Hadde dere innledet et nytt forhold til mann med barn?

[Anonym bruker]

Jeg bare spør sånn av en nysgjerrighet. HVis dere plutselig skulle bli single, og etterhvert begynte å få lyst til å innlede et nytt forhold. Hvordan hadde dere da valgt? Hadde dere valgt å ikke innlede nytt forhold til mann som hadde barn fra før? Eller hadde dere latt dere styre av kjrligheten?

 

Personlig hadde jeg nok være noe mer kritisk til å bli sammen med ny mann med barn fra før. Dette fordi jeg har vært sammen med to menn, hvor begge hadde to særkullsbarn. Fikk ett barn med hver av disse mennene. Så for å si det sånn: Jeg ville nok ha prøvd å velge ham bort hvis han hadde barn fra før av. Hvis jeg ikke klarte å glemme ham, så er jo saken grei:)

 

Jeg har ikke noe imot stebarn, tvert imot, men jeg tror rett og slett det hadde blitt for mye for meg å skulle få nye stebarn i livet mitt, med alt det fører med seg: biomor, økonomi, krangling osv.

[Gjest]

Hvis jeg hadde vært i din situasjon ville jeg nok forblitt singel og helst for alltid..... Nei, man vet ikke når kjærligheten står foran en og venter på å bli plukket opp, MEN. Hvis jeg av en eller annen grunn skulle blitt singel og vet hva det koster å blande inn en annen person i livet mitt, gjerne med sine særkullsbarn og x på slep så ville jeg foretrukket å bo alene. Ville ikke blandet inn NOEN..... uansett barn fra før eller ei. Er så drittlei alt tullet med stebarna og moren deres at det får holde for dette livet.... Vil heller ikke blande inn barna mine i en annen voksens liv - det er komplisert nok å være barn av skilte foreldre om man da ikke skal begynne å tilpasse seg et nytt menneske i hjemmet osv.

 

Egentlig burde det vært "forbud" mot å etablere seg på nytt om man er skilt og har barn fra før ... da hadde man unngått alle disse frustrasjonene med mine, dine og våre barn. hannes x - hennes x og alle x-er som ligger igjen i løypa eller har løpt sin vei. drømme, drøme.....Frustert og angrende innimlellom? det er bare forstavelsen - men når jeg er inne på parforholdsdebatten så er jeg likevel lykkelig med min familie av hans barn og våre barn..... Han er tross alt et realt mannfolk, så da får jeg gjøre mitt for å beholde min kjernefamilie og delta i mine barns hverdag på godt og vondt.

[Anonym bruker]

Nå har jeg jo barn selv, og hadde nok vært veldig forsiktig med det. Enig med tigermamma i at det er en enorm påkjenning for unger at foreldrene skiller seg, og det er en enorm påkjenning for unger å skulle forholde seg til en ny voksne, om de ikke også skulle måtte forholde seg til nye unger. Ville nok tenkt meg nøye om før jeg lot ungene gå igjennom noe sånt.

Dessuten har jeg utdanning, jobb og litt kroner i banken, så jeg trenger ikke dele livet mitt med noen på en tradisjonell måte, tror jeg heller ville vurdert en alternativ samlivsform.

[DolphinGirl]

Aldri i livet. Hadde trukket meg før kjærligheten ble så sterk at jeg ikke klarte å bryte. Ingen mann med unger og eks som spøker i bakgrunnen konstant ville klart å få meg på kroken en gang til. Jeg har alltid sørget for at jeg kan klare meg alene, både økonomisk og følelsesmessig, slik at jeg ikke blir avhengig av en mann.

[~~DoraDora~~]

Jeg er gift med en mann som har ett barn fra før av. Det har aldri vært no problem for vårt forhold. Vi har et kjempefint ekteskap, og flere barn sammen.

 

Hans barn fra før, kommer på vanlig samvær hos oss, og må innrette seg etter vår familie. Ingen problemer med det. Her blir det barnet som et av de andre barna når det er her.

 

Men...moren hennes derimot har problemer med det. Hun vil helst at ungen hennes skal være i sentrum når hun er her. Men det er ikke aktuelt. Morens ønsker tar vi ikke hensyn til. Hun får styre på i sitt liv, og så styrer vi i vårt liv.

 

Men når jeg leser her inne om menn som fortsatt lar eksene sine regjere i sine liv, selv om de har dannet egen familie hvor ingen ekser burde ha noen som helst plass, så blir jeg kvalm av tanken på å skulle finne en slik mann. Det hadde ikke vært aktuelt for min del.

[Prinsessa mi *Erle Kristane*]

Aldri i livet! Ikke engang til....

[Tøttå]

Det hadde jeg nok aldri gjort igjen nei.

 

Jeg advarer nå mine single venninner om at de virkelig IKKE vet hva de går til hvis de finner en mann som har unger fra før.. men de må vel oppleve det selv før de tror hvor gale det kan være av og til.

[tinderella]

Jeg ville overhodet ikke hatt noe som helst ønske om å binde meg på nytt igjen med mann med barn fra tidligere forhold. I

 

Først og fremst tenker jeg slik på grunn av barna mine. De er relativt små, og jeg tror de hadde hatt godt av å ha meg for seg selv hvis jeg skulle bli alene.

 

 

[Mamma til rakkerunge]

Overhode ikke!!

Hvis jeg kommer i den situasjonen igjen. Så stikker jeg før han har fullført setningen: jeg har barn fra før.. GONE!!

Også jeg advarer mine venner og kjente om hvor vanskelig det er.

 

Mitt største problem i forhold til dette, er at jeg har en annen person, som sitter og trekker i trådene i MITT liv. Hadde meg og samboer kunne bestemt selv hva og hvordan (og ikke minst når) livet vårt skulle være, og livet med barnet skulle være, og når de forskjellige ting skal skje. Så hadde det KANSKJE, men bare kanskje, stilt seg anderledes.

 

Hadde nesten vært lettere om barnet bodde hos oss hele tiden. Uten en biomor ville nok min situasjon vært veldig anderledes.

[cille35]

I alle dager, for noen merkelige holdninger som kommer frem her! Det er vel trolig litt forskjellig hvordan man oppfatter det ettersom hvor ung/moden man er, men barn skal da ikke være noen hindring - tvert i mot. Det er da trygt og godt å vite man har å gjøre med en mann som faktisk vet hva foreldreskap betyr, før man skaper et barn til sammen. Jeg er gravid med nr. 2, og har ett særkullsbarn, min mann to fra før. Det fungerer utmerket, og vi har gode forhold med de respektive biologiske foreldre. Jeg synes det er lærerikt og utfordrende å ha en storfamilie annen hver uke. Og det å ha stebarn er fantastisk hyggelig. Det er klart det har sine utfordringer, men stort sett går det veldig bra. Om man er litt mer enn 25 år, skal det litt til å finne en mann uten historie. Så la nå ikke et barn stå i veien for kjærligheten!

[tinderella]

cille35

 

Hva er det som er så merkelig med holdningene våre da?

Hvis vi mener at vi ikke hadde gjort dette en gang til, så synes jeg faktisk det er en ærlig sak.

Vi har vel kanskje opplevd litt både på godt og vondt vi som svarer slik vi gjør, og jeg synes det er flott at vi er litt bevisst på eventuelle fremtidige valg.

Du må huske på en ting; det er bestandig en grunn til at folk velger som de gjør.

Jeg synes ikke det var noe merkelig med holdningene her inne. Jeg hadde nok reagert hvis vi snakka om at vi ikke likte stebarn, eller barn generelt, men det er jo ikke det saken dreier seg om så vidt jeg ser.

Trå varsomt sier nå jeg, før du stiller spørsmålstegn ved holdningene våre.

[Gjest]

Jeg vet ikke om jeg ville vært skeptisk til en kar med barn, siden jeg ikke har opplevd en slik en.

Men jeg har selv barn, med en eks som gjør det han kan for å styre livet mitt. Å innføre en ny kar inn i mitt liv, unner jeg ikke noen kar. Fordi de blir nødt til å innfinne seg med hva min X og evt. hans nye kjæreste finner for godt.

[cille35]

Jeg beklager om det ble sett på som et angrep, det var ikke slikt ment. Jeg synes holdningen om å kategorisk avvise en mann med barn, er og blir merkelig. Men jeg fremholder at det sikkert kan være mange historier som gjør at man tenker forskjellig om dette. Det man uansett skal ha i bakhodet, er at det også finnes menn som ikke har hatt noe valg når det gjelder å bli værende i et forhold. Mange av disse mennene har da, i god tro, ønsket å starte en familie og fått barn. Når det så rakner, mener jeg det er utrolig uheldig at single kvinner lager prinsipper om å aldri bli sammen med en mann med barn. Det finnes flotte pappaer der ute, fremtidige flotte kjærester, dere da kategorisk avviser pga et barn. Det mener jeg er uklokt. Det kan være så mange årsaker til at ting blir som de blir. Et brudd, villet eller ikke villet, bør ikke frarøve en enslig pappa muligheten til å skape en familie på nytt for seg og sitt barn.

[Anonym bruker]

Vet ikke om jeg kan svare et helt klart NEI,men jeg hadde nok hatt mange flere betenkligheter enn det jeg hadde når jeg gikk inn i dette forholdet.Jeg prøver å råde venninner til og være litt mer reflektert enn meg iallefall.

 

Lise:)

[ana baroma]

Det er ikke nødvendigvis et barn eller flere som hadde stoppet meg, men hans forhold til exen og at han stilte opp for barna sine. Jeg ville ikke hatt en mann som ikke har et forhold til sine barn, og jeg ville ikke orket et forhold der exen og mannen var i evig konfikt.

Jeg er et fredelig menneske, og liker ikke krangling:) Så jeg vil ikke avvise det kategorisk, nei:)

[cille35]

For meg minner denne debatten litt om det kvinner har kjempet mot i mange år, nemlig det å bli sett på som "damaged goods" når man er alene mor. Som tidligere nevnt er det mange årsaker til et brudd, og det bør ikke eksludere et menneske fra fremtidige forhold - enten man er kvinne eller mann. Til alle som er så redde for ex-kjærester osv., de aller fleste er jo faktisk hyggelige mennesker som har barnets beste for øyet. Om man forventer konflikter, får man det gjerne. Dere single-mammaer der ute, er jo også noens ex. Jeg mener det blir en alfor enkel fremstilling å hevde at mann med barn fra tidligere forhold, er det samme som problemer. Forøvrig, det er jo selvsagt til slutt hver enkelts valg, og kanskje hver enkelts tap.

[Gjest]

Vi som har svart på denne tråden er nok stemødre som gikk inn i forholdet med en innstilling om at "dette skal vi få til". Men det er ikke så lett å få innpass i en oppløst familie som ikke er så "oppløst" likevel. Det er alltid en X som styrer livet ditt - og enda værre at hun later som at jeg ikke eksisterer enda jeg har tatt meg av barna hennes like mye som min mann.

 

At vi holder ut er vel mer en bekreftelse på at vi har funnet drømmemannen, stebarn og Bitchy X tiltross. og så lærer vi å tilpasse oss og tilpasse oss og tilpasse oss...... jeg står for valgene jeg har gjort, men kunne jeg valgt på nytt ville jeg gjort ting annerledes. Bla. krevd mer respekt av foreldrene og kanskje ikke lekt så mye "mor" i familien når stebarna var hos oss.

 

Etterpåklokskapen er jo den beste fasit Men alle er vel enig i at det er et større tornekratt å leve i en sammensatt familie enn å starte med "blanke ark"?

[Travelmor]

Det er helt klart større utfordringer eller tornekratt (artig ord forresten), å leve i en sammensatt familie enn det å starte med blanke ark. Det sier seg jo selv. Færre å forholde seg til, mindre konflikter og en bedre økonomi. Det positive er jo at det er flere å være glad i, men det kommer ikke av seg selv.

 

Det tror jeg menn er mer klar over enn oss kvinner når de går på kjærlighetsjakt, eller tar jeg feil?

I alle fall er gjengifteprosenten større hos menn med barn enn hos kvinner. Det tyder jo på at menn har lettere for å finne seg en ny partner når de har barn fra før enn kvinner. Tror ikke det bare er for at vi kvinner som har barn fra før er så kresne.. selv om det kan være en forklaring. Jeg tror at mange menn lar være å innlede et forhold til kvinner som har barn, mens kvinner ikke lar det i så stor grad være et hinder når de møte en mann med barn.

 

[Supertea]

Nei, jeg ville ikke innledet et forhold med en mann som har barn fra før. Jeg har bevisst styrt unna slike menn hele livet, fordi jeg vil starte en familie fra begynnelsen av, bare han og meg.

 

Har vært stemor én gang, og trivdes ikke i den rollen. Det var veldig koselig og sånn, men jeg følte at jeg ikke hadde noen rettigheter ift. barnet og foreldrerollen. Selv om biomor var veldig grei så syntes jeg ikke det fungerte i det hele tatt, jeg følte alltid at jeg måtte sjekke med foreldrene ift grensesetting o.l. Og ofte ble jeg redusert til en barnevakt. Slik vil jeg ikke ha det.

 

Om jeg blir singel igjen etter at barnet mitt er født kommer jeg fremdeles til å styre unna menn med barn. Jeg orker ikke å ha en annen kvinne i livet mitt, og det er ikke til å unngå ved særkullsbarn. Synes tanken på at min nåværende samboer evt. skulle få barn med en annen kvinne en gang er ille nok. Om han går fra meg kunne jeg virkelig tenke meg å få ham kastrert

[Anonym bruker]

NEI, jeg ville nok ikke gått i et nytt forhold der mannen har barn!! Er i det i dag, og vet at jeg ville hatt et bedre liv om mannen min ikke har hatt barn fra før. Noen ganger savner jeg det, og angrer på at jeg ikke valgte å overse mine egne følelser for han. Men så er det jo desverre han som er min drømmemann, og som jeg vil dele livet mitt med.. Så da får jeg heller leve et litt mer "amputert" liv.

Nei, om jeg en dag skulle bli singel, ville jeg heller blitt alene enn sammen med en mann med barn..

Tror de fleste som har vært i et forhold med stebarn før, ikke velger det på nytt.. Sier ikke alle, men de fleste.

[cille35]

Synes det er leit å høre at det å ha et stebarn i livet sitt gjør at livet oppleves som "amputert". Man er en like viktig, riktig og ekte familie, selv om det er stebarn med i den. Hva med barna til disse fedrene? De kan ikke noe for foreldrenes valg, og om alle kvinner skulle mene at "mann med barn = uaktuelt", ville de aldri få oppleve å være del av en familie igjen. Klart det er tornekratt, vanskelige exer, håpløse stebarn osv, men et problemfritt liv kan man ikke forvente uansett. Om det ikke er stebarn eller exer, kan det dukke opp andre ting som er vel så utfordrende. Anonym skriver at hun "dessverre er sammen med drømmemannen", det må jo være en selvmotsigelse i såfall. Alternativt er dette minuset med barn fra før til å leve med, fordi han ellers er en flott fyr. For å si det litt flåsete, om dere kikker på andre spalter her inne, så kommer "drittsekkmenn" i alle former, med og uten barn. Det er individuelt hva man velger og hvorfor, men til syvende og sist tror jeg kjærlighet, respekt og forståelse for andres situasjon er det beste i alle slags forhold, og da er det rom og plass til stebarn også. Om man er så heldig å oppleve å treffe drømmemannen og den store kjærligheten, skal man prise seg lykkelig i stedet for å lete etter "feil". Og til dere som i dag sier dere heller vil leve alene resten av livet, for et ekstremt kort perspektiv! Tenk deg at du treffer en mann når du er 60 år, skal du liksom velge ensomheten fordi han har voksne barn? Livet er langt, husk det.

[Anonym bruker]

Neeeeeeeei, helt klart.. Da skulle jeg ha møtt biomoren på forhånd og vist at hun var en moden oppegående person som jeg kunne leve med... og at hun var 100% over mannen.

 

Blir faktisk litt uvel når jeg tenker på at biomoren for alltid skal være knytta til meg og mannen min... at hun besitter en stilling hvor hun kan manipulere og bruke ungen dems for å gjøre livet vårt surt... og hvordan jeg må se at hun gjør sitt barn urett.. uten at jeg kan beskytte ungen på noe som helst måte..

 

aldri igjen hadde jeg gått inn i en situasjon der jeg må "dele" min mann med en som ikke innser at han kun er en del av hennes liv pga ungen og at hun aldri vil få han tilbake...

 

Bonusbarn er koslig og elsker mannen min...men sånn biomor som min mann har rota seg borti... blæææææææh.

 

Noen ganger blir jeg skikkelig lei av å alltid gjøre det riktige og være den voksne.. har skikkelig lyst til å møte opp på døra hennes med balltre... få ut litt undertrykket sinne...

[cille35]

Jeg konstaterer at de fleste på denne tråden må ha hatt ekstremt uheldige opplevelser med biomødre i sine forhold med menn med barn fra før. Interessant nok er vel de fleste av oss nettopp biomødre selv og kanskje også stemødre - man skal ikke se bort i fra at det sitter en biomor her og der og synes stemødrene er håpløse også :-) Uansett, lykke til til alle! Hilsen en som er bio- og stemor, og utrolig fornøyd med det. :-)

[vitaminbjørnen]

Det kommer jo helt an på situasjonen man havner i dag, hvordan mannen er, forhold til eksen...

 

Men på generell basis? Tror ikke det nei. Varselbjellen hadde ringt rimelig fort

[vitaminbjørnen]

Men bare så det er sagt, jeg er veldig fornøyd med min situajson nå da