Fa** altså, den j*vla angsten!!! (NB! Megautblåsning!)

[Gjest Riga + snulla & vesla]

ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ!!!!

 

Jeg er så lei av å være syk!!! Den forbanna angsten har ødelagt hele livet mitt. Først ødela den meg, og så ødela den familien min. Så selv om jeg skulle bli frisk så fikser ikke det familien. Det er over!:-(

 

Og jeg som trodde at angsten skulle forsvinne nå...slet jo med seperasjonsangst, noe som har slutta. Men i stedet får jeg "sorganfall"...i motsetning til seperasjonsangstanfallene kan disse anfalla komme når som helst. I dag skjedde det på butikken, noe som aldri har skjedd før. Og de varer mye lenger og er umulige å unngå.

 

Barnefar takler jo ikke at jeg får anfall, og jeg kan ikke garantere ham at jeg ikke får det mens jeg er med ham. Da blir han jo bare redd for å henge sammen med meg, og så lenge jeg er psykisk syk er det null sjanse for at han skal elske meg igjen. Sist gang jeg var på besøk hos ham så fikk jeg jo et anfall...så lite trolig at jeg får besøke ham igjen der han bor!:-( Det er så jævla typisk...at det skulle skje i løpet av de 2 timene jeg var der!

 

Jeg hater psykisk sykdom, jeg er bitter på helsevesenet, og jeg er skuffet over barnefar. Men jeg er mest lei meg...jeg vet jo ikke hvem jeg er lenger!:-( Det er jo ikke jeg som styrer livet mitt...

[mayaya]

Jeg vil bare sende deg en stor klem!

[silhah og emilie]

huff vennen jeg skjønner sååå godt hvordan du har det:(

en stor klem til deg

[Northernlights]

Sender en klem av mangel på noe annet....

 

Håper du en dag blir helt frisk =o)

[Nit@™]

Stor klem til deg Riga.

[Gjest Riga + snulla & vesla]

Takk for klemmer!

 

Det er så frustrerende...jeg har så lyst til at han skal elske meg igjen, men han greier det i alle fall ikke hvis jeg er såpass syk. Men i stedet for å bli friskere blir jeg bare sykere, og da blir veien tilbake bare enda lengre, og det igjen fører til at jeg får det værre. Er så dårlig sirkel!:-/ Og jeg greier ikke å styre noe som helst...alt det negative bare skjer uten at jeg kan hindre det i å skje.

 

Samtaleterapi og medisiner kan sikkert hjelpe meg, men det er ingen kur for å få noen til å begynne å elske en person. Hvis jeg bare hadde fått hjelp tidligere...hvis han bare hadde snakka med noen...kanskje alt hadde vært ok da.

[Tante Blås Squaw]

 

Du kan ikke fikse et forhold før du har fikset deg selv, Riga. *trøste*

 

Du må hjelpe deg selv å takle angsten, eller fungerer ingenting. Jeg håper du kommer deg til samtaleterapi og får legen din til å skrive ut noe angstdempende.

 

Ønsker deg masse masse lykke til! *klemmer*

[Gjest]

Klem. Kan sende deg en PM om du rydder litt i postkassen din

[Mamma til snart 3 <3]

Uff!!! Det høres ikke noe moro ut!! Ville bare sende deg en stor klem og et håp om at du skal få hjelp til å bli kvitt det!!

[¤ my precious ¤]

Uff! Sender mange varme klemmer til deg!

 

Du har sikkert prøvd mye rart, men jeg håper du finner noe som kan hjelpe deg litt på vei - noe som kan lette hverdagen din. Kognetiv terapi, eller psykolog, eller som en annen nevnte...samtaleterapi. Og kanskje få legen din til å skrive ut noe som kan hjelpe deg å ta toppene...

 

At mannen din ikke takler situasjonen er så ubeskrivelig dårlig! Det er vel ikke i noen andre situasjoner man heller skulle ønske og trenger mer støtte fra mannen, enn nettopp i slike situsjoner.

 

Håper virkelig du finner den hjelpen du trenger!

 

*KLEM*

[Gjest Riga + snulla & vesla]

Altså...barnefar har gått igjennom mye, så det er rart at han har greid å holde ut såpass lenge. Problemet er ikke at han ikke trøster meg...tvert i mot gjør han dette, men da etter at jeg har fått anfall. Under selve anfallet blir det krangling og sånt!:-/ Og uansett så er det følelsene hans som er borte vekk, og det går ikke an å fikse!:-(

 

Jeg går til samtaleterapi...fikk endelig riktig hjelp i mai i år,- og det etter at jeg kontakta lege i desember 2005! I tida der i mellom blei jeg bare henvist videre og videre uten å få ordentlig hjelp. Jeg tenker at hvis jeg hadde fått den rette hjelpa tidligere så hadde det aldri blitt noe brudd. Nå som jeg har blitt værre igjen vurderer jeg sterkt medisiner...men det må jo gå med amminga.

 

Tusen takk for alle klemmene...det varmer!:-)

 

Har forresten rydda litt i postkassa.

 

 

[Mrs Smutt & Smilende]

 

 

Man må være så utrolig sterk og utholdende for

å ha angst. Hvis noen uten angst en brøkdel av

et sekund forsto hvor tøff man må være for å takle

dette, ville det ikke vært så vanskelig å få hjelp

til rett tid, av de rette og rett form.

 

Lykke til:o)

[snowstorm73]

Klem for deg.

Men ang. medisiner, du må ta vare på deg selv først. Så hvis du ikke kan ta medisiner pga amminga, da burde du kutte ut amminga. Barn vokser opp veldig bra også med mme, og helsen din går foran.

[meg & to små vampyrer]

Hei. Håper du får litt mer hjelp snart, selv om jeg evt at det psykiske helsevernet her i landet ikke prioriteres (hvertfall ikke i forbindelse med lidelser som ikke er livstruende). Det er skikkelig frustrernde.

 

Har heldigvis ikke hatt så mye angst selv, kun noen panikkangstanfall, men de var ille nok til at jeg ikke unner noen i hele verden det samme. Desverre ser jeg at mange rundt meg sliter med dette. Ei venninne av dro på psykiatrisk legevakt i en dårlig periode og fikk faktisk hjelp ganske raskt, men da var det jo akutt dødsangst og hallusinasjoner med i bildet.

 

Og ellers klem klem.

[Den heldige eier av ett barn]

 

Hvordan går det å ha et lite barn midt oppi angstanfallene dine? Nå har jeg overhode ingen anelse om hvordan slike anfall utspiller seg, men gjør ikke legene noe? De burde jo tenke på at du har små barn og burde få den hjelpen du skal, så fort som mulig. Både for din og dine barns skyld.

 

 

 

[Jeg har nå 2 sjefer i huset.]

Sender deg en stor klem. Har selv svigermor som har sliti lenge med angst. Men hun har vært bra i mange år nå. Håper du virkelig kan få hjelp.

[Mamma til verdens beste barn]

Kjære kjære deg! Jeg håper du ser dette innlegget for jeg vet sågodt hvordan dette er, har slitt lenge av mange grunner, men har takk og lov en kjæreste som takler det, selv om det er vanskelig for ham.

 

Vil bare si at jeg har både brukt medisiner (cipramil) og homeopati, og begynner endelig å komme meg takket være homeopatien. Medisinene døyvet bare problemene ett år, men det var helt nødvendig der og da. I løpet av året endret mye seg. Men nå, takket være homeopatien som sagt begynner å bli den glade jenta jeg pleide å være og blitt mye sterkere! Det er tøft, når det kommer til stykket er man sin egen lykkes smed, men det hjelper med gode støttespillere!!

 

Lykke til videre, jeg forstår deg bedre enn du aner! klem

[Gjest]

Hei

Har sendt deg en pm.

Gode tanker

[Gjest Riga + snulla & vesla]

Dere er så koselige!:-)

 

Sitter her og gråter litt, men det er tårer fordi jeg er så rørt...må faktisk rydde enda mer i postkassa mi for jeg har fått en del PM-er!

 

Må få meg litt å spise nå, så svarer jeg på spørsmålene deres.

[Gjest Riga + snulla & vesla]

Snulla er flaskebarn så jeg vet utmerket godt at de har det bra! Men det er så kjempepraktisk med amminga om natta...tar bare 1 sekund å gjøre alt klart, og jeg sovner med en gang. Jeg sliter jo også med søvnproblemer, og da spesielt innsovinga. Derfor er det så kjekt med amming. Har hørt at det finnes medisiner mot depresjon som en kan ta mens en ammer, så det hadde jo vært noe jeg kunne ha tenkt meg å prøve.

[Gjest Riga + snulla & vesla]

Da jeg hadde seperasjonsangst så fikk jeg anfall når barnefar skulle ut. Han var jo fast bestemt på å gå ut og gjøre diverse (festing, bandøving, skole og jobb). Dette var jo mens jeg var gravid, så det var det med festinga som var værst...da måtte jo jeg være igjen hjemme. Dessuten hadde jeg det pyton fysisk med langvarig svangerskapskvalme samt en depresjon jeg hadde før jeg blei gravid.

 

I tida før han skulle dra og i det han skulle ut døra kom angsten for fullt...som regel hadde den bygd seg stille opp inni meg (vondt i magen, stive skuldre, stress), og så eksploderte det. På det værste fikk jeg dødsangst...trodde faktisk jeg kom til å dø hvis han gikk. Da knøyt det seg skikkelig i magen...var faktisk ikke ofte jeg spydde for det balanserte kvalmen jeg hadde, men det gjorde vondt. Noen ganger kjentes det som et stikk i kroppen, og noen ganger mista jeg pusten. Så var jeg helt desperat...skreik og hylte og slo ham. Når han hadde dratt ødela jeg ting i raseri eller så bare knakk jeg sammen i gråt. Så fulgte jeg med på klokka hele tida og venta på at han skulle komme tilbake.

 

Det har også hendt at jeg har løpt etter ham...da jeg var ca halvveis på vei med snulla løp jeg etter ham 1 km UTEN sko og sokker! Trodde jeg kom til å dø hvis jeg ikke hadde ham hos meg!:-/ Jeg hadde ikke internett eller veldig nære venner våren 06, så jeg hadde bare ham...jeg greide ikke snakke særlig med mamma om det, selv om vi har et nært bånd. Da jeg endelig fikk internett blei det bedre...jeg blei vel kjent for å baksnakke barnefar her på dib, men jeg måtte jo få utløp for min frustrasjon av og til. Han har jo tatt en del dumme valg ang festing, og ikke forsøkt å forstå sykdommen min og mine reaksjoner. Men han har også gått igjennom mye siden jeg også har hatt raseriutbrudd!:-/

 

Etter at jeg fødte snulla så fikk jeg angst for angsten...fødselen var nemlig mindre smertefull enn et angstanfall! De første ukene etter fødselen var jo barnefar ikke særlig mye ute, så det gikk bra med meg...men det var bare en liten periode, og det var svært skuffende da han tro ut to ganger selv om vi hadde avtalt på forhånd at han kun skulle ut på ting jeg hadde godtatt i en måned,- dette for å gi meg litt fri fra angsten, men det greide han altså ikke.

 

Så blei jeg gravid igjen...kunne ikke skjedd på et dårligere tidspunkt. Blei masse krangling og diverse, og jeg blei fysisk avhengig av ham også. Da blei det nok for oss begge. Men da jeg fikk det bedre litt seinere, og ville finne tilbake viste det seg at han ikke elska meg lenger!:-( Likevel ville han bo sammen med meg mens jeg var gravid. Nå som jeg har flytta ut har det bare gått nedover. De såkalte sorganfallene begynte i mai...husker i alle fall at jeg hadde et anfall 17. mai som var blanding av seperasjonsangst og sorg. Først fikk jeg angst da han dro, men smerten vedvarte i ca en halvtime etter at han dro, og angsten var fremdeles i kroppen!

 

Nå er det bare en liten ting som trigger dem...de hadde ikke kylling på butikken i går, og jeg skulle jo ha kylling til middag. Så da knytta det seg i magen, jeg blei kvalm og måtte bare ut av butikken. Da jeg kom meg ut bare gråt jeg og gikk fram og tilbake med vogna. Satt meg på en benk og satt der helt til det begynte å regne. Under det anfallet jeg hadde da jeg var hos ham spydde jeg...han snakka i telefonen og kalte meg for eksen sin,- det takla ikke kroppen min!:-/

 

Barna har vært skjerma så mye som mulig, men snulla har dessverre sett og hørt litt!:-( Det har jeg veldig dårlig samvittighet for. Men jeg drar alltid i et annet rom hvis jeg må gråte skikkelig. Da jeg hadde sepersjonsangstanfall så skjønte jeg ikke helt selv hva som foregikk...panikken tok overhånd. Nå som det er sorg så skjønner jeg alt som skjer, men likevel greier jeg ikke å styre det. Sånn sett er de anfalla veldig ekle...jeg blir fanga i noe som jeg ikke vil være en del av.

 

Oi...blei litt langt det der, menmen.

[Gjest renate&nydelige christina]

Kjære deg:-).

 

Leste det siste innlegget ditt nå...

Jeg lurer på noen ting...

Går du til noen form for terapi? hva slags?

For du noen form for avlasting.?..du er jo alene om 2 små barn, og trenger absolutt og få hjelp på noen måter..

Hva sier de på helsestasjonen?

[Gjest]

uff så utrolig kjipt å lese, har vært der du er.. men jeg hadde en samboer jeg faktisk måtte være stygg mot for å få til å gå fra meg. for jeg viste med meg selv at jeg måtte få orden på meg og ikke samtidig ha et forhold og annet menneske å forholde meg til. jeg var totalt avhengi av han, og han fikk tom brev fra legen min når han var i militæret om at han måtte stasjoneres nær meg fordi jeg ikke klarte å være alene.. den dag i dag er jeg evig taknemlig for at han dro til slutt.. jeg fikk da mitt værste sammenbrudd og angstanfall og hadde ett par forsøk på å ta mitt eget liv, mer som rop enn alvorlige forsøk. fikk så dagplass på en psykriatisk klinikk og gikk ditt hver dag i 1 år før jeg kunne trappe ned til 4 dager i uken etc etc. om jeg ikke klarte å gå ut en dag eller ringe i telefonen, så kom det noen til meg for å se at jeg var i live.. dette var tøft, og endte med at jeg tok meg selv hardt og alltid møtte opp. satt ofte på bussen og gråt på vei dit av redsel.. men dro dit gjorde jeg.

 

jeg fikk valget om å legges inn og bli medisinert den gangen, men viste selv at med piller ville det bare gå en vei og da hadde jeg ikke vært her idag. så valgte heller å ha mine våken netter og vonde dager så lenge jeg fikk komme til psykologen min og snakke hver dag i starten. hadde også mulighet til å ringe legen min og en nær vennine døgnet rundt.

 

alt jeg trengte var å bli trygg på meg selv og mitt liv. og vite at jeg var verdt noe og at jeg kunne klare noe selv. fra å være livredd, usikker og totalt avhengi av kjærsten min til å bli bortimot frisk så tok det meg 3 år. da de 3 årene hadde gått solgte jeg leiligheten min og flyttet til thailand. jeg ville vise for emg selv at jeg kan klare meg og at jeg er en person som teller. og det var godt å dra dit med blanke ark og bygge opp igjen troen på megselv.

 

vi har alle våre forskjellige historier til at ting blir som det blir, og vi har alle våre forskjellige løsninger. så det finnes ingen rette og gale svar i den psykiske verden HELDIGVIS! så alt jeg ville var å dele min historie med deg, ikke for å vise at jeg hadde det værre eller bedre eller noe sånt. bare for å vise at jeg forstår. og at jeg tror at den styrken jeg fant i meg, finner du i deg en dag også.

 

sikkert ikke lurt å legge så mye personlig ut her, men, men idag er jeg stolt av alle sider ved meg selv. også denne.

 

lykke til vennen, og rop ut om du trenger å snakke, har msn også

[Gjest]

*Sender deg en stooooor klem og tror det vil ordne seg for deg* =)

[nickoline og supermann]

Uff, det hørtes slitsomt ut.......

 

har du prøvd hypnose????? Skal visst funke for noen!