Katastrofekeisersnitt - andre som har opplevd det?

[Anonym bruker]

Denne tråden er ikke myntet på meg som hadde en flott fødsel men ble nysjerrig og må si at jeg får tårer i øynene når jeg leser historien din. Kanskje du skulle tatt kontakt med sykehuset og be om å få snakke med noen som var tilstede? Tror kanskje det kunne ha hjulpet deg/dere med bearbeidelsen. Synd dere fikk så lite oppfølging etterpå, en skam rett og slett!

 

[Milli Vanilli]

Jeg hadde katastrofekeisersnitt med førstemann. Kom inn på klinikken pga vannavgang 5 uker før tiden. De sjekka meg, og fortalte at her blir det ingen fødsel i kveld.. Fikk sovetablett. Det gikk en stund, så synes jeg at jeg fikk litt vondt. Fortalte det til mannen min, lurte på om jeg skulle ringe på de. Så gjorde jeg det, og de kom inn for å sjekke, da hadde gutten min en puls på 80. Det viste seg at morkaka var løsna. De sprang avgårde med meg, hun ene opererte kun med en sko, for den andre sprang hun i fra på rommet, hadde ikke tid å hente den. Fra jeg ringte på de, til sønnen min var ute, gikk det 4 minutter. Kvelden etter kom den ene jordmora opp til meg for å klappe meg på skulderen, det var nære på i går, sa hun. Hæ? Ja, det var nære på vi mista dere begge to. Uff, da begynte jeg å gråte, det hadde ikke gått opp for meg hvor alvorlig det hadde vært. Hadde vært ganske omtåka den dagen pga narkosen. Heldigvis gikk det bra

[Anonym bruker]

Sterkt av dere å dele opplevelsen med andre, jeg fødte vaginalt og har aldri hørt om katastrofekeisersnitt før.

 

Sitter med tårer i øynene og leser, godt å høre det har gått bra deres søte små.

[Anonym bruker]

Skreiv over her at jeg fikk tårer i øynene etter å ha lest HI sin historie, ikke noe bedre nå etter at jeg har lest dere andre sine historier *snufs*

[Anonym bruker]

 

Jeg vet ikke helt om det var katastrofe eller hastekeisersnitt men lillegutt var ute etter 6 min. Det som var litt vanskelig var at jeg på forhånd visste at noe var galt men ikke hva. De oppdaget ved ultralyd ujevnheter i str på hodet ene siden var større enn den andre.Jeg ble fort henvist til et annen sykehus. Så gjennom svangeskapet tror jeg at jeg gikk til 22 kontroller og tok da 22 ultralyder. De kunne ikke svare meg på hva som var galt men at hodet vokste unormalt på den ene siden.Det kunne være alt fra kromsonfeil,el blødning inne i hodet. De tilbudte meg blodprøver og fostervannsprøve for svar. Jeg sa nei til fostervannsprøve men tok en blodprøve og fikk til svar at det ikke var en blødning eller infeksjon i begynnelsen av svangerskapet. Så jeg hadde det ganske tøft de siste 5 mnd. Ellers var svangerskapet helt supert aldri kvalm el vondt noen sted.Jobba helt til siste slutt og svømte mye. Frem mot termin fikk jeg møte en barnenevrokirurg som bestemte at jeg skulle føde vanlig ettersom hodet ikke var stort. Et par dager etter dette var det avgårde til sykehuset. Etter 13 timer med tette veer uten 1 cm åpning fikk jeg epudural. litt etter dette falt fosterlyd mye og de løp avgårde med meg.De få minuttene før jeg sovnet virket så lange jeg har aldri vært så redd i hele midt liv. Hadde på en måte brukt de siste mnd på og bygge meg til og være sterk og tålmodig. Da falt alt sammen og jeg var hundre prosent sikker på at jeg hadde mistet babyen min. Når jeg våknet så jeg verdens nydelige gutt i armene til pappaen sin. Jeg er så takknemlig for dette og for alle de som hjalp meg den dagen og den tøffe tiden som kom etter på. Barnet mitt ble liggende på barneintensiven pga masse prøver som skulle tas osv.Jeg ble trilla ned på barsel men gride ikke være der mer enn to timer før jeg fikk etter mye smerter greide og få på meg klær og satt meg i en rullestol og krangla meg til og bli rulla opp til gutten min. De syntes jeg skulle ligge en halv dag etter keisersnittet men jeg kom meg fort og ville gjerne være sammen gutten min. Jeg føler med alle dere som har hatt en tøff fødsel både ved keisersnitt el vanlig det er en ting man ikke glemmer. Føler og med alle de andre foreldrene som ikke får friske barn man ser mye når man sitter på en barneintensiv i 2 uker. I dag er gutten min frisk og rask. Men det jeg opplevde og det jeg så kommer jeg aldri til og glemme. Jeg er evig takknemlig... ops ble litt lang

[Mamma til to tette]

Huff ble helt rørt av disse historiene, forferdelig når det blir så mye drama. Jeg har skrevet tidligere innlegg om at jeg har hatt samtale på sykehus i etterkant av min fødsel og jeg ble informert om at uansett hvor dramatisk en fødsel er så er det ikke noe automatikk i å kalle inn til samtaler. Dette fordi alle opplever jo fødsler forskjellig så sykehus skal ikke komme og si at man har behov for en samtale hvis man ikke selv har det. Jeg har ihvertfall hatt godt av min samtale, hjalp meg et stykke på veien.

 

Ble kjempelei av du som skrev over at du ikke fikk mannen din med deg, jeg KREVDE familierom og gjorde det klart at noe annet var uaktuelt og fikk det. Hadde aldri grei å komme meg gjennom første døgnet uten mannen min

 

Når ting skjer så fort som beskrevet over så er det forståelig at man har mange spørsmål. Jeg hadde nok aldri klart å leve uten å vite eksakt hvorfor og hva skjedde men jeg er typen nysgjerrigper som vil vite alt fra a til å. Først da kan jeg finne roen...klemmer til alle som har gitt oss et innblikk i katastrofekeisersnitt.

[Tussi og gullgutten]

Jeg hadde et katastrofe ks i mai.

Etter 24 t med vonde rier og endelig full åpning ville ikke gutten min ut.. hjertelyden ble borte og plutselig var rommet fullt av folk, mannen min ble sendt på gangen, mamma ble bedt om og flytte seg for hun var i veien.. blødde masse og så blikkene til legen og jordmødrene. De satte vakum og de fikk dratt han samtidig med at jeg presset, han kom så langt som at de kunne se hodet hans men da slapp vakumen taket og det var ikke mulig for og sette den på nytt. overlegen ropte at dette måtte bli katastrofe ks og at han måtte ut NÅ.. gutten min ble dyttet inn igjen så kastet de meg over i en annen seng og løp avgårde med meg.. på vei bortover gangen begynnte legen og rope om noen hadde dratt kort i heisen for den måtte stå klar... det var da det gikk opp for meg at dette var visst alvorlig.. kom inn på operasjonstuen og ble lagt rett i narkose.. før jeg ble borte så jeg legen sto klar med kniven over magen min..

alt var fint med lillegutt:) han var bare kald og lå i kuvøse 2 timer. mamma og mannen min fikk se på at de stelte han og sånn men de fikk ikke røre han..

alt i alt er jeg bare glad for at alt gikk fint og har ikke hatt noen problemer med dette i ettertid.. jeg gikk opp på føden selv på kvelden og pratet med jordmoren som hadde fulgt meg.

det var nok verst for mannen min og mamma.. mamma sa i ettertid at det var helt ille der en periode og hun har aldri sett så mye blod før.

 

men nå har vi det så supert alle sammen:) storkoser oss og tenker ikke mer på fødselen:)

[mettings]

hadde katastrofe/haste keisersnitt på Ullevål i april, og det gikk fort. Var på overtid med 14 dager, og ble dermed satt igang. Alt gikk fint, og hadde kraftige veer, 7 cm åpning på 50 minutter. Klarte meg med lystgass, og klar som et egg til å bli ferdig. Plutselig skjer det noe med hjerterytmen til babyen, og legen kom inn. Hun undersøkte meg, og fant ut at babyen ikke ville ned fødselskanalen. Hun klarte å dytte hodet tilbake over bekkenet mitt.. Ja, det var helt jævlig.

Plutselig ble det ropt keisersnitt, jeg ble kastet over i en annen seng og alle løp med meg ut av fødeavd og inn i heisen. Det satt noen lykkelige nybakte foreldre med besøk ved heisen, og de ble skremt vannet av tror jeg. Der kom det seks mennesker løpende med meg i sengen som ikke skjønte helt hva som foregikk. Jeg gråt og ropte på samboer, men han fikk ikke være med. Inn på operasjonssalen ble jeg møtt av en haug grønnkledde som lempet meg over i en annen seng, og spurte om jeg var allergisk mot noe. Før jeg visste ordet av det, var jeg borte. Våknet tre timer senere og var mor til en flott gutt på 4,7 kg.

Det tok visst 10 minutter fra fødestuen og til babyen var forløst. Jeg er takknemlig for et velsmurt maskineri.

 

Vet fortsatt ikke hvar som faktisk skjedde. Legen som rekvirerte keisersnittet var på stipendiat, og jobbet egentlig ikke. Kan få tak i henne nå, men føler at jeg er ferdig med saken. Hadde en gjennomgang av hendelsen med jordmor, uten at hun kunne belyse saken så mye mer.

Sendte krass kritikk i forhold til informasjon til far. Han ble dyttet til siden, og fikk lite/ingen informasjon om hva som skjedde. Plutselig fikk han babyen i armene, uten at noen fortalte ham om hvordan jeg hadde det.

 

Alt i alt gikk det bra, og vi har en flott gutt. Samboer ble skikkelig skremt, og vil ikke gå gjennom en fødsel igjen.

Vi har en storesøster også, og den fødselen var heller ikke av de enkleste.

Jeg er glad for mine to jeg:O)

[Gjest Odin ♥ Tiril_min ♥]

Mettings, det med far kan e skrive under på!! Stakkars mannen min, han løp bak me og flokken med leger og jm,han blei vist til en stol og der satt han uten noe som helst informasjon om hva som skjedde i hele 10MINUTTER. Da kom det en pleier forbi og lurte på hvorfor han satt der og gråt. Mannen min trodde han skulle miste både me og ungen. De på operasjonssalen hadde helt glemt at han satt og venta på gangen,og nå skal det sies at jenta mi var ute på 1minutt fra de satt kniven i magen på me.. En annen ting som e så ble nevnt lenger oppe oxo,var at e føle at e gikk glipp av så mye. Hele fødselsopplevelsen. Sleit en del med spm som; tenk om e har fått feil unge? Tenk om det ikke e min unge? Da e våkna etter inngrepet sa de"gratulerer det blei en gutt(!!)-da hadde de vært så stressa sa de så ene pleieren hadde misforstått og trodd det var en gutt e hadde fått. Det gjorde oxo at e ble veldig usikker på om det var mitt barn. Ikke ligna ho på noen av oss heller da ho kom til verden. Så det var igrunnen ekstremt vanskelig. For ikke å snakke om såret etter inngrepet:(

[Anonym bruker]

Er veldig glad for at så mange har skrevet her, og jeg kjenner etter å ha tatt saken litt opp igjen at jeg absolutt ikke er ferdig med den selv om jeg trodde jeg var det. Har tenkt på å skrive et brev til Ullevål hele veien, for det er så mange detaljer som jeg føler sinne over. Som f.eks det at mannen min ble sittende i gangen på føde B med babyen vår utenfor dodøra og fikk beskjed om at han måtte sitte der 3-4 timer før jeg våknet. Og at jeg ikke fikk mat på barselavdelingen; jeg lå med såret åpent for å tørke det, så kom det en dame inn og sa at maten sto på gangen og at jeg måtte hente den. Jeg sa at jeg kan ikke gå ut og hente den for jeg ligger halvnaken og kan heller ikke reiser meg, men hun gikk bare ut igjen. Og når jeg spurte pleierne om de kunne ta gutten min den første natten og jeg lå der i krampegråt fordi mannen min var nødt til å dra og jeg ikke følte meg i stand til å passe på han i den tilstanden jeg var i etter narkose og operasjon, så sa jordmoren at hun syntes jeg måtte prøve å ha han. Huff nå gjentar jeg vel bare meg selv her, men kjenner at jeg blir så sint når jeg begynner å tenke på det. Jeg burde nok skrive et brev så jeg kanskje får det litt mer ut av kroppen. Er ihvertfall veldig mange sterke historier som er blitt fortalt her, er veldig glad for at dere deler det!

HI

[愛 siusiu 龍]

jeg hadde katastrofe keisersnitt med mellomstemann (nå 23 mnd gammel.) 9 uker fortidlig.

 

det begynte med at jeg våknet om morgenen med en rar murring i korsryggen.

trodde det var vanlige graviditetsplager. det ble derimot verre etter et par timer. det kjentes ut som menssmerter og gikk i "tak".

jeg trodde kanskje det kunne være premature rier. jeg hadde også hatt kynnere i hytt og pine hele formiddagen. spark kjente jeg heller ikke hele morgenen.

så begynte kynnerne å henge seg opp. altså magen ble hard og forble hard.

jeg ble bekymret for om kanskje riene hadde begynt så ringte fastlegen min først..

han mente det var nok naturlige svangersskapsplager, men ringte til føden for å siifra at jeg kom for en sjekk siden jeg ikke klarte å falle til ro med det svaret.

 

kjøreturen til sykehuset var et helvete. magen var så utrolig stram. den bare strammet seg mer og mer.

 

da vi kom frem ble jeg lagt på benken og de satte på en sånn dings til å høre babyens hjerteslag.. jordmoren lurte på om det kunne være mine slag hun hørte og hentet lege. også han fant kun mine egne hjerteslag etter mye leting.

så plutselig fosset det ut fostervann (trodde jeg) i store masser. jeg så at jordmoren fikk svære øyne og ristet i armen til legen.

da kikket jeg ned mot skrittet og fikk se at det var slett ikke vannet som var gått.. hele benken og buksa mi var fullt av blod og det fortsatte å renne ned på gulvet.

 

etter dette skjedde ting fort. i løpet av et par minutter var jeg allerede blir hivd over på operasjonsbordet, og det myldret med folk overalt på operasjonsstua. fikk en narkosemaske over ansiktet.

jeg husker at jeg følte jeg skulle bli kvalt av denne maska.

hun sa det var oksygen, men for meg føltes det ut som om noen holdt handa over nesa og munnen min.

borte vekk ble jeg iløpet av sekunder sikkert.

 

jeg våknet på oppvåkningen etterpå. hadde storte smerter.

mannen min kom og jeg fikk se bilder av gutten min. han var så fin da. 1700 gram og rundt 42 cm lang.

 

han hadde hatt en apgar score på 1 da de tok ham ut.

nå lå han i kuvøse med cpap i nesa.

 

jeg hadde visst hatt full morkakeløsning.

hadde jeg kommet noen minutter senere til sykehuset hadde både jeg og han vært døde sa de til meg i ettertid. vi har hatt så utrolig englevakt og jeg er evig takknemlig for det.

tiden etterpå var preget av fryktelige smerter i operasjonssåret. magen min var svart og blå av svære blodutredelser. klarte ikke gå på nesten 2 uker.

 

i dag er gutten min en helt vanlig snart to-åring uten men. iallfall som vi ser i dag. har hatt et planlagt ks i ettertid. og forskjellen er som natt og dag

[愛 siusiu 龍]

møtte forresten lite medfølelse på barsel.. gutte min lå på nyfødt intensiv, mens jeg lå på barsel og gråt.. så kommer det pleiere inn so lurer på :" hvorfor gråter du?"

dumt spørsmål..

 

det var en traumatisk opplevelse jeg fortsatt sliter med iallfall..

[Anonym bruker]

Så utrolig bra at det gikk bra, og at sønnen din er frisk og rask!

Det må jeg si til alle innleggene egentlig - så fint å høre at det har gått bra med alle sammen, selv om det har stått om liv og død.

HI

[laila71]

Utrolig å lese alle disse historiene som har endt godt! Som en tidligere innlegger sier, så er det et velsmurt maskineri som settes i gang når katastrofen skjer. Historien min er ikke så hyggelig som de over her, men jeg har lyst til å dele den likevel. Kom inn til undersøkelse på sykehuset p.g.a. lite liv. Etter flere doppler- og utallige dårlige CTG-registreringer ender det hele med dårlig fosterlyd (80-90) og full alarm dagen etter innleggelse. Legen kommer sluntrende og vurderer det til hastesnitt. Jordmødrene ser på legen og lurer på om de hørte riktig, for de mener det skal være katastrofesnitt. Samboer blir bedt om å være igjen på fødestua mens de springer med meg til heisen. Blir lagt i narkose og våkner noen timer senere og spør damen som kommer inn hvordan det gikk. Da sier hun at det er noen som kommer og snakker med deg snart. Da skjønte jeg hva som hadde skjedd. Etter 10 min kommer verdens mest usympatiske overlege og informerer tørt hva som hadde skjedd. Orker ikke skrive alle detaljene, men han hadde blitt tilkalt hjemmefra (hadde frihelg) for overlegen som opererte meg orket ikke ta dette alene.... Sofie kom altså til verden 14 dager på overtid, og fostervannet var som en grønn grøt. Hun hadde kanskje blitt reddet hvis: legen som opererte meg hadde vurdert keisersnitt dagen før eller ved et katastrofekeisersnitt. Det vet vi ikke helt sikkert, men det sto i rapporten fra Helsetilsynet. Samboer satt på fødestuen i 1 1/2 time uten å vite hvordan det gikk. Sofie døde av oksygenmangel. Det var mye annet som skjedde også, men det skal jeg ikke kjede dere med. I neste svangerskap fikk jeg tett oppfølging i siste halvdelen, og vi fikk en herlig sønn ved planlagt keisersnitt i april i år. En helt annen opplevelse der de tok hensyn til hva jeg hadde vært igjennom i fjor.

Oi, dette ble visst langt. Ikke så sikkert dette innlegget passer her heller forresten..... Uansett, takk for at dere leste.

[Anonym bruker]

kondelerer ved tapet av sofie laila71. utrolig vond og trist historie å lese. og det gjør det enda mer uforståelig når man leser at det kanskje kunne ha vært unngått.

 

jeg vil anbefale dere på det sterkeste og ta kontakt med det sykehuset som utførte katastrofekeisersnittet, eller fastlegen deres (nå snakker jeg om alle debatantene i tråden) for å viderehenvise dere til det aktuelle sykehuset. der vil dere få en time til disposisjon hvor dere gjennomgår fødselspapirer og diverse. skriv ned spørsmålene dere fortsatt sitter med, fortell dem hvilke inntrykk dette har gjort med dere osv. og for all del, ta med barnefar!

jeg hadde ikke akutt ks, men hasteks (gikk vel omtrent 10 minutter fra det ble opplyst om at det ble ks til barnet var ute, jeg ble lagt i narkose)

fikk oppklart masse under samtalen med sykehuset 3 år etterpå.

[Anonym bruker]

Jeg er født med katastrofesnitt.

 

Min mor kom så langt som å ha full åpning men navlestrengen ble for kort da den lå et par ganger rundt min hals, så hjertelyden på meg forsvant.

Det var så kritisk at de skar i henne uten at hun var bedøvd... det gikk så fort at det bare var snakk om noen min fra alarmen gikk til jeg var ute.

Moren min fikk stor skade på urinblæra under oprasjonen og hun beskriver hele hendelsen som det verste som noen gang kunne skjedd.

Men alt i alt synes hun alt var vært det så lenge legene fikk liv i meg da jeg var ute.

Det er nok en stor påkjenning fra alle med slike traumatiske fødsler, men takk gud for at det går an!

 

vh

[laila71]

Vi fikk automatisk samtale på sykehuset men ble så skuffa. Likevel valgte vi å ikke ta det opp med legen for å få en samtale til. Vi ble lovt et møte med barnepleier/jordmor og evt en til som var med på keisersnittet og så fram til å få stille noen spørsmål, men istedet ble det den usympatiske overlegen som møtte oss. Legen som opererte meg hadde nemlig flyttet. Det hele endte med at jeg fikk tilsendt hele journalen fra fødselen (og selvsagt obduksjonspapirene - som jeg selv måtte ringe til obdusenten å purre på..)

Vi fikk i alle fall svar på noen spørsmål ut i fra de papirene.

Jeg vil tro at det er mulig for dere andre også å få tilsendt journalen.

 

[bobleplast og Amélie Amelusk]

Lusket mitt ble tatt med katastrofeKS fire uker før termin.

 

Da hadde jeg ligget på obs. posten med alvorlig svangerskapsforgiftning i seks uker, og følte meg ganske klar for å kalve.

Jeg hadde blitt alvorlig dårligere den dagen de valgte å sette i gang fødselen, og jeg fikk rier allerede 3 timer etter første stikkpille.

 

Problemet mitt var at jeg aldri åpnet meg.

Etter sju timer fikk jeg pressrier med 2,5 cm åpning, uten å bli tatt på alvor, og slik lå jeg i FEM timer!

 

 

Når jeg sa at jeg hadde pressetrang, lo jordmoren og sa at "Det kunne jeg ikke ha, når jeg bare hadde 2,5 cm åpning."

Når jeg hulket frem at noe er galt, jeg kjenner det!, lo hun igjen og sa: "Du kan ikke vite det, du som er førstegangsfødende!"

Når jeg en time senere strigråt og sa at riene er for sterke, sa hun irritert: "De gir jo ikke engang utslag på CTG!"

(HUN HADDE IKKE KOBLET TIL RIESENSOREN, DEN LÅ OPPÅ MASKINEN!!!!!)

 

Etter å ha hatt pressrier i fem timer kom legen og så meg krype i gangen (måtte bevege meg, og greide ikke å gå), ble jeg kjørt inn på føden der de tok vannet og koblet meg etter mye styr til STAN-apparatet.

Så kom en anestesilege og skulle sette epidural, men mens han prøvde å stikke begynte maskinen å pipe febrilsk, og overlegen kom løpende inn.

 

Det siste jeg husker er at jeg ble trillet hulkende gjennom korridoren, og sterke lys.

 

Det viste seg i etterkant at pulsen til Lusket hadde gått ned til 20 eller noe, og at preeklampsien utviklet seg til eklampsi.

 

Vesla lå iallefall på barsel alene i et døgn mens jeg lå til overvåkning.

 

Vi fikk ingen samtaletime før vi dro, og jeg sliter med angsten ennå...

 

Jeg kondolerer så mye for tapet ditt laila71, det må ha vært helt forjævelig!

 

[Anonym bruker]

Kjære laila71, det var forferdelig å høre om hva som skjedde med Sofie. Det var fint at du tok deg tid til å fortelle om det. Godt at dere har fått en fin sønn i etterkant. Kan jeg spørre hvilket sykehus det her skjedde på, litt av noen leger må jeg si? Og bobleplast og Amelie Amelusk, for en forferdelig jordmor du var borti! Kan lure på hvordan sånne folk kommer til å jobbe i helsevesenet.

HI