Til dere som " ser ned på" de som mottar trygd:

[solsikke pike+pikeimagen/uke41]

Jeg har selv vært(er) alvorlig syk. Har klart å kjempe meg tilbake til livet. Har veldig god arbeidsmoral hadde før dette bare brukt 1 egenmelding. Vi er heldig som har det trygdesystemet vi har. Men blir utrolig irritert på mennesker som utnytter det. Hadde jeg kunne vaske ned huset, lage fester med mer så jeg heller brukt den energien på jobben. Det var også den måten jeg kom tilbake til 100 prosent stilling. Om man begynner å bli frisk heller vil bli hjemme så får man heller finne en annen måte å forsørge seg enn å ta penger fra de som er syke og som trenger samme tid å komme seg.

Jeg jobber med ungdom som har cp, multiorgansvikt og andre medføde eller skader som har kommet senere. Nesten alle er i jobb eller skole som er tilrettelagt. Så når de klarer det så klarer jeg det også.

Tror det er litt viktig å sitte på sin egen høye hest for å det beste livet for en selv. Tror ikke man får det om man ikke prøver å bli den beste man kan være.

[NoDoubt]

Enig! Det er viktig å ikke gi opp. Da blir nok alt bare verre!

 

Ikke F om noen får gjøre meg uføretrygdet!!

[Gjest]

Tror vi er mange som irriterer oss over de som utnytter systemet, jeg kjenner noen som gjør dette selv., men man skal ikke dra alle over en kam, jeg prøver å gi ei jeg kjenner "lyst" til å jobbe, hun står i fare for å miste huset hvis hun ikke tar seg en jobb snart og familien har "berga" henne gang på gang...men nå har alle fått nok. Hennes "mål" for livet virker å være uføretrygd, men siden hun IKKE er sjuk så får hun det ikke. HELDIGVIS!

Er selv på vei tilbake til yrkeslivet(GLEDER MEG), skal ta fatt på skolen igjen og skal jobbe vedsiden av fordi jeg ikke ønsker å gå på trygd lengre enn høyst nødvendig. Men er glad jeg hadde de rettighetene jeg har had nå.

[Gjest]

JOda, det er alltid folk som mangler arbeidsmoral, men det finnes de som er trygdet som før de blei sjuk/skada knapt hadde en sjukedag. Mitt sjukefravær gikk på sjukt barn, og som aleneforsørger så hadde man ikke ne valg. Jeg fikk heller ikke hjemme i 3 år som endel andre velger gjøre, gikk litt mer skole( fra han var 3 mnd) og tok meg jobb.

 

Å gå å jobb med influensa og spysjuke synes jeg er på grensa til uansvarlig, det varierer fra person til person hvor syke de blir tross alt, og der noen er i stand til å jobbe så kan andre som blir smitta bli sengeliggende i mange uker. JObber man feks med mat, sjukefolk eller småbarn så sier det seg selv at med omgangsjuka så SKAL man holde seg hjemme!

HUsker det gikk mange sjuke pleiere på barsel, ente med at sønnen min blei så sjuk at han måtte ligge med surstoff og sonde i flere dager på barneavdelinga pga det viruset som gikk da.

 

At man setter FAMILIEN sin forran arbeidslivet en periode er en selvfølge hvis man har dårlig helse. Hvis ikke så staten også betale husmorvikarer og folk til å ta seg av ungene for å sette det på spissen. Det er også noe som heter angst, depresjoner og for de som ikke selv har opplevd dette så virker det sikkert uforståelig og som latskap at et menneske ikke klarer å jobbe pga slike ting.

 

Du burde skaffe deg litt innsikt rufus...for du virker på meg som et mindre "glupt" menneske.

 

 

[Gjest MyIian]

Jeg blir så sur på dere som snakker om dårlig arbeidsmoral. Jeg har alltid hatt veldig høy arbeidsmoral og nesten ikke en eneste egenmelding. Dessverre for meg ble jeg veldig syk av angst etter et voldelig forhold og seksuelt misbruk før der igjen, samt krig i barndomsårene mine.

Så ble jeg satt på rehabliteringspenger og går til behandling for plagene mine. Hadde tenkt til å begynne å jobbe så fort jeg begynte å bli frisk, men da var jeg allerede gravid. Da jeg fikk henne hadde bekkenløsningen min ødelagt hele meg. Jeg kan såvidt gå en normal tur til butikken før jeg må ligge å kave hele natta.

Og jeg gjør det. Jeg gjør alt for at barnet mitt skal ha det bra, selv om det går utover meg i dagesvis.

Men jeg har lært meg å "put on a happy face" både for henne og for alle andre.

Utdannelsen min, yrket jeg alltid har drømt om, jobben jeg elsker med andre ord, kan jeg ikke gjøre på grunn av bekkenet mitt. Det er så forferdelig trist. Jeg misunner dere som kan jobbe, og se ned på oss som ikke jobber - det er jo ikke noe så synd på oss - det er jo synd på dere som må betale for oss.

[Gjest]

Legger til at skattepengene er kun en LITEN del av det som driver "skuta Norge" framover, vi på trygd betaler akkurat like mye moms, kommunaleavgifter, veiavgifter, bompenger osv: Skatt av trygda betaler vi forsyne meg også!

Legg til at de fleste har joba før og skal ut i jobb igjen etter endt rehabelitering, endt uføre ( man blir skjeldent ufør i mer enn noen få år i dag)...vel...Norge går godt på TROSS av mange tygdede, og ingen som jobber i dag ville fått det bedre hvis staten hadde fjerna det som gjør Norge til en velferdsta, tvert imot!

 

 

[Mockanin]

Jeg har selv gått på attføring for en del år tilbake. Fikk det mens jeg ble omskolert. Ikke alltid like moro når de andre i klassen ble misunnelige fordi jeg fikk "lønn" som dem kaldte det for å gå på skole. At jeg var noen år eldre enn de fleste i klassen, ikke kunne jobbe med det jeg egentlig ville og hadde utgifter man har når man ikke bor hjemme tenkte dem ikke på.

Samtidig så var det ting jeg måtte gi avkall på som dem så på som en selvfølge. Når vi var på shopping på senteret i midttimene så hadde ikke jeg råd til å kjøpe meg nye klær feks. Ikke hadde jeg råd til å spise på kafeen heller eller bli med dem på by'n.

Attføringen var ikke stor, men jeg fikk dekket alt av skolemareriell heldigvis.

Å få attføring var på ingen måte noen ønskesituasjon for meg, følte meg ille til mote når de andre reagerte sånn.

I tillegg kunne jeg få kommentarer fra dem som var eldre enn meg/voksne som gikk ut på at jeg som var så ung hadde vel ikke rett på dette, for det var det jo bare folk som hadde jobbet og slitt i mange år som hadde.