Ville du fortsatt å være sammen med barnefar...

[XXIII.VI.MMVI * XXI.XII.MMVII]

fordet om du ikke har følelser for han for ungenes del?

 

Er litt usikker her....

[cherry coke]

Nei.

[SaftSuse *Overtid*]

Nei...

[mammamamut]

Nei! Det vil med tiden bli værre for barna deres om du velger å bli kun for dems del.

[Mamma, mammaere, mammaest <3]

Nei..

[LisaColli]

vet ikke, hvis vi hadde fungert som gode venner så kanskje. men hvis man krangler mye osv, synes jeg det er bedre for ungene at mor og far ikke er sammen..

[Sentralstøvsugeren]

Kommer ann på.....følelser kan komme og gå.......

[Gjest Sekretøsa]

Nei, er en grunn til at barnefar er en x.

Jeg trodde jeg kunne være sammen med han pga barnet, men det gikk heller dårlig

[Gjest]

hva vil det si å ikke ha følelser?? Ikke være glad i han? ikke bry seg ? da definitivt ville jeg gått

 

men om den gryende, sterke forelskelsen forsvinner - og man lurer seg selv til å tro at det er det samme som at ølelsene er borte - ville jeg blitt - for den kommer tilbake. her i huset er det opp og ned hvor forelsket jeg er i mannen min..Men jeg er utrolig glad i han, og har masse respekt for han. Vi kunne sikkert levd et langt mer kjærlig og romantisk liv - men vi har det likevel utrolig trygt og godt. Tror neppe jeg kommer til å gå fra han noengang selv om leie-lankekvelder og stirre hverandre dypt i øynene er passé.. (men så glimter vi tidvis til.hehe)

[Groosalugg]

Nei, men jeg ville gjort alt jeg kunne for å se om følelsene kunne komme tilbake. Familievernkontor, bruke mye tid på hverandre, snakket skikkelig ut med hverandre osv.

[XXIII.VI.MMVI * XXI.XII.MMVII]

Altså jeg er glad i mannen, men bare som en venn.. Vi sover ikke på samme rom. jeg lier ikke å bli holdt rundt og kysset av han. Han vet jeg ikke har de følelsene for han, men allikevel vil han bli. Vi har hatt sex 1 gang på 10 mnd... Og det ble helt feil.. Er som å gjøre ting med ens bestevenn..

 

Han mener jeg er egoistisk og ikke tenker på barna om vi går.. Men jeg mener han er egoistisk da...

[pøber´n & je]

Nei

[Lille Kolibri]

Jeg er av den oppfatning at følelser kommer og går (som et innlegg over), men at det mye går på bestemmelse om hva en vil med forholdet. (Med det sier jeg ikke at alle forhold må vare uansett hva det koster) Det gjelder jo selvsagt begge to, så viss bare den ene er interessert i få det til å fungere blir det vanskelig. Men, ja, jeg vil fortsette å være sammen med barnefar i de periodene vi tråkker rundt her i travelhet og irritasjon og oppgitthet og likegyldighet osv, for jeg vet at det er en periode som går over.

[Lille Kolibri]

Er det egentlig seksuelle følelser du mener?

[XXIII.VI.MMVI * XXI.XII.MMVII]

Ok, han har vørt voldelig mot meg før, og jeg dro på familievernkontoret og fikk hjelp.. Han ville ikke bli med dit, da han ikke hadde problemer. Jeg sliter veldig med å stole på han, da han har sagt tidligere han ikke skal gjøre det igjen.. Han har ikke rørt meg igjen. Men som sagt synes jeg det er vanskelig å stole på han og vi bor sammen ennå så jeg skal klare å stole på han igjen. Men i den prosessen forsvinner følelsene mine for han.. Altså forelsket har jeg nok aldri vært i han. Så er ikke den følelsen som er forsvunnet..

Men jeg kan ikke lenger si at jeg elsker han, når han nå er sinna sier han ting til meg som han vet sårer meg. Gang på gang. Det gjør ikke ting bedre..

 

Burde jeg fortsette å prøve eller er det på tide å se realiteten i øynene?

 

Vil gjøre det som er best for barna mine....

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Nei - men det ville vært etter å ha pratet om det og etter å ha vært på familierådgivning. Finne ut hva som er galt, hvorfor det er slik ++

Kan ikke gi opp med en gang.

[Gjest BigMama og februargutta]

nope!

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg sto ovenfor det valget en gang. konklisjonen min var at om vi ikke var en familie på ordentlig så kunne det være det samme. ikke tror jeg vi ville klart og holdt ut heller.

 

jeg er alenemor og har altid vært det. trives veldig godt med det. men nå vet jeg ikke hvordan det er og ha en mann der.

 

det er jo mye dere kan gjøre før dere gir opp. foreksempel gå til familietreapi? om du er usikker så ville jeg i det minste forsøkt. så vet du at du har gjort alt for og holde familien samlet

[XXIII.VI.MMVI * XXI.XII.MMVII]

Er alle følelser... Er glad i han, fohan har gitt meg 2 nydelige barn...

 

Har skrevet to innlegg til lenger oppe.. Er forklart litt mer der..

[kanutteogkruttet]

Aldri i verden! Vi kranglet så busta føyk, og merker at barna har lettet litt også etter det ble slutt med BF ( ikke stygt ment om BF )

Holder på vennskapet vi, men ikke under samme tak.

[skorpionfruen]

En stund sikkert, blendet av illusjonen om familielykke, men boblen hadde snart sprukket og da nei!

[XXIII.VI.MMVI * XXI.XII.MMVII]

Han er dessverre ikke interressert i noe hjelp.. Jeg har vært på familivernkontoret, men han ville ikke være med.. Har foreslått familieterapi senere men han er ikke interressert..

 

Men når han er sinna så sier han at han bare skal kjøpe seg hus først så stikker han...

 

Har vært åpen med han hele tiden..

[Lille Kolibri]

OK, nå ser jeg at det egentlig ligger litt andre ting bak spørsmålet enn det jeg trodde etter det første innlegget. Du har opplevd vold og opplever noe som grenser til psykisk trakasering og det forandrer bildet totalt. Jeg vet ikke nok om situasjonen til å gi et "kvalifisert" råd, men viss det bare er for barna sin del du vil bli, er det ikke sikkert de har det best med en mamma som ikke klarer å stole på pappan. Du må nesten finne ut hva dette forholdet gjør med deg som person også, du er jo omsorgsperson og forbilde for dine barn og trenger å henge sammen som menneske, ikke bare del av en kjernefamilie.

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Har han vært voldelig før,stiller saken seg i et annet lys. Iallefall om han ike vil innse problemene sine.

 

Men jeg tro du må sette opp noen spm til deg selv:

Hvilke følelser har jeg?

Kan det funke?

Hva kan skje?

Kan jeg stole på han?

Kan jeg stole på meg og mine følelser?

Kan jeg tro på han?

Når slo han?

Hva utløste situasjonen?

Hvorfor?

Hvor ille?

Og husk at det ALDRI er din feil om du blir slått!

Føler du deg utrygg, så må du gå. For det merker barnet ditt også.

 

Som du sier, dere funker som venner..

 

Er det fordi dere hadde et vanskelig forhold som kjærester?

Er det fordi han slo?

 

Du sier han ikke har slått nå..

Hvorfor har han ikke gjort det? Fordi dere ikke har krangla på samme måten?

 

Du må spørre han, hva har forandret seg.

Hvorfor skal du stole på han?

Hva vil skje ved en evt neste gang?

 

Da jeg var sammen med en som slo meg, så..

Kranglet vi om bagateller som vokste seg så store at begge mistet kontrollen over ordene.

Så begynte han å slå ++++

Dette skjedde ved krangler, ikke ved diskusjoner. Man krangler, etterhvert som de ble utløst.

 

Slår han hvis du sier noe imot han?

Hvordan er reaksjonen hans når du sier noe mot han? Når du kommer med kritikk mot ett eller annet?

Hva sier du til han?

 

Mange spm, men kanskje noen du kan ha bruk for..

I tenkingen.

 

Lykke til!

[XXIII.VI.MMVI * XXI.XII.MMVII]

Ja er det jeg tenker på også, om barna har det best om mamma og pappa bor sammen, men ikke har det så bra sammen. Eller om de har det best med at mamma og pappa ikke bor sammen, men mamma har det bra...

 

Hadde det ikke vært for barna så hadde vi ikke vært sammen. Det er jeg 100% sikker på!!!

Det har til og med han sagt...

 

 

Men er vel også litt redd for å virke "mislykket".. Ikke vondt ment til alenemødre.. Men min familie er veldig "rare".. Har man fått barn skal man være sammen.. De snakker nedlatende om ei annen litt lenger ut i familien som er alenemamma. (har nå møtt en mann som ho bor sammen med da, så nå er det ikke lenger skitsnakk...) Er ikke redd for hvordan resten av verden vil se på meg.. Kun familie..