Hva syntes dere om dette???? (ang barnefar)

[St.Sunniva]

Vi er ikke sammen, og har heller aldri vært det. I går skulle han passe vesla da jeg skulle ut å spise. Dette avtalte vi for noen dager tilbake, og han fikk vite kl.slett på lørdag. Dette var da greit. Jeg sa til han at jeg IALLEFALL ble borte i 3 timer.

Han visste ikke at jeg skulle på date, men det har han heller ikke noe med syntes jeg. Men jeg ble hentet kl 1730, og vi reiste ut. Var litt kø dit vi kom, så fikk ikke bord før kanskje litt over kl 18. Klokka 20.15 fikk jg mld...lurte på når jeg kom hjem fordi han skulle hente noen på flyplassen kl 21. Dette hadde ikke jeg hørt noe om, og vi var egentlig ikke ferdig da han sendte den mld. Jeg har tidligere sagt at han IKKE skal planlegge noe voldsomt de dagene han "passer" vesla, iallefall ikke når jeg er borte. Syntes ikke det er riktig at han skal stresse avgårde hver gang han har vært her. Virker jo som at han bare ser på seg selv som barnepasser og ikke en far som vil være sammen med sin datter. Hun hadde jo uansett lagt seg da, men han tok jo mine 2-3 timer virkelig på ordet da.

Jeg ble så vanvittig irritert at jeg bare ba han fyke når jeg kom inn døra, og at han fikk holde seg unna noen dager til jeg får roet meg ned. Det kan da ikke være riktig at han skal kunne holde på sånn???

Nå er det nesten så jeg tror at han prøvde å ødelegge min date med vilje (han fant jo ut at det var en gutt som kom da han ringte på døra).

 

Jeg er så frustrert og lei meg over han! Han er jo nesten aldri presis, men han forventer jo at jeg skal være presis når jeg kommer hjem virker det som. Føler ikke at han er voksen nok til å ha snuppa på overnattinge etterhvert (pga mange ting).

[*mamma'n til*erlend+andrea]

Høres ikke helt rettferdig ut det nei, skal tro om han ikke bare prøvde å spolere daten din ja :-O

 

Hvor gammel er datteren din da? Ville kanskje latt han ha ho en natt så han kunne se hvordan det er å virkelig være pappa!

[St.Sunniva]

ja,hun er jo ett år snart da...Men jeg har mine betenkeligheter med det, selv om han sikkert hadde hatt godt av det. Men hver gang han har hatt henne alene utenfor min leilighet,så har han reist rett hjem til foreldrene sine. Virker ikke som han "gidder" å ha henne alene. Han har jo overlatt henne til foreldrene sine (uten å avtale noe på forhånd) en gang da hun var 4 mnd for at han skulle reise til Oslo med en kompis. Han er så lite voksen at det er helt latterlig.

[Gjest]

jeg hadde ikke gidda å latt han passe henne mer..

si det til han..om han ikke kan respektere deg og dine "syssler" så kan han bare drite i å passe henne mer..

 

[Gjest]

Hmm kan vel ikke si at hun ikke skal gidde å la han passe henne mer ??!!

Hva slags rettslig fordeling har dere på ungen ?

Antar att han er innfridd noen dager i mnd som er pliktig for han.

Neste gang kan du ikke höre med farmor og farfar til jenta de om de vil ha henne en natt på besök istede ?

Han hörer jo ikke klar ut til å få barn - når han prioritere dra på byen kontra passe barnet og overlater det til foreldrene sine. At han drar til foreldrene sine når han har jentungen er nok tegn på at han ikker er trygg i pappa rollen og det er jo ikke så rart uansett alder - om han ikke har levd med dere og kanskje ser ungen 1 -2 ggr i uken så er det klart en uvant setting for mange gutter ! (NB: ikke alle gutter/menn !!)

[St.Sunniva]

Det er jo ikke første gangen dette skjer....på fredag kveld skulle han sitte fordi jeg skulle jobbe. Skulle da være hjemme rundt kl halv ni (forutsatt at alt var i rute). Reiste kjapp tur innom butikk, og da kom det også mld om når jeg kom hjem igjen. Da skulle han nemlig ha besøk.

Ellers går det i unnskyldninger som at han må handle for moren sin, hente strøkne skjorter hos moren sin...osv osv..

[*mamma'n til*erlend+andrea]

ja, det blir jo bare for dumt.....men han er jo pappaen og burde lære seg å ta ansvar, vokse opp litt!! men er jo ikke bare bare det for alle (been there....) hadde frøkna på overnatting hos pappaen da hun var 6mnd, søstra hans var der den første natta da, det skjønner jeg godt, men siden har han klart det helt alene, gått kjempefint :-)

[Gjest]

Jeg spörr igjen jeg - Hva er den rettslige avtalen i dette forholdet ?

Om far misslig holder avtalen som er satt så kan du gå videre med dette å fra ta han den samvärsretten han har pr idag !

Bruk heller hans foreldre som barne vakt !! - Om de alikavel er årsaken til at han må löpe avgårde så er det jo like greit at han er der med ungen ?

[(S)TinkerBelle <3]

Jeg tror du bare må være veldig klar på hvor lenge du skal være borte jeg. Si at; I dag må du gjøre alt du trenger å gjøre før du kommer for jeg skal være borte i x antall timer. Jeg kommer ikke hjem før tiden fordi du skal NOE. Mine avtaler er like viktige som dine.

 

Han høres riktignok veldig barnslig ut da.

 

 

[St.Sunniva]

Han ser henne jo iallefall 2-3 ganger i uka, og mange av de dagene reiser jeg bare ut så han kan få være alene med henne. Han gjør da alt, så jeg kommer hjem til en sovende unge. Er jo deilig det, og jeg vet jo at han kan det...så vet ikke hva han evt skulle være usikker på med å ha henne alene en hel dag (uten overnatting)..Han ER forferdelig lite voksen til å være 30 år, det sier jo noen av kompisene hans også. Det er liksom ikke en unnskyldning hver gang om at foreldrene hans også vil se henne...trenger jo ikke være der i 7-8 timer hver dag han har henne. Hun vil jo da aldri være fortrolig med å kanskje være helt alene med han i så mange timer...

[(S)TinkerBelle <3]

hehe? er han 30 år? Jøsses. Så han for meg som ikke en dag over 22. *ler*

 

Tror ikke du skal legge deg borti om han drar og er hos farmor i 7 8 timer når han har henne. Det er i grunnen ikke så merkelig. Er mye hjemme hos mormor og bestefar vi også, og jeg legger meg da ikke borti om barnefar er hjemme hos farmor når han har samværshelger. Hvor gammel er ungen deres?

 

 

[(S)TinkerBelle <3]

ps: jeg skjønner jo at han kan føle at det er litt kjedelig å måtte sitte hjemme hos deg som en vanlig barnevakt da. Hadde vel vært bedre om han kunne være hjemme hos seg selv. Flere muligheter da liksom. Iallefall etterhvert som de er trygge på hverandre, og hvis de see 2 til 3 ganger i uka så tror jeg vel de er det?

 

 

[St.Sunniva]

Vi har ingen skreven avtale oss imellom, for i utgangspunktet skal det være annenhver helg og en ettermiddag i uken, men har vært en grei muntlig avtale oss imellom at han kommer noen ettermiddager i uka så lenge jeg ikke skal noe annet.

Jeg syntes faktisk ikke det skal være nødvendig at han konstant er hos foreldrene sine når han har henne....for da kan jo han reise litt hit og dit som det passer han. Jeg er jo noen ganger innom der også så de skal få hilse på, slik det er ikke såååå lenge siden de så henne sist liksom. Noen ganger virker det som han reiser dit for å "slippe litt unna" pliktene sine.

Snuppa fyller ett år nå i disse dager.

[M by M]

Kanskje lurt å la han ha henne på overnatting nå. Hvordan kan han vite hvordan det faktisk er å ha barn når han egentlig aldri har henne? Klart han føler seg som en barnevakt når det bare er det han er. Jeg hadde latt han ha henne på overnatting jeg. Om hun er 1 år, så er det like godt å begynne nå så far for ansvarsfølelse og ungen binder seg tidlig til faren sin. Er nok værre å begynne når ungen er blitt litt større.

 

Men ja, han kunne sagt fra at han skulle hente noen før du dro. Om han mente å spolere daten din, så ta det som en kompliment istedet for å bli sint. Kanskje han bare ble littegrann sjalu og ville passe på deg. Om dere ellers samarbeider greit, så fokuser på det istedet for å dra det negativt. Det skal så utrlig lite til for at et foreldresamarbeid går dårlig og da er det nesten umulig å rette det opp igjen.

 

Gikk daten bra ellers da? :-)

[(S)TinkerBelle <3]

Hm. Jaja. Jeg synes ikke du skal bestemme det jeg da, og hun får jo iallefall ett godt forhold til farmor og farfar da. Er jo ikke noe negativt i det. Og om hun er 1 år snart så synes jeg at dere skal gå over til samværsorningen dere har planlagt. Slik at han har henne på overnatting, i starten bare fra lørdag til søndag. Han må jo lære at han ikke bare kan komme å være noen timer og at du er rett rundt hjørnet til å overta ansvaret. Jeg synes kanskje du syr litt puter under armene på han når du sier at det er greit at han kommer innom 2 3 ganger i uka for å se henne, istedenfor at du får deg litt fritid ved å ha normalt samvær. Han kan jo fortsatt komme innom om du synes det er greit i uka. Nå er det jo også sånn at du dater andre, og da er det jo greit å få en og annen kveld/natt for seg selv. Selvfølgelig skal du ikke gjøre noe som kan gjøre ungen utrygg, men så lenge de er godt kjent med hverandre så synes jeg det er på tide å la han overta litt. Blir det sånn at hun bare er hos farmor og farfar så får du enten snakke med de og be de si nej, og at han selv må ta ansvar i samværshelgene sine men at de gjerne vil ha dem på besøk noen timer eller du kan si at om han likevel bare skal være der så kan du likesågodt bruke de som barnevakt. Samværsorningene skal jo ikke være en barnevakt, men en mulighet for barnefar og ungen å være sammen. Lykke til da.

 

 

 

 

[(S)TinkerBelle <3]

ps: har selv hatt normalt samvær for Lille med barnefar fra hun var 1 år. det har gått veldig fint, selvom han ikke var så kjempeansvarlig når vi var sammen. Gadd sjeldent å gjøre noe med Lille, men han ble mye mer voksen og ansvarlig når han måtte ordne opp alene. Han er også over 30.

 

 

[St.Sunniva]

Daten gikk kjempefind :-) Han forsto at jeg måtte reise og at jeg ble irritert. Han er kjempesøt. Litt yngre enn meg (27 i januar), men han er jo tusen ganger mer voksen enn barnefar som er 30. Han har jobbet i barnehage i flere år, så han er jo glad i barn iallefall :-)

 

Jeg har sagt i fra til barnefar om at han er på god vei til å ødelegge det "gode" samarbeidet vi har hatt frem til nå med å oppføre seg som en tulling. Selvfølgelig trenger jeg ikke å alltid dra frem det negative, men når det i det siste har vært veldig mye sånn, så blir det jo det man tenker mest på. Jeg kan jo ikke bare late som og la han ture frem som han vil. Han er nemlig veldig typisk det man kaller "enebarn og bortskjemt", og er vant til å få det som han vil hele tiden, og får han kritikk så er det jeg som er bitchen med en gang..da kommer det fraser som "alle jeg kjenner syntes du er skikkelig vanskelig"...

[MamiMaribel]

Huff, dette må være veldig frustrerende for deg:-(

 

Mine første tanker om dette er:

Mannen er umoden.

Han har ikke er ikke over pubertetsstadiet hvor verden for det meste kretser rundt en selv.

Han har setter sine behov foran dine og andres behov.

 

Han er ikke pappa i hjertet.

 

En av de beste opplevelsene jeg hadde etter fødselen, var da jeg merket på hele meg at JEG ikke lenger var sentrum i livet mitt. Det var barnet mitt, det.

Helt fantastisk, virkelig befriende. Du opplever sikkert det samme, men barnefar gjør selvfølgelig og åpenbart ikke det.

 

Håper ikke jeg var for skarp nå...... Lykke til, klem:-)

 

[St.Sunniva]

Han er nok oppriktig glad i henne og er stolt av henne, men han er allikevel ikke den som snakker veldig mye om henne til f.eks kompiser. Da er det liksom det dagligdagse som er viktigere. Han er liksom pappa på sine premisser føler jeg...

[M by M]

Så bra :-) Får håpe det blir noe mer da :-)

 

Ja, skjønner at du blir irritert. Og barnefar her er også et enebarn som er vant med å få viljen sin og han drar også alltid hjem til sine foreldre når han har ungen. Han har henne en uke i mnd og han bor 2 timer unna oss en vei i en by og foreldrene bor i en annen by to timer unna han og oss. Og ja, det er irriterende når det blir besteforeldre som har samværet og ikke faren. Men når alt kommer til alt, er det fars valg. Han gir sine foreldre en unik kontakt med ungen og reduserer sin egen. Det er hans valg. Om han velger det, er nok også det rett. Man kan ikke tvinge frem sånt. Men vet du hva, jeg hadde gitt han en skriftlig samværsavtale og latt han ha henne selv jeg. Også overnatting. Kanskje bare en overnatting i uka og resten slik dere har det nå i begynnelsen. Eneste måte å få en mann til å ta ansvar selv på er å kaste det etter han. ;-)

[St.Sunniva]

Jeg har jo tenkt at han skal få ha henne på overnatting, men det er stadig ting som gjør at jeg bare drøyer og drøyer. Jeg begynner jo å jobbe snart igjen, og da blir det annenhver helg, så da må han jo ha henne. Men jeg kan ikke si jeg gleder meg veldig...

[M by M]

Det går sikkert bra. Men skjønner deg godt, selv om det kanskje ikke virket sånn utfra det jeg skrev. Har vært og er igjennom hele den runden selv. Og moro er det ikke. Men min erfaring er at en far som ikke er vant til å være far plutselig blir det når han står med ansvaret alene. Og det er positivt for barnet. Du som mor vil kanskje oppleve at far plutselig stiller nye krav til deg som følge av at han plutselig har inntatt farsrollen for fullt, men det er en utfordring man må ta når den kommer.

 

Uansett, lykke til med barnefar og ny mann :-)

[Gjest]

Reagerte litt på at du skrev at han nok ikke gidder å ha henne aleine. Jeg tror nemlig litt mer på at han er usikker og ikke vil gjøre noe feil...er ofte sånn med den av foreldrene som ikke har størstedelen av ansvaret. Bitterhet og misforståelser mellom foreldre kan ødelegge ganske mye for de små..Synes også det var dårlig av ham å avtale å hente noen den dagen, men jeg tror faktisk det ville vært en svært god ide at hun drar på overnatting til pappaen. Selv om de da ender opp med å sove hos besteforeldrene hennes vil kanskje pappaen føle at det er mer hans ansvar enn han har følt hittill. Kanskje han vil lære noe om dattera deres og forholdet mellom de to kan bli litt mer solid enn det er nå...?Kjenner jo ikke fyren, man bare enn tanke som slo meg:)

[solstråle69]

Sorry, men jeg synes kanskje det virker som om du skal sette alle "betingelsene"? Og at du bestemmer når, hvor og hvor lenge barnefar skal se/ha snuppa?

Synes faktisk han virker som en tålmodig fyr, jeg...

[St.Sunniva]

Tålmodig på sine premisser...Han kan få se henne så lenge han vil han, men det er jo stadig ting som dukker opp som gjør at han stresser avgårde. Han spør meg når det passer, og at det ikke passer for han de og de dagene, og da sier jeg at "ja,men da passer det disse dagene"...Hele tiden har han "bestemt" når det passer for seg ved å si at det ikke passer de og de dagene...Så egentlig er det jeg som har vært ALTFOR tålmodig med han..

F,eks da jeg gikk gravid fikk jeg ikke lov til å fortelle til noen han kjente at jeg var gravid før det syntes, og ikke at han var faren heller...Han brukte nemlig 7 mnd på å fortelle det til mor,far og daværende samboer...Hvem har vært tålmodig da?

Jeg føler jeg føyer meg hele tiden...