Jeg har skikkelig dårli samvittighet

[Anonym bruker]

men det er likevel sånn at jeg ikke har sterke følelser for min manns barn lengre! Jeg hater dem ikke, langt ifra, men jeg føler ingenting for dem og av og til i visse situasjoner der de oppfører seg ekstremt, så blir jeg drittlei dem. Jeg elsker mannen min og vet hvor glad han er i dem, derfor ønsker jeg dem ikke bort, og ville aldri at noe skulle hendt dem for minn manns skyld. Men om det var greit for ham, så hadde ikke jeg savnet dem hvis de flyttet til at land langt langt borte, New Zeland foreksempel! Men nettopp fordi jeg vet at mannen min ikke kunne tenkt seg tilværelsen uten dem, så ønsker jeg dem jo ikke bort. Syns bare det er trist å tenke på at jeg har sluttet å føle noe særlig for dem!

Sånn blir det når man har en megetvanskelig og bitter biomor og stri med. Det går utover barna i bunn og grunn selv om det i utgangspunktet ikke er deres feil. Det skal jeg tenke over hvis jeg kommer i en biomor situasjon en vakker dag, at hvis jeg oppfører meg dårlig så går det utover barna mine!

[Anonym bruker]

Kjære deg prøv å sett deg ned å tenk nøye gjennom dette, les hva du har skrevet. Du er sint på bio mor, hvis du hadde vært sint på noen andre hadde du neppe latt det gå ut over andre. Barna kan jo ikke noe for at mor er vanskelig, det er helt sikkert ikke lett for dem heller at hun er slik, de blir sikkert stående mellom barken og veden. Men du er voksen og de er barn, det de opplever i dag tar de med seg videre. Dette er viktig og tenke på da deres barlast er det de skal leve videre på. Jeg ville prøvd å bruke litt mere tid med dem, gjøre ting sammen med bare dem. Da vil du garantert oppleve at disse små menneskene har masse å gi deg som person, barn er slik enten de er ens egne eller andres. Håper virkelig at du gjør noe med dette, for barn gjennomskuer holdninger fra oss voksne. Lykke til videre!

[Anonym bruker]

Skrev jeg noe sted at jeg ikke var snill og oppførte meg bra mot barna?? Tror du har misforstått litt... Jeg behandler barna fint og gjør det som er best for dem. Dessuten er det hele situasjoen og alt bråket jeg er drittlei, ikke bare mora. Eplet faller nemlig ikke langt fra stammen i vår situasjon, og et ene barnet er faktisk direkte slem innimellom. Men fremdeles er jeg da snill mot dem!? Det jeg skrev her er at jeg ikke har følelser eller er glad i dem om du vil. Er egentlig ganske likegyldig så lenge min mann har det godt. Det er HAM jeg elsker! Og det må nok du, som sannsynligvis er biomor eller en stemor der det meste går på skinner, bare godta!

[Anonym bruker]

Hei igjen!

Jegmisforsto deg ikke, men tro ikke at barna ikke gjennomskuer dine følelser for det gjør dem. Jeg skriver dette som fagperson, da jeg så det på felles sidene. Jeg ser disse barna i min jobb, da mener jeg barna som sliter med samlivsbrudd, konflikter osv. Barnas oppførsel kommer av hvordan de oppfatter situasjoner og hvilken oppfattelse av trygghet de har rundt seg, du skriver om at du er lei av bråk. Barn skal ikke utsettes for voksen bråk, du takler det ikke og da kan man ikke forlange at barn skal gjøre det. En annen ting jeg ikke forstår er hvordan man klarer å ikke være glad i barn, jeg er glad i alt fra barn jeg jobber med og andres barn. Jeg blir ikke mindre glad i de barna jeg omgås med selv om de har en utagerende væremåte. Jeg prøver å forstå dem og deres problem, da finner vi ut av dette til slutt. Jeg er sikker på at du ikke kan mene dette så hardt som du skriver det, tenk hvis det hadde skjedd noe med dem, hadde det ikke gjort noe med deg. En annen tin er at man som voksenperson ikke bare velger en mann hvis han har en familie, men hele familien. Dette er ikke ment som noe ufin kritikk, men jeg har sett så mange slike tilfeller der barna blir offer i voksnes problemer, noe de ikke fortjener. Så egentlig skrev jeg inn her for å prøve å snakke barnas sak.

[Anonym bruker]

Kjære Hi...

 

Jeg er så enig med deg, akkurat som om jeg skulle ha skrevet det selv! Begynte nesten å grine når jeg leste det du har skrevet. Godt å se at et ikke bare er meg som føler det sånn. Dette er jo egentlig ikke noe jeg kan snakke med andre om, og vanskelig å sitte med sånne tanker og følelser alene. Godt det ikke bare er meg som ikke føler noe for min manns barn.

 

Det er ikke det at jeg hater de, men jeg har rett og slett ikke følelser for de. Vet han er veldig glad i dem, men jeg bryr meg liksom ikke. Jeg er heller ikke slem mot barna hans, bare helt likegyldig...

 

 

Marie.

[Anonym bruker]

Her er et forslag som kanskje kan hjelpe:Planlegg mest mulig de helgene dere har barna. Det er ikke godt for dere å ha det sånn og det er et tidspørsmål før det merkes påkroppen til dere mann og barna hans.

 

Hvis dere får barna litt på avstand har dere kanskje overskudd til å gjøre noe koselig sammen med de når dere først er hjemme. Da er det enklere å synes det er koselig at de er der. Mannen deres får ta andvar for de vanlige arbeidsoppgavene (som matlaging, legging, oppfølging, sov) Oppmutre gjerne mannen deres til å finne på noe med de alene også.

 

Besøk venninner, familie, gå på shopping, gå turer osv de helgene dere har barna. Det hjalp iallefall meg. Jeg skulle bli super-stemor,men endte opp med å bli en sliten stemor uten overskudd. Når jeg kuttet ned på ansvaret mitt og ble "stefar" istedet, gikk det mye greiere.

 

 

[Anonym bruker]

Kjære Marie!

Godt å høre at noen forstår! Den såkalte fagpersonen over her har tydeligvis aldri vært i samme situasjon som oss, og er derfor ikke i stand til å sette seg inn i hvordan vi føler det! Det vet jeg fordi jeg selv heller ikke hadde kunnet det før jeg havnet i denne situasjonen selv. Dessuten tar denne samme personen veldig feil også, for barna merker faktisk ikke noe her. Jeg opptrer omsorgsfullt og snakker med dem og når jeg kjenner at jeg ikke orker dem så tar jeg fellesbarn og drar på bsøk til venninner, familie etc... Og når det gjelder mannen min, så vet selvfølgelig han at jeg syns situasjonen er vanskelig, men han vet nok ikke at jeg ikke føler noe for dem, da hadde han nok blitt veldig lei seg så det håper jeg han aldri får vite.

Jeg misunner faktisk dem som er i positive situasjoner med stebarna sine, eventuelt biomor, det hadde vært så mye enklere. men ingen skal si at jeg ikke har prøvd, for jeg var super stemoren som så dem som mine egne i flere år. Jeg fikk bare dritt, og ettersom de ble større ble oppdragelse mer og mer ufordragelig og lengre og lengre unna mine retningslinjer. Nå har jeg bare sluttet å bry meg!

[Anonym bruker]

Du som svarer som en fagperson...som du selv beskrev deg som...

 

 

Står det i bøkene du har lest i utdannelsen din at vi stemødre har en av/på knapp som styrer følelesene våre????????

 

Hun skriver jo at hun ikke er glad i de lengre, men at hun selvfølgelig er snill mot de uansett.

 

Du svarer bare med svada om at "jamen barna har det ikke lett, og de forstår mer enn du tror. De merker at du ikke er glad i de....bla bla bla"..... hva skal hun gjøre med det da? ...Trykke på en knapp som får henne til å elske de betingelsesløst...som om de var hennes egne?

 

....Du snakker som om leppene dine henger sammen du !!!!

 

Superirritert på bedreviterne

[Anonym bruker]

Til deg såkalte fagperson

 

Du skriverat du ikke kan forstå at noen ikke er glad i barn!!?! Hva skal det bety? Jeg er jo glad i mine egne og hater ikke andre barn heller, men jeg er ikke en sånn barneelsker, nei! Da hadde jeg jo blitt førskolelærer eller fått meg jobb i sfo eller noe. Det er vel ikke alle som har samme interesse og lidenskap, skal du dømme for det også? Hva om jeg er skikkelig interessert i biler eller i frimerker eller i katter å så skal jeg liksom si: "Jeg forstår ikke at folk ikke er glad i frimerker jeg altså, eller i biler, eller i katter? Katter er da så søte og gode!" Skjerp deg!!!!

[Anonym bruker]

Bra sagt anonym 18:43!!

Enig me deg!

[Anonym bruker]

Til deg ovenfor.

Bare så du vet det irriterer du meg!

Nr 1: Barna har ikke bedt om å få en stemor

Nr 2: man elsker selvfølgelig sine egene barn mest, men når man som voksen går inn i forhold der barn er innvolvert, bør man som voksen ha nok forstand til å forstå hva dette innebærer

Nr 3. Hvilke mennesker er vi hvis man ikke mestrer å ha et normalt forhold til mannens barn, har du tenkt på det?

Nr 4 Ville du sendt barna dine til noen som overhode ikke var glad i dem, kanskje bio mor ser dette.

Nr 5 du kan gjøre så mye du vil for barn, men vær ikke så dom at du tror at de ikke gjennomskuer hvem som har en oppriktig omsorg for dem

Nr 6 hva skal man gjøre med dette? Jo jeg mener at man enten kan bygge opp et forhold der man begynner med blanke ark og ser det sårbare barnet i sentrum. Spør seg selv om det er rett å være følelsesløs overfor barn. Jeg kan ikke i min villeste fantasi forstå at mennesker ikke kan klare å bygge opp et forhold til et barn som består av kjærlighet og omsorg. Eller så mener jeg at man bør være erlig overfor bio far og overlate samværet til han. Brana trenger ikke slike kalde personer rundt seg.

 

Jeg vil legge til at barn har fortalt meg gjentatte ganger om stemødre som ikke bryr seg om dem. Jeg har spurt om hvorfor de tror det, svarene er som regel ikke at de overser dem og ikke gjør noe for dem, men at de merker at de ikke bryr seg i sin væremåte. Jeg syns dette blir et rått part, hør på deg selv: stemødre mot barn, det kan ikke være mulig at du retferdiggjør slike tanker uten å gjøre noe med det.

[Anonym bruker]

Det er det værste!

Det er vel forskjell på barn og frimerker. Kjennetegn på en psykopat er at de ikke eier empati, altså medfølelse og emne til å sette seg inn i andres ståsted. Jeg fatter ikke hvordan du tørr sende dine barn til andre hvis du kan ha mistanke om at de tenker på barna dine som frimerker. Jeg tror de fleste mennesker er glad i de menneskene de har rundt seg og spesielt de barna de har med å gjøre. Huff dette kan da ikke være seriøst eller?

[Anonym bruker]

Dette er helt seriøst!!

[Anonym bruker]

HI her

Til de lite forståelsesfull og dømmende, (mest sannsynlig biomødre) som har svart her!

 

takk for virkelig konstruktive og oppmuntrende svar gitt! Nå har jeg ikke dårlig samvittighet lengre og har begynt å elske barna som mine egne!

Akkurat det jeg trengte og derfor jeg skrev inn.

 

NOT!!!!

[Anonym bruker]

Kjære HI

 

Jeg fikk virkelig vondt når jeg leste innlegget ditt for det virker som du er oppriktig lei deg for de følelsene du har.Jeg vet ikke om disse rådene hjelper, men uansett håper jeg du fortsetter å prøve, og aldri innfinner deg med at det skal være slik - Det vil bli uutholdelig både for deg,mannen din og barna.

 

Hva fikk deg til å være glad i de før. Hva har gjort at du ikke er glad i de lengre. Er det at de er uoppdragene. Dette kan løses, men du må få med deg far på laget. Snakk med mannen din å si at for at dere alle skal leve sammen trenger du følgende regler (ogsåkommer du med de 2 viktigste tingene som ikke er på plass nå) Si at du synes han er en god pappa og at du vet at han kun vil barnas beste,men at du synes det er vanskelig åleve sammen med en "helgepappa" og at du trenger fastere rammer enn det som er i dag.Spør om dere iallefall kan møtes på halvveien.

 

Bli flinkere til å overlat mye av ansvaret til far i en periode.Finn på ting de helgene dere har barna. Dra ut med venninner eller hjem til familien, finn et rolig sted i huset deres hvor du kan sette deg å bare være alene (jeg bruker en stol på soverommet) å les en god bok. Slik får iallefall jeg overskudd.

 

Når du finner på noe med barna, så gjør noe de synes er morsomt (overlat hverdagen til far i størstmulig grad) Da vil de få positive opplevleser av deg og enklere være hyggelig med deg også.

 

Og aller viktigst:overlat biomor til far:hun er ikke ditt problem. Det er hans problem og hans historie.

 

Håper du får tilbake gleden med stebarna dine. Hverdagen din blir så utrolig mye enklere.

 

Lise:)

[Anonym bruker]

Jeg er biomor og blir veldig lei meg når jeg leser innlegget ditt HI.

Jeg skjønner at du ikke har det lett i forhold til din biomor, og jeg skjønner at du selv ikke har det greit med de følelsene du (ikke) har for dine stebarn.

Men jeg må si meg enig med fagpersonen her inne!Barn registrerer så utrolig mye mere enn vi tror!Og likegyldighet er noe som virkelig svir!

Men samtidig er følelser vanskelige å styre!

Jeg synes også at Lise hadde veldig mange gode råd, som det i hvertfall kan være greit å forsøke!For det er vi som er voksne, ikke barna!

Jeg opplevde selv en stemor som ikke knyttet seg til barna mine (og det var IKKE pga slem biomor...)Hun var absolutt ikke slem med dem, men jeg registrerte det selv, når barna ble hentet eller levert. Bare på måten hun så på dem, snakket til dem osv.Og selvfølgelig registrerte barna det!

De ble usikker på henne, noe som gjorde at hun igjen trakk seg unna, og dermed var den onde sirkelen i gang!

Heldigvis for alle parter løste det seg ved at de begge fant seg nye partnere,og de er lykkelige og mine barn har fått en stemor som oppriktig er glad når de kommer!

Jeg sender deg mange gode tanker og håper at dette ordner seg for dere alle!!!

[Anonym bruker]

Hei Hi!

Det at du syns at innleggene er dømmende kommer av dårlig samvittighet, for jeg kan ikke se at noen dømmer her. Men det folk skriver her er jo at du er voksen og barna er barn. Det jeg tror de fleste mener er at du må gjøre noe med dette, på en eller annen måte. Det er jo vanskelig å støtte følelsene du har for barna, noe annet er jo at det er kommet en del råd her men det virker ikke som du er mottakelig for disse og da blir det jo vanskelig å støtte.

[Anonym bruker]

Jeg synes du gjør en god jobb jeg! Du er ikke glad i barna, men viser ikke dette til barna.

Ingen kan vel forlange av deg at du skal være glad i stebarna? Det man kan forlange av deg, er at du er snill med de, og ikke viser de at du ikke liker de, og du er jo snill med dem som du sier. Du er et menneske, kjære deg, og ingen mennesker er født med knapp de kan trykke på som bestemmer hva de skal føle ovenfor hvem.

Jeg tror at det å være sammen med barn som du ikke føler noe for, er en MYE større utfordring enn å være sammen med barn en er glad i, selv om det er stebarn.

Men jeg vil allikevel råde deg til å reflektere over deg selv og situasjonen du er i, og prøve så godt du kan å forandre på situasjonen

[Anonym bruker]

Hei!

Du må skille mellom bio mor og barna. Det er jo ikke bare barna til bio mor men til den mannen du er glad i. Forstår godt at man kan komme i konflikter med bio mor men barna har jo ikke noe med din og barnas situasjon. Har barna en dårlig adfert, er det jo de voksnes oppgave å korrigere. Barndommen er jo en livsskole der man skal lære seg å fungere i forhold til andre. Men kan ikke forlange at dette går smertefritt. Har du prøvd å tenke over hvordan barna har det, det kan hende de har det værre enn deg. De har ikke ønsket seg en ny dame til sin far, de liker nok ikke konfliktene mellom bio mor og dere, kanskje føler de at det er dem som er årsaken ti dette osv. De er barn, du er voksen og det er det som til tider er surt at man må takle slike ting som voksen. Det værste er likevel at barna må takle slikt i sin barndom, da det er dette de skal se tilbake på den dagen de er voksne.

[Anonym bruker]

blir oppgitt over at noen med hånden på hjerte kan si at de ikke er GLAD i barna til den du på stå å elske,

er det mulig at dere er blinde på at barn ikke merker dette,da er dere dumme......

som ikke fagperson er jeg enig i det fag personen her sier,dere andre må få opp øya,

barn er de skarpeste vesner på å oppfatte stemning og føleslser på at noe ikke "stemmer".

blir skremt av at noen kan være så egosentrert og kun tenke på den voksne og ikke på barna som faktisk er svært sårbare og er avhengige av de voksne og det er da dere !!! jeg synes synd på dere som er så hjerteløse....og på de barna som er avhengig av noen som ikke er glad i dem ..for ett liv!!!!!!!!!!!!!!!!!

[~~DoraDora~~]

Jeg er absolutt ikke glad i stebarnet mitt. Ser ikke på henne som noe annet enn noen andres unge. Ser ikke på henne som en del av mannen min..... hun er bare en i familien hans likssom...som kommer oftere på besøk enn andre. ( Han har aldri bodd med henne heller, så han er ikke så knyttet til henne selv heller da...hun var baby da de gikk fra hverandre)

 

Men jeg liker henne som person. Hun er ei snill og grei jente som kommer og besøker faren sin, meg og ungene her annenhver helg.

Jeg har absolutt ingenting i mot henne, for det har jeg heller ingen grunn til. Men glad i henne er jeg ikke...ikke i ordets rette forstand.

 

Jeg er utrolig glad i/elsker barna mine. ( De betyr alt for meg selvfølgelig) og jeg er utrolig glad i/elsker/begjærer mannen min. I tillegg er jeg veldig glad i foreldrene mine og søskenene mine.

 

Jeg bryr meg veldig om min bestevenninne, jeg bryr meg om tanteungene mine, venner for øvrig og stebarnet mitt. ( I denne rekkefølgen...)

 

....man savner de man er glad i når man er lenge borte fra dem...jeg føler aldri savn etter stebarnet mitt.

[Anonym bruker]

Helt enig med Månestråle...., akkurat som om jeg skulle sagt det selv!

Min tanteunge kommer rimelig høyt opp på listen, iforholdt til mine stebarn. Jeg er mye mer glad i tanteungen min!

 

Jeg kan ikke fordra mine manns barm, det er bare noen som er på besøk her annenhver helg.

 

[Anonym bruker]

Når man da leser slike uttalelser fra personer man vet er stemødre så er det ikke så rart om noen biomødre blir litt ekstra på vakt eller?

 

De av stemødrene som har egne barn burde kunne sette seg inn i denne følelsen:

 

Som mor elsker man sine barn, og de aller fleste er villige til å gjøre alt for dem

TENK dere da å skulle sende barna deres til et hjem hvor det bor en person som har slike tanker:

"Jeg kan ikke fordra mine manns barm, det er bare noen som er på besøk her annenhver helg."

 

Og så forventes det at biomor ikke skal blande seg inn og ikke bry seg ??

 

Nei, det er sikkert ikke lett å være stemor, men det jammen ikke godt å sende barna sine til et hjem hvor noen ikke kan fordra ungene dine heller!!

 

[Anonym bruker]

Uansett hvilke følelser man har for stebarnet sitt, så er det faktisk bare en selv som kan endre det. Jeg vet faktisk hvordan det er å grue seg til hver helg for da kommer noen å ødelegger den fantastiske familieidyllen som jeg og mannen min har.

 

Men det kommer til et punkt hvor du faktisk må finne ut om du skal irritere deg over stebarn eller om du skal ha en positiv holdning til de.Det er faktisk noe du må bestemme deg for. Det tok en stund før jeg innså at problemet lå hos meg, ikke barnet - det kom ikke til å forandre seg, eller utebli fra helgene sine.Jeg måtte forandre mine holdninger.

 

Så jeg satt meg ned og fant ut hva som irriterte meg. Hva jeg kunne gjøre noe med, hva mannen min kunne gjøre noe med og hva vi kunne gjøre med biomor, og ikke minst hva jeg ikke fikk gjort noe med,men bare godta.

 

Jeg kan ikke si at jeg elsker stebarnet mitt,men jeg kan si at vi har kommet dit at vi har det fint når hun er her.Jeg bryr meg om henne, er glad i henne og viser interesse og kan finne på ting sammen med henne. Men det har kostet mange diskusjoner med mannen min og det har kostet mange kamler for å si det sånn..

 

Mitt poeng er at hvis dere finner ut at dere ikke er glad i stebarna deres eller hater de, eller misliker de eller hva som helst i negativ retning - så er det kun deg selv som kan endre dette. Du må bare definere problemet ditt og jobbe ut fra det. Ingen kan styre følelsene dine sier du kanskje. Jo du kan faktisk det,men ingen kan tvinge deg til å elske noen, men å se det positive i mennesker: Ja det kan vi alle!

 

Lise:)

[Anonym bruker]

Kloke ord fra en klok dame..:-)

 

Bli stemor for datteren min da Lise......*S*

 

Eller forresten; jeg unner deg ikke å slite med eksen...he he...