Hjelp meg her, snille jenter!!

[Winterlady]

Du virker som en klok og reflektert jente, men jeg tror du kjemper en håpløs kamp om du venter og håper på at han etterhvert vil innse det du sier dessverre...

 

Ut fra beskrivelsen din så høres det ut som han har enkelte sosiopatiske trekk f.eks. i form av sterk manglende evne til å identifisere seg med/forstå andre menneskers følelser. Og når til og med behandling gjorde at han trakk konklusjonen at du og terapeuten var på lag mot ham, så virker det ikke lovende synes jeg...

Ikke ta på deg noe av skylden for dette ihvertfall!

 

Dersom du etterhvert går fra ham nå, så vit at du og barna vil klare dere bra!

Så lenge du ikke flytter langt fra området, så ser jeg på det som lite sannsynlig at du ikke vil få størstedelen av omsorgen. Det kan nok også hende at du må vurdere å bytte jobb etterhvert, dersom arb.tid er ugunstige, for barnas skyld. Men som aleneforsørger kan du en periode da motta overgangsstønad frem til yngstemann er 3, dersom du f.eks. er arbeidsledig, tjener lite eller jobber deltid.

Det kan nok bli en kamp om omsorgen, men borte fra ham som psyker deg slik ned, så vil du nok igjen finne indre styrke til å takle det bra .

 

Er selv alene med min datter, og gleder meg til å finne en snill og varm mann å dele livet med etterhvert. Og kjærlighet, respekt og et varmt hjem fortjener du og dine barn også!

 

 

 

 

[minsta]

Han sier stadig at jeg ikke kan klare meg alene, fordi jeg er dum og ikke da har noen til å ta seg av meg.. Han mener jeg ikke bidrar noe økonomisk i familien, at det er han alene som forsørger meg og barna. Jeg har tatt lønnsutskriftene mine for hele året og visst til ham samlet. Det er faktisk ikke mange tusen i mnd som skiller inntekten vår. Men da mener han at jeg kun bruker min lønn på meg selv. Han har full tilgang til min konto for å betale regninger i nettbanken, og den benytter han seg av (selvfølgelig!) Da jeg kom med lønns-slippene, så sa han at han var overrasket over at jeg tjente såpass mye, men det gikk ikke lange tiden før han igjen var tilbake til det at jeg ikke bidrar og at han jobber og sliter og forsørger meg og barna.... Huff, for en gjørme!

Men det burde vel ikke akkurat være en overraskelse for han hva jeg tjener, han styrer jo med ligningen min hvert år... Jeg har jo ikke hatt så store utbetalinger mens jeg har vært hjemme i permisjon med ungene (80% lønn), men nå er jeg tilbake i stillingen min igjen (over 2 år siden, minste er rett over 3 år nå)

 

Jeg lurer på å ringe fam.vernkont. og spørre om de har en mannlig terapaut som har ledige timer til oss. Jeg frykter ikke at det skal ha noen som helst forskjell hvilket kjønn det er som hjelper oss, men jeg tror at det er større sjans for at ting som blir sagt glir inn hos ham hvis det kommer fra en mann. Og kanskje en mannlig terapaut kan få meg til å se hvordan en mann tenker og reagerer. Det hadde kanskje hjulpet, det også..?

[Reveenka]

Hvorfor i alle dager vil du fortsette samlivet med denne slemme fyren? Han viser deg ingen respekt, omsorg eller kjærlighet - tvert i mot kaller han deg stygge ting(bare DET!!!), og psyker deg ned.

 

Kan fortelle deg at du kan ikke forandre folks grunnleggende personlighet, og med mannen din er det tydeligvis lang vei fram uansett... Sorry hvis du syns jeg er krass med deg, men livet er rett og slett for kort til å kastes bort på sånt som det forholdet du beskriver.

Du trenger ikke reise noe sted, men bare fortelle ham at du vil skilles, så går saken sin gang med salg av huset, oppgjør og fordeling av verdier.

 

Megling må dere jo ha når dere har barn, det er ikke opp til mannen din å bestemme det. Dersom han ikke møter til meglingssamtaler vil han utvilsomt stille svakt i en evt. rettssak om samværsfordeling om barna.

Og med en sånn mann som din, vil jeg anbefale deg å skaffe en advokat så ikke han slår i deg en masse plater og lurer deg trill rundt.

 

Du fortjener mye bedre enn den mannen du beskriver at du har! Stå på!

Du er verdifull, og ikke dum - du kommer til å greie deg bra alene c",)

[minsta]

Vi er ikke gift, så det er ikke så mye papirstyr av den grunn. Men hus og to unger knytter oss sammen. Ingen av oss bor i nærheten av hjemplassen sin, og jeg drømmer om å flytte nærmere min familie med ungene. Jeg vet jo at jeg da "tar fra" ungene den daglige kontakten med ungene, og det er slett ikke det jeg vil. De trenger jo oss begge.. Jeg flytter jo selvfølgelig ikke fra ungene mine, jeg heller.. Men samtidig vil jeg ikke leve her og savne mine kjære (familie og venner) uten ham. Det nettverket jeg hadde hjemme kan jeg bare drømme om her, det vil ikke skje at det kan bli slik. Men som en familie, så slo jeg meg til ro her, etter hans ønske. ..men mååå jeg bo her for resten av livet??

 

Hvor tar jeg kontakt for å få hjelp til å sette igang hussalg, megling og slike ting? Jeg har faktisk lyst til å gjøre det nå, mens han er på jobb.

[Winterlady]

Det virker som du forsøker å få fornuft inn i hodet på en mann med så irrasjonelle tanker og holdninger. Så lenge han er slik du beskriver, så fungerer ikke rasjonell argumentasjon. Det eneste du ender opp med er å bli fullstendig psykisk knekt ved å fortsette å prøve å nå frem til ham... for dersom han har sterke psykopatiske trekk (noe det virker som på meg), så er han umulig å nå frem til. Til og med årelang terapi må gi opp der gjerne.

 

Husk at bare fordi HAN har et så irrasjonelt syn på ting, og anklager deg for uriktige ting, at det er hans problem. Du skal ikke måtte behøve bruke masse tid og energi på å forsvare deg for noe som ikke stemmer og du ikke kan klandres for! Men grunnen til at han gjør det er muligens rett og slett fordi han ser at han da får en "makt" over deg, fordi du blir så fortvilet og bruker så mye tid og krefter på å overbevise ham om at han tar feil.

 

Psykopater i forhold liker gjerne å fremprovosere sterke vonde følelser hos sin partner, bl.a. fordi de selv ikke er i stand til å kjenne eller identifisere seg med liknende følelser. Og de forsøker å kontrollere partneren ved å fortelle dem hvor ubrukelige de er, og ved fortelle at de bør "anse seg som heldige som har en mann som han- siden ingen andre enn ham kunne ha elsket en person som deg".

Alt dette er selvfølgelig bare bullshit! Det kommer ut av munnen hans som et symptom på forstyrrelsen din mann har.

 

Men dersom man blir lenge nok i et forhold, så vil man sakte men sikkert tro at det er sant...

 

Vil absolutt anbefale deg å gå, utfra det du beskriver.

Tror ikke terapi er løsningen her dessverre...

Og uansett; det er IKKE ditt ansvar å kurere en mann psykopatiske trekk og å prøve å redde forholdet alene. Slipp taket for din egen og barnas skyld.

 

Og vit at alt han sier om a du ikke hadde klart deg alene osv. bare er tull! Til og med de som ikke har noen jobb og 4 barn, gjør det om de må og får det greit . Jeg har til gode å høre om noen som angrer på at de gikk under slike forhold...! Se bare selv inne på aleneforeldre- forumet.

Ikke la ham miste troen på deg selv og fortsette denne psykiske terroren, du og barna hadde klart dere helt utmerket!

 

 

[Gjest Lille jenta mi]

Ett ord: Psykopat!! Ta med deg ungene og flytt før han ødelegger deg helt. !

 

Vet du egentlig hvor styggt og nedlatende han prater til deg??

 

"fleskeberg"

"jeg pulte deg og ga deg en klem, vær fornøyd liksom!"

 

Asj, ble kvalm jeg nå...synes fryktelig synd i deg:-(

Ikke la han få ødelegge selvtiliten din mer, han er psykopat og han kan ødelegge livet ditt.

[Gjest Lille jenta mi]

Det virker som om han har en personlighetsfortyrelse i tilegg til og være psykopat...!

Normale folk våkner ikke midt på natten og begynner å prate til seg selv!

[Chiabatta]

Dette skal du ikke finne deg i. Ta kontakt med familiekontoret straks!!! Hvis ikke han vil bli med, får du gå alene. Har selv vært gjennom dette og fikk beskjed om å gå ut av forholdet - til tross for halv jobb, dårlig økonomi og et barn. Alt ordner seg med tid og stunder selv om alt kan se helt håpløst ut. Men ikke ta en avgjørelse før du har fått veiledning utenfra. Kanskje ting kan ordne seg i forholdet - hvis ikke det har gått for langt.

 

Lykke, lykke til!

[minsta]

Han forteller ikke meg at jeg er heldig som har en mann som elsker meg som han, han ber meg faktisk ofte om å dra. Finne meg en hybel et sted.. Han er drittlei meg, sier han. Men ungene får jeg ikke, for jeg klarer jo ikke å ta vare på meg selv engang... Først må jeg finne meg en ny kar til å forsørge meg...

 

Han legger nesten alltid opp til krangel når vi venter besøk av foreldrene hans, sånn at de får "se hvor sur og tverr jeg er"... Utrolig mange ganger har jeg vært hos de på helgebesøk og i ferier eller hatt de her, hvor jeg har gjemt meg bak et smil (som ikke er ekte, og som sikkert ikke oppfattes ekte for dem). Selvfølgelig må de oppfatte at vi ikke har det fint likevel.. Han bruker en sånn "stakkars meg-stemme og tonefall" når han snakker med moren på tlf, faktisk selv om vi har en god periode i forholdet vårt. Når han snakker i tlf med andre, så er han utrolig sprudlende. Ler, tilogmed. Det gjør han faktisk nesten aldri ellers!

Han sier også at det er tre synske som har sagt at han _må_ komme seg vekk fra meg, for jeg er ikke den jeg utgir meg for å være! At jeg er en falsk person.. Hvordan forsvarer en seg mot "synske" personer, liksom??

 

Herregud! Det blir masse rot når jeg skriver nå, men det er jammen litt oppklarende å sette ord på ting. Og jeg blir litt sjokkert selv, av det som kommer fram her. Føler meg avkretet nå.. Selv om det kun er _min_ side av saken som legges fram. Jeg er jo ikke skyldfri i det dårlige forholdet, har gjort dumme ting og feil jeg også. Men slett ikke så grove som han, mener jeg.

 

Og ikke stiller han opp for meg når jeg er på det svakeste. Før begge fødsler var jeg skikkelig redd.(spesielt første, siden det var totalt ukjent område for meg) Han kalte det for "kvinnfolkbæs"! Takk for støtten, ikke sant?

 

Da min mor fikk en kreftdiagnose, ble jeg veldig redd og uttafor. Var slett ikke forberedt på noe sånt, her jeg sitter på andre siden av landet. Jeg trakk meg inn på soverommet for å skåne ungene for reaksjonen min, ville ikke innvolvere de i det før vi visste noe mer. Han kom inn flere ganger og stilte meg spørsmål jeg ikke kunne svare på, for jeg hadde jo ikke snakket med henne enda. Og hun visste jo bare selv at hun hadde en ondartet svulst, ikke noe om prognose videre eller om det var spredning. Jeg ble irritert over maset hans, og da gikk han ut. Da ungene var i seng, hadde jeg grått meg i søvn. Da jeg våknet, var han borte. Etter noen timer kom han full hjem. Da hadde han gått ned til en kompis og drukket, siden det var så dårlig stemning her hjemme. Han sier han trodde det var greit for meg, jeg sov jo.. Men jeg skulle virkelig ønske at han var der for meg når jeg våknet opp, når ungene var i seng og jeg kunne blitt holdt rundt og grått.

Da han kom sjanglende inn døra om natten, satte han seg ned i sofaen og spurte: " Tror du det er helt slutt nå?" Han mente om jeg trodde at mamma kom til å dø av dette nå.. Jeg begynte å gråte igjen og ble sint for oppførselen hans, eller mest skuffet..

Det ser ut til at det går bra med mamma, over 1 år siden hun ble operert nå.

Når jeg etterpå har prøvd å forklare til ham hvordan jeg savnet hans støtte, har jeg vridd det til når en av hans gamle foreldre får en dødelig sykdom eller dør brått vil han skjønne at en trenger den andre.. Da sier han bare: "Åja, så da skal du hevne deg? Fy faen!"

 

[minsta]

Han våknet ikke midt på natten, det var morgen etter en fest. Han lå og mumlet og jeg fikk inntrykk av at han prøvde å late som at han snakket i søvne. Men han snakker ikke i søvne ellers, og de som gjør det, de tar ikke en pause for å gå på do for så å komme tilbake til senga og fortsette. Jeg lå helt stille med ryggen mot ham, vet ikke om han skjønte at jeg var våken..

[minsta]

Du sier at du ikke tror terapi er det rette her, men en må vel gjennom det før en kan gå fra hverandre når man har barn sammen? Eller har jeg misforstått?

 

Huff, jeg skulle sånn lnske at ting ikke var sånn som det er her.. At jeg våkner opp og har hatt en fryktelig mareritt...

[minsta]

Nå har jeg ringt fam.vernkont. og de har inntaksmøte neste onsdag. Hun skulle notere at det hastet, så skulle jeg ringe å få "utdelt" en terapeut på torsdag. Jeg ba om at hvis det var mulig, så ønsket jeg at det ble en mannlig. Men ikke om det forlenget ventetiden.

 

Kryss fingrene for meg, jenter! Både om samtalene der og ikke minst om hvordan samboeren min vil reagere når jeg forteller at jeg har tatt kontakt med dem igjen... ..hvis han i det hele tatt blir med dit..?

[trøndermamma]

Hvis han er interessert i å få samlivet deres til å fungere så skal han være med dit! Hvis ikke pakker du tingene dine og flytter!! Ingen fortjener å bo sammen med en som oppfører seg sånn som han gjør. Han ødelegger deg, og han ødelegger familien deres!

 

Ønsker deg masse lykke til og krysser alt jeg har av fingrer og tær:)

[selfangerkjerringa]

minsta: Du virker som ei sterk jente, den totale motsetningen av hva samboeren din vil prøve å få deg til å tro. Jeg har erfaring med noe lignende fra nær familie, og det endte ganske stygt... håper inderlig det går bedre for deg, og helt ærlig virker det på meg som om løsningen er å flytte ut, rett og slett. Ta en dag om gangen nå, se hva som skjer på FVK, og husk å ikke glemme deg selv bak hensynet til barna. De har som du selv nevner ikke godt av å være i det hjemmet du beskriver...

 

sender mange klemmer og ønsker lykke til framover bare send en pm om du ønsker å prate mer, jeg stiller gjerne opp.

[Espoir]

Huff, han høres ut som et horribelt menneske (unnskyld at jeg sier det), og jeg er ganske imponert over at du fortsatt har troen på at det kan bedre seg.

Du virker tusen ganger bedre enn ham.

Lykke til, uansett hvordan det utvikler seg.

[minsta]

Takk for at du ser meg som sterk, det trengte jeg faktisk å høre.

 

Da jeg spurte igår om hvorfor han drev og kalte meg den morgenen jeg skrev om i det aller første innlegget, så svarte han:

"For å knekke deg litt, så kanskje du vil høre på meg..."

Jeg svarte, helt ærlig at "du klarte å knekke meg litt, oppnådde du det du ville? Fikk du meg til å ville høre på deg?"

"Nei, men det var godt med en utblåsning, for hatet har bygd seg sånn opp over lang tid nå! Men hvor lenge skal du holde på med det her nå, og sette alt annet på vent?"

 

Jeg er utrolig spent på hvilken reaksjon han kommer med når han hører at jeg har søkt hjelp for oss. Spesielt det at jeg har "bestilt" en mannlig. Han virker ikke til å ha særlig respekt for kvinner i noen sammenhenger.

 

Jeg har vært inne på tanken om å la ham lese det jeg har skrevet her, og se svarene deres.

 

[minsta]

Huff, han ble skikkilig sint på meg siden jeg hadde tatt kontakt med fam.vern.kont igjen... Sier at han ikke blir med... Hva gjør jeg da???

[Mø schæl!]

Da gir du ham et ultimatum: enten blir han med, ellers så går du fra ham. Nå må du fortsette å være sterk, du har klart deg KJEMPEBRA så langt (jeg har lest gjennom hele tråden). Flott jobbet, du virker utrolig reflektert og "voksen" i forhold til dette.

 

Bare det faktum at mannen ikke vil være med å familievernkontoret sier vel nok om at han ikke ønsker å bidra til å ordne opp i dette forholdet. Selv om jeg på ingen måte kjenner mannen din, så vet jeg nok om psykopater til å se at han helt klart må ha enkelte psykopatiske trekk. Og da er han selvsagt ikke villig til å gjøre noen innsats i forholdet deres, for det er jo din feil alt sammen, ikke sant?

 

Om du ikke helt har gangsyn nå ift forholdet deres, ha ungene dine i tankene hele tiden (det har du helt sikkert uten at jeg trenger å skrive det, men likevel). De fortjener på ingen måte å se mamma bli behandlet slik, selv om de kanskje ikke ser det med egne øyne, så skjønner de mer enn man tror.

 

Fortsett å være sterk nå! Vis at DENNE gangen mener du det du sier, og gjør alvor av å gå fra ham - iallfall for en stund slik at han ser at du mener alvor.

 

Du trenger vel også å ha en skikkelig "sjelgransking" for å finne ut om du virkelig ønsker å ha et liv videre med denne mannen, for slik som han høres ut i innleggene så fortjener du helt klart noe bedre enn dette. Uansett om det blir med ham (at han forandrer seg) eller en annen mann.

 

Huff, jeg gir deg en KJEMPEKLEM og ønsker deg all mulig lykke til! Husk at du har en bønsj med jenter her inne som heier på deg og som støtter deg! Vær sterk videre nå, fullfør det du har startet på.

 

Klem!

[minsta]

Takk for svaret og oppmuntringen! :-)

 

Etter at jeg fortalte til han at jeg hadde tatt kontakt med fam.vern.kontoret, så har jeg hatt en utrolig _ro_ i kroppen. Nå vet jeg jo at noe skjer, enten den ene veien eller den andre. Men _noe_ kommer til å skje!

Han ble jo sint, og sa han ikke ble med. Så satt han og tenkte lenge, og virket veldig stresset; urolig blikk, urolige hender og føtter, gikk litt fram og tilbake på gulvet med et svart blikk.

Så begynte han tydeligvis å gå igjennom ting i hodet sitt.

Jeg er litt distrè om dagen, og glemmer ting nå og da.. Så da begynte han å bruke _det_ for å så tvil om meg; "hvordan klarer du å huske ting jeg sa for leenge siden, men glemmer daglige ting?? "

Jeg bare svarte: " Og så synes du kanskje også at det er rart at jeg husker de ting du sier som er sagt for å såre best, eller?" Tror kanskje han tok poengert mitt.... :-)

 

I går gikk han her og var sur og irritabel, selv om ungene var i nærheten. Jeg hadde to barn i senga for å vekke meg, de hadde masse de ville si og at jeg skulle hjelpe dem med.. Samboeren min satt i stua og så på TV. Ingen av de hadde klær, tøfler eller morgenkåpe på seg. Minstekaren hadde iiiskalde bein, det er ganske gulvkaldt her. Han gikk i pysjegenseren, nattbleia og ingenting mer. Så mens jeg gikk med eldste for å ordne noe hun trengte hjelp med, sa jeg til minste at han kunne gå inn i stua til pappa og få hjelp til å kle på.. (Der satt han sjøl, forresten, foran vedovnen med klær på, tilogmed fleecegenser! Men tanken på å kle på minstekaren, hadde visst ikke falt han inn!) Han hoppet opp fra sofaen, brølte til meg at det var til _meg_ de hadde kommet for å få hjelp, så jeg fikk for faen gjøre noe, jeg også!" Jeg så at eldste trakk skuldrene sammen og knytte seg, før hun begynte å tralle og prøvde å tiltrekke oppmerksomheten vår mot henne istedenfor mot hverandre... Huff, det skjærer i morshjertet når man ser noe sånt!

 

Resten av dagen var han ute sammen med nabomennene og alle ungene. Jeg har streiket med å lage mat til ham etter de kommentarene hans den morgenen da han kalte meg feit. Og jeg har sagt at grunnen er at det skurrer hos meg hvis jeg skal lage mat til han etter det.. Han så heelt uforstående ut.. Så jeg har laget til ungene. Heldigvis har det vært dager med overtidsjobbing på han, så ungene har nok ikke sett at faren ikke får servert mat... .-) Men igår laget jeg en skikkelig middag, og spurte om de kom til bordet: "Det vil vi gjerne", svarte han. Han spiste, roste maten og gikk uten å _tenke_ på å rydde bordet etterpå... Tok sitt eget fat med og lot resten stå til meg....Jeg hadde håpet at han i allefall kunne by seg å rydde etterpå siden jeg hadde laget maten... Men jeg kommenterte det ikke, bare ryddet.

 

Om kvelden pakket vi julepynt bort, og stemningen begynte å gli mot normalen i mellom oss. Snakket om minner som dukket opp rundt julesakene osv.. Han gikk først og la seg og sovnet. Da jeg kom i sengen, strakk han ut armen og dro meg inntil seg og sa noe som; "kom hit, lille venn.." Jeg kjente at jeg lå stiv som en pinne, men sovnet fort.

Jeg tror han går og håper på at stormen legger seg snart, uten at vi skal snakke om tingene. Slik som det alltid er...

 

Det er sååå godt å lufte tankene her, og få sortert litt i rotet oppi hodet. Det er mange tanker og lite svar...

Takk, jenter! :-)

[Mø schæl!]

Huffamei, her har du det ikke lett, minsta.

 

Han høres alt annet enn lett ut, denne mannen. Jeg står fortsatt ved at han høres ut til å ha enkelte psykopatiske trekk, men det virker jo også som om han i tillegg har store personlige problemer, i forhold til at han "svinger" såpass i forhold til deg. I det ene øyeblikket kjefter han deg huden full, og i det neste vil han ha deg i armene sine. Han trenger uansett garantert profesjonell hjelp, uansett "diagnose".

 

Jeg skjønner så godt at hodet ditt sikkert er som et vepsebol for tiden, og at det er godt å få luftet tankene dine. Èn ting må jeg imidlertid bare få sagt: selv om du sikkert går med tanker om at "du har sikkert litt feil du også" osv, så skal du vite at uansett er det INGEN unnskyldning til å oppføre seg slik som mannen din gjør mot deg. Uansett er det INGENTING som forsvarer hans oppførsel verken mot deg eller ungene. Bare den manglende "empatien" med å kle på seg selv men ikke barna i et vinterkaldt hus snakker litt for seg selv. Det gjør jo uansett at du ikke klarer å stole på ham, så du er liksom bundet på hender og føtter. Og som du skriver i innlegget over, nå har det også startet med at barna deres merker godt til dette og prøver å hjelpe til i situasjonen - og det fortjener de ikke. Selv om han ikke slår deg og er fysisk hard mot deg, så merker de likevel holdningen hans mot deg.

 

Huff, jeg har så vondt av deg nå, og vondt av barna deres - men HELDIGVIS og takk og lov så har de tydeligvis fått utdelt et fantastisk flott menneske av en mamma, som både vet hvor skapet skal stå og som gjør noe med det. Jeg synes som sagt at du virker utrolig sterk og flott mamma :-)! Det virker som om du klarer å normalisere dagen til barna dine til tross for en far som er opp og ned i oppførselen sin - all ære til deg for det :-)!!

 

Nei, DENNE gangen skal ikke tingene gå over av seg selv slik som dere sikkert nok er vant med - nå har du funnet deg i nok.

 

Lykke, lykke til!!! Hold oss oppdatert!

 

Klem :-)!