Dere som har 2 barn - er det verdt det?

[Anonym bruker]

Tusen takk for langt og fint svar tosøtesmå!

 

Du setter ord på mye av det jeg tenker på :-)

 

Innerst inne vet vel jeg at uansett hvor mange barn en får - ja så er det verdt alt sammen. Men er godt å høre det fra noen med erfaring før jeg hopper ut i det :-)

[Anonym bruker]

Tusen takk til deg Hufsemor og anonym litt lenger oppe!

 

Godt å høre :-)

 

 

[Anonym bruker]

Hei, når jeg først så innlegget ditt må jeg innrømme at jeg tenkte HERREGUD!! Men jeg skjønner deg litt altså, har tenkt om ikke akkurat om det er verdt det, men på hvordan det blir å få en til, nå som jeg endelig slapper av og føler meg trygg i morsrollen.

 

Jeg mistet mitt første barn bare dager etter fødsel som følge av fødselskomplikasjoner. Ett år etter fikk jeg barn nr 2 og fikk en tøff depresjon midt i fleisen, jeg skulle jo være takknemlig (og var jo også det) og det var kjempetøft for jeg var redd hele tiden, og stressa!! Han fikk kolikk selvfølgelig og i tillegg ble han syk 7 uker gml og måtte opereres, dramatisk for oss, men ikke for sykehuset, men klart at redselen satt seg enda hardere! Jeg tror nesten ikke jeg har sovet en god natt på flere år faktisk:) Jeg har ham fortsatt hjemme og han er 20 mnd gml og først nå merker jeg at jeg slapper av og skikkelig koser meg med han. Selvfølgelig har jeg kost meg før, men nå tør jeg å slappe av, det er vel den store forskjellen.

 

Og nå skal vi snart ha nr 2.... må innrømme at jeg har endel tanker og er engstelig for å havne i depresjon igjen, men er skråsikker på at dette skal jeg/ vi klare!

 

Du kan jo spørre om det var verdt å få barn nr 1? Hvis så, tror jeg svaret gir seg selv:) Forstår deg ganske godt altså, har hodet fullt av bekymringer stort sett jeg også, men dette skal gå fint! Det er jo faktisk en gave å få barn. klem

[mamma søker barn-har fått 2]

Har aldri opplevd nattevåk x 2. Da det er neste 4 år mellom de så gikk det en stund fra Storebror var våken om natta, til Knerten kom.

Nå har vi 2 av samme kjønn, og det blir nok en tanke billigere

i forhold til klær og utstyr. Var jo bare å hente ned fra loftet det. Har blitt noe nytt på Knerten også, men ikke på langt nær det det koster å kjøpe inn til førstemann. To som skal ha oppmerksomhet er ikke noe problem. Vi er to foreldre og vi har plass til 2 på fanget.

Synes vi får mer tid til hverandre, for nå leker guttene sammen. Mens når vi hadde 1, krevde han mer voksenoppmerksomhet.

Det er igunn ikke så mye sykdom her i huset og Storebror er ferdig med endel barnesykdommer. Men vi hadde omgangsyke for noen uker siden, alle 4. Og det må jeg innrømme at var slitsomt.....

 

Ellers er det bare deilig med 2, dobbelt så mange koser, dobbelt så mange å være glad i, dobbelt opp av barnelatter og skrik og skrål.

Det er bare å sette igang med en til. Lykke til!

[Anonym bruker]

Hvis du ikke skjønte poenget mitt med den setningen så deg om det.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har bare 4 barn, men jeg ville selvfølgelig ikke vært noen av dem foruten. Det er selvfølgelig fryktelig slitsomt til tider. Spesielt når en ammer om natta, men når det første leveåret er omme er det litt lettere.

 

Jeg syns faktisk at det var større overgang og mer slitsomt når jeg fikk nr 1 en med de andre.

 

Det er ikke så vanskelig å dele oppmerksomheten mellom dem som jeg hadde trodd på forhånd. De er jo forskjellige individer med forskjellige behov til forskjellige tider.

 

For min del er det verd slitet, absolutt!

 

[Anonym bruker]

Jeg synes du har fått litt unødvendig mye kritikk fra noen over her. Jeg tror du kanskje har uttrykt deg litt uheldig, meg tror jeg forstår deg. Jeg synes det er modig og ærlig å uttrykke en bekymring for hvordan det blir med to små hvis man har opplevd det tøft med førstemann. Det å sette et nytt barn til verden burde uansett vurderes selv om man har en fra før synes jeg, altfor mange bare forventer at andremann skal komme.

 

Når det er sagt så tror jeg helt sikkert det vil bli fint med to, som nevnt så går småbarnstiden fort, førstemann blir større og de kan leke sammen etterhvert. Klart det blir slitsomt også, men du vil være en tryggere og mer erfaren mor også. Men vent til du virkelig føler deg klar.

[Anonym bruker]

Tusen takk for enda flere svar :-)

 

 

Tror faktisk at jeg snart skal tørre å sette i gang. Takk for at dere er så ærlige og deler erfaringer med meg :-)

[rystet]

Du blir aldri lykkelig med å få barn nummer to om du ikke er lykkelig med barn nummer en.....

Vet absolutt ingenting om deg, men du skriver spørsmålet så du får meg til å tro at du ikke er lykkelig med barnet ditt.....

 

En dag kan være aldri så stressfull, men med en gang barna smiler til meg så er det jo glemt

Den dagen vi bestemte oss for å få barn så var det jo akkurat denne foreldrerollen vi takket ja til! Det er jo dette som er å være mamma!!!!!!

[tresøtesmå-torødogenblå]

Er du tett, eller? (Byggmester Bååb, altså)

 

Hva i hovedinnlegget er det som får deg til å trekke konklusjonen at hun ikke er lykkelig med barnet sitt?

 

Og hvor står regelen om at man skal gå rundt og ha det lykkelig hele tiden?

 

Selv om du glemmer alt stress bare fordi barn er søte når de smiler, finnes det andre mennesker som ikke rister det av seg like lett.

 

Man elsker barna sine like mye, selv om man av og til har lyst til å pakke kofferten for å bo alene på hotell et par dager.

 

Og det er bra at du har funnet fasiten på å være mamma.

[rystet]

hmmmm nå tror jeg du misforstår meg.... Mulig jeg, som HI, formulerte meg dårlig.. Det som er skummelt med å skrive meninger istedetfor å si de..

Det eneste jeg mener er at om man er sliten og utslitt med nr 1 er det ikke særlig smart å planlegge enda 1. Man burde vente til det har roet seg med førstemann før man får flere...

 

Det var kun en antydning, ingen påstand! Jeg startet setningen med at jeg på ingen måte kjenner henne, altså ikke kjenner bakgrunnen. Men hun kan heller ikke forvente at jeg ser hva som er roten til problemet..

 

Har aldri sagt at hun ikke elsker barna sine!!!

 

Har jeg påstått i noen setning å funnet en fasit??? Vi er alle forskjellige

[Anonym bruker]

Takk for enda flere svar ;-)

 

Føler for å si at det jo nettopp fordi jeg elsker å være mamma til sønnen min at jeg ønsker å bli mamma til en til...

Er det noen som ikke føler lykke for barnet/barna sine? Det trodde ikke jeg var mulig. Derfor jeg ikke følte for å skrive det i hovedinnlegget, det er jo en selvfølge! Kanskje jeg er litt naiv som tror at dette er en selvfølge og derfor ikke trengte å skrive det. Men ser nå at jeg burde startet innlegget med å si: Jeg er kjempelykkelig med lillegutt og elsker å være mamma......men jeg lurer på en ting......

 

Men jeg har også hatt det svært tøft og har en meget travel hverdag. Synes derfor at det er nødvendig å vurdere den "økte belastningen" (og VÆR SÅ SNILL ikke ta dette ordet ille opp. Klart at det er slitsom å få en ny baby. Med det mener jeg ikke at babyer ikke er verdt å elske!!) når vi skal bestemme oss for om vi vil være en liten eller litt større familie.