Denne tråden irriterer meg!

[Anonym bruker]

http://www.barnimagen.com/forum/thread/10625132

 

Hvordan har folk i det hele tatt mage til å sammenligne en tidlig SA med å miste et større barn?!

Jeg sikter ikke til HI her, hun har opplevd noe trist, og dessverre gjort en ærlig feil ved å legge det ut på feil forum.

Men hylekoret som prøver å påstå at det kan være like vondt å miste tidlig som sent?!

Er dere skadet?

 

Skam dere!

[Matildesnusk + lille ups]

Skam deg kan du selv gjøre!

 

Hvorfor er det så viktig for deg å vite at du har det "verst" i verden, om jeg må spørre? For det er jo det du sier. Selvsagt kan det være like vondt å miste tidlig som sent, da smerte er en objektiv følelse som ikke kan sammenlignes fra person til person.

 

Svarer med nick selv om jeg sikkert får juling nå. Er nemlig ikke feig i motsetning til visse andre

[Anonym bruker]

hmm.

litt enig med deg der miss, ang "verst" i verden o.l... men. det er jo en selvfølge at det er tydelig mer vondt å miste sent en tidlig.

da har du jo fått sett, kjent og følt barnet ditt. det lille mennesket i magen.

du har liksom lært deg å "kjenne". så det er en stooor forskjell.

 

[Matildesnusk + lille ups]

Jeg vet at jeg kverulerer nå (og er det ikke kverulering denne siden er til?), men hvordan kan du si det er "stooor" forskjell? Hvordan måler du smerte? I hvor mange dager man gråter? Eller i hvor mange kilo man går ned fordi man ikke klarer å spise normalt?

 

Det blir for sorthvitt å si at en som mister i uke 12 ikke har "rett" til å sørge like mye som en som mister 10 uker senere. Det er nemlig en rekke andre ting som spiller inn også, for eksempel hvor mange ganger en har mistet før og kanskje hvor planlagt ungen var.

 

Jeg skjønner godt hva du mener med "kjent og følt barnet ditt", osv, men en skal passe seg veldig for å si "skam deg" til noen som sørger

[bixit]

Mener da bestemt at alle har "rett" til å sørge, og tror ikke noen sier/mener at det ikke skal være lov..

Jeg forstår godt derimot at det er en forskjell på spontan abort og dødfødsel. Akkurat som det er en forskjell på dødfødsel og krybbedød osv..

 

Og nå får sikkert jeg bank, menmen

[Amanda-]

HI:

 

om folk er skadet? tror heller DU bør få deg en virkelighets sjekk her...

 

stikk fingeren i jorden....

 

alle som opplever og miste ett barn enten tidlig eller sent har sin fulle rett til og sørge...

 

stakkars deg HI.....

 

det er du som burde "skamme deg"

 

hva f.. er det du tror du er egentlig???

 

ok.. alle som har mistet tidlig IKKE vær lei dere IKKE bry dere, dere har det ikke like j.. som meg likevell....

 

skjerp deg...

 

dette ble for dumt...

 

 

[Amanda-]

glemte og skrive: fårstår hva du mener.. men alikavell.. alle har rett og sørge!

[Anonym bruker]

er ganske mye mer som vil bety noe her ja. om personen f.eks faktisk sliter med og få barn.

[Anonym bruker]

HI sier ikke at noen ikke har lov til å sørge! Les innlegget ordentlig før dere driter dere ut med svar!

[Amanda-]

nn 01:25 les innlegget mitt bedre før du uttaler deg.....

(vist den der var til meg)

 

vet at HI ikke skriver at ikke noen har lov og sørge... men hun mener atdu kan ikke ta det like tungt på og miste tidlig som sent. ett barn er ett barn og folk reagerer forskjellig!

[Anonym bruker]

jeg blir neste lei meg av å lese dette. så utrolig dårlig gjort det er ovenfor folk som har mistet barn, uansett når i svangerskapet.

 

jeg har ikke opplevd noen av delene, heldigvis, og jeg unner INGEN og oppleve dette heller. men desverre skjer det, og kan vi ikke heller da være der for de, og gi de en trøstende hånd?

 

her krangles det om hvem som har mest rett til å være lei seg. hun har det værre enn hun osv.. klart det er forskjell på fostre i uke 12 og 23, men vil skal vel ikke trøste de som har mistet i uke 12 mindre fordet, selv om deres forster ikke var eldre..

 

å oppleve et avbrutt svangerskap er vondt nok som det er. la oss heller være her som en støtte for de som trenger det. ikke kjeft fordi dere synes vedkommende snakker om den hun mistet for mye som et "barn" selv om hun "bare" er i uke tolv. vi kan ikke si hva slags forhold hun hadde til fosteret i magen.

 

håper det slutter her, og at folk slutter å si at noen ikke får lov til å si at det er like ille som å miste et større barn.

 

og kondolerer til alle som har vært så uheldige og opplevd dette, jeg håper virkelig det går dere godt her i livet tilsutt, og at dere har noen og støtte dere på i den tunge tiden..

 

lykke til

[Gjest]

Man må da få lov til å sørge over å ha mistet spiren sin!! Alle opplever sorg forskjellig, for noen er det nesten verdens undergang å miste i uke 5-6 mens andre igjen bryr seg nesten ikke. Alle må få lov til å sørge på sin måte!!

 

Jeg mistet gutten min i uke 17 og måtte føde han. Jeg hadde kjent sparkene hans, sett han på ultralyd tre ganger og gledet meg over han i lang tid. For meg har (og er) denne sorgen vært veldig stor. Jeg har fått tilbud om sorggrupper etc og blir fulgt godt opp fra sykehuset. Er det feil av meg å sørge over han?!

Men når det er sagt så ville jeg aldri lagt et innlegg om dette på "vi mistet vår baby", og jeg ville ikke sammenlignet meg med andre som mister nærmere termin, akkurat fordi det er så forferdlig å få slike kommentarer som HI kommer med... Selv om jeg vet med meg selv at jeg alltid vil ha et barn for lite.

[bixit]

Men er det mulig å ha så tunnelsyn som dere her inne?! INGEN har sagt de ikke har lov til å sørge?!? Hvor tar dere dette fra? Det er så geit å diskutere når en dikter selv opp hva motparten sier!

 

Det er mange som spontanaborterer, det kan skje en flere ganger i løpet av ett liv. Man må være forberedt på dette!

Tror ikke det er noen som ikke "bryr seg" om å spontanabortere! Hva er det for ett frekt, nesevis svar??

 

Jeg også har spontanabortert, det var veldig trist og det tok sin tid før jeg ville prøve igjen, men sånn er det jo her i livet. Kroppen velger hvilke som har livets rett. Jeg var litt lettet over at om det absolutt måtte skje så skjedde det tidlig.

 

[Anonym bruker]

Det er da ingen her som påstår at det ikke er lov til å sørge over en SA!

Selvfølgelig er det trist, og hvis man ikke får en reaksjon er man muligens litt avstumpet følelsesmessig.

Men hvis man klarer å si at et en SA før uke 12 (ikke uke 17 som noen nevnte her, det er noe annet), er det samme som å oppleve å miste et større barn, da tror jeg ikke man skjønner hva dette handler om.

 

Om man har problemer med å bli gravid, så skjønner jeg at det er ekstra trist med en SA,

Men jeg tror allikevel at å miste et barn i f,eks uke 38 også er verre for en som har problemer med å bli gravid, enn å miste i en SA.

Hvis man klarer å knytte seg så mye til spiren på 10 uker, hva klarer man da på 38 uker?

 

Man føder ikke en SA på samme måte som et større barn, man holder det ikke armene sine, man ser ikke særtrekk på barnet, man begraver det ikke..

Er det så vanskelig å forstå at det er en stor forskjell?

[babygullz <3 vilde]

Det er forskjell på å spontanabortere 2 dager etter positiv graviditetstest, og å spontanabortere i uke 12.

Det er forskjell på å spontanaborter og å dødfø.

Det er forskjell på å dødfø og å miste barne sitt i krybbedød.

Det er forskjell på å miste et barn i krybbedød, og miste barnet ditt når det blir påkjørt av fyllekjører 2 år gammel.

Det er forskjell på å miste en baby, en ungdom, og en som er voksen.

Men det er den samme tunge sorgen man føler likevel, når det er ditt eget barn som blir revet fra deg.

Alle har like my rett til å sørge. hvorfor skal den ene liksom ha det så jævli mye værre enn den andre, og ha mer rett til å sørge??

 

Og hva med selvvalgt abort og spontanabort, har vi like mye rett til å sørge der? eller har ikke den som valgte aborten selv rett til å være lei seg siden den tok et eget valg? selv om ikke situasjonen er lik, så er sorgen den samme...det var et barn, ditt barn, enten man valgte det bort eller ikke...

[Anonym bruker]

Jeg mistet sønnen min da han var ti år. Sorgen jeg opplevde da, og fremdeles opplever kan ikke måles eller beskrives på noen måte.

 

Jeg mistet et ufødt barn i uke 13 og følte en stor sorg da også, men den kan ikke sammenlignes med sorgen over å miste sønnen min. Det var en stor sorg det også, men på en annen måte. Men jeg tillot meg å sørge over det lille barnet som aldri ble, og jeg ble sykemeldt i tre uker pga reaksjonen min. Så sorgen var reell nok, men som sagt, på en annen måte. På sykehuset møtte jeg en dame som hadde tre syke barn, de to eldste hadde alvorlig astma, men ville ikke dø av det, den yngste hadde en sykdom som sakte tok livet av henne. Hun sa at det var like vondt når de eldste var innlagte pga astmaen, som når den yngste var syk. Hun sa at alle hadde rett til å sørge og føle seg både slitne og at det var urettferdig at deres barn var blitt syke, ikke bare dem som fikk dødlig syke barn. Hennes kloke ord har hjulpet meg mye gjennom tiden. Desverre fikk jeg erfare hvordan det er å miste et barn, det visste jeg ikke lå foran meg da jeg snakket med henne.

[Anonym bruker]

Jeg har tidevis møtte kommentarer som "jeg vet hvordan du har det.." fra folk som har hatt en SA i uke 8.

I starten hadde jeg lyst til å filleriste de og brøle at "Nei, DET vet du ikke!".

I dag, 1 år senere, har jeg kommet så langt at jeg kan fortsette samtalen uten å reagere. Jeg har lært meg å putte det i "de er så heldig at de ikke vet bedre" boksen, uten å la det plage meg noe videre.

Men ja, jeg skal ærlig tilstå at disse kommentarene både såret og irriterte meg veldig den første tiden..

 

Hvorfor?

Det er her mange av dere misforstår, jeg hadde ikke noe behov for/fant ingen trøst i å føle at jeg hadde det verre enn andre.

Det var aldri målet mitt!

Det som derimot gjorde vondt langt inn i hjerterota, var å føle at folk ikke forstod at jeg hadde mistet en perfekt liten baby.. en gutt med særtrekk, mammas nese og pappas lange fingre.

Ikke bare en drøm om noe som kunne ha blitt en baby..

 

Å sørge over et barn som ingen andre rakk å bli kjent med, som bare et lite fåtall mennesker har sett, er en enormt ensom sorg.

Den stikker så dypt og kan være så altoppslukende den første tiden, fordi den krasjer med en mors viktigste innstinkt; å beskytte barnet sitt mot alt vondt.

Jeg sov nesten ikke de første ukene fordi jeg holdt på å kveles av tanken på at den lille babyen mitt lå alene i den kalde, våte jorda.

I løpet av en kort intens tid skal du gå fra å glede deg til å bli mamma, til å få dommen, føde et dødt barn, benytte den lille tiden man har til å se på barnet, holde det, kle på det, for så å gi det fra deg, begrave det og tilpasse seg en ny hverdag..

Alt dette skjer i løpet av et par små uker, og de ukene er så fulle av motsetninger og følelser at det følger deg resten av livet.

 

Det som gjør vondt når noen sammenligner mitt barn med en SA er at det da føles som man ikke får aksept for sitt barn og sin sorg.

En SA er trist, jeg har hatt en selv, og jeg sørget når det skjedde.

Jeg gråt, jeg hadde det vondt, og jeg brukte tid på å komme meg videre. Jeg var lei meg over alt som ikke ble som det skulle, over alle drømmene som ble knust, og jeg ver redd for at det var noe galt med meg, at jeg aldri skulle klare å bære frem et levende barn..

Men samtidig, så visste jeg også at dette er noe som skjer. Man vet når man blir gravid at sjansen for å miste i løpet av de 12 første ukene, er der. Sjokket ble derfor ikke like enormt. Når man kommer over disse ukene forventer man at man er over det verste, og at alt skal gå bra..

Jeg har opplevd begge deler, og selvom jeg syntes SA`en var helt jævlig der og da, så vil jeg i dag si at det var et myggestikk sammenlignet med å miste et barn senere. Det blir som å sammenligne et myggestikk med å bli skutt på kloss hold.

For min del bygger dette mye på at jeg ved en tidlig SA ikke hadde det samme forholdet og minnene til spiren.

Jeg vet ikke om det var gutt eller jente, jeg så aldri spiren, jeg holdt den aldri.

Minnene blir derfor mer upersonlig, det var en drøm om et barn som skulle komme, ikke en ferdig baby.

 

Det er lettere å gå videre etter en SA, det følte ihvertfall jeg.

Når man mister et større barn lærer man seg å leve med det, og man går videre på et vis.

Men man kan aldri komme seg 100% videre.

I tillegg til minnene får man en helt ny hverdag, plutselig er man festeeier på en grav, man skal ut og face folk som nesten er redd for å snakke med en, man skal lære seg å leve med at man reagerer på ting man vanligvis ikke ville ha tenkt over, man får en helt ny måte å tenke på, senere svangerskap kommer aldri til å bli det samme igjen og man skal komme seg gjennom en haug med vonde merkedager.

Livet blir bra igjen, men det blir -aldri- det samme som før.

Og ikke minst, man skal prøve å finne ut hva man skal gjøre med all den morskjærligheten man sitter med, når barnet er borte for alltid.

 

Poenget er at jeg vil ikke at folk skal syntes synd på meg.

Men jeg vil at de skal akseptere at jeg har opplevd noe som har forandret meg, at selvom jeg fortsatt er meg så er jeg forandret.

Jeg vil at de skal forstå at selvom jeg ser fremover, selvom jeg ikke graver meg ned i sorg, så har jeg dager hvor det å komme meg ut av senga er nesten umulig.

Jeg vil at de skal forstå at sønnen min lever videre i mitt hjerte, og at han alltid vil være en del av mitt liv om jeg så får 1000 barn til.

Jeg vil at de skal akseptere at å få flere barn aldri vil ta bort sorgen over han som er borte, at ingen kan erstatte ham.

 

Når noen sammenligner min opplevelse med en SA, så reagerer jeg ikke fordi jeg mener at det de har opplevd er ubetydelig, eller fordi jeg føler at jeg jeg må ha det verst.

Jeg reagerer fordi det forventes at man går videre etter en SA, at livet etterhvert vil bli det samme som før.

Å sammenligne min opplevelse føles derfor som et press fra omgivelsene, om at det jeg har opplevd ikke er noe større enn at livet bør bli som før etter en liten stund.

Det føles også som om de tar litt av min sønns egenverdi, ved å sammenligne ham med en tidlig start, istedetfor å se på ham som den vakre, perfekte babyen han var.

 

Jeg forventer ikke at de som ikke har opplevd dette skal skjønne hva jeg mener.

Derfor blir jeg heller ikke sint lenger..

Jeg anser de heller som heldige, som har sluppet å få dette sammenligningsgrunnlaget.

Jeg tror ikke det kommer noe godt ut av å måle sorg, men jeg tror heller ikke det kommer noe godt ut av å sammenligne sorg.

For meg er min sorg alltid den største, akkurat som din sorg er den største for deg.

Vi kommer langt bare med å akseptere det, istedetfor å skulle rangere og sammenligne.

Jeg ville aldri ha sagt "jeg vet hvordan du har det", til noen som har mistet et barn i krybbedød.. for sannheten er at jeg vet ikke hvordan de har det.

Sorgen er stor for oss begge, men tingene vi sørger over er forskjellig.

 

Til slutt vil jeg si at jeg føler med alle som mister, både i SA og senere.

Jeg vet hvor vondt begge deler er, og det er ikke noe jeg unner noen.

 

Jeg er ikke redd for å stå for det jeg skriver, men jeg velger allikevel å signere med anonym.

Rett og slett fordi dette ble såpass langt og personlig, og det føles lettere å betro seg som anonym.

 

[Gjest]

herregud da... man mister jo barnet sitt uansett om man er 7 eller 30 uker på vei! kan ikke forestille meg noe vondere enn det.. og det kommer jo litt an på situasjonen, om de tikke var planlagt å bli gravid er det kanskje ikke like forferdelig å mist tidlig som sent, fordi man egentlig enda ikke er kommet over sjokket over at man i det hele tatt er gravid. men sett at du har prøvd å bli gravid i mange år og endelig har fått det til? da har du jo gleda deg i mange år, selv om du bare har vært gravid i noen uker... å miste barnet sitt må være helt forferdlig uansett!

[bixit]

Her kommer den jammen igjen :Alle har like my rett til å sørge. hvorfor skal den ene liksom ha det så jævli mye værre enn den andre, og ha mer rett til å sørge??

 

Ingen har sagt det! Hva f skjer når folk ikke kan oppfatte hva saken dreier seg om? Fatter ikke at det er mulig å henge seg sånn opp i noe ingen har sagt engang??

 

Det er direkte frekt å si til noen som har bært frem ett dødfødt barn at "jeg vet hvordan du har det, jeg hadde en SA en gang.." -Ja, du og annenhver kvinne som vandrer gatelangs!

Å si noe sånn eller å sammenlikne de to er å bagatellisere tapet for dette mennesket. og skjønner godt at de som har vært utsatt for noe sånn reagerer.

 

[Ikkelektuell]

Det er sikkert ikke sammenlignbart, men ingen har patent på Sorg, HI. Folk reagerer forskjellig på det meste. Og det er helt greit.

 

[bixit]

Så det å miste et 4 år gammelt barn i en bilulykke stiller likt til å spontanabortere..Det er jo dette dere sier. og det er helt absurd.

[Gjest]

Oj oj oj midtimars! dette var da voldsomt... Jeg forstod det utifra de andre innleggene her at mange synes det ikke er ok å sørge over en SA. OG jeg kjenner selv mennesker som nesten ikke har brydd seg når de har hatt en SA, mens for andre går verden omtrent under. Hva er frekt med det????? Jeg snakker bare av erfaring jeg har fra andre mennesker...

Jeg personlig reagerer litt på samme måte som mange andre her, og tror ikke jeg hadde sørget så veldig hvis jeg hadde mistet i uke 12...selvsagt hadde jeg blitt lei meg, men ikke sørget..

Men poenget er at vi alle er så forskjellige!! Så det må man bare akseptere!!

[bixit]

Nei det er overhodet ikke voldsomt. Nå har det blitt trekt frem flere ganger at de som opplever en SA må ha rett til å sørge. Det er det ingen som har sagt noe imot?! Det som ble tatt opp av de fleste var at det var en forskjell på de to tingene og at det var feil plass å legge ut innlegget "opprinnelige HI" hadde skrevet.

Ingen som har sagt at å spontanabortere er ingen "big deal".

Det er jo mulig de du kjenner som du påstår ikke ble videre berørt av en SA faktisk tok dette hardt men ikke sørget utad, eller slik du eventuelt mener de burde. Å gå ut ifra at disse "ikke bryr seg" er et lite overtramp?

 

Det som er provoserende med denne diskusjonen er hvordan dere legger påstander i munnen på andre. Jeg gjentar: Ingen har sagt de ikke har rett til å sørge!

[Gjest]

Hehe ok

 

Overtramp ville jeg ikke kalle det akkurat, men nå kjenner sannsynligvis ikke du de menneskene heller ;-) Mens jeg derimot kjenner dem veldig godt...

 

MEN når det er sagt så skjønner jeg poenget ditt =) Er heeelt enig i at man ikke bør legge ut et "SA-innlegg" på den siden...

 

Så da er vi i alle fall enige i noe!

[bixit]

Nei jeg kjenner dem jo ikke, ville bare tro de fleste kjente litt på det i og med at det ikke er en direkte positiv og happy hendelse.. Men finnes jo alle typer så klart og det har forsåvidt ikke jeg noe med.

 

Hehe, ikke verst å være enige på kranglesiden gitt!