Hvis ikke jeg tar abort SKAL HAN HA 50/50.....

[Anonym bruker]

"Datet" en kar i en mnd ca, og etter en kveld hjem fra byen glemt vi vist prevansjon.. Åja, dere kan nå tenke dere.. Nå er jeg 10 uker på vei ca! Og alt barnefaren har kommet med er at hvis jeg ikke tar abort, så skal han ha delt omsorg for babyen når den tid kommer. Det oppfatter jeg som en trussel. Jeg kjenner jo ikke bf så veldig godt, er bare leei av all kranglingen jeg! :-P Uansett, er det "god nokk" grunn til å velge abort bare for at bf og jeg ikke er helt venner? Og at alt kommer til å bli et H***** mellom oss etterhvert? Jeg ønsker faktisk ikke noe med han å gjøre framover.. Ikke etter ting som har blitt sakt, fra han, familien og vennene hans!! Jess, jeg har fått masse dritt fra hele gjengen hans! :-P

 

Jeg ha tatt en abort for 2 år siden, noe jeg angrer veeldig på.. Da var det vell han som var bf som mer eller mindre "tvang" meg til å gjøre det, jeg var bare 16år da.. Så egentli er jeg både glad for jeg tok abort, og veldig trist for det.. En abort er tungt..

 

Men, ettersom at jeg har tatt en abort tidliger så føler jeg at jeg "må ta ansvar" for den dumme feilen jeg gjorde..

Men, mildt sakt.. Jeg HATER barnefaren...!!! =/

 

Dette er vanskelig....

Skal jeg tenke på "meg selv" å ikke ta abort for JEG er redd for reaksjonene etter aborten? Eller, hva skal jeg.....?

 

Er så redd jeg... Jeg er ikke imot abort på noe måte, men det kan bli veeldig tungt etterpå.. Jeg er jo ikke sikker!!

 

"Et barn angrer du aldri på, men en abort kan du angre på"...

 

Tenker mye på det, kansje jeg gjør det rette? Med å beholde?

Uansett om jeg og bf hater hverandre?

[Anonym bruker]

Heldigvis får man hjelp når gjelder foreldrerett og samvær med barn, og du som mor stiller naturlig sterkere enn han.

 

Ikke at abort hvis du ikke vil, jeg var usikker i to mnd før jeg valgte å beholde, angrer ikke et sekund, og gleder meg veldig til lille knøtt kommer.

Husk at du skal leve med den avgjørelsen resten av livet..

[Miss Misantrop]

Kjaere deg... For det forste skal du ikke behove aa fole at du maa "betale" for "feilen" du har gjort. Hvis du ikke synes det er ok aa skulle ha baby naa er abort en lovelig utveg som du staar helt fritt til aa velge. Og hva andre skulle ha for moral eller dobbelt moral paa dette bor du ikke tenke paa. Hadde jeg vaert 18 og ikke sammen med bf saa hadde jeg helt sikkert gjort det og jeg er I utgangspunktet veldig skeptisk til abort. Naar det gjelder 50/50 faar han ikke det uten ditt samtykke og fravaer det forste aaret bli begrenset til noen timers besok fra tid til annen. Jeg ville ikke vaert saa frykrelig bekymret for det jeg. Det er bare en trussel og ikke mange menn folger opp den naar de ser at de maa forsake nye kjaerester og fritidsinteresser. Dessuten skal du ha tid til aa treffe venner og nye gutter ogsaa, saa at du har noen til aa passe barn innimellom ser jeg ikke som noe problem. Du trenger aldeles ikke vaere vennen hans. Er han like gammel som deg?

[Anonym bruker]

Det er akkurat den avgjørelsen med abort jeg ikke vet om "jeg kan leve med".. Hvis dere skjønner?

 

Håper du Miss Misantrope har rett, med at det er bare trussel, og at han ikke kommer til å "lage et helvette".. Får ikke til å forklare, men der er myye som skjer mellom meg og bf akkurat nå, jeg ønsker ikke kontakt med han. Egoistisk? Nei, det synes ikke jeg:-) Jeg vil ikke at bf skal "true" meg og "bestemme" at jeg MÅ ta abort, det er noe JEG vil finne ut av selv. Men, klarer jeg å ha et liv med kontakt med HAM hele livet ut da?? Det jeg tenker på.. Derfor jeg "vil ta abort", ikke for noe annet.. Jeg har full støtte rundt meg, og er "moden" nokk til å klare å ta vare på det nye livet når den tid kommer. Men er bare så vanskelig når jeg "hater" barnefaren..

 

Abort er jo kjeeempe tungt, jeg sleit veldig etter jeg tok abort for 2år siden! Jeg vil ikke oppleve det igjenn.. Men på den ande siden, han som var far den gangen er en jeg har haft et forhold leenge, og han er jeg kjempe glad i!! Så, jeg føler jeg "mistet han".. Og han som er bf nå gjør det meg ingenting å mist!! :-P (Jeg om min X hadd ikke noe forhold når jeg og han som er bf nå hadde sex nei, bare så det var sakt)

 

Men, jeg klarer dette?? Jeg kommer ikke til å angre meg bare for at han som er BF er den person jeg liker minst?? Og hadde heller kunne ønsket at noen andre var barnefaren, å ikke han...

 

Dette føler jeg vart veeldig rotet, håper dere skjønner!! :-P

[Anonym bruker]

Så lenge dere ikke bor sammen får dere ikke delt foreldre ansvar og da har han krav på vanlig besøks rett...Ikke 50/50 så DET trenger du ikke bekymre deg over.Lykke til hva du enn velger.

[Miss Misantrop]

Sjonner hva du mener jeg. Men du behover faktisk ikke ha kontakt med denne mannen resten av livet om du beholder ikke leke bakkebygrenda selv om du beholder. Hvis du tar abort raader jeg deg til aa soke proff hjelp for og etterpaa. Du skal ikke gaa til grunde som person paa grunn av om du beholder eller tat abort. Trist at du har saa mange vonde tanker rundt abort nummer 16- men vet du du var 16 aar. Kjaere deg det er godt voksene damer som har hus, mann, bil og hytte paa fjellet som ikke takler barn av forskjellige grunder. Ikke vaer saa hard mot deg selv uhell skjer og med deg skjedde det to ganger. Velg akkurat det som passer akkurat naa du. Hva han mener er totalt urellevant. Det er du som skal leve med ditt valg. Som sagt anbefaller jeg aa ta kontakt eller faa en henvisning til psykolog slik at du ikke maa slite med slik en skyld folelse. Jeg sender deg en rekke tanker I denne tunge stunden.

[Anonym bruker]

Barnefar er foresten 20..

Jeg er 19, tok abort noen uker etter 17års dagen min, husker jeg.. :-P

 

 

Nå er jeg lei av å vær såå i tvil.. Ønsker bare å GLEDE meg over den lille i magen.. Men, er litt vanskelig..

 

Hva ville dere gjort i en slik situasjon?

Jeg bare spørr, jeg ska ta mitt eget valg.. Men er bare nyskjerrig på hva dere mener? :-)

[Anonym bruker]

Hmm... Vanskelig. Jeg ville nok hellet mot abort. Det går fint å få barn uten en tilstedeværende barnefar altså, men å ha en "altfor" tilstedeværende barnefar som man faktisk ikke ønsker der kan være en større belastning.

 

Når man først velger å sette et barn til verden, så må du faktisk regne med at barnefaren vil være der for barnet sitt og det kan du heller ikke nekte ham i (tross i at han ønsker at du tar abort). Så du kan ikke stenge deg inn i et lite lykkelig rosenrødt glassbur og ignorere de som er rundt deg og som vil få store omveltninger i livet sitt hvis det blir satt et barn til verden.

 

Tviler på at han får 50/50-fordeling (og det er mulig dette bare er en trussel fra hans side), men at det fort kan bli en dag i uka og annenhver helg kan du nok regne med. Og dette må du faktisk godta. Det er ikke bare du som får et barn, du vil knytte bånd til en helt ny familie. Jeg snakker ikke om bare barnefar, men om farmor, farmor, onkler og tanter som også vil ha sin del av dette barnet. Etterhvert vil det også komme en stemor inn i bildet.

bakkebygrend eller ikke, det er dette som er realiteten. Og å ta med et barn å flytte fra en barnefar som faktisk ønsker å stille opp for ungen sin er direkte slem. Får du dette barnet må du nok forholde deg til denne mannen i svært mange år fremover.

 

Tross alt dette, så er det sikkert verdt det. Man angrer sjeldent på at man ikke tok abort, men mange angrer heller ikke på at de tok abort. Hadde jeg som barnløs 35-åring blitt gravid, ville jeg nok vurdert å beholde barnet til tross for at jeg ble gravid med en slamp. Men som en 18-åring ville jeg nok ventet til jeg møtte en mann jeg faktisk ville ha barn sammen med .

 

Uansett hva du skulle velge, lykke til!

[Anonym bruker]

Han vil ikke ha dette barnet.....men hvis du velger å beholde det, så skal han ha det 50/50?? Blir jo ganske latterlig, egentlig!?

 

Dette er garantert en tom trussel....som kun tufter på panikk!

 

Lykke til!:-)

[Miss Misantrop]

Slemt eller ikke slemt, voksene mennesker har faktilsk rett til aa flytte hvor de vil I verden. Mann eller dame. Utdannelse, jobb og nye partnere gjor at dette er en del av livets gang. Ps Tar flere aar for han har rett paa annenhver helg og en kveld I uka.

[Anonym bruker]

Åneiåneiånei, er så uenig i hun som skriver at hun heller mot abort... Som 18-åring ble jeg gravid med en mann som slet med narkomisbruk. Fikk høre fra alle at hvis jeg valgte å få barnet så kom det bare til å bli problemer. Og joda, det har vært stritt til tider, jeg hater faktisk den mannen. Vi har aldri bodd sammen, takk for det. Men en ting er sikkert, ALT ORDNER SEG TIL SLUTT!! Det er så fantastisk sant!! Gutten er nå 12 år, har en flott stepappa, en lillebror, en stebror og en til bror er på vei!! Og nå har han litt kontakt med den biologiske pappaen sin. Ikke mye, gutten er ikke interessert. Det jeg vil fram til er at selv om alt virker så fryktelig problematisk, og man har tusen bekymringer, så bruker ting å gå veldig bra til slutt. Så lenge du kan gi den lille et trygt å godt hjem, så bruker som regel alt å ordne seg. Jeg er sjeleglad for at jeg valgte å beholde. Og pøh sier jeg bare til 50/50.. man må være samboere først dersom han skal ha rett til 50 % av omsorgen. Lykke til!!

[Anonym bruker]

Han men jeg er egoistisk bla bla blaaa..... Bare for at jeg ikke har tatt abort, han gjør ting veldig vanskelig.. Jeg er såå i tvil!!

 

Men tusen takk, jeg trenger virkelig slike push!!

Å du over meg, 18.01 TUSEN TAKK, godt å se at noen mener at det ordner seg til slutt.. :-) Godt å høre! Jeg er bare redd..

 

Uansett, ettersom jeg har tatt en abort før, å gravid på ny nå, kanskje "GUD" gir opp meg og ikke gir meg flere sjanser HVIS jeg tar abort IGJENN?? Og at dette er "min siste sjanse" ?? Hehe:-)

Litt overtroisk her, men.. :-P

 

Hehe, det er sååå mange tanker!!! :-)

 

Men, uansett 18 eiller 35... Dette klarer jeg!!!!!?

Kan klare seg like godt som 18 og 35, det mener jeg!! :-)

[Anonym bruker]

Det var jeg HI som skrev dette oppom foresten;-)

[Anonym bruker]

Jeg har vært alenemor i åtte år. Fikk barn med samboeren min, men det skar seg etterpå. Jeg ville aldri fått barn èn gang til hvis jeg visste at jeg ville bli alenemor. Det er så mye pes og dritt med dette mannfolket jeg må forholde meg til. Ikke kan jeg flytte, for datteren vår har rett til å vokse opp med faren sin tilstede i livet sitt. Min eks-svigermor er et realt pes fra ende til annen.

 

Tok faktisk abort da snuppa var halvannet år gammelt. Det var ikke et alternativ en gang. Og jeg angrer ikke på valget mitt.

 

Man kan sikkert klare seg like godt uansett alder, men når man er 35 år tikker den biologiske klokken, så jeg ser det argumentet.

 

Jeg ville tatt abort.

[Anonym bruker]

Tilleggsopplysning:

 

Barnefar begynte å ha datteren vår annenhver helg og en dag i uken da hun var halvannet år (han ventet til jeg var ferdig med ammingen).

[Anonym bruker]

Vil anbefale deg å ta en titt på alenforeldreforumet på DinBaby. Der kan du sikkert få et par inntrykk av hvordan det er å forholde seg til barnefar.

[Anonym bruker]

Huff da, så du har så mye plager og pes med deg, barnefar, datteren din og det å være alenemor at du ikke anbefaler det?

 

 

[Miss Misantrop]

Vil bare understreke at SELVFOLGELIG kan man flytte hvor man vil!! Hvis det hadde blitt slutt med bf og meg hadde jeg kommet til aa flyttet dit den beste jobb muligheten var. Jeg er karriere bevist og hvis det betydde flytting ut av landet (noe det saa absolutt kan bety for mitt vedkommende, so be it.) Det virker kanskje egoistisk men min karriere er faktisk ogsaa viktig for mitt barn. Det aa faa til ting aa kunne staa paa egene bein er en god holdning aa gi barna sine og min okonomi har noe aa si for deres utdannelse og fremtid. Min partner ville ha gjort noyaktig det samme.

[Anonym bruker]

Nei.... Jeg vet om mange som klarer seg utmerket, men har flere bekjente hvor barnefaren har flyttet, ikke bidrar eller ikke er tilstedeværende. Stor belastning for de som ikke har et stort nettverk rundt seg. Mine venninner har familisert seg og flyttet, familien min bor 50 mil unna.. Jeg har nesten aldri barnevakt, jeg sliter når det er stort arbeidspress på jobben og jeg føler selv at jeg ikke klarer å oppfylle forpliktelsene mine hverken hjemme eller på jobb. Det er ikke bare-bare å finne seg en ny partner.

 

Ikke misforstå, jeg ville ikke være uten min datter... Men kunne godt vært foruten alt maset. Det er stressende og en lite stabil livssituasjon.

 

Jeg anbefaler ingen å ta abort, jeg sier bare hva jeg ville gjort (og hva jeg gjorde) da jeg ble gravid med en jeg overhodet ikke kunne se for meg som far til mitt barn.

 

Jeg har ikke noe problem med å respektere trådstarter for ethvert valg hun måtte ta.

[Anonym bruker]

Jeg synes vel egentlig at barn er viktigere enn jobb. Og når to personer blir enige om å få et barn sammen, så innebære dette i min verden at man oppdrar dette barnet sammen til tross for et eventuelt brudd.

 

Jeg ville aldri flyttet barnet fra faren sin, da ville jeg isåfall tilbudt ham å flytte med oss... Men ikke alle tenker sånn, vet det altså. Men det er vel en vesentlig forskjell på de som planlegger en graviditet sammen, og uhell som skjer pga en ONS. Jeg ser den altså! :-)

[Anonym bruker]

Hei, Hi er..

 

Mener du 00.36 at jeg bør la barnefar flytte inn hos meg??¨

Uæ, no no :-P

[Miss Misantrop]

Ja her har vi tydelig vis veldig forskjellige oppfattninger. I dette tilfelle vi snakker om her har vi en barnefar som onsker at barnet aldri var fodt og en mor som gav det en sjanse til livet. Jeg mener at denne moren overhode ikke behover aa legge mere rette for samvaer enn det hun onsker. Aa ta abort I stede for aa gjore dette kan jeg overhode ikke se aa vaere barnets beste. Faktisk vil jeg gaa saa langt som aa si at abort nesten aldri kan vaere barnets beste- maa I saa tilfelle vaere hvis barnet faar en seksuell overgriper til far eller andre horrible omstendigheter. Nei en abort er til for de voksene -og det er helt greit syntes jeg. Barnet mitt er viktigere en karrieren min- men mitt barns ukentlige samvaer med far er ikke viktigere enn min karriere. Da faar far flytte etter aa gi opp sine drommer, og det kommer ALDRI til aa skje. Og da snakker jeg ikke bare ut I fra mitt liv, men det er en kjensgjerning at far I storre grad arrangerer barna rundt livet sitt mens mor organiserer livet etter barna. Det kan komme mye bitterhet ut av det.

[CSN90]

hei kjære deg!

jeg er i akkuerat samme sitvasjon som deg!

jeg aner ikke hva jeg skal jøre. blir 18 om en månde, er enda ung, usikker og redd!

Ikke nok med at jeg er i samme sitvasjon som deg, jeg tok også abort da jeg var 16!

Dette fordi jeg ble ''tvingt'' til d, og ble trua av bf den gang, han var psykopat og er forresten innlagt idag.

Så på en måte er jeg gla jeg tok abort den gang, men har hadd d helt jævlig etterpå uansett!

Jeg sliter ennå med d valge jeg tok den gang. kan plutserli få mareritt om d.

Var 11 uker på vei da jeg tok abort, så jeg hadde virkelig fådd kjent d på kroppen at jeg var gravid.

Nå har jeg d ikke helt bra om dagen, fordi jeg tenker meg snart i hel! men jeg er 80% sikker på at jeg skal ha ungen. Men er likevel trist fordi jeg kommer til å bli alenemor.

Han bor 150 mil unna meg.OG han reagerer helt villt nå som jeg er gravid.

Han sier ting som bare sårer meg, han tenker kun på seg selv!

Jeg vet ikke om jeg kan komme med så mange tips, men jeg kan vertfall si at jeg VET AKKURAT HVORDAN DU HAR D!:S

Jeg tenker også mye på planer jeg egentli skulle ha fremåver såm jeg nå må droppe. sydentur med venner til sommeren, skolen til høsten. jeg og bestevenninna mi som skulle bo ilag, gå samme linje og utdanne oss sammen!

d er egentli veldig trist for meg å tenke så mye på at jeg må trekke meg tilbake fra d sosiale livet mitt,,

Tenker du sånn?

 

Tror kanshe jeg hadde blitt veldig gla om jeg kunne ha skrevet mye mere med deg!

Tror d hadde hjolpet oss begge!

har du nettby elns?

 

Klem fra ei som tenker mye på deg akkurat nå!

 

 

[Anonym bruker]

Ja, jeg har nettby ;-)

Kan ikke du komme med nicke ditt da?

Jeg vil helst være anonym her!

 

hi

[Miss Misantrop]

Jeg lurte paa en ting. Hva mener venninnene dine at du skal gjore. Har du snakket med foreldrene dine? Vi vet jo veldig godt hva bf mener naa- er kanskje ikke noe poeng aa ha flere samtaler med han paa en stund. Jeg ville, hadde jeg vaert deg naa snudd meg til venner aa familie for aa faa noen raad fra folk som virkelig kjenner deg og vil ditt beste.