Hvor langt tilbake kan man huske?

[Anonym bruker]

Blir ikke helt enig med meg selv her. Mener å ha minner fra rundt 2-års-alderen, men det er så "rare" minner at jeg lurer på om det bare er fantasiminner.

[♥Prinzessin♥]

Jeg har klare minner fra 3-årsalderen og noen ytterst få, svært uklare minner fra før den tid.

[Dailis]

Har et minne fra før to, men mye klare minner fra mellom to og tre.

Tror det er mye som går inn under normalen her.

[Anonym bruker]

Har et par minner fra rundt to år! Men ikke veldig klare......

Men ei inne på småtroll sier hun har minner fra 6 mnd-alder!

[M by M]

Jeg har minner fra jeg var 2 år gammel. Ikke mye, men husker noe. Husker f.eks den dagen jeg ble storesøster. Husker noe fra farmor passet meg da jeg var 2 år, husker at jeg sov i hundekurven (jada *kremt*) hos farmor og farfar da jeg var rundt 2 år og litt til.

 

 

[¤MegOgMini¤]

6måneder? det er vel å ta i litt vel.....

[Anonym bruker]

6 mnd er vel ingenting? Husker jeg skvulpa rundt i magen til mor, kan vel ha vært 3-4 mnd på veg...

[Anonym bruker]

Det er jo faktisk en mann som påstår han husker fra da han var sædcelle og kom inn i moren. Slå den du!

[Mogop fikk augustgutt]

Tror ikke jeg husker noe særlig fra før 4-5 års alder jeg. Husker absolutt ingenting rundt at jeg ble storesøster som 2.5 åring i alle fall. Når jeg tenker meg om, så husker jeg ikke lillebroren min som baby i det hele tatt (kanskje som 2-3 åring)

[Anonym bruker]

OMG

[Gjest]

Har et klart minne fra jeg var 2 1/2 år, jeg var med min oldefar i parken og fikk meg en 5kr, så matet vi duene og så på påfuglen. Jeg hadde fått meg en fin gul paraply også den dagen og ny fin regnkåpe. Husker utrolig mange detaljer fra akkurat den ene dagen. han passa meg noen timer. Han ble svært syk rett etter. Begravelsen husker jeg ikke, den var et år senere.

[Anonym bruker]

Ang. denne sædcelle-mannen: Så han er tilhenger av den gamle teorien om at hver sædcelle er en person, og eggcella har ingen ting med personen å gjøre?

 

Fra spøk til side: Husker vi besøkte min nyfødte søster, da var jeg 2 1/2.

[Anonym bruker]

Hehe....... Samme type som sier "gutter lager gutter" sikkert........

[Anonym bruker]

Hva med dem som lager gutter OG jenter? Er de tvekjønna? Eller kanskje er de reker, bytter kjønn?

[Anonym bruker]

Ja, noe sånt........

[Gjest]

Kroppen husker, så man kan ha fysiske minner fra lenge før man har minner i bildeform.

[ragna]

er det derfor man ved hypnose plutselig kan huske tilbake til ting man ikke ante hadde skjedd? at kroppen fortrenger minnene for å skåne sinnet. eller noe i den duren..

[Gjest]

Det er mulig, jeg er ikke psykolog så jeg kjenner ikke mekanismene. Men følelser setter seg som spor i kroppen, det merker vi jo veldig godt nå som voksne - stress kan gi hodepine, stive muskler, mageproblemer, nervøsitet gjør at du må tisse, etc - og de samme mekanismene var i funksjon fra fødselen av, slik at for eksempel adskillelse fra mor/omsorgsperson blir sittende som fysisk opplevelse. Vår fysiske hukommelse er skremmende eller fascinerende alt ettersom man ser det.

[ragna]

veldig bra svar.

men hva gjør kroppen selv for å bearbeide disse minnene? forutenom de nevnte tingene (hodepine, mageproblemer etc), det er jo ikke bearbeidelse, men en form for et reaksjonssystem for å få kroppen/sinnet til å våkne, slik at vi kan begynne på vår bearbeidelse av inntrykkene.

 

men hva da når man er barn og blir utsatt for sorg-påkjenning, overgrep, stress osv. hvilke mekanisme er det som gjør at kroppen fortrenger? om det er hodet som gjør det, må jo følelsene naturligvis ha vært til bearbeidelse (allerede i barns-alder)?

[Gjest]

Det er vel mer et spørsmål om manglende bearbeidelse, vil jeg tro - barnet har ikke muligheter for bearbeidelse fordi det ikke har de begrepene det trenger og ofte ikke den veiledningen heller, og dermed "låser" man det i kroppen i stedet.

Vil tro at psykomotorisk terapi jobber utfra slike forutsetninger, blant annet.

[Gjest]

Tillegg:

Kroppen gjør ikke at vi må våkne, men vi må våkne for å jobbe dette ut av kroppen igjen, i mange tilfeller over veldig lang tid.

[ragna]

pokkers kabelnett.

ja, men jeg vil allikevel påstå at kroppen jobber beinhardt for å få oss til å forstå og å våkne ved å sende både psyksiske (depresjoner) og fysiske (stress for å nenve det alvorligste) signaler.

men her har vi valget; enten overse signalene eller bearbeide. men hvor lenge kan kroppen takle "ståa" om man velger å overse?

og hva er det som gjør at man plutselig sitter med flashback om ting som har hendt (dette kan også skje i voksen alder) men som man strengt tatt ikke husker. hva er det som gjør at boblen plutselig sprekker? uten forvarsel. har hørt historier om mennesker som levde lykkelig uten anelse om hva fortiden inneholdt, men som ved hypnose "våknet opp" til en helt annen realitet. jeg vet ikke hva jeg syns om den slags "oppvåkning", man hadde kanskje hatt det bedre som intetanende? eller er oppvekkingen rett og slett uungåelig? til syvende og sist.

[Gjest]

Jeg er tildels enig med deg - men så er det en hårfin balanse mellom hva kroppen klarer å bære før det sprekker, som du sier, og hva den (du) avgjør at må legges bort for nå, og så legger man bort og legger bort... og så får man trang pust og vonde skuldre og magesår, men skal stå på, jada, vi er moderne mennesker som lever i tiden og forventer effektivitet. Det er jo en grunn til at mange opplever at de blir sjuke i ferien - da har man bært og bært og lagt vekk og stramma til det mentale og fysiske korsettet, og så slakker man litt, og så BAM!

[Anonym bruker]

Veldig bra skrevet de siste innleggene her, men KAN man huske noe konkret fra 6 mnd-alder?

[ragna]

enig. ikke misforstå, jeg er 100% for bearbeidelse, men kanskje ikke på en BAM-måte som en hypnose må oppleves. jeg er for at man er sin egen sjef, og tar ting i sitt eget tempo. det skal bearbeides, men da under oppsikt om det trengs. bearbeidelse kan ofte utløse voldsomme reaksjoner hvor man står på bunn og ikke skimter overflaten. da er jeg ikke for hypnose i den settingen at man sender personen på dør med "jøss, du ble visst misbrukt gitt, håper det ordner seg. ta kontakt om du har lyst å snakke" setninger. men det blir en helt annen diskusjon.

 

men er det oss selv eller samfunnet det er noe galt med om vi føler oss påtvunget ett følelses-korsett?

man leser om flere og flere tilfeller om yngre mennesker som sliter så inni granskauen, hva må til for å kunne få frem at det ER ok å slite? det ER ok å gi seg over når man rett og slett ikke klarer å bære mer.