eller jenta di at hun erhjemme når du er så sliten som du er nå. Min yngste begynte i bhg 100% da hun var 11 mnd, og hun har ikke tatt skade av det, hun er helt rolig, i motsetning til storesøsteren... Prøv å finne på noe som gir deg energi og krefter, slik at du orker datteren din. Vet jo at det er lettere sagt enn gjort, selv orker jeg ingenting for tiden, og mine er i bhg på full tid selv om jeg er hjemme. Tror ikke du hater barnet ditt, tror bare at du har det veldig vanskelig selv for tiden, og barnet ditt kjemper sikkert desperat for å "trenge" gjennom hos deg. Kanskje derfor hun oppfører seg annerledes til deg enn til andre? Har dessverre ikke noen flere gode råd til deg. Vi har fått tilbud om avlastning, men vet ikke helt om vi skal takke ja eller ikke (har ikke familie som stiller opp som barnevakt). Legen sa til meg at hvis jeg ble mer deprimert enn nå, måtte jeg få antidepressiva. Jeg har ikke prøvd, for jeg ammer, men vet ikke om du har vurdert det?

 

Tror ikke jeg har så mange nyttige råd å komme med, men ville bare du skulle vite at vi er flere! Lykke til!

[Attpåklatten :-)™]

Så flott at dere har prøvd litt nye veier og ser at det funker!!!

 

Nå ble jeg glad:-)

 

De er på en evig søken etter å oppdage verden og alt spennende som finnes. De er også grensesprengende disse små menneskene, og har kun oss voksne til å veilede seg på hva som er greit eller ikke.

Sinne funker som regel alltid dårlig. Sinne vårt er et resultat av begrensninger hos oss selv og ikke noe som kan legges på barna. Prøv å husk det!

 

Tegnesaker, litt dvd-titting, egen skuff på kjøkkenet og kanskje på badet, musikk og rytmeinstrumenter er supert. Eget bestikk til å hjelpe til å lage mat med er populært, dukke og klær/bleier kan være gøy, treningsmatte og gjøre øvelser, kjøpe en stor yogaball og la henne få turne på den sammen med deg. Kan også brukes som stol for deg (fint for kroppen:-), dukkevogn er SUPERGØY, å lære å kle av og på seg, la henne få stå ved vasken når du skreller potet og gulrot og la henne skylle det i kaldt vann...det er en schlager her i huset:-) Ut i frisk luft når det passer, frisk luft er bra for liten og stor:-)

 

Gjør hyggelige ting på egen hånd når du kan og sambo er hjemme med henne.

Prøv å vær tydelig med grensesettingen (uten å dytte eller slå). Forklar henne hvorfor hun ikke skal gjøre ting. Lytt til henne og prøv å forstå hva hun forteller deg - de har jo masse de vil si i løpet av en dag, selv om vi ikke alltid forstår det. Men etterhvert lærer vi foreldre å tyde barna våre:-)

 

Jeg er sikker på at dere får det til, med litt tålmodighet og innsats:-)

 

Masse lykke til!!!

[Anonym bruker]

Kjempeide med den skuffen da..:-)

MEN hvor kjøper jeg musikk og instrumenter til små barn??

Hun elsker å danse!!:-))

 

HI

[Anonym bruker]

Nei, går ikke på lykkepillen...er litt sånn i mot medisiner...har prøvd det hjalp ikke,føler ikke jeg trenger det...

Avlastning fikk vi også tilbud om for lenge siden gjennom hs, men vi takket nei...vi har ikke mangel på barnevakter, som sagt har jeg en mor som passer henne endel, + hans familie, min far og søster av og til også:-)

Er utrolig takk nemelig for det da...:-)

 

 

HI

[Anonym bruker]

Hvor på Vestlandet bor du da... I byen mellom de syv fjell... I så fall vil jeg gjerne komme i kontakt med deg..

[Anonym bruker]

Jeg reagerer på at du sier du hater datteren din. Du kan umulig forstå hva hat egentlig betyr. Det er greit å være fullstendig utslitt og oppgitt, men det å være mamma betyr at man er der 100% for barnet sitt til en hver tid. Du har en ettåring. For henne er denne delen av livet snakk om å utforske, leke, prøve å forstå verden. Hun er glad, aktiv og undrende. Aller helst vil hun at mamma skal være med på alt hun bestemmer seg for å finne på. Hun roter ikke for å stresse deg, hun spytter ikke ut maten for å plage deg, eller velter melken for å irritere deg. Hun mangler den logiske tenkemåten som for oss er en selvfølge. Hun lever for kos og oppmerksomhet fra deg, og det betyr lite om din reaksjon er å le eller å kjefte. Hun tester ut det hun har lyst til fordi det ligger i hennes nyskjerrige natur. Din oppgave er å rose, oppmuntre, gi nærhet og sette grenser. Din datter vil ikke på en stund ennå forstå hva du mener med nei. Hun gjør ting hun vet at du sier nei til fordi hun vet at det komme en reaksjon ved det hun gjør, men hun husker ikke så mye om gangen at hun forbinder det med å få kjeft, eller at dette ikke er lov. Det kommer hun først på etter at hun har fått kjeft. Det er mye bedre å avlede henne io steden, da får hun ikke en reaksjon som forventet, og det er ikke spennende likevel. Det vil ta måneder ennå før hun vil forstå rekkevidden av et "nei", så spar dere begge for den ubehageligheten.

 

Det er slitsomt å være mamma. Men du må selv lette dine dager ved å gjøre endringer. Gå en tur med henne uten vogn, det vil ta en stund og er kjempegøy og spennende for henne. Trenger jo ikke gå langt! Ta henne med på toalettet, gi henne en dorull å rote med, den ruller du enkelt inn igjen. Kjøp eget kjøkkensett til henne på Claes Olsson, la henne få røre litt i kjeksbiter ol mens du lager mat. La henne spise selv. Mer rot ja, men kjøp en voksduk til bordet som du enkelt tørker av etter måltid. Og må du virkelig se på TV mens du er sammen med barnet ditt? Da er det ikke rart hun higer etter oppmerksomhet.

 

Dømmer deg ikke, vi blir alle sliten. Men ikke hat barnet ditt. Hun elsker deg. Mer enn noe annet. Nyt det så lenge det varer, de blir alle tenåringer etterhvert. Lykke til.

 

Hilsen mor til fjortis, en i barneskolen og en ettåring, Vestlandet.

[Frk. frustrert med alle de små]

Jeg tviler på at du hater datteren din, men at du er så sliten at det bare faller utav deg. Det høres ut som om dere er på kollisjonsfront, siden hun er stille og rolig med andre. Jeg har også et sånnt barn. Han er seks år da, men vært svært aktiv i hele sitt liv. Siden jeg var mest hjemme med han, og er det fremdeles, var det bare meg han måtte forholde seg til stort sett hele dagen...vi måtte ta opp kampene, leksen, ja...osv osv..tror rett og slett at han ble lei av meg og mitt, og ga rett og slett blanke i hva jeg sa og gjorde.....Så i mitt tilfelle var det omvendt!!!

Synest alvorlig talt at du krysser noen grenser når du begynner å slå barnet ditt.......

[Ellabella*]

Hei igjen HI....det var jeg som skrev "Jeg sluttet og jobbe imot henne og begynnte å "høre" på henne." lenger opp her.

Jeg skjønner godt hvor slitsomt du har det. Jeg har vært deprimert, så alt etter at snuppa mi ble født har vært ett mas uten like.

Men om du vil vite hva jeg virkelig gjorde som hjalp meg så send meg ett pm (eller hva det nå heter) så jeg kan maile deg, det er hjelp og få, du behøver ikke gjøre dette alene, det er ikke lett og jeg hadde ikke klart det uten hjelpen jeg fikk...

 

[Bonusmamma13]

Som de fleste her nevner så høres datteren din ganske så normal ut.. Har selv en gutt på 16 mnd som er en skikkelig propell, han går ikke i barnehage så jeg er med han hele tiden. Jeg kan ikke se på tv, lese avisen o.l Skal jeg på do eller dusje må jeg ta han med på badet. Snakker jeg i tlf blir han sinna. Han er heller ikke intr i å sitte på fanget da han har tusen ting han skal utforske og oppdage. Går vi på besøk så får jeg ikke sitte så lenge i ro da han skal undersøke alle skuffer, skap, knapper og rive ned ting, jeg får stadig høre at det må være forferdlig slitsomt å være alene med han.

MEN, jeg synes faktisk ikke det.. Jeg bare innstiller meg på at sånn er det og kommer til å være en stund og lar det ikke stresse meg..

 

Nå hjelper det nok på at han alltid har hatt et strålende humør og sjelden gråter. Jeg ser ikke på rampestrekene hans som at han er ulydig/umulig og lignende. Han er et lite barn med sterk vilje og en stor trang til å utforske ting.. Sånn er det gjerne med jenten din også

[Anonym bruker]

Hei på deg.

Jeg ser du har fått mange gode råd lenger oppe i tråden. Jeg var også så sliten av min 16 mnd gamle sønn at jeg både søkte råd her inne og på helsestasjonen til slutt. Han var det jeg vil kalle urejerlig fra han var ca 6 mnd...

 

Nå er han 22 mnd og er har blitt roligere de siste månedene. Hurra!

 

For meg har nøkkelen for å få det bedre i hverdagen vært å velge mine kamper med omhu. Jeg lot mer være tilgjengelig for han og valgte å kun være konsekvent på ting som var farlige for han.

 

Jeg lot være å ta ut og inn av oppvaskmaskinen så lenge han var i nærheten (det var så ille at jeg fikk angst av tanken på å gjøre det) Jeg kunne ikke la han hjelpe til med det, for det ble rett og slett farlig for han. Hvis han maste på meg mens jeg skulle gjøre noe annet, ga jeg han 5 minutter med oppmerksomhet- slapp det jeg hadde i hendene og lekte med han på gulvet. Etter 5 minutter lekte han ofte videre alene. Hvis ikke, tok jeg han med meg i det jeg holdt på med. Alle skuffer og skap uten farlige ting i var tilgjengelige for han, selv om det ofte ikke var nok for han å leke med det, så ble det ihvertfall ikke kamp om å nekte han noe. Etter hvert fikk han sin egen mixmaster med batteri som gjorde at han lagde mat sammen med meg. Det var helt fantastisk kjekt for han! Senere ble den store hiten å stå i oppvaskkummen og leke med vann. Jeg tok han med i dusjen, orket ikke ha han skrikende utenfor, han ga seg aldri med det. Noen ganger tok jeg barnestolen inn på badet og lot han leke med vann i vasken mens jeg stelte meg. Han elsket å dusje sammen med meg. Han satt på fanget mitt mens jeg var på do... Alt i alt var det nok han som styrte mammaen sin det meste av tiden, men for meg føltes det bedre enn at vi hele tiden skulle være på kant med hverandre. Jeg ble sliten av å si nei og han hylte høyere.

 

Selv om jeg lot han føre an, følte jeg ofte at ingenting var god nok. Hvis jeg hadde lekt med han i en time var det skriking hvis jeg satte meg ned foran pc`n for å lese avisen... Men det ble gradvis bedre.

 

På sett og vis sluttet jeg å prøve å forme han etter mitt bilde og ble heller litt mer slik HAN ville JEG skulle være. Jeg slappet deretter mer av med situasjonen og innfant meg med at jeg hadde et krevende barn som gjorde at jeg ikke alltid fikk det slik det passet meg:-)

 

Jeg vil også poengtere at det er noen barn som får en slik knytning til moren - av ulike årsaker. Det trenger ikke være mamma som gjør alt galt. Men man kommer inn i en vond spiral.

 

Jeg tror at det å gi mer av meg selv til han når jeg var til stede gjorde det enklere for han å akseptere at jeg også var borte på jobb osv. Han hadde en tendens til å "straffe" meg på sitt vis hvis jeg hadde vært borte.

 

Imidlertid er han en liten tass som fortsatt gråter hver dag når han blir levert i barnehagen (5 mnd siden han begynte), og han er enormt knyttet til både mamma, pappa, storebror og enkelte andre som er nær oss. Han er totalt ulik storebroren sin på det området. Han var mye "enklere" å ha med å gjøre. (lillebror kom som et sjokk på meg!)

 

Hadde jeg vært deg ville jeg hatt henne lengre dager i barnehagen i en periode. Evt. noen fulle barnehagedager der du kan ha helt fri, der pappaen både leverer og henter. Så kan du ha dager der snuppa ikke er i barnehagen i det hele tatt, der dere kommer dere ut og gjør bare kjekke ting sammen. Da er det kanskje lettere for deg å legge opp til fullt fokus på snuppa de dagene?

 

Uansett, ønsker deg lykke til!!

 

 

[Anonym bruker]

hei HI her.

 

Vil bare si tusen takk for utrolig mange gorde råd..dere er kjempe flinke rett og slett:-)

Jeg tok meg skikkelig i nakken, og har fortsatt med den trenden..i dag koser vi oss masse hjemme (hun er forkjølet og ikke i bhg), vi har danset etter musikk og lest ei ny bok hun har fått...

I dag satt hun 30min stille på fanget mens jeg leste!!:-)))

Ellers har jeg begynt og sette henne i badekaret når jeg steller meg på do, det funket kjempefint..hun fikk klemme på noen esker og så satt hun der fint og bare smilte:-)

 

God jenta mi..hun er alltid smilende og glad, jeg for dårlig samvittighet av dette innlegget jeg her først...hun er jo mye mindre aktiv når jeg faktisk møter henne og aktiviserer henne....

 

Det har jeg tenkt og fortsette med, stakkars jenta mi...hun er jo så god, ikke hennes feil at hun har en litt hissig og stresset mor!

 

Jeg er så glad nå...vet ikke, føler meg bare så glad...

Kan takke dere for alle de gode rådene her inne!!!:-)

 

HI

[Anonym bruker]

HI her...veldig bra skrevet innlegg anonym 23.05...:-)

Enig med alt du skriver.

 

Jenten mi er ikke vanskelig i barnehage, hun er super sosial og jeg tror hun trives godt i bgh..hun har bare gått der 1mnd, men jeg skal øke antall timer i barnehagen nå snart ja...hun klarer seg kjempefint;-)

Hun er av den typen som oppsøker andre, hun elsker og være med andre barn og jeg har aldri hørt henne grine en eneste gang i nærheten av andre barn...hun er alltid smilende og glad.:-)

Så det er nok derfor hun er "vill" hjemme, fordi hun kjeder seg litt med meg...jo flere mennesker jo gladere blir hun..hehe, det ser vi når vi er i familieselskap...hun elsker mye folk!

Jeg har liksom ikke energi til og være på lekeplassen 4timer daglig...nei, jeg er glad hun fikk plass i bhg...

 

HI

 

[Attpåklatten :-)™]

Ja, egen skuff er som regel en suksess:-)

Hos oss har vi puttet nedi kjøkkenting og en del av hennes egne ting som får plass:-)

 

Instrumenter får du kjøpt til en billig penge i musikkforretninger(de som selger pianoer etc.) Vi kjøpte kastanjetter, triangel og munnspill til frøkna vår og det er stas. Barne cd`er fås stort sett overalt:-) Sett på og dans og lek:-)

 

Det er godt for kropp og sjel, både hos liten og stor:-)

 

Det er utrolig flott å se at du oppdager en ny verden sammen med henne nå:-) De fleste små er jo aktive og da er det bare å finne gode løsninger som funker for både deg og henne:-)

 

Og frustrasjon må vi alle få lov å komme med innimellom. Alle dager er ikke like enkle:-)

[Gjest]

Hun er et helt vanlig barn. Alle barn er apekatter i den alderen, hvis ikke er det et sykdomstegn! Ungen min er også slitsom men jeg verken hater ham eller slår ham av den grunn. Jeg synes du burde komme deg bort til hs med en gang og fortelle hva som har skjedd. De ordner kanskje med en form for avlastning. Antageligvis blir barnet prioritert foran de andre for 100% bhgplass også.

[Anonym bruker]

Big M

 

Jeg har 100% plass, men har nettopp begynt i bhg (1mnd) siden..men har planer om og trappe opp:-)

Jeg klasket henne bare på armen engang, men jeg skriker ofte dessverre...men er litt stolt at jeg ikke har skreket eller kjeftet siden den ettermiddagen dette sjedde!

 

Trenger ikke avlastning..har en god mann, og hauevis av familie som gledelig stiller opp...hun er det første barnet i familien på mannge år.

 

Det dette handler om er og få rutiner i hverdagen, og hvordan jeg på best mulig måte kan møte barnet mitt....føler jeg er på vei ditt da..:-)

 

HI

[Anonym bruker]

Et barn på 14 mnd har ikke respekt for sine foreldre akkurat, det er noe jeg prøver å lære min 8 åring! Jeg har også en gutt på 15 mnd og han er høyt og lavt, han klatrer på kjøkkenbenken, putter ting i do, trykker på alle knapper, knuser alle ting som står tilgjengelig osv. Jeg tar han bort og sier at nei det er ikke lov men jeg forventer ikke akkurat at han skal ha respekt for meg eller vær som en lydig hund. Kanskje du forventer for mye av ditt barn? i forhold til alderen tenker jeg på. Barn i den alderen er veldig ofte propeller og vil utforske alt. Min sønn prøver også å stritte imot i vogn og handlevogn. osv, han liker best å gå selv ( men jeg tar på han seler i vognen) og bøker har han ikke tid til eller så mye forståelse av ennå.

Tror du må senke kravene til både deg selv og til barnet ditt.

[Anonym bruker]

Jeg synes du bør kontakte helsestastasjonen. Kanskje de kan veilede deg eller hjelpe deg. Hvis ikke, kan de garantert henvise deg videre til noen som kan (f. eks. BUP- de hjelper, veileder også foreldre). Den situasjonen du har nå er uholdbar slik du opplever det. Dette er en ond sirkel for deg og barnet ditt, det blir mye negativt. Så hvis jeg var deg ville jeg fått hjelp til å snu sitajonen. Kanskje det ikke er så mye som skal til? Lykke til!!

[Attpåklatten :-)™]

Om du hadde tatt deg tid til å lese gjennom hele saken, så hadde du sett at hun allerede har tatt tak i det og ser forandringer allerede:-)

 

 

[Anonym bruker]

så trist og lese... tror du trenger hjelp, forsøk å snakk med noen faslege, helsesøster eller lignende... klem.

[Anonym bruker]

HI her...

 

I dag begynte hun i 100%...hun skal gå hver eneste dag, men så lenge jeg er hjemme så blir det vel fra ca 9 til 15 ca:-)

 

Føler ting går mye bedre, har snakket med teraputen min..samboeren min, og jeg har ikke snakket høyt eller kjeftet på henne siden den dagen jeg eksploderte...

Jeg kan jo ikke leve i fortiden min, er ikke stolt av det jeg har gjort, MEN jeg er en god mor..jeg vil iallefall være det...håper det...

 

 

:-)

[Anonym bruker]

Takk for støtte Attpåklatten :-)

 

HI