Hvor mye har far RETT på barnet?

[Gjest]

Dette er ikke vondt ment ovenfor den som har innlegg hvor dette står, så er det sagt.

Men det satt i gang litt tankevirksomhet hos meg.

 

Er det virkelig slik mødre tenker? MIN unge? Ikke vår?

Og ved brudd er det liksom en selvfølge at far skal få samvær og ikke omsorg? (jada jada, det er mest vanlig, bla bla)

 

Er det mange av dere der ute som tenker slik?

Det er mitt barn, hvor mye har far RETT til å se barnet?

 

For meg og min mann regner jeg faktisk med at han ville ha omsorgen og jeg samværet ved et eventuelt brudd. Han er den med best økonomi, han er fantasitsk far som elsker datteren sin over alt i verden og hun elsker ham tilbake. Jeg ville aldri tatt fra dem ett eneste sekund sammen, selv om det ville gått på bekostning av meg selv.

 

[meg & to små vampyrer]

Nei, blir ganske provosert over mødre som tenker at det er de som er mest foreldre selv.

 

Det er ingen selvfølge og jeg syns man bør finne den beste løsning for barnet i enhver situasjon.

[Gjest]

Jævlig mye egoisme og eiertrang ute å går. Greit i noen tilfeller der far Er en dritt og det er grun for at han ikke bør ha så mye med barnet/barna å gjøre...men slike tilfeller finnes andre veien også. Hadde aldri falt meg inn å krevd full omsorg eller lag plunder for delt omsorg for barna eller lagt tilrette for at far skulle fått så mye samvær med barna som mulig. De er like mye hans barn som mine og han er like glad i dem som det jeg er. Barn trenger pappan sin! Hadde mine foreldre vært skillt de jeg var barn så ville jeg kansje heldst vært hos pappa, i hvertfall halvparten av tida..enda jeg elsker mamma like høyt...er bare LITT bedre kjemi og forståelse mellom pappa og jeg siden vi nok er like på mange måter.

 

 

[Gjest]

Det mener jeg også

Men da var det ikke deg jeg var ute etter å debbatere med, du er jo ikke noe morsom når vi er enige:p Hehe...

[meg & to små vampyrer]

Nei, jeg prøver jo mest å være ærlig og ikke morsom da.

[Gjest]

Hvor mye har MOR rett på barnet da? Omtrent like mye, vil jeg si.

[Gjest]

Godt svar Ugl@

[Gjest]

Nettopp, man har like mye rett på barnet.

 

Eller for å være helt korrekt, barnet har like mye rett på begge sine foreldre faktisk, dette handler ikke om foreldrene nemlig, men barnet!

 

 

[Mamma'n til Tobias♥]

Helt enig med deg egentlig.. MEN det er desverre ikke alle som har slike menn som deg. Mange menn oppfører seg slik at du føler at det er du som sitter med ansvaret for barnet. Da er det lett å bruke ord som å ha RETT på barnet..

Og jeg er helt enig i at barnet har rett til begge foreldrene sine, men i noen situasjoner så er det ikke slik at begge foreldrene har oppført seg slik at de fortjener å ha barnet like mye.. Eller barnet fortjener det om du vil..

Uff var vanskelig å få fram det eg mente:/

[meg & to små vampyrer]

Men det er da heller ikke riktig at en av to parter i en slik konflikt skal vurdere eller bestemme hvem som fortjener hva. Det vil jo nødvendigvis være en motsetning her og da er ikke moren som eksempel spesielt nøytral heller.

[Gjest]

Mamma´n til Tobias, skjønner godt hva du mener og det er ingen tvil om at de finnes i hauger og lass der ute de også... Dessverre...

 

 

[Gjest]

Nøytral grunn og nøytral vurdering bør til i slike tilfeller, men ofte, dersom konfliktnivået ikke er for høyt så går det jo greit med en egen avtale... Men det betyr jo likevel ikke at man er fornøyd med den;)

[Mamma'n til Tobias♥]

Nei, det skal hun ikke.. Det må jo en nøytral part gjøre. Jeg har vel litt lett for å tenke veldig ut fra min situasjon nå. Jeg vet at jeg kunne fått det akkurat som jeg ville på grunn av diverse. Men jeg vil at sønnen min skal kjenne og se faren sin, fordi sønnen min har rett på det.. I den grad jeg ser at samværet er positivt for han.

Og fortjener ble litt feil ordvalg av meg ser jeg..

[Gulosten™]

Tror den saken hadde stilt seg rimelig i min "favør" her i huset:P I og med at Soff sin pappa har skiftet en eneste bæsjebleie på henne siden hun ble født også videre har han ganske lite han skulle ha sagt ja:P

[Mamma'n til Tobias♥]

En eneste bleie? Uff, nå vet ikke jeg hvor gammel barnet er, men med mindre du kom fra klinikken i går så er det ille!!

Nå skal det sies at samboeren min er kjempe flink med sønnen vår, og jeg elsker han utrolig masse. Men han har sine problemer.. Problemer som gjør at jeg ikke ville latt han ha samvær med gutten vår uten tilsyn hvis det blir slutt mellom oss.. Fordi det da blir slutt på grunn av disse problemene..

 

*Med fare for å høres veldig mystisk ut* :/

[mamman_til _♥♥♥♥♥]

barn har RETT på begge!!

det jeg sliter med er en far som ikke stilte opp i det hele tatt de årene vi bodde sammen. barna var å ble mitt ansvar.

men da han dro i sommer skulle han ha 50-50. problemet var at de ikke kjente han (var knapt hjemme)

å det sliter 1 åringen med nå. far har annenhver fred-mand + to etterm i uka.

1 åringen har blitt hysterisk redd for at jeg skal dra fra han (han har et utrolig ordforåd,sier "mamma ikke bort" og "sitte stua i fanget") hadde null problem med å legge han før far dro.

vet gutten har det bra hos sin far,så problemet er fraværet av meg.

 

han nekter å legge seg, å kan ligge våken i timevis på natta å bare se på meg å stryke meg i håret.

 

hva skal man gjøre da liksom? la far få "viljen" sin å øke samværet 50-50 når han sliter med det som er?

 

det er jo slettes ikke av min egoisme at jeg ikke er enig i delt samvær,jeg fyller på med energi når gutta er borte (å har bestemt meg for å kose meg når jeg er alene,fungerer flott:)

 

men jeg sliter når jeg ser hvor minste mann har forandret seg..

[2 søte småpiker]

Under normale forhold vil vel foreldrene samarbeide, og finne en løsning de mener er best for barnet. Men ikke alle er interessert i å samarbeide. Har en venninne der faren, som forøvrig er snill og grei med barnet når han har det, og ikke er kriminell på noen måte.Men han er skikkelig vanskelig når det gjelder mor, og går inn for å skape konflikter( for å straffe mor) Men han er så egoistisk at han forstår ikke at det egentlig er barnet han straffer( mor er veldig ettergivende osv av hensyn til barnet) Selv om far virkelig skulle hatt et skikkelig kakk i hodet. Han har barnet i utgangspunktet annenhver helg, og dette er fordi det ikke passer ham å ha barnet mer(mor er åpen for mer samvær) I disse helgene har han veldig ofte ikke barnet selv, men sender det på overnatting hos besteforeldre/tanter osv. Han ringer aldri til barnet mellom samvær, Kommer aldri til avtalt tid for henting og levering osv. Barnet merker jo hvor lite pappaen er tilstede og har sagt flere ganger at "pappa vil ikke være med meg". Kan legge til at pappaen har fått ny familie, med egen baby, og 2 barn fra samboers tidligere forhold. Han nekter også å tilbringe noe tid alene med barnet, fordi han nå må ta hensyn til hele familien, de andre barna skal ikke ekskluderes. Som han forøvrig bor sammen med på heltid. Synes fyren er skikkelig egoistisk, og viser utrolig liten interesse for barnet ellers, vet at barnet har det kjekt når det er hos pappaen, men han er jo totalt fraværende i livet ellers. Likevel gjør han det han kan for å hevde seg i forhold til mor, og banker støtt og stadig i bordet med sine rettigheter.. Han spør og graver for å finne ut om mor snakker stygt om ham til barnet, mor får høreav andre familiemedlemer at han og samboer snakker stygt om henne foran barnet. Synes at om man skal komme og kreve ditt og datt må man i det minste stille opp også..

[Gjest]

Det er et vanskelig tema, men man må ta utg.pkt i ungenes beste og ikke prioritere seg selv ved et brudd. Mannen her forlangte 50/50, men ville samtidig flytte ut av kommunen og skolekrets. Hvordan i huleste tenker du da? Ikke minst hvem ville lide? Når man ikke klarer å sette barna sitt behov foran seg selv fortjener man ikke en dritt spør du meg.

[Gjest]

Her hadde det veært veldig greit hvis det skulle skje et evt. samlivsbrudd. Min mann jobber 2 uker og er hjemme 2 uker, så han hadde aldri fått hovedomsorgen. Men kanskje 50/50 hadde fungert? Hadde aldri ville tatt fra han noe tid med jentene, for jeg vet hvor høyt han elsker dem, selv om han ikke alltid gjør ting slik jeg vil det skal gjøres:)

[Cat.68]

Det som slår meg med den setningen er at den blir fulstendig feil i utgangspunktet. Mor og far har IKKE rett til barnet sitt i hele tatt ,men

BARNET som har RETT til sine foreldre,!!!!

[mai mammaen til to]

jeg må nok innrømme at hadde jeg og sambo gått fra hverandre er jeg redd for at jegh adde fått en slik holdning selv.. at hun er MITT barn og han kunne fått "låne" henne annenhver helg...

 

men vet jo at det er helt feil... men tror nok jeg hadde hatt problemer med å akseptere at han skulle hatt henne en uke om gangen... for jeg klarer meg ikke uten henne en dag engang...

 

du skriver at du aldri ville tatt fra dem et sekund sammen.. så du ville heller bare droppet datteren din siden faren og hun har så god kontakt?

[Mockanin]

For meg er det barnets rett til å være sammen med far som gjelder. Derfor gikk jeg med på at eldste sønnen min skulle bo 50/50 hos faren og meg.

 

 

Ser at det er mange rundt meg som ikke tenker sånn. Er nok for veldig mange vanskelig og skille mellom barnets rett/barnets behov for å være sammen med begge foreldrene og sitt eget raseri/sinne/behov osv. når forholdet ryker.

 

Trist er det, men jeg skjønner at det kan være vanskelig.

[Fire småtroll]

Her må jeg si meg enig med deg tillab. Jeg ser på meg selv som en omsorgsfull og god mor, barna mine kunne ikke hatt en bedre mor enn meg ;-)

 

Men samtidig ser jeg jo at mannen min er en fantastisk far, kanskje en enda bedre forelder enn meg. Selv om vi begge har våre ting så utfyller vi hverandre godt. Ungene elsker pappaen sin, og selv om han aldri har vært noen stor bleieskiftarbeider er han 100% tilstede for ungene og inkluderer de i alt han gjør.

 

Jeg vet at ved et eventuelt brudd ville jeg hatt ungene max 50% selv, kanskje enda mindre siden jeg i utgangspunktet er litt imot delt omsorg. Kanskje vi måtte hatt 60-40 eller 70-30 deling, og da tror jeg faktisk mannen ville hatt de mest. Selv om jeg nesten ville savnet og sørget meg ihjel, ville barna uten tvil gått foran mine behov. Jeg kunne svelget mange mega-kameler for at de skulle ha det best mulig. Å begynne å krangle om dem er noe både mannen min og jeg synes er helt forkastelig. Siden mannen min ikke finnes voldelig eller drikkfeldig kan jeg ikke tenke meg en eneste ting han kunne gjøre mot meg som ville fått meg til å starte en sånn kamp..

 

 

[Gjest]

Jeg ville ikke droppet datteren min, men han er den som uten tvil ville være den beste omsorgspersonen på fulltid og 50/50 er hun fremdeles for liten til med sine 16 mnd.

Men jeg er så heldig å ikke være i en slik problemstilling:)

[Gjest]

For et godt og gjennomtenkt svar Kristin:)

 

Ser mange av dere nevner fedre som ikke stiller opp og tar ansvar. Har de ikke gjort det gjennom forholdet, jo så skjønner jeg jo litt at de heller kanskje ikke er den som er den beste omsorgspersonen. Men når man står der i et brudd og den problemstillingen ikke er der så er likevel mange mødre fremme med klørne og hevder SIN rett...

Så om man tar utgangspunkt i at foreldrene i forholdet begge har stilt opp og at bruddet ennå ikke er gjennomført slik at man har erfaring med samvær, for det er gjerne der jeg ser slike kommentarer. "jeg vil gå fra far, hvor mye har han rett på barnet?"