Hva er barnets beste?

[ana baroma]

Hva når begge foreldrene hevder å vite barnets beste i forhold til samvær - hvem har da rett?

Er det den med hovedomsorgen? Som kanskje er mest sammen med barnet? Eller er det samværsforelderen, helgepappaen (i de fleste tilfeller)... Kan man se seg litt blind på hva som er best for barnet fordi det er best for en selv?

Og hva er viktigst for et barn, tett og godt forhold til pappa (igjen, i de fleste tilfeller er det jo han som er "helgeforelderen") eller at barnet har "ett hjem".

Hvorfor er det noen som kategorisk kan si at man er mot 50/50, fordi det ALDRI er barnets beste? Hva vet man om det egentlig?

Skjønner man konsekvensene av skilsmisse og brudd når det er barn i forholdet?

Er man klar over hvilken skjevfordeling av innflytelse over barnet det blir, når den ene får hovedomsorgen?

 

Barneloven skal endrest... hva håper du blir resultatet?

[scoobidoo]

Jeg har heller ikke skjønt problemet med 50/50. Her har vi det sånn. Jeg har to stedøtre som bor hos oss annenhver uke. Tidligere var de hos oss annenhver helg. De har selv uttalt at de synes det er mye bedre som det er nå, for nå vet de hele tiden hvor de skal, det var ikke alltid så lett å huske hvilke helger de skulle til oss. I tillegg vil de gjerne være både her og hos mammaen. :-)

 

Jeg har ikke satt meg inn i hva som skal endres i barneloven...?

[Jalla is back]

Åååå! Jeg tror dette er så individuelt at det er vanskelig å lage noen lover om dette :-) Noen barn takler 50/ 50 bedre enn å ha "ett hjem", mens andre barn blir fort stressa av det.

 

Men jeg tror det som er viktigst i Norge, er å innse at det er mange pappaer som er vel så bra som enkelte mammaer. Og at ikke omsorgen automatisk skal gå til mammaer, kun fordi de er mammaer.

 

 

 

[ana baroma]

Om flere pappaer for hovedomsorgen, så er vi akkurat like langt (eller kort) - det er fortsatt den ene forelderen som får bestemme mest, som får muligheten til å ta med seg barnet og flytte langt avgårde, følge opp på skolen osv. Det er fortsatt muligheter for den med hovedomsorgen å sabotere for samvær... Hvorfor er det sånn at når man skilles, så blir man en A-forelder, og en B-forelder. Der den med hovedomsorgen (A) sitter med all makt, og dersom B vil endre på noe, så risikerer h*n å måtte gå til rettsak for å få gjennomslag...

[Jalla is back]

Har du selv prøvd å bo 2 forskjellige steder og flyttet på deg hver uke? For noen, både voksne og barn, så kan dette være ekstremt stressende. Jeg hører om mange som pendler, og de trives ikke med det. To hjem, 2 forskjellige senger, litt ting her og litt ting der. Som sagt, noen syns det er helt ok, og foretrekker å ha 2 ulike hjem. Men jeg må personlig si at jeg trives best i den senga i det huset jeg bor i. Så jeg skjønner godt at barn også kan ha det sånn.

 

Må jo spørre deg TantaBassa og Augusta, er du villig til å flytte frem og tilbake til for å sikre stebarna dine ett hjem, men to foreldre? For om man egentlig skal tenke over det, så hadde det vært det beste for barna. Å få ha sine ting ett sted, og at de voksne, som faktisk avgjorde bruddet, er de som får lide og må flytte frem og tilbake :-)

 

Vet det er noen som praktiserer dette. Naboen hjemme der mamma og pappa bor gjorde det. men etter ett halvt år, så ble det for slitsomt! Det samme kan barn føle.

[ana baroma]

Men uansett, dersom et barn skal ha samvær med begge foreldrene, så er det jo sånn i de aller fleste tilfeller at man flytter fram og tilbake til to hjem for kortere eller lengre perioder. Jeg sier heller ikke at alle skal ha 50/50, og at delt omsorg ikke nødvendigvis er det samme som 50/50. Og selvfølgelig skal man tenke barnets beste - OG gjøre det! Men hvem er det egentlig som har hevd på å vite hva det er? I vårt system er det jo A-forelderen (i de fleste tilfellene mamma) som har størsteretten til å si hva det er. Og er man uenig i det, så må man i verste fall gå til rettsak.

Når man skiller seg, så går det jo aller mest utover ungene. Og en rettsak gjør uansett ikke situasjonen bedre for barna.

 

Min stesønn har to rom, to senger, to sett med leker osv - og dersom han ikke skulle hatt det - skulle han bare ha vært hos mamman eller pappan da? Han har pr mnd 8 forflytninger, mens han ved 50/50 ville hatt 4... Når han er her en natt, så leker han med tingene på kvelden, mens han må forlate dem dagen etterpå. Dumt, siden han av og til holder på med et spesielt prosjekt. . Hva er mest stressende om man ser isolert på det?

[*-*]

Det er så klart forskjellig fra barn til barn og familie til familie, men mitt inntrykk er at de barna som er fornøyde med 50/50 er veldig fornøyde med det. Den lille forskningen som er gjort på feltet viser også dette - http://www.gyldendal.no/new/default.asp?ID_Publisher=2&ID_Category=D0DF9509FDDC21CEC1256C4C005E6E6F&ID_Product=9788205373891

- men det forutsetter at foreldrene samarbeider godt, bor i samme skolekrets og har lite konflikter.

 

Barna hos oss bor halv tiden i hvert hjem, og de er veldig fornøyde. De sier selv at de ikke vil ha det annerledes. De har hatt den ordningen siden bodd de begynte på barneskolen omtrent. Det var nok litt rart for dem første året, da var det litt hyppigere kontakt, mer telefoner og litt samvær på kryss. Men nå tar de aldri kontakt med mor hvis de er hos oss eller omvendt. Vi må selvfølgelig snakke med dem innimellom og høre om de syns alt er bra, og være forberedt på å endre ordnigen i blant. Det kommer sikkert en tid når de også selv vil ønske å bo et sted en periode. Vi endrer også litt fortløpende når de finner ut at de heller vil bytte dag på fredag enn mandag feks. Men gir de iallfall uttrykk for at de er glade for å ha det sånn som de har det, tror de syns det er veldig deilig at de føler at de ikke går glipp av noe på en måte. Som de sier selv, de føler at de fortsatt har beholdt mamma og pappa like mye, men samtidig så har de fått mye annet. De var i utgangspunktet svært lei seg for skilsmissen, men nå fokuserer de like mye på det de faktisk har fått også. Tror det er viktig for dem at de føler seg like mye hjemme i begge hjemmene. Og så får de liksom et vherdagslig forhold til oss alle, og er ikke redd for å få for lite av noen liksom. Som min eldste stedatter sa, - det er egentlig veldig fint, for når jeg er litt lei av mamma så kommer jeg til dere og når jeg er lei av å være her så drar jeg tilbake til mamma igjen, sånn blir jeg liksom aldri lei av noen!

 

Man skal jo ikke idyllisere det, så klart er det upraktisk å ha to hjem. Men når foreldrene først er skilt så vet jeg at mine stebarn ikke ville hatt det annerledes. De er også glad for å være en naturlig del av min familie, har veldig god kontakt med nye besteforeldre, kusiner, fettere, taner og onkler, og føler seg ikke utenfor. De er framfor alt ikke så fryktelig opptatt av å være sammen med oss voksne når de bor her, men er 'normale' barn som holder på med sitt, venner og fritidsaktiviteter, og blir ikke stressa om far feks tilfeldigvis er lite hjemme en av ukene de er her.

 

Den viktigte grunnen til at dette funker hos oss tror jeg er at mor har gitt sin 'godkjennelse'. Barna føler at hun syns det er riktig at det er sånn, og at hun anser pappa som å ha like mye 'makt' som henne selv. Ikke minst, selv om hun sikkert syntes det var veldig vanskelig da jeg kom inn i bildet, har hun også blitt flink til å vise barna at hun er glad for meg og syns jeg har en viktig rolle som stemor. Hun legger seg veldig lite opp i hva vi driver med, på samme måte som at vi ikke legger oss oppi hva hun og samboer prioriterer. Barna er trygge og føelr at de får nok, det betyr at vi for eksempel i blant kan dra på ferier uten barna, uten at det skal bli noen stor diskusjon om at vi stenger stebarna ute.

 

Jeg tror ikke noe på det at barn MÅ ha vondt av å bo 50/50. Men det bør nok heller ikke være noen lov som sier eller noe automatikk i det, hvis ikke foreldrene er enige om det og viser det til barna så tror jeg aldri det vil funke. Men jeg tror likevel at skilte foreldre kan bestrebe en viss likevekt mellom hjemmene. Det går an å signalisere at begge hjemmet og alle de som bor der er like viktige. Hvis barnet føler at det 'får nok' av begge foreldre samtidig som det slipper lojalitetskonflikt tror jeg det letter mye. Men det forutsetter jo så klart at begge foreldre ser barnet da, og deltar ordentlig i livet til barnet.

 

Når et barn først har to hjem, så er jeg enig med tante Bassa - jeg tror det er lettere for barnet hvis det føler seg like mye hjemme, er like trygg og føler like stor tilhørighet i begge hjem. Kan hende ikke 50/50 passer for alle, men jeg tror uansett litt lengre strekk, langhelger etc, funker bedre enn en dag i uka og annenhver helg, iallfall når barna blir større og det har engasjerte og interessert foreldre som bor i nærheten av hverandre. (Er det en delvis uinteressert samværsforelder som bor langt unna så er det en annen sak, da er sikkert bare vanlige 'besøk' best).

 

Uansett så er det vel sånn som tante Bassa sier, at det er stort sett mor som må godkjenne eller gi tillatelse til at andre typer former for samvær prøves ut. Jeg syns den som har hovedomsorgen bør bli litt flinkere til å lytte til samværsforelderen om hva som ikke funker hos dem, hva de tror vil være bedre løsninger. For det som evt er bedre løsninger for samværsforelderen handler jo om hva som er bedre for barnets andre familie, inkludert barnet selv når det er der. Og det er en stor del av livet til barnet som og så påvirker dets trivsel - som hovedomsorgsperson også må ta hensyn til om hun/han vil barnets beste. Så får man heller prate med barnet ordentlig underveis for å sjekke hvordan det har det. Men det blir feil at bare feks mor skal bestemme hvordan ting skal være med utgangsunkt i hvordan hun syns det fungerer i sitt hjem - hvis det ikke funker i barnets andre hjem.

[*-*]

hehe, jeg har fått en lei tendens til å skrive lange stiler ser jeg, sorry for det. men det engasjerer jo dette

[Gjest]

Hei Tante Bassa! Artig at du skulle ta opp nettopp det temaet der.. Vi hadde nemlig en liten diskusjon om dette på barselgruppen i går.

 

Og ble enige om at det finnes ingen fasitsvar, ingen forskning som kan si hverken at det ene er bedre enn det andre, og ingen metoder å finne det ut, før dagens generasjon med skilsmissebarn vokser opp og man kan gjøre en kvalitativ studie som kan fortelle oss hvordan dette egentlig påvirker livet deres.

 

Jeg er enig med Lindsay på enkelte punkter da: Så lenge mor og far kan samarbeide, unngå konflikter så barna kan se/oppfatte/høre, godkjenne den andre parten som likeverdig i avgjørelser vedrørende barna og akseptere at tilværelsen er som den er. DA vil barna kunne føle seg trygge og velkomne i begge hjemmene og det vil ikke bli så stressende som det desverre er for mange.

 

Når det kommer til forslaget om at de voksne skal bytte hjem har jeg bare 1 kommentar: Tror ikke du at det ville medføre enda mer krangling mellom de voksne? Om deling av utgifter, rydding, vasking og private ting.. Nei, jeg kan ikke se NOEN fordel med å gjøre det på den måten, for det ville medføre enda mer irritasjon mellom de voksne, som allerede har gått fra hverandre for en grunn! - OG det gagner ikke barna overhodet!

 

Jeg håper heller at vi mennesker kan utvikle respekt for hverandres ulikheter og tanker. Det er i orden at vi er uenige, og man godtar det i sitt stille sinn. Og man lar slike ting heller få utløp når barna ikke er tilstede. For når man er skilt og det er barn i bildet, så er det desto viktigere å være en moden voksen, som kan ha barna i fokus. Og barnets beste er trygghet, ro og vissheten om at både mamma og pappa er glad i meg. Og det er greit for mamma at pappa er glad i meg, og det er greit for pappa at mamma er glad i meg..

[ostekaka]

Barn trenger to foreldre, mende trenger nødvendigvis ikke begge foreldrene hver eneste dag. Og de trenger ikke nødvendigvis begge foreldrene like mye målt i timer og dager.

Foreldre må utfylle hverandre, dekke ulike behov, det er da intet poeng med at en skal gå rundt å være like i forhold til barna.

[hvorlangtkandetteegentligvære.]

I den perfekte verden lever man jo i samme skolekrets som X`n sin. Men la oss si at jeg og mannen min flytter fra hverandre.(og finner oss nye samboere -gud forby, men bare et eksempel)

 

Han har barn nr 1 sammen med sin x. De bor 45 minutter unna hverandre med bil (i 2 forskjellige kommuner og fylker)

Jeg er innflytter på dette relativt lille stedet, så sjansen for at min "nye flamme" er herfra er så og si lik null. Jeg flytter nok også herifra hvis det blir slutt.

Hvis min samboer også finner seg ei ny jente (som kanskje heller ikke er herfra) så blir det komplisert. Tatt i betrakning at vi alle er over 30 over er sjansen stor for at nye partnere også har barn fra før..

 

Hvordan skal man da egentlig praktisere 50/50? Er barnets beste at mamma og pappa alltid forblir i samme skolekrets. Jeg tror at barnets beste avhenger at at foreldre også har det bra, både seg i mellom og på hver sin kant. Jeg tror også at barnets beste er når de ser at mamma og pappa er venner, selv etter at de flyttet fra hverandre. Da slipper de å bli satt opp mot noen og kan slappe mer av i begge sine hjem. Så tror jeg at barnets beste er at de opplever at begge steder er "hjemme"

 

Hvor ofte de er hos den ene eller andre tror jeg egentlig ikke er så viktig. Ro, samhold og kjærlighet i hjemmet er nok mye viktigere.

 

At den som har barnet mest får mest å si, er helt naturlig - men løsningen er veldig ofte ikke 50/50. Det krever nok mye mer smidighet og samarbeid fra foreldre enn det skilte foreldre er klar for i dag.

 

Ære være de som får til 50/50 - det krever nok masse - i tillegg til en liten posjon flaks (da tenker jeg på bostedsproblematikken som jeg har nevnt over)

[*-*]

Helt enig i at 50/50 betyr at mye må ligge til rette og at det kan være et umulig alternativ for mange. Jeg mener som sagt heller ikke at det er det beste. Mente ikke å idyllisere veldig med mitt forrige innlegg heller, vi har jobbet mye med masse vi og gjør det fortsatt.

Men jeg mener likevel at det i mange tilfeller vil lette veldig hvis hovedomsorgsforelderen så på det andre hjemmet til barnet som livkeverdig, selv om barnet tilbringer prosentvis mindre tid der. Med det mener jeg at hovedomsorgsperson ikke burde blande seg i hvilke avgjørelser og prioriteringen den andre forelderen gjør (med mindre det er snakk om omsorgsvikt så klart), fordi en utenfor familien umulig kan vite hva grunnene er til den eller den løsningen. Videre tror jeg det vil hjelpe veldig for forholdene i den andre familien hvis hovedomsorgsperson tok bekymringene og ønskene til foreldren(e) i den andre familien på alvor i stedet for å kanskje avfeie ting med at hun/han som hovedomsorgsperson vet best.

[:::) Frøken Velferdsrett]

hvordan jeg vil at den nye barneloven skal bli i forhold til samvær? hva jeg mener er barnets beste?

 

jeg mener at det er så mange ulike saker, så mange forsjellige barn og foreldre at det ikke burde være noe "vanlig samvær" i loven. barne loven burde ikke mene noe om hvor mye tid et barn burde være sammen vær av sine foreldre.

 

den nye loven burde åpne for at det kan dømmens 50/50 i tillfeller der foreldrene egentlig sammarbeider godt, bor i nærheten men alikevel er uenige om samværs løsnignen. men at foreldrene da skal gå til terapi/rådgivin/mekling regelmessig for og sikre at de snakker sammen om barnet.

 

den nye loven burde også åpne for samvær med tilsyn for foreldre som ikke ønsker og se sine barn. altså om barnet har et sterkt savn etter en foreldre som ikke er tilstedet i barnets liv og det anses som berdre for barnet at hun/han får møte far/mor under tilsyn innimmelom burde loven være open for dette.

begge foreldre har et ansvar for barna og de burde kunne tvinges til og gjøre den minimums insattsen det er og la barna vite hvor de kommer fra.

 

jeg syns også at det brude bli vanskeligere for begge foreldre og flytte ut av skolekretsen til barnet og det burde være lettere og få økonomisk hjelp til og bli boende i barnets nermilgjø for de som trenger dette.

 

også syns jeg at fedre som velger og ikke se barna sine burde få samme runde med psykologer osv som en mor får som velger og adoptere bort barnet. slik at han er klar over de valgene han tar ved og si nei til samvær.

 

også burde far få mye større murlighet til og adoptere sitt nyfødte barn om mor ikke ønsker barnet.

 

også burde det være standar at begge foreldrene får all informasjon fra alle ofentlige kontroer angående barnet. det er helt utrolig at det ikke er slik i dag.

 

sikkert mye mye mye mer, men det var det jeg kom på i farten...

 

[Gjest]

Jeg skriver under på mortilgunnars innlegg!

[mamma til twins]

50/50 kan helt sikkert være bra i mange tilfeller. men da må et par forutsetninger vvære oppfylt. En ting er at man må bo i nærheten av hverandre, en annen ting er at forholdet mellom foreldrene må være mer eller mindre plettfritt.

 

Jeg opplever med jevne mellomrom taushetsbehandling og sure miner fra eksen min, altså vi krangler til tross for at vi gikk fra hverandre for flere år siden. 50/50 ville aldri fungert for oss.

 

Jeg er egentlig ganske kategorisk når det gjelder meningene mine.. Og jeg mener nok innerst inne at et barn har best av å ha en fast base i hverdagen. Men det selvsagt være redselen i meg som snakker det. Er jo livredd for at hun en vakker dag skal ønske å flytte til faren sin. Da tror jeg at jeg dør.....

[freebird]

Jeg er selv skillsmissebarn og bodde fast hos mor og var en dag i uken og annenhver helg hos pappa. Pappa hadde mye bitterhet mot mamma etter skillsmissen, hun saboterte litt samvær i starten og pappa tok dette ut over meg som var "budbæreren" om at jeg hadde andre planer i hans helger. Pappa gjorde det også klart for meg at hans hjem var ikke mitt hjem, jeg var kun på besøk. Det tok meg 10 minutter å spasere mellom de to hjemmene og idag skulle jeg ønske at vi hadde hatt en 50/50 ordning fra starten (jeg var 13 da de ble skilt). Da hadde pappa vært likestilt med mamma og jeg ville vært en naturlig del i begge hjemmene. Jeg syntes det var stress å flytte fram og tilbake for en dag og en helg av gangen og resultatet av alt dette var at jeg anså det som "pes" å dra til pappa. Nå er jeg voksen og har fortsatt et anstrengt forhold til pappa. Det er selvfølgelig ikke bare pga samværsordningen, han er en sær person osv osv. Men jeg tror absolutt ikke det hjalp oss for å si det sånn...

 

Idag er jeg selv gift med en skilt mann med barn fra før og jeg gjør mitt beste for at mine stebarn skal få et bedre forhold til sin far enn jeg hadde til min. Vi bor nærme moren, vi har barna 50 % eller mer og vi presiserer for dem at dette er like mye hjem for dem som hos mor. De får oppgaver og forpliktelser, ansvar og frihet. Vi deler både hverdag og kosetid, barna blir gjerne med andre barn hjem og tar med venner hjem hit, de tør å krangle med oss fordi vi tar dem alvorlig og prater alltid ut etterpå og de sier selv at de trives med ordningen.

 

Når det gjelder barneloven så er jeg helt enig i at den bør endres. Jeg mener at når folk skiller seg så bør utgangspunktet være 50/50 deling av både ansvaret og tiden med barna. Med dette som utgangspunkt må partene gå igjennom samtaler med rådgivere, se på det praktiske og vurdere konfliktnivået osv osv for så sammen komme fram til en ordning som vil passe nettopp denne familien. I noen tilfeller vil det være at barna bor et sted og er på besøk hos den andre, det kan være 40/60 deling eller 50/50. Sammen med rådgiver må de selv skrive en avtale som begge føler eierskap til med fastsatte datoer for gjennomgang og evaluering. Poenget mitt er at de må starte fra et nøytralt ståsted, ikke starte med at mor har makten. Det må brukes mye mer ressurser på å rådgi foreldrene og huke tak i de som har store problemer slik at de får hjelp til å rydde opp. Det er det som er til barnas beste i mine øyne.

[Travelmor]

Det er vanskelig å si hvem som har rett, 'barnets beste' har vært hyppig debbatert. Innholdet har endret seg litt. Det er en mer aksept for delt omsorg nå. Mange flotte foreldre som greier å praktisere delt omsorg på en OK måte.

 

Jeg har selv praktisert delt bosted, for egen del, det første året jeg var skilt... det var pyton. Jeg flytta ut når min eksmann hadde samvær i den leiligheten vi i utgangspunktet hadde delt, og inn igjen når samværet var over. Vi skåna barna våre for å flytte frem og tilbake det første året.. Det var nok fint for dem, men jeg følte meg helt rotløs..lei av kofferter og oppdaget at "hjemmet" etterhvert ble jobben.

 

Barneloven har vært revidert og forsøkt endret tidligere også. Delt omsorg var kjernen i debatten for ti år siden også. Man vil alltid har forskning for og mot, som tjener de som deltar i debatten, alt etter hvilken side man søker støtte for.

Jeg tror at mange foreldre og foreldrenes interesseorganisasjoner, argumentere ut fra sitt beste og ikke nødvendigvis barnets beste. Man skal heller ikke se bort fra økonomiske motiv hos noen.

Men det er helt sikkert foreldre der ute som greier å være såpass nøytrale at de mest ser barnets behov.

Personlig tror jeg veldig mye skal stemme ved delt omsorg, for det krever mye av foreldrene og deres etterhvert "nye" familier.

 

Jeg tror at det å bo i nærheten av hverandre nærmest er en betingelse for delt omsorg. Det er ikke alle foreldre som har like god råd, i alle fall ikke etter en skilsmisse. Det kan også være andre praktiske ting som gjør det umulig. Derfor tror jeg det er umulig å si at delt omsorg skal bli utgangspunktet. Da ilegger man også flytteforbud. Nå har jeg ikke tatt med foreldre som har ett så stort konfliktnivå etter skilsmissen at de ikke kan snakke sammen og oppdrar barna vidt forskjellig. De bør ikke ha delt omsorg. Jeg vet ikke hvor stor prosentandel dette er. Men pga de barna som her blir berørt heller jeg mot en fortsatt frivillighet.

 

[FrøkenKnallkul]

Jeg tror at 50/50 er en ordning som kan fungere greit dersom foreldrene samarbeider meget bra og bor relativt nærme hverandre. Hvis ikke disse forutsetningene er tilstede tror jeg en slik ordning blir mer en belastning for barnet, enn et hyggelig liv sammen med begge foreldrene.

 

Det som bør gjøres, dersom det skal en endring til, er at samværsforelderen får større innflytelse i avgjørelser som angår barnet. Dette kan ordnes ved at begge foreldrene må skrive under på papirer o.l. Slik som det fungerer nå har det ingen betydning om man på papiret har delt foreldreansvar, den med hovedomsorgen kan i prinsippet bestemme alt.

 

 

 

 

[Heldige meg:-)]

For å svare litt generelt på det TanteBassa spør om, så synes jeg det er veldig tøysete at det skal være sånn at den som har "hovedomsorgen", mange ganger har denne bare "tatt" hovedomsorgen, og i f.eks en rettsprosess også får ha udelt "alt" å si over barna.

Denne praksisen betyr at delt foreldreansvar egentlig betyr veldig lite. Delt foreldreansvar betyr bare at samværsforeldren har rett til å innhente informasjon om barnet. Bostedsforeldren har minimalt av ansvar ovenfor samværsforeldren (som igjen går utover barnet). Og snakker man bidagsyter og bidragsmottaker, så har bidragsyteren et statlig system som kommer og tar deg dersom du ikke følger opp - bidragsmottakeren derimot har ingen å stå til rette for. Der kommer nettokronene inn hver måned uten at noen kontrollerer at det går rett for seg. Man kan heller ikke protestere - for det er ingen instans som tar imot, og i retten taper man dersom man nevner økonomi.

 

Hva slags forelder blir man når ens hjem blir omtalt som et B-hjem av "hovedforeldern". Hvor vanskelig blir det ikke å være likeverdig forelder når A-foreldern når som helst kan legge ned veto?

 

Og hvorfor må man kunne samarbeide bedre for å ha 50/50? Jeg tror det blir enklere å samarbeide jeg, når man blir likeverdige. For det er så enkelt for den foreldren som allerede har mest samvær å si at foreldrene ikke samarbeider godt nok og la det være et argument - og det trengs bare EN sabotør for å velte et samarbeid.

 

Jeg tror heller ikke man kan sammenlikne barns og voksnes oppfattelse av å leve 2 steder. Det går på at voksne og barn har ulike både referanser og preferanser. Men såklart kan det som passer for den ene ikke passe for den andre, sånn vil det alltid være. Mitt poeng er at man ikke kan la sine egne følelser styre det.

 

Min oppfatning er også at barn har best av å være mest mulig sammen med begge foreldrene - selv om det ikke går at de sees samtidig. Det er best for barn å se foreldrene som likeverdige, ikke sånn at barnet tenker at "hva har egentlig pappa med det å gjøre", eller " hvorfor skal mamma fortelle meg noe, det er pappa som bestemmer over meg".

 

Men dette er min mening.

 

Jeg håper resultatet av en endring i barneloven blir at utgangspunktet blir mer rettferdig for både mor, far og barn. Jeg håper at man kan være samværsforelder og fremdeles ha reell og praktisk innflytelse på barnets hverdag. Jeg ønsker at begge foreldre skal ha hovedomsorgen, men at det heller kan graderes i forhold til hvor man praktisk sett bor. "Jeg bor mest hos mamma/pappa, men begge foreldrene mine har like mye å si over meg."

 

++ en lengre smørbrødliste jeg ønsker å holde innefor min lille krets av lojale venner og familie. ;-)

 

Barnets beste er, sånn jeg ser det, at den har 2 likeverdige foreldre som blir tvunget til å finne løsninger. Ikke en som bestemmer at den andre ikke er god nok.

[Sorensen]

Jeg er enige med mange som vil have det bedste for børnene, hvem vil ikke det???

 

Og det med børneloven skal og burde ændres, og jeg blev forarget at nogen forslog at man skal tvinge til fedre som ikke vil have samvær med deres børn, og alt andet skal i sort på hvidt- så når man bliver skilt eller gå fra hinanden, skal der stå en opskrift på hvordan man skal tage vare på børnene...

 

Jeg vil, hvis jeg kunne bestemme om skilsmesse: alle forældre skal til samarbejdskursus/terapi, maks 6mrd. efter skilmessen- og minimum 3mrd, for så at inddrage børnene(hvis de er blevet så store at de kan være med) til slut- for at vise dem, at mor og far kan snakke godt sammen, og have god samarbejde selvom de ikke bor sammen længere. For der kan nemlig gå mange år(for nogens vedkommende), med at have problemer med samarbejdet mellem børn- og hvis børnene ser deres forældre skændes hver gang der er "overlevering", så lærer vi så sandelig også børnene, hvordan man skal live med det andet køn engang når de er blevet voksne. Og børn tager og lærer meget hurtigt, de lærer man ikke skal have respekt for hinanden- ved at kigge på forældrenes konflik...

I et forhold er det ikke kun den ene part der ødeligger forholdet, der skal to til at ødeligge det....

For det bedste for børn: skilsemessebørn, der har gode forældre som samarbejder så godt de kan og have gode rollemodeller at voske op med.

[Maud]

Hva som er barnets beste er vel en skjønnsvurdering. Ingen forskning har fastslått at det ene er bedre enn det andre. Derfor spriker også de faglige rådene. Man tenker utviklingspsykologi, det er det barneombudet lener seg på når han gir sine klare råd. Men i tillegg så er det jo familiemessige vurderinger å ta, man må tenke på barnets relasjon til hver av foreldrene, om begge har tatt stor del i barnets liv tidligere osv. Min personlige oppfatning er at jo mer folk hevder å tenke på "barnets beste" når de argumenterer, desto minder opptatt er de av å se helheten. Foreldre som mener at noe er "barnets beste" er vel minst like opptatt av hva som er best for dem selv.

 

Jeg håper de nye barneloven ikke legger opp til at en bestemt ordning skal være normen. På samme måte som "vanlig" helgesamvær ikke har falt godt ut for alle familier, vil ikke 50-50 fungere bra for alle.

 

Jeg tenker at 50-50 krever så mye av alle parter at jeg mener det ikke er en ideell løsning for "folk flest". Når man blir skilt er det gjerne en grunn eller ti til det og mange klarer ikke å legge det unna og fokusere på å samarbeide om barna.

 

Jeg opplever ikke at jeg sitter med "makten" til å ta avgjørelser over sønnen min og at jeg bestemmer ting som pappaen er styrt av. Selvfølgelig tar jeg mange avgjørelser i det daglige og ikke alle sjekkes ut med pappaen. Men når det skal tas avgjørelser som får innvirkning på alle opplever jeg at det er pappaen som sitter med makten. Han sier nei, det vil jeg ikke eller ja, sånn gjør jeg det. Mannen min og jeg må innrette oss etter de avgjørelsene og det er ikke mulig å inngå kompromisser.

 

For vår del ville ikke 50-50 vært enkelt å få til dersom vi hadde ønsket det. Mannen gikk til en dame som også brøt ut av et ekteskap. Hennes barn er 50-50 og måtte bli boende i samme boområde. Hvis vi skulle hatt 50-50 også, måtte jeg altså ha flyttet til deres nærområde. Nå var vår sønn nyfødt da dette skjedde og ingen vil vel velge 50-50 da. Men altså hvis vi skulle valgt det, måtte jeg altså både leve med at mannen min hadde vært utro over tid og lurt meg, at han gikk fra oss da barnet var nyfødt og jeg måtte ha flyttet fra mitt kjente område fordi hans nye dame ville bo i nærheten av sine barn. Det er å kreve mye av et menneske i sjokk og sorg...

 

Jeg håper at man i større grad klarer å se hva den enkelte familie trenger. Men det å dømme 50-50, det kan jeg ikke skjønne at er lurt. Når man først er i retten er konfliktnivået vanligvis høyt og det å legge det til side og samarbeide så tett som 50-50 krever, det tror jeg ikke mange klarer.

[Attpåklatten :-)™]

Signerer innlegget ditt Maud. Det er trist om utenforstående skal dømme 50/50 om det skulle vise seg å ikke være det ideelle for verken barn eller voksne.

Jeg tror faktisk ofte en slik løsning er den beste for de voksne og ikke nødvendigvis barna.

Vi prøvde det med de store barna når vi skilte lag og trodde i vår naive verden at det funket glimrende. Joda, glimrende for oss voksne som kunne planlegge annenhveruke utifra avtalen. Etterhvert viste det seg å være en svært lite god løsning for barna. De var da 11 og 16 år, og hadde heldigvis evnen til å snakke med oss voksne om det. De ble stresset av å måtte forholde seg til to hjem, to rom, to forskjellige regelverk (da ny sambo hos pappaen innførte et helt annet opplegg enn de var vant til, og hun hadde ikke barn selv).

De følte at de ikke hørte ordentlig til noe sted og var mildt sagt drittlei av å leve en "bagtilværelse" som de kalte det.

Det var tøft å høre dette, og i tillegg ha levd i den tro at dette var det beste for ungene!

De fikk da bestemme selv og valgte "vanlig" samvær.

Nå er de ennå eldre og eldstemann styrer selv, mens 14-åringen har vanlig samvær.

 

Så at noen skal overstyre både barn og voksne, blir i mitt hode helt feil. Synes det bør vurderes individuelt og ikke minst, at barna bør tas med på råd. For det er ikke alltid vi voksne som vet best.

 

[Heldige meg:-)]

Å dømme er vel like vanskelig uansett hva som er alternativene? Tenk på alle de gangene mor har fått hovedomsorgen når det beste ville vært at de bodde hos far. Eller der hvor en forelder har fått rettigheter til samvær når de ikke skulle hatt det i det hele tatt. Feil kommer man til å oppleve uansett. Jo flere valg, jo nærmere må man vel komme en god løsning.

 

Jeg er ikke for at man skal ha en retningslinje som sier at barna skal være halvparten av tiden hos hver, men det må kunne dømmes i de tilfellene hvor begge foreldre er like gode omsorgspersoner. Og enda viktigere, man må likestille foreldrene. Sånn er det ikke i praksis nå, dersom ikke bostedsforeldern er ekstremt samarbeidsvillig!!!

 

Det du sier om overstyring, Attpåklatten, er ikke å dømme 70/30 eller 60/40 også overstyring? En dom vil vel alltid være overstyrende for dem det ikke passer for..

 

 

[ana baroma]

Ja, dette med at det burde kunne dømmes 50/50 eller ikke - er dette noe stort problem? Det er vel ikke sånn at dommerne vil gjøre det i hver eneste sak? Jeg kjenner noen få som har vært i rettsak om omsorgsretten - og i alle disse tilfellene har far sett seg nødt til det fordi mor har vært psykisk syk (alvorlig), det har vært rus eller omsorgssvikt inne i bildet. Selv i sånne tilfeller må man altså gå til rettsak for å berge ungene... Det er en tankevekker. I alle disse tilfellene har far fått omsorgen etter rettsaken.

 

Men at man skal si at denne muligheten IKKE skal finnes, det er dumt. Siden rettsapparatet er satt til å dømme omsorg fra før, så har de kanskje vett nok til å IKKE bruke dette som en lettvint løsning? Eller har vi ikke denne tiltroen til domstolene?

[ostekaka]

Ja, en ting er hva som er barnets beste, det er jo en vurdering som sikkert må gjøres helt individuellt i hvert tilfelle.

Men det er også så mange andre ting som kommer inn her, ovenfor ble det påpeket at de voksne som er involvert har kapasitet til å gjøre det optimale hele veien.

Hun snakket om følelsesmessige hindringer, som helt sikkert var helt reelle.

Ofte ser vi nevnt praktiske begrensninger, og økonomiskebegrensninger. Er en på landet kan en ikke nødvendigvis bare flytte og bosette seg hvor en vil, der er odelsrett og bo og driveplikt for mange. Andre kan ha forpliktelser i forhold til familiebedrifter.

En kan selv være syk eller ha helsemessige begrensninger, det samme gjelder nye partnere, fellesbarn, ny partners barn. Gamle syke foreldre.

 

Jeg ville ikke gå inn på hva som er det beste av vanlig samvær og 50-50, for jeg vet ikke svaret på generellt grunnlag. Jeg ville bare påpeke at en ikke nødvendigvis har en reell annledning til å verken velge 50-50, eller å bli ilagt denne samværsformen.