Er du forelsket??

[Anonym bruker]

..i kjæresten/mannen din?

Jeg møtte samboeren min kort tid etter et brudd (som jeg tok veldig tungt). Men jeg ble veldig begeistret over ham pga han var en mye mer rolig og stabil type enn min eks, som egentlig bare var en stor flørt og sjarmør. Som alenemor så trengte jeg en type som var voksen og fornuftig, og som satte pris på familieliv og hjemmekvelder o.l. Vi ble raskt et par, selv om jeg fremdeles hadde det vondt etter bruddet med eksen. Jeg følte at min samboer var en sjanse jeg ikke ville la gå fra meg, selv om tidspunktet kanskje var litt feil.

 

Nå har vi vært sammen i 3 år, og venter baby om kort tid. Men jeg må faktisk/dessverre innrømme at jeg aldri har vært forelsket i ham. Vi har det helt fint, det er ikke det, men jeg har aldri hatt den kriblende følelsen for ham, som jeg har hatt for andre kjærester tidligere. Det er nesten som om jeg føler at forholdet er fornuft-basert og ikke kjærlighets-basert.

 

Jeg merker også at det skal lite til før jeg irriterer meg over ham. Jeg syns han er sytete og irriterer seg over så mangt og mange. Vi misforstår hverandre og havner ofte i krangler. Det er som om vi snakker forskjellige språk. Jeg har nok blitt litt avhengig av ham og familien hans også, da jeg selv ikke har familie her, kun min sønn. Ikke økonomisk, da han er student og jeg jobber, men trygghetsmessig.

 

Føler at alle er så kjempeforelsket i kjærestene sine. Er det bare meg som er litt lunken???

[Anonym bruker]

Er vist mange som lever i forhold uten den store gløden, jeg har faktisk en papppa som lever i et sånt forhold og jeg må si at det merkes godt for oss på utsiden. Har aldri sett den gløden i øynene hans som vises når man virkelig er forelsket i et menneske. Jeg mener at man ikke skal basere et forhold på praktiske grunnlag, det er helt feil. Selvom det sikkert er enkleste veien.

Jeg har forståelse for folk som velger det, men jeg må få legge til at du aldri helt klarer bli helt 100% lykkelig da, og hvem vil ikke oppleve den store lykken? Som barn så merker man sine foreldres lykke, så jeg veit ikke hva som er best, men etter min erfaring så merker vi "barna" godt om foreldrene ikke er 100% rett for hverandre.

 

Jeg er selv veldig forelska i kjæresten min, har vært det fra dag 1. Men forholdet er veldig ferskt, så om det varer det veit en aldri. Men jeg håper viiirkelig gnisten skal være der livet ut. Forsvinner gnisten, så ender nok forholdet tror jeg. En trenger en viss glød:)

 

 

 

[Anonym bruker]

Må legge til at foreldrene min er skilte. Så er en ny samboer han har, ikke min mor.

[Gjest]

Jeg er nok ikke så forelsket lenger som jeg var før. Er noe med den der ny-forelska følelsen som bli borte etterhvert. Det er litt synd. Men vi har det bra sammen, og elsker hverandre, så er det som teller føler jeg =) At man kan leve sammen selv om det er noen små nedturer en gang iblant.

[Anonym bruker]

Ja, jeg er forelsket, eller går jo litt over i perioder men utrolig glad i han liksom. Men kribler noen ganger i magen enda, vært sammen i over 3 år..

Kjenner ei som ble sammen med en uten at hu hadde følelser (sier hu nå)og de ble gift for hu mente det var det rette,og sliter veldig med det i ettertid..

Jeg syns det er rart man kan bli sammen med noen uten å være forelska, da er det jo noe som mangler på en måte syns jeg...

Da er det vel bare "tryggheten" man er ute etter liksom..

[Baby nr3 ombord]

Farmor og farfar har gullbryllup idag, og for ikke lenge siden når jeg var på middag der. Så satt farfar ved siden av farmor med middagsbordet, så tok han hånda hennes, klappa henne på kinnet og sa til oss som satt rundt, veit dere hva, jeg er like forelska i den dama her nå jeg som jeg var for 50 år siden.

Så vettu hva, er ikke alltid kjæreligheten dør ut:)

 

Jeg er kjempe forelska, men er i et nytt forhold da. Men jeg mener at det skal krible i magen etter maange år, ekte kjærlighet dør aldri helt ut:)

[Engel, skatt og lite frø.]

Litt trist at du føler det slik, men jeg forstår jo valget du tok den gang. Du trengte stabilitet og trygghet-ikke bare for deg selv men og så et barn. (kansje først og fremst..)

 

Kansje dere kunne forsøkt å finne romansen sammen? Finnes jo en rekke kurs?

 

Selv har jeg det egentlig ganske rosenrødt. tross for at det sinnsyke suget aldri har vært der. Min første samboer slo regelrett bena under meg... Men jeg har det mye bedre nå. (hadde et fint forhold sist også) Men jeg har funnet mannen jeg elsker over alt. Han utfordrer meg, tenner meg, overrasker meg, gleder meg, trøster meg og spiller meg god. Han er vanvittig morsom og ja...-jeg er nok forelsket!

[Anonym bruker]

Selve forelskelsen er vel gått over. Blir ikke like varm når jeg ser min kjære. Hjertet dunker ikke dobbelt så fort heller. Men jeg er forferdelig glad i ham. Blir bare mer og mer glad i ham. Vi har vært sammen i 9 1/2 år og jeg er sikker på at vi kommer til å elske hverandre livet ut. Føler at svangerskapet har bringet oss enda nærmere hverandre også.

 

Selvfølgelig kan jeg irritere meg over ham. Ganske ofte. Men jeg har med tiden lært å leve med disse "ulempene" som å kaste fra seg klær overalt. Det er jo bare småting egentlig. Det er de store tinga som teller tenker jeg.

[♥ Miss Fat ™ ♂ + ♀]

Jeg er veldig forelsket i mannen min, vi er ikke gift- kun samboere. Er enda mer forelsket i den lille guttebabyen som ligger i magen min, det er han og. Blitt mer oppmerksom på meg etter at magen kom og elsker å kose og lytte på magen.

 

Vi har vært sammen i rett over syv år nå, og når jeg ser på han om natten når han sover søtt så blir jeg så lykkelig og varm inni meg- og vet jeg har valgt en perfekt mann til mine barn. Det var mitt og hans første seriøse forhold, og den eneste jeg har bodd sammen med. Var 21 år når vi ble sammen, han var 23. Nå 7 år senere venter vi vårt første barn, og eier egen leilighet sammen.

 

Jeg irriterer meg også over han, ting han gjør- eller kansje ikke gjør. Men likevel så overskygger det positive det negative.

 

I går satt vi i over en time og diskuterte hvordan vi skal gjøre det økonomisk når vi blir foreldre på nyåret, samt at vi skal kjøpe ny bil og hvordan vi gjør det med kontantstøtten. Vi har det veldig bra sammen, er veldig enige om mange ting- og er vi uenige om noe sier vi bare at sann er det. Da er vi enig om å være uenige...

[Anonym bruker]

Uff, ja det er sånn jeg skulle ønsket at jeg følte. Når jeg ser ham sove, så tenker jeg bare "der ligger han nå". Jeg føler ikke så mye egentlig. Nå er jeg i utgangspunktet en veldig følsom person og elsker å kose o.l. Samboeren min er ikke sånn. Han er lite spontan, og klumsete når vi koser o.l. Som om det ikke faller naturlig for ham. Han blir helt paff hvis jeg plutselig f.eks vil ha sex midt under dagsrevyen e.l. Da skyver han meg vekk og spør hva jeg driver med, hehe.. "Jeg trodde ikke vi skulle ha sex nå?" sier han o.l. Da mister jo jeg helt lysten og gidder liksom ikke å ta initiativ til ting heller lengre. Så særlig intime er vi heller ikke lengre. Eller vi har sex da, en gang iblant, men sitter ikke i armkroken og småkysser i sofaen liksom...

 

Kjenner jeg blir litt trist av å skrive dette

[Anonym bruker]

Jeg er dritt lei hele typen. Syns han er en stor egoist, sur og lite med i graviditeten. Blir også provosert når han sier feks min sønn skal ikke hete dit eller datt.Virker som han tar seg litt sammen noen ganger og passer litt ekstra på meg, men hverdagen vår er ikke slik jeg trodde.Han har selv uttalt at han ikke lar seg lure av hormonene som kommer under gravideten så derfor tar han litt avstand ! Når folk er tilstede er han mye mer sympatisk og hyggelig, men som oftes når det er oss familien er han sliten, trøtt, prater kun jobb og penger......har en ekstra dårlig dag i dag, godt å bare si akkurat hva jeg mener. Orker ikke snakke med han mer i dag, middag med storfamilien om to dager og da er han verdens hyggeligste fyr med glimt i øyet........

[Håpefull mamma]

jeg har vel egentlig aldri vært riktig forelsket i samboeren min, men jeg er veldig glad i ham. og vi har aldri hatt det så bra som nå på slutten av svangerskapet. han steller så godt med meg, og er så snill. blir bare mye mer glad i ham nå..hehe... håper det fortsetter etter at jenta vår er født også.

[Anettemor82]

Jeg er fortsatt veldig forelsket i samboeren min. Men det er akkurat som om det er en annerledes forelskelse nå. En tryggere en. Vi har nå vært sammen i 5 1/2 år. Han er rett og slett bare verdens beste. Han er flink til å trøste, hjelpe og bry seg om meg. Det er så rørende å se hvor mye han gleder seg til sønnen vår kommer til verden. Når jeg ser på han om kvelden og han sover må jeg bare smile fordi jeg er så lykkelig. Han drar aldri eller sovner aldri uten å si at han elsker meg og det betyr alt for meg:)

[April76 er på overtid!]

Vi har vært sammen i 11 år nå og jeg er fremdeles like forelsket

 

Hvordan kan noen bli i et forhold kun basert på praktiske grunner?

 

Et forhold er noe man stadig må jobbe med for å bevare gløden, og det innebærer å gi hverandre tid sammen og fra hverandre. Være kreative og finne på morsomme og romantiske ting å gjøre sammen.

 

Jeg blir fremdeles glad:

hver gang han ringer og jeg ser navnet hans på displayet

hver dag når klokken nærmer seg fem og han snart er på vei hjem fra jobb

hver natt når jeg får ligge i armkroken hans og kose til vi sovner

 

Jeg har det kjempefint og ville ikke hatt det på noen annen måte, unner alle andre også å kunne ha det slik.

 

Dere som finner mer negativt med gubben/fforholdet enn det dere finner positivt....dere burde revudere situasjonen deres. Er det verdt å kaste bort livet på?

 

Lykke til alle sammen

[XXIII.VI.MMVI * XXI.XII.MMVII]

Jeg er ikke forelsket i samboeren min, og har nok heller aldri vært det... Dessverre... For likte han veldig godt i begynnelsen, men hadde tenkt til å gå fra han da jeg samme dag fant ut at jeg var gravid.. Men det har skjedd så altfor mye til at jeg klarer å tenke på at jeg skal være med han resten av livet mitt.. Så etter en avtale vi har, så skal vi vente til over nyttår, men er redd jeg vet utfallet av det.. Og at jeg kommer til å bli alenemor til 2.

 

Husker hvor forelsket jeg var i min forrige samboer, og at jeg savner å føle det slik, kriblingen, det å være stolt av han, og tenke at han er min..

 

Kanskje jeg vil oppleve det en gang til??!!! Håper det... For slik det er nå, vil ikke jeg ha det resten av livet mitt...

[Anonym bruker]

Hmm, jeg har det nok ikke så ille. Jeg vurderer ikke å gå fra ham eller noe. Tror nok vi kommer til å være sammen lenge, men jeg må si at også jeg savner den følelsen "jeg er stolt av deg" liksom. Vel, jeg er jo stolt noen ganger da, men jeg syns han har så mye "negativ energi" rundt seg. Han er litt sur og gryntete, og jeg føler at han forventer det verste av folk rundt seg. Ikke er han kjærlig heller. Jeg vet at han er veldig glad i meg, og at han er 120% trofast, men om jeg orker å leve i et så "kaldt" forhold livet ut, vet jeg sannelig ikke.

[Siza m/prinsesse og juleprins]

Jeg er kjempeforelska i mannen min ja:) Vært det fra dag 1, har vært sammen i over 2 år nå.. Kribler i magen når jeg tenker på han, noe jeg gjør ofte hver dag, å er kjempestolt over at han er miiiin:)

 

Stoler fullt ut på han, å kommer aldri til å gi slipp på skatten min!!!

 

Har vært sammen med noen andre før, og har aldri følt det på denne måten før. Den tryggheten... Kan ikke beskrives....

 

*sukk*

 

Leit at d føler det slik med mannen din da... Tror ikke jeg hadde klart å kun følt den tryggheten i et forhold, den gnisten er liksom prikken over i'en... Men så har jeg ikke vært i din situasjon heller da, så kan jo ikke uttale meg om det....

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen i snart 7 år og er like forelska! Må si jeg syns det er skremmende mange som skriver her at de aldri har vært forelska i mannen sin, er mest sammen for praktiske grunner.. Syns virkelig dere skal revurdere forholdene deres!! Tenk å sette barn til verden i sånne forhold da, egoistisk!

[Gjest VerdensHeldigsteMamma]

Jeg er forelska i mannen min, han er det beste som har hendt meg! Vi har vært sammen i snart 8 år, og gift i over 4 år. Han er perfekt for meg, jeg blir fortsatt like glad for å se han, og vi koser og klemmer mye. Er selvfølgelig ikke sånn som når man er nyforelsket, når føttene nesten ikke berører bakken og man har sex 5 ganger pr dag, men jeg er definitivt forelsket. Fine mannen min!!

[mamma :-)]

Ja! Kanskje ikke sånn nyforelsket, men veldig glade i hverandre .

Etter nummer 2 for 2 år siden ble vi kjempe forelsket på nytt. Helt herlig. Bare vent til etter fødselen så blomstrer det nok litt opp igjen ;D

Lykke til ;D

[Anonym bruker]

Det kommer vel litt an på hva man legger i ordet forelsket. Hvis det er snakk om konstante kriblinger i magen og hormoner som er ute av kontroll, så nei. Og heldigvis, det hadde vært slitsomt. Kriblingene kom sjeldnere og sjeldnere etter de tre første årene, men det skal sies at etter fem år så fikk vi fortsatt kommentarer om at vi virket nyforelsket.

 

Men etter over åtte år som samboere så savner jeg ham fortsatt om han er borte en natt (hvor ufattelig sakte den tiden kan gå!), vi leier når vi er ute og går, sitter så tett som overhodet mulig når vi ser på tv og sover inntil hverandre om natten. For å bruke en klisje så kjenner jeg ofte at "hjertet svulmer" når jeg ser på ham, elsker å se ham sove, og klarer ikke å styre meg fra å ta på ham. Om dette kan defineres som forelskelse, vet jeg ikke. Vil nok helst kalle det kjærlighet, men for meg er dette målet med et forhold.

[mimmitiltre]

jaa, jeg er forelsket i mannen min!! like kraesja paa ham som da jeg saa ham foerste gang!! har vaert sammen 4 aar na:) og gift i 1 1/2:)

[mamma :-)]

PS! vært kjærester i 15 år og gift i 10 år

[januarbaby+maibaby]

ÅÅÅÅÅÅ ja!!!

Vi har vært sammen i snart 6 år, og jeg er sååååå like forelska ennå! Han er den fineste gutten som finnes og han er den snilleste på jord!

Jeg bare MÅ ha han for alltid!!!

[Gjest]

Jeg er også forelsket i samboeren min! Vi har vært sammen i snart 5 år og gifter oss til sommeren.

Kan ikke tenke meg å dele livet sammen med noen andre enn han. Selvsagt er det ikke kribling i magen hver eneste dag, men jeg savner han når han ikke er her og tenker på han "hele tiden".

 

Og snart kommer vår lille skatt