Hva er barnets beste?

[Attpåklatten :-)™]

Heldige meg:-)

 

Selvfølgelig vil det alltid føles som overstyring når det går så langt at en domstol må sette regelen for samvær!

 

Det er akkurat det som er mitt poeng:-)

 

Jeg synes hver enkelt sak bør vurderes individuelt utifra barn, mor og far. Og at det bør kunne være mulig å finne gode løsninger uten en dom. Når det har gått så langt, har jeg en oppfatning av at de voksne ikke bryr seg stort om barnets beste lenger, men kun seg selv....

 

En megling som kan utvides kanskje...og at barnet, om det er mulig, alltid skal høres!

Det kommer selvfølgelig an på barnets alder.

Min erfaring handlet om større barn og der var det en selvfølge å la de bli hørt.

 

Og de ville i utgangspunktet være 50/50, for det var nære forhold til både mor og far:-) Dessverre viste det seg å være en dårlig løsning i vårt tilfelle. Da måtte vi foreldre sette oss ned og komme til en annen løsning, med barnas beste som hovedmål:-)

 

Klart det ville vært helt grusomt om en domstol måtte gjort denne jobben over hodet på oss....

[Hannemor]

Jeg er i prinsippet i mot 50/50 ordning, fordi dette setter store krav til foreldrene. Det er enkelte faktorer som burde være viktig i en slik ordning og det er samarbeid og bosted.

Jeg liker heller ikke det "vanlige" samværet, fordi den ene ettermiddagen ofte stresser barnet mer.

Her slo vi sammen disse ettermiddagene til en lang helg. Det som kalles 60/40 samvær.

 

Mine erfaringer med dette er stortsett positive i forhold til barnas forhold til far, og hans muligheter til å delta i aktiviteter og skole.

Men pga stor avstand mellom bosted, så gikk dette utover vennekrets. Det ble vanskelig å etablere venner, fordi dem stadig var borte i lange perioder.

Hvem som vet barnas beste er vel den som er villig til å høre hva barnet sier, se hva som skjer rundt det, har fulgt opp i forhold til venner og skole og som kan gi de stabilitet. Her fikk far all informasjon han trang, innkallelse til alle møter og mulighet til å delta på alt anna i forbindelse med barna. Men når da han velger å motarbeide og ikke se problemer som dukker opp, så ser han klart ikke barnets men egne interesser.

Han er og var ikke en B-forelder. Men han oppfører seg slik nå som et barn bor hos han som at jeg er det. Og jeg får ikke nødvendig info. Og det barnet bor i en ustabil situasjon der far jobber mye borte, og barnet blir flyttet mellom farmor, farfar og far. Og er her annenhver helg.

 

Vi har vært i retten, 3 ganger. Og 2 av gangene har far tapt. Ikke fordi han er dårlig omsorgsperson, men fordi han har lite innsikt i barnas behov og personlighet. Barnevernet råder faktisk foreldre i konflikt til å gå til sak, for da kommer saken på bordet fra begge parter. Og en kan kreve en sakkyndig uttalelse. Retten kan også utfra dette sette et samvær som er til barnets beste, og ikke foreldrenes.

 

Jeg håper faktisk barneloven endres ditthen at det skal en sakkyndig vurdering av begge foreldres hjem og omsorg, samt selvinnsikt, før barnets bosted skal kunne avgjøres. Der forledrene ikke kan bli enig ved vanlig megling.

[Gjest]

Mye enig med deg, Hannemor.

 

Særlig når det gjelder sakkyndig vurdering av foreldrenes omsorgsEVNE og -vilje. Men er litt skeptisk til sakkyndiges upartiskhet når det gjelder vurdering av hvilken forelder som tenker mest på barnets beste.

 

Tenk deg to foreldre som BEGGE prinsipielt er mot 50/50 av hensyn til stabilitet, og som BEGGE ønsker at barnet skal bo mest hos seg.

 

Jeg ser en fare for at sakkyndig kan skjele til kjønn, og konkludere med at mor er klar over at det er best for barnet å bo hos mor, og altså uegennyttig ønsker bosted hos seg ut fra barnets beste. Far, derimot "innser ikke" at det er best for barnet å bo hos mor, og handler derfor ut fra manglende selvinnsikt, evt. ut fra hva som er best for HAM.

 

Mor er altså den beste til å se hva som er barnets best, og DERFOR er det best for barnet å bo hos henne. Og siden det altså er best for barnet å bo hos mor, stemmer det sakkyndige sier om at mor er den som innser hva som er best for barnet.

 

Konklusjonen kunne blitt stikk motsatt om man i utgangspunktet gikk ut fra at det var best å være hos far. Det jeg mener er at det er en risiko for at dersom sakkyndige går til værket med en hypotese om hvem barnet vil ha det best hos, så kan den av foreldrene de vil satse på, få ufortjent ros som"innsiktsfull" fordi hun vil ha barnet, mens HAN regnes som "manglende innsikt" fordi han vil ha barnet. Dette blir etter min mening en svært tynn begrunnelse for at hypotesen om at hun bør ha barnet.

[ana baroma]

-Hvem som vet barnas beste er vel den som er villig til å høre hva barnet sier, se hva som skjer rundt det, har fulgt opp i forhold til venner og skole og som kan gi de stabilitet - sier du.

 

Hva når samværsforelderen ser noe annet enn det den med hovedomsorgen ser? Man farges jo så lett av sitt eget syn, sitt eget ståsted - og sin egen situasjon. Hva når begge foreldrene følger opp skole og venner, begeg foreldrene er engasjerte i barnet, men den ene har vanlig samvær, mens den andre er hovedforsørgeren? Sånn er det i veldig mange tilfeller tror jeg.

 

Du er i prinsippet i mot 50/50 ordning, fordi det setter store krav til foreldrene.

Hvordan kan du være mot dette dersom disse kriteriene er tilstede? Jeg vil si at det viktigste kriteriet er bosted OG ikke minst om det passer akkurat dette barnet!! Samrbeid er selvfølgelig viktig, men i mine øyne er det viktig uansett samværsform.

 

Dersom en sakkyndig vurdering skal inn for å avgjøre samvær og bosted, så mister jo familien muligheten til å selv se hva som er best. Svært mange greier faktisk akkurat det heldigvis. Dessuten ville vi ikke ha nok sakkyndige til å ta seg av alle sakene:)

[*-*]

Når det gjelder barn, skilsmisser og samværsordninger så skjønner jeg ikke at man kan være "prinsipielt i mot" noe som helst. Skulle noen også være prinsipielt i mot vanlig samvær da, eller 70/30 eller 40/60? Ikke meningen å være spydig her, men jeg syns så ofte at 50/50 liksom er noe mange er for eller i mot. Skilsmisser og barnefordeling er sjelden en ideell eller ønsket situasjon, og det er allmen enighet om at det er enklest for barna å bo med begge foreldrene. Men når folk nå en gang blir skilt da, så må man løse det. Hvis man legger bort noen prinsipper og urokkelige standpunkter og prøver å se litt på barnas hverdag som den er, så trenger ikke livet som 'skilsmisse'barn være så ille. Det verste for barna er åpne konflikter, lojalitetsproblemer, budbringerroller og ansvarsfølelse overfor en eller begge foreldrene. Hvis de slipper det så kan de 'prinsipielt' ha det like fint som skilsmissebarn uavhengig av om de bor 30/70 eller 50/50 tror jeg.

[Hannemor]

Her har barna fått prøve ut de forskjellige ordningene. Fordi det har vært barnas ønsker. Og begge har slått seg mest til ro med kun annenhver helg samvær, men med god kontakt med den andre foreldren.

 

Hvorfor jeg i prinsippet er i mot, er fordi barnet ofte syntes det er greit fordi det da ikke oppstår konflikter, ingen av foreldrene er lei seg og de føler at de er like mye sammen med begge, så det ikke blir urettferdig.

Noen steder går det bra. Andre steder ikke.

Har selv hatt et barn som ville "glede" oss begge, men han var veldig sliten etter noen mnd. Han fikk ikke ro noe sted.

 

Men hva barna trives med kan også preges av hva foreldrene føler. For meg er det ok å være "helgemamma", og har god kontakt med barnet/barna. Og for meg har det vært mer viktig at barna får ro enn at de skal føle at jeg ikke kan være mamma uten å ha dem her hele tiden. Eller halve tiden.

 

Og her bor ikke barnet hos den som pr dags dato er best egnet. Men kanskje han lærer med erfaring og fordi han må. Og at jeg ser andre ting enn far er helt garantert, men ikke verre enn at jeg like godt kan ta kontakt med skole og andre å diskutere det.

[Attpåklatten :-)™]

Hannemor,

Våre barn ble også slitne av 50/50 ordningen. Og jeg kjenner flere familier hvor barna har fortalt at de synes det er mer stress enn ok å flytte annenhver uke. Dette er da eldre barn som klarer å være mer tydelige når de skal fortelle hvordan de har det.

[*-*]

Hei Hannemor og Attpåklatten - jeg tviler ikke på at barn kan bli slitne av 50/50 og det er viktig at vi voksne følger med på hvordan barn har det og evaluerer ordningen stadig. Men selv om mange barn, de fleste tror jeg, går bort fra 50/50 når de blir eldre, iallfall i perioder, så behøver ikke det bety at 50/50 generelt sett er dumt for barn. Det trenger ikke bety at barna egentlig har mislikt det hele tiden men bare ikke har klart å si fra før de blir store. Det kan bety at barn også endrer seg, og jo eldre og mer selvstendige de blir, jo mindre interessert er de i at livet deres styres av foreldrenes planer.

 

Hos oss har vi merket at barna vil ha lengre strekk etterhvert som de blir eldre. Det som var en evighet av tid da de var yngre gir dem ikke nok ro i dag. Derfor har vi endret intervallene med et par-tre års mellomrom, til lengre strekk og mindre skifter. Vi har også snakket om at mange barn ofte har lyst til å bo ett sted i perioder og at det er helt greit. Jeg tviler ikke på at de kommer til å ville bo ett sted lenger av gangen når de kommer i tenårene, det er enklere for en tenåring med sitt egne travle liv.

 

Men jeg tror vi voksne, først og fremst foreldre men også vi steforeldre, skal stole på instinktene våre når det gjelder barna vi bor med, det går an å føle på om barna er glade og harmoniske eller ikke. Selvfølgelig fungerer sikkert ikke 50/50 for alle, men man kan likevel ikke kategorisk si at det egentlig ikke funker for noen - implisitt at hvis familier sier at det er en god løsning hos dem så skal det antydes at det bare er fordi barna ikke tør å si fra hvordan de har det.

Jeg sier ikke at dere to mener det sånn, men syns ofte det er holdninger som skinner gjennom. Det er selvfølgelig riktig at vi ikke vil få vite helt sikkert hvordan denne løsningen virker inn på livet til et menneske før en stor del av 50/50-barn er voksne og man kan gjøre grundig forskning på et stort antall. Men ingen foreldre kan vite hvordan deres oppdragelse vil påvirke barna deres uansett når de er i farta og gjør så godt de kan. Og det finnes nok av erfaringer som viser at den 'vanlige' samværsordningen heller ikke har vært spesielt god for en del skilsmissebarn som i dag er voksne. Poenget er vel at vi i dag uansett ikke har noe grunnlag for å påstå at det ene eller andre er best.

[Attpåklatten :-)™]

Det er nettopp det jeg mener! At ingen domstol kan sette en standard over hva som er rett eller galt for barna våre:-)

 

Det må da kunne enes om individuelle løsninger, for ingen barn er helt like heller:-)

 

Det som føles riktig for et barn, trenger overhodet ikke være det rette for et annet barn. Dette tror jeg faktisk også kan gjelde internt i en søskenflokk. Vi må ikke glemme at de er egne individer og ikke en flokk:-)

[ana baroma]

Men hvem er det da som skal vite hva barnets beste er dersom mor og far ikke blir enige, dersom domstolen ikke er en rett instans å gjøre det? Jeg er forsåvidt enig i at domstolen ikke er det beste stedet og avgjøre en barnefordelinssak, men hvorfor frata dem å også kunne dømme delt omsorg/50/50? De vil vel anatagelig uansett ikke brukde det så mye vil jeg tro.

[Hannemor]

Joda, retten kan bruke 50/50 i dag. I hvertfall i en midlertidig forføyning. og virker dette bra, så trenger det ikke bli rettsmøte.