Katastrofekeisersnitt - andre som har opplevd det?

[Anonym bruker]

Jeg hadde katastrofekeisersnitt, er det andre som har opplevd det, kanskje vi kan dele erfaringer med hverandre?

[Anonym bruker]

Hva er et katastrofekeisersnitt

[~Maja Mor~]

Bare nysgjerrig..........

 

Jeg har aldri hørt betegnelsen katastrofe ks. før, hva er det ifht haste keisersnitt? Eller akutt ks, har jeg også hørt.... samme greie?

 

[*2 LyKkEtRoLL*]

Katastrofesnitt, da står det vel mellom liv og død. Haster virkelig med å få ut babyen og mor blir lagt i narkose siden det er den bedøvelsen som virker raskest. Tror katastrofesnitt er den verste graden av ks...

Eller tar jeg helt feil nå? Har heldigvis ikke opplevd noe lignende selv.

[~Maja Mor~]

Men det er jo kritisk med haste ks også...Tror egentlig at det går ut på det samme...

 

 

[*2 LyKkEtRoLL*]

Tror katastrofe er hakket verre enn hastesnitt.

Venninna mi hadde hastesnitt på pga morkakeløsning, måtte fly helikopter i 1/2 time og tok 1/2 fra hun kom på sykehuset før babyen var ute.

Katastrofe, så mener jeg at da må babyen ut DER OG DA....

[gerd]

Ved et haste-KS skynder man seg litt langsommere. Legene har tid til å vaske seg sterilt, kanskje gjøre det i spinal/epidural, legge inn kateter, Vaske magen til mor, kanskje gi mor de nødvendige medisiner osv.

 

Ved et katastrofesnitt trykker man på en alarmknapp så alle nødvendige fagpersoner løper rett på operasjon uansett om de har tid eller ikke - (bakvakt og forvakt på gyn, anestesilegen, anestesisykepleiere, barnelegen, operasjonssykepleierne) Den fødende blir lagt rett i narkose uten vask og uten medisinering på forhånd. Gynekologene skifter ikke til operasjonstøy, vasker seg ikke sterilt. De bare klæsjer på litt sprit på hendene og tar på steril frakk og hansker og så begynner de. Det sier seg selv at dette er mye større påkjenning for mor. Det er større fare for infeksjon og at gynekologene kommer borti noe med kniven de kanskje hadde hatt tid til å unngå om de kunne tatt det mer med ro.... På denne måten kan de klare å få ut barnet fem minutt etter at de trykker på knappen. Det er RASKT!

[~Maja Mor~]

Men det er jo ikke i alle tilfeller hvor det står mellom liv og død at de er på et sykehus eller i en situasjon hvor de kan ta babyen ut der og da... Tror ikke navnet på ks er parallelt med utførelsen/sted? HVIS det er mange navn på ks da, forskjell på planlagt og haste, det vet jeg, men det er jo gjort på et blunk når dama først er på bordet....

 

Hmmm, katastrofe ks dama må komme på banen nå!

 

Eller folk som har peiling....

 

[Anonym bruker]

Det finnes fire grader av hastekeisersnitt; hastesnitt 1, 2, og 3, og katastrofesnitt. Det avhenger av hvor god tid de har på å få babyen ut. Husker ikke tidene, men tror det er noe sånt som 2 timer, 1 time, 20 min, og så raskt som mulig, det siste er katastrofekeisersnitt.

[~Maja Mor~]

Takk, da ble vi klokere :-)

[*2 LyKkEtRoLL*]

Ja, var det jeg også mente gerd:-) Men jeg fant liksom ikke de rette ordene. Takk skal du ha:-)

[Anonym bruker]

Jeg hadde katastrofesnitt på Ullevål. Ekstremt raskt gikk det. Fra legen ropte signalet rakk jeg nesten ikke tenke før et helt team kom løpende inn, ingen sa noe, de hev meg over i en trilleseng, løp med maske over fjeset mitt og hånda inni skjeden(for å holde hodet oppe, navlesnor i klem), inn i heisen, ut(i feil etasje, så inn igjen i heisen og ut i riktig etasje), inn på operasjonssalen, slengte meg opp på operasjonsbordet, legen sa her rekker vi ikke vaske eller noenting, "alt klart", så fikk jeg sprøyte i armen. De var rimelig stressa. Men imponerende raskt.

[Leetha]

jeg hadde akutt KS med førstemann. eller katastofe eller hva det heter.

 

hadde full åpning, men pulsen til gutten min sank faretruende og han hadde surt blod. fra alarmen gikk til han var ute gikk det 5 minutter!! husker bare jeg kjørte i en heis og ble lagt i full narkose med en gang.

 

husker det siste jeg tenkte var at nå er han død og alt går til helvete, heldigvis gikk alt bra og han er frisk og rask

[hit og dit]

Egentlig ganske vanskelig å utveksle erfaringer, for alt skjer så fort at ein egentlig ikkje har erfart nåke. I det eine øyeblikket så ser ein at alle ansikta rundt ein vert gravalvorlige, alt helsepersonell rundt ein vert ekstremt strukturerte, og i det andre øyeblikket så vert ein vekka frå narkosen og er plutselig mamma.

 

Eg hadde 4cm åpning då ks vart utført, og då eg vart vekka frå narkosen så kom ungen som julekvelden på kjerringa for å sei det slik. Eg husker eg såg sambuar med raude kinn og eit smil eg aldri hadde sett før med ein unge i armane. Eg klarte å tenke meg til i ein døs at den der ungen var nok min, for ellers så hadde ikkje sambuar holdt han. Så i bakgrunnen høyrte eg at det vart tatt bilder av meg og ungen sammen med legen, utan at eg var skikkelig tilstades.

 

I ettertid har eg savna ein skikkelig gjennomgang med legen om kva som gjekk galt. Eg hadde jo ein samtale før utskriving, men det var 35 grader inne på sjukehuset (eg overdriver ikkje nei) og eg hadde ei kraftig barseltåke så eg fekk med meg lite.

 

Kva er din erfaring sjølv HI?

[Anonym bruker]

Huff, får helt vondt i magen bare ved å lese dette jeg. Det må ha vært en påkjenning for dere

[Anonym bruker]

Hei, jeg skrev om det litt over her; hadde et par cm, var igangsatt pga vannavgang. Legen skulle tøye litt på åpningen og dermed dyttet hun hodet opp fra festet og navlesnoren falt ned. Så ropte hun på ultralydapparat, så på det i to sekunder, slengte hele apparatet i fanget på meg og ropte at jordmoren måtte ringe overlegen el kirurgen el hvem det var, hun måpte litt først, så skrek legen det en gang til(østeuropeisk temperament på den dama, hun følte nok skylden også, så veldig redd ut). Etter veldig kort stund var hele teamet der og som jeg skrev over her så løpe de med meg bortover gangen. Følte at jeg var med i en film, bare så takristene fly bortover, og masse stressa folk som løp langs siden av senga. Legen som hadde gjort feilen var det som hadde hånda inni meg for å holde hodet oppe, kommer aldri til å glemme de skrekkslagne øynene. Ingen rakk å si noe til meg om hva som skjedde, men jeg husker jeg tenkte jeg måtte puste rolig sånn at babyen fikk ikke ble stressa også, og at jeg følte meg trygg på at disse menneskene nå kom til å ordne det som var galt. Men det var jo ikke mye jeg rakk å tenke, jeg var vel litt i sjokk også.

 

Det første jeg husker er at jeg våknet av at jeg gråt og var redd. De spurte om jeg ville at mannen og barnet mitt skulle komme, jeg ville at mannen min skulle komme, så jeg fikk svart ja, men syns det var rart at de snakket om et barn. Så kom de, en rørt pappa og den bittelille gutten. Jeg klarte ikke å se pga av jeg akkurat hadde våknet av narkosen, så alt var bare hvitt lys som gikk rundt hvor jeg bare skimtet alt. De la gutten ved siden av meg og jeg så at han var utrolig pen selv om jeg ikke så noenting. Dagene på barsel var grusomme, fikk ingen hjelp fra personalet, ikke mat heller, og besøkstidene gjorde at jeg ikke fikk ha mannen min der for støtte og hjelp så mye heller. Det er noe av det verste jeg har vært med på. Syntes det var forferdelig den første kvelden når jeg var nærmest neddopa i smertestillende medisiner, lå låst i senga, jeg hadde ennå ikke sett barnet mitt uten klær, og alt dette dramatiske hadde skjedd; så måtte mannen min dra hjem, og på rom med meg lå en dame med full ruptur og en baby tatt med tang som hadde så store sår i hodet at han skrek konstant.

 

Jeg opplevde også at jeg gjerne skulle ha snakket med noen som var med når det skjedde, men det fikk jeg aldri; verken jordmoren, legen eller overlegen hadde tid til å komme. De glemte også å gi meg innkomstsamtale.

 

Det såreste er vel at verken jeg eller mannen min fikk være tilstede de første minuttene av sønnen min sitt liv; jeg savner å ha sett han og holdt når han var helt fersk og blodig, og jeg syntes det var tøft i starten at han ikke fikk følt noen varme fra mor og far de første minuttene av sitt liv. Men det siste har jeg forsåvidt kommet over nå som jeg ser at han er en trygg og glad babygutt.

 

Så sånn gikk det med meg. Fint å høre hva du hadde å fortelle, JA&SL.

[Anonym bruker]

(jeg er altså HI, glemte jeg å si)

[Gjest]

Jeg var i fødsel som enda i ks for 6 år siden. Vi var klar over at guten min var stor, han var estimert til en plass mellom 4-4,5 kg. Jeg hadde lenge sagt jeg trodde ikke at jeg ville klare dette, men legene mente siden jeg hadde fødd en stor gutt før (4180g) så skulle dette gå fint. På slutten av svangerskapet gikk jeg med noen uforklarlige smerter nede i magen og legene mente dette bare var pga guten hadde sunket ned i bekkenet.

Fødsel starta midt på natta, jeg å sambo reiste til føden og ble møtt av en helt utrolig snill turnusjordmor. Jeg forklarte at gutten var stor og at jeg var redd jeg ikke klarte dette. Hun lovet at hun skulle følge godt med og være med min side gjennom hele fødsel. De smertene jeg gikk med på slutten av svangerskapet ble bare verre å verre, en annen jordmor som var der skulle sette akupunktur på meg, og idet hun satte igang fikk jeg utrolige smerter. Jeg satt i et hyl, men fikk beskjed om å roe meg ned, var normalt å ha vondt under en fødsel, det måtte jeg jo da forstå. Hun turnusjordmora tok over og ville sjekke opningen, full opning men barnet lå høgt. Jeg hadde så vondt at jeg klarte ikke bevege meg, lå bare å hylte. Tok tak i sambo sin genser og dro han over til meg. Sa noe til han om at nå måtte han gjøre noe, for noe var galt og ingen ville høre på meg!!!

Jordmora som sto med meg gikk forbi den jordmora som ba meg roe meg ned, og ringte gyn..

Overlegen kom stappa handa oppi meg og satte alarm.

Husker ikke så mye av hva som skjedde etter, men de kasta ei dyne over meg og tok senga og la på sprang. Husker vi kom inn på operasjonsalen og ei maske ble lagt over ansiktet mitt. Våknet på overvåkninga etterpå. Jeg hadde fått en nydelig gut på 5030g. Hodeomkretesen var 39cm, så var nok derfor han ikke kom seg ned stakkar. Riene og presset fra hodet til guten min hadde presset så på livmora mi at den var blitt flisetynn som de kalte det. Hadde fødsel fortsatt så hadde antagli livmora mi sprukket og gutten min hadde havnet i buken min. Kunne endt ganske gale, men heldivis ble vi tatt på alvor tilslutt.

Ble fortalt at jeg hadde hatt et hastekeisersnitt på dette sykehuset, fikk aldri noen skikkeli samtale med lege.

Nå i August i år hadde jeg planlagt ks på et annet sykehus. Etter de gikk gjennom min journal, fortalde de at jeg hadde hatt katastrofekeisersnitt, de gikk også gjennom en del informasjon som jeg ikke hadde fått fra de forrige sykehuset. Så nå føler jeg jeg vet litt mer om hva vi har gått gjennom =)

 

[Anonym bruker]

Virker som det går igjen at vi som har vært igjennom dette ikke føler vi har fått ordentlig informasjon og samtaler etterpå. Mannen min sa at det virket som de på sykehuset syntes at mitt keisersnitt var en gladhistorie siden barnet var friskt og raskt med en gang han kom ut, og at de kanskje tenkte at vi ikke trengte å snakke om dette. Vi var jo overlykkelige for at det gikk bra, men det var jo veldig tøft og vanskelig for det. Kanskje sykehusene burde få beskjed om at det trengs bedre rutiner i etterkant for sånne historier. Jeg har ikke hatt traumer og vonde drømmer, men har hørt om andre som har slitt med det i årevis. Syns også det var ille at det ikke er rutine at man får enerom etter sånne traumatiske hendelser, når man har behov for å ha mannen sin der som støtte. En venninne fortalte at det alltid er enerom ved keisersnitt i Sverige.

HI

[Anonym bruker]

Har hatt et akutt keisersnitt og et katastrofekeisersnitt.

 

Med akutt keisersnitt tok det 12 minutter. Da tok de seg tid til å sette kateter og barbere det aktuelle området før de begynte operasjonen. Hvis jeg ikke hadde hatt epidural på forhånd ville det ha tatt lengre tid. (tror legen sa det vanligvis tok 20-30 minutter)

 

Med katastrofekeisersnitt tok det 6 minutter fra de tok avgjørelsen til babyen var ute. Det var 4 stykker som tok senga mi og løp inn på operasjonsstua med meg. Fikk narkosemaske over nesa samtidig som de løftet meg over på operasjonsbordet. Venefloner og kateter ble satt etter narkosen.

[Anonym bruker]

Hva var grunnene til at det ble sånn?

HI

[hit og dit]

Eg var og veldig skuffa i ettertid over at eg ikkje har fått deltatt på egen fødsel. Plutselig var eg berre mamma. DÅ eg holdt ungne i begynnelsen så måtte eg leite etter teikn på at ho var vår. Familiekjennetegn og slikt. Det var ingen tvil om at ho var mi, for alle dei ungarske ungane hadde ein enorm hårmanke, og det var berre mi sim hadde lyse fine fjoner.

 

Eg låg på gynekologisk avdeling etter ks, for postkirurgisk observasjon, og der fekk eg kun ha ungen hos meg ein liten halvtime kvar tredje time. Eg masa og masa etter Tuva heile tida. Så etterkvart så var dei skikkelig lei av denne masete utlendingen og flytta meg opp på barsel. Då kom eg inn på eit firemannsrom og fekk ha ungen hos meg heile tida.

 

Sjølv føler eg at informasjonen var god nok der og da, på sjukehuset, men på grunn av varmen og den nye situasjonen så fekk eg ingenting med meg. Eg skal ha gyn. time om to månadar og då tenker eg å ta opp igjen dette med han. For å vite kva eg kan forvente ved seinare fødsler. EIn må jo vite litt på forhånd i tilfelle ein skal føde på Haukeland, der mor mi har hatt to hastesnitt som burde vert planlagte snitt. Men mottoet der er jo at ein skal alltids prøve, både å føde normalt og uten smertestillende (ikkje min erfaring, men høyrt fra andre).

[Gjest Odin ♥ Tiril_min ♥]

E hadde katastrofekeisersnitt, står i journalen min og papirene fra operasjonen. Hi gjerne send me en pm om du vil det:)

Gikk til vanlig svangerskapsundersøkelse på gyn.pol. på sykehuset, den 30januar var e inne til den siste undersøkelsen. Kort fortalt så fant de ikke hjertelyden, kom inn på rommet vedsiden av og fikk ul. Legen begynnte å rope katastrofeks nå med en gang, trykk på knappen nå. Alt skjedde i løpet av minutter. E og en drøss med leger og jmødre måtte springe gjennom sykehuset og opp i 2etg hvor kirurgisk avd ligger (hadde ikke tid til å vente på heisen engang). Da vi kom opp hadde de ikke fått alarmen,så de begynnte å rope katastrofe sectio og flere leger kom til. E ble lagt på operasjonsbordet og blei dradd av klærna,fikk ikke vaska magen heller ikke ble det satt kateter. Fikk narkose og da var e borte. Forferdelig grusom opplevelse..unner ingen å måtte gå igjennom noe sånt noe:( Heldigvis var barnefaren med den ene gangen på svangerskapskontroll. Ingen vet hvorfor pulsen ble borte, men tiril kom til verden 1 minutt etter kniven ble satt i magen min, et mirakel at e hadde kontroll på sykehuset og at jm faktisk ringte me kvelden før for å flytte timen min 1 1/2time frem. Lille jenta mi var ment til å leve..

[hit og dit]

Eg fekk frysningar over heile kroppen når eg las historia di, og det skjer ikkje så ofte. For ein opplevelse det må ha vert. Jenta dåkas var virkelig meint til å leve.

[Anonym bruker]

Akutt keisersnitt p.g.a. at fødselen stoppet og CTG-en viste at babyen ikke hadde det så bra lenger.

 

Katastrofekeisersnitt p.g.a. svangerskapsforgiftning og CTG som viste oksygenmangel.