DILEMMA - Hva hadde dere gjort?

[Gjest rufusa]

 

1) Forsøkt å holde ut i samboerskapet litt til slik at minstemann kunne få søsken.

 

2) Brutt det følelsesløse forholdet, med den risiko at minstemann aldri får noen søsken, og man selv aldri får flere barn.

 

Jeg vet det nok høres forferdelig kynisk ut, men likevel er det for meg en helt forferdelig vanskelig problemstilling. Vær så snill å ikke dømme meg… Jeg trenger virkelig hjelp i fra dere…

 

[Gjest]

kommer an på hvor gammel jeg hadde vært.

 

hadde jeg vært 35+, og bare hatt en unge.. ville jeg nok prøvd å få en søster eller bror til ungen min.. hmm.. ja det tror jeg

 

men yngre enn det så hadde det vell blitt halvsøsken..

 

 

[Anonym bruker]

34 - synes det er skummelt....

 

og risikoen for stor aldersforskjell mellom barna, om det skulle bli flere...

 

utrolig vanskelig dette her..

[pingu......]

Følg magefølelsen din og stol på den mener jeg.

[Anonym bruker]

magefølelsen er veldig tvetydig...

 

hjertet mitt vil ut, bort og vekk i fra dette... men jeg har ikke hjerte til å la minstemann ikke få søsken....

 

Jeg skulle ønske noe eller noen kunne ta valget for meg... så jeg slapp!

[pingu......]

Jeg skjønner at du er stresset og at situasjonen er vanskelig for deg, men ingen på et tvilsomt forum på nett kan hjelpe deg med dette, du må bare finne ut av det selv.

[Anonym bruker]

jeg vet.... men synes likevel det er greit å høre hva andre mener... for å belyse det hele.

 

Jeg tar aldri noen avgjørelser basert på hva andre mener, men i denne saken skulle jeg ønske en eller annen ytre faktor bestemte det hele. At samboer fikk jobb i utlandet og oppbruddet fikk en smertefri overgang på den måten, eller noe sånt...

 

 

[Gjest]

Jeg ville ikke latt eventuelle, kommende barn være med i avgjørelsen i det hele tatt, selv om jeg forstår at det er lett å tenke sånn.

 

Alle har krav på å søke lykken. Kom deg ut og finn din, så fort som mulig - helst nå!!!

[mammatilpia]

Tror du at ditt eventuelle ufødte barn (hvis det kunne valgt foreldre) vil ønske og bli født inn i en familie der mammaen ikke er glad i pappaen, og det kanskje går mot et samlivsbrudd?

[Anonym bruker]

hmmmm - det gav litt å tygge på...

[KaMa]

Jeg forstår godt problemstillingen din, men er i grunnen enig med Pingu. Dette må du nok finne ut av selv.

Men kanskje du kunne ha sett tilbake på hvorfor du ble sammen med barnefaren i utgangspunktet?

Kjærleiken må man jo jobbe med, okke som. Den blomstrer ikke av seg selv.

[Anonym bruker]

samboeren var egentlig forelsket i en anne da vi ble sammen....

 

kjente hverandre, kinoinvitasjon, og så ble det bare sånn... men det har vært mange ting underveis som burde ha vekket kritikeren i meg... uten at jeg tok affære da... jeg angrer veldig på det...

[KaMa]

Kanskje du kunne snakket med ham om det, og evt gjort noe med forholdet?

Tror veldig mange forhold "bare blir sånn", men det er jo hva vi gjør ut av at det ble sånn som er det viktigste. Men dere må jo ville det begge.

Vet du hva han vil?

[Anonym bruker]

Det samme for ham. Helt greit om vi fortsetter og helt greit om jeg betaler ham en million for at han skal gå (oppgjør for at jeg beholder leiligheten).

 

herregud...!

[Anonym bruker]

han er ikke typen til å snakke med om ting i forholdet - har aldri vært det - han er som en umoden 18-åring ennå. Har aldri fått til noen 'gode samtaler', og jeg har etterhvert gitt helt opp... Tar jeg opp noe blir han alltid bare dritsur og sier ingen ting... er jo ikke mulig å finne løsninger på den måten.

 

Jeg ønsker meg en MANN, en voksen mann som er fornuftig og ansvarsfull og som det går an å snakke med, om vanskelige ting, uten å nødvendigvis krangle... - det er drømmemannen det...

 

 

[Anonym bruker]

NOEN SOM VILLE VALGT ALTERNATIV 1 ????

[-Hengebuksvinet-]

I og med at han er vanskelig å snakke med, kan det bli vanskelig å samarbeide med han etter bruddet også. Forstår at du er redd for at barnet ditt skal bli enebarn, det var jeg også (selv om jeg var litt yngre enn du), men det blir feil å føde et barn inn i et forhold som er på bristepunktet.

 

En annen ting er jo at et barn er som null, mens to barn er som ti. Det er noe helt annet å være alenemor til ett barn enn til flere. Jeg følte meg fremdeles fri til å gjøre mye av det jeg ønsket, siden man lett kan ta med ett barn på det meste. Mens nå som jeg er "periode-alenemor" til tre, føler jeg meg veldig bundet. Og det kan jo være greit å ikke være helt ferdigetablert om du møter drømmemannen...

 

Lykke til.

[Gjest]

Synes det blir feil å fa flere barn et følelsesløst forhold..bedre å komme seg ut da...så får det heller bli ste- halvsøsken på barnet...minstemann?? Litt underlig å bruke det om et enebarn...

[Patetica fåkksi]

Hva skjer med dere som partenere om dere faar et barn til da? Bedre, verre, likegyldig?

[Gjest MyIian]

Jeg ville fått et barn til gitt.

 

 

[blittmamma07]

Svaret er enkelt!

Du kan da ikke få et barn til med en likegyldig mann du ikke elsker ...

Bli lykkelig alene, kanskje finner du en ny mann. da kan barnet ditt få søsken.

[Gjest rufusa]

Hvorfor?

[Anonym bruker]

Ville også gått for ett barn til!!

[Anonym bruker]

Hvorfor?

[Anonym bruker]

Kunne du sagt noe om hvorfor, eller var det kanskje fleip :-)