Dere kvinnfolk

[Anonym bruker]

lever et unødvendig komplisert liv. Forstår meg ikke på dere, Men så er jo jeg en mann da. Vi kommer jo fra to forskjellige planeter.

 

Hvorfor lager dere så mye unødvendig tull ut av ingenting? Vi mannfolk tenker helt annerledes enn dere oppi denne smørja av mine, dine og våre barn,enn dere kvinner. Er vi i et forhold der kvinnen har et barn fra før, så er det bare sånn at det er et ekstra barn der, og har vi mannfolk et barn fra før av,- ja så er det jo bare et ekstra barn som kommer inn i familien av og til. Vi tenker overhode ikke på det som noe annet enn det det er. Greit at vi mannfolk er enkle av oss på dette området ihvertfall.

 

Sånn vi (jeg) ser det, er slik det er : Vi er en familie som bor i et hus. Jeg, kona og de to barna våre. I tillegg har jeg en sønn fra et tidligere forhold, som kommer hit fast annenhver helg, i ferier og når vi har gebursdagsfeiringer i familien. Ellers så bor han hos sin mor. Og hun er EN AV mine ekser. Det eneste som skiller henne fra mine andre ekser, er at hun kjører sønnen min til oss når han skal hit. Sønnen min er 10 år, og går selvklart på skole enda. Da har jeg fikset det sånn at skolen sender brev til meg om hvordan det går med ham på skolen. Ellers tar moren hans seg av det som skjer hjemme hos ham. Jeg, kona og ungene går på fotballkampene han spiller, og ser på ham av og til. Han er med på noen av våre feriereiser, men ikke alle. Så enkelt er det med den saken.

 

Sønnens mor, får bidrag fra meg, som skal dekke min halvpart av det han trenger. Det er det staten som bestemmer hvor mye skal være. Så da har hun ingenting å klage for. Dersom en mor får for lite i bidrag, så får hun jo kompensasjon for resten av staten. Så jeg kan overhode ikke se grunn til syting på det området heller.

 

Jeg kan ikke fatte og begripe at dere kan lage så mye problemer ut av ingenting. Kjeder dere dere eller? Må dere likssom lage så mye styr for å få litt action i livet deres? En kan jo stille spørsmål ved det hele.

 

Overlat alt ansvaret til far, når barnet er hos ham og hans familie, så kan moren ha ansvaret for barnet når det er hos henne. Hva den enkelte gjør har da ikke den andre noe med. Så lenge det ikke er noe kriminelt. Det å være skilt, betyr at en IKKE er sammen lenger. Og det å være alenemor/far, betyr at en er ALENE om barnet når en har barnet hos seg. Og det å være skillsmissebarn, betyr at far og mor IKKE er sammen lenger. Ment til de av dere som ikke helt har forstått dette.

 

Og så må jeg bare si en ting til : Til alle stemødre/fedre : De fleste av dere er med på å påvirke noen andre sitt barns oppvekst. Dere har muligheten til å påvirke ungenes barndom på både godt og vondt. Gjør dere det beste dere kan ut av situasjonen, så er dere storsinnede av dere. De som gjør en glimrende jobb der, fortjener virkelig en honør. ( Det er ikke en gang alle mødre, som makter å gi sine egne barn en optimal oppvekst. Husk det!!!)

 

En mann som en gang hadde en spermcelle som traff en av eksenes egg

[Anonym bruker]

Men du tar ikke et helhetsansvar for sønnen din. Du vet bare hvordan han gjør det på skolen, resten av livet hans kjenner du ikke annet enn gjennom ham. Hvordan skulle det gått om mødre flest også tenkte slik, spesielt når når 50/50 blir vanligere?

[Anonym bruker]

Hva mer skulle jeg gjort for å kjenne til livet hans da???? Jeg trenger ikke kjenne til mer enn det han har hos oss, på skolen og på fotballtreningen. Sikter du til at jeg skulle gått på besøk til moren hans for å få informasjon fra henne om hvordan livet hans er hos henne? ( Det holder for meg å vite at han har det godt der). Drukket kaffe, og småpratet med henne? Det du nok heller vil frem til er at da får moren stilt sin nysgjerrighet, sånn at hun får mer kontroll over gutten. I mitt tilfelle vet jeg at gutten blir bombadert med morens spørsmål, etter hver gang han har vært hos oss. Hun er bare nødt til å stille sin egen nysgjerrighet. Det holder ikke for henne å høre gutten selv si hvor dan han har hatt det, om han har gjort noe kjekt. Neida hun må vite hva jeg og stemoren har gjort på, hun må vite hvilke leker barna våre har, om vi hadde besøk av noen andre, hva vi spiste i løpet av hele helgen, hvordan rommene til barna våre er osv. Typisk kvinnfolk

 

Og det er likt i de tilfellene der det er 50/50. De trenger vel ikke gjøre noe mer ut av det da heller. I så tilfelle...fortell meg hva

[smillas]

Jeg syns det nest siste du sier er veldig viktig. At alle voksne som kommer inn i barnas liv er veldig skjebnesvangre for dem, og at man bør gjøre det beste ut av det. Jeg tror også kvinner er mye mer intrigante enn menn, mange trives i konflikt og trekkes mot konflikt framfor forsoning. Dessuten kan strid mellom to kvinner bli spesielt ille, de krangler om råderett over sin egen hverdag. De krangler dessverre ofte også om råderetten til mannen, enda kvinnen som har skilt seg fra mannen sin bør gi opp denne delen av sitt tidligere liv, selv om de har barn sammen. Kontroll.

 

Det er også viktig det du sier at det er mannens ansvar å ta seg av egne barn, likevel vil du vel at din kone skal gjøre en innsats for å få ditt første barn til å føle seg som en del av et fellesskap når han er hos dere? Det koster faktisk litt, men det er eneste muligheten, tror jeg. Å stenge et barn ute, er det verste man kan gjøre.

 

Men damer er nok litt kranglete, ja... Skjønner ikke hvordan menn som har flere koner klarer seg...

[Anonym bruker]

Dette innlegget til far her inne illustrerer litt hvordan MIN barnefar har det!

Han kjenner heller ikke sin sønn, enn annet gjennom det lille han har gutten i ferier (dette er desverre fordi vi bor 120 mil unna hverandre, ikke fordi han ikke vil ha kontakt med sin sønn...)

Ved flere anledninger har han selv fortalt meg at det er sårt når sønnen hans ringer, fordi far ikke aner hva som skjer i sønnens hverdag!Ikke kjenner han sønnens venner, fritidsinnteresser "kjærligheter" osv!De har rett og slett ikke noe og snakke om, selv hvor mye far ønsker!

 

Det er utrolig om du som far synes at det er greit ogt ha et slik forhold til din sønn?!?Det er i hvertfall slik jeg tolker det,at så lenge din sønn ikke er på besøk hos dere, så er det nesten uvesentlig hva han gjør i hverdagen?

Og det er vell kanskje derfor vi damer graver og spør, når barnet kommer hjem!Det gjør i hvertfall jeg!Men det er fordi jeg vil høre hvordan min sønn har hatt det, hva han har opplevd og hvordan han synes besøket har vert!

Ikke fordi jeg har behov for å grave i eksen og nykjærestens forhold og samliv, men fordi min sønn har en hverdag med sin far, som ikke JEG har vært en del av! Akkurat som jeg graver og spør når han har vært på ferie med mine foreldre, eller på campingtur med venner!

 

En annen ting:Det er tydelig at du som mann ser det anderledes enn kvinner, med dette er i hvertfall noe min eks og jeg er enige om!At uansett hvor ferdig vi er med hverandre, så vil vi alltid ha et barn sammen!Vi vil for alltid måtte samarbeide for at VÅRT barn skal ha det bra!Jeg vil aldri bare være "hun som fostrer opp min sønn", for min eks!

Vi er vell etablerte på begge sider, men vi har et barn sammen og slik er det bare!

[Anonym bruker]

Du som lurer på om kona mi stiller opp for særbarnet mitt :

 

Vi er som sagt en vanlig familie, som har sønnen min fra et tidligere ekteskap på samvær innimellom. Han kommer hit, og blir en del av familien. Vi er to voksne i denne familien som sammen tar oss av alle barna. Kona mi får ofte ros av meg for at hun stiller opp. Men jeg ser på det som en selvfølge å inkludere henne i alt også da. Jeg er ikke en mann som glemmer familien min, og kun tar meg av denne gutten, når han kommer. De som holder på slik, er umodne. Antakelig er det menn som liker å kunne leke seg. "Alla fedre som kjøper bilbane til sønnen, fordi de ønsker seg den egentlig selv" Forstår ???

 

 

[Labbenuss]

Hei!

Jeg er stemor til 2 stk (7.klasse og 4.klasse) og biomor til 2 stk (3 år og 1,5 år). Vi har særkullsbarna 50%, dvs 14 dager hos oss og 14 dager hos biomor.

 

Jeg bare MÅ bare kommentere dette innlegget ditt. Hadde alle biomødre vært som deg, så ville det ikke vært så stort problem å være stemor. (Det er ikke sarkastisk ment.)

 

Den biomoren jeg må forholde meg til stikker ofte kjepper i hjulene for min familie.

 

Noen eksempler:

Fredag kl 17.00 får min mann en sms om at gutten på 12 år skal ha alene-hjemme-fest for første gang oppe hos moren den kvelden kl 19. Hun spør om mannen min kan stikke oppom huset og sjekke at alt er OK i 21-tiden. Hun er nemlig i byen på restaurant med noen folk og kan ikke gå fra for det blir for langt å kjøre. Hva skjer så den kvelden? Jo, kl 1830 må han oppom for å levere noen dvd`er som de skal se og som lå igjen hos oss. Kl 21 drar han oppom for å sjekke at alt er OK. Når han er der kl 21, så spør ungen om han også kan komme kl 23 tilfelle det blir problemer med å få folk hjem eller at uvedkommende kommer. Min mann gjør dét også. Kl 0030 får vi tlf av en gråtende unge som ikke tør å gå å legge seg alene fordi han hører lyder, og moren har ikke kommer hjem enda. Han drar opp IGJEN og tar med seg ungen ned til oss slik at han kan sove her.

 

Min mann var oppe hos eksen kl 1830, 2100, 2300, 0030 på en fredag vi ikke hadde samvær. Hvor mye kveld fikk vi to sammen da, tro...?

 

Nå mener ikke jeg at vi skulle latt ungen ligge der oppe livredd og grinende. Men episoden er utrolig irriterende for det. For hvorfor bryr hun OSS med en alene-hjemme-fest når ikke vi har samvær, og som ikke vi visste om før 2 timer før gjestene hans kom, og som hun ikke har spurt oss om er greit at skal finne sted? Hvis HUN har en avtale med sønnen sin om den første hjemme-alene-festen, så mener jeg hun enten må spørre søsteren sin (som også bor i nærheten), eller selv være tilgjengelig i nærheten, feks oppe hos sin søster. Hun kan ikke fordufte og gi oss ansvaret uten at vi har vært med på å inngå avtalen.

 

Hva hvis det ikke hadde passet for oss? Hva hvis vi hadde hatt gjester? Og hva hvis vi skulle kose oss sammen bare min mann og jeg. HUN visste jo ikke hva vi hadde tenkt til å gjøre den fredagskvelden! Og om vi bare skulle slappe av og kose oss sammen, så mener jeg vi har vår fulle rett til det uten at hun skal bry oss med noe, når vi akkurat har hatt særkullsbarna de to foregående helgene.

 

En annen episode:

Dåpen til vår yngste sønn. Jeg er ikke fra det stedet vi bor. Vi bor her pga at vi vil ha kontakt med de barna han har fra før av. Vi fikk storinnrykk av min familie som kom med fly for å delta i dåpen. Vi var totalt 35 stk i dåpen, hvorav 15 av de var overnattingsgjester i to døgn. Det betydde en hel del innkjøp og planlegging.

 

Nye dyner, tallerkner, blomsterbeplantning ute, hagemøbler hadde vi ikke fra før av, håndklær, glass, duker, gressklipping, vasking av biler, mat til ganske mange måltider for mange personer + selve dåpsfesten +++, masse som skulle ordnes, for vi hadde nytt hus så alt var ikke på plass fra før av.

 

Dagen før selve dåpsdagen holdt vi på å ordne, mamma hjalp til, endel overnattingsgjester hadde kommet.

 

Så ringer sønnen på 12 år og lurer på om mannen min kan sykle med han (den runden tar 2 timer). Jeg synes ikke det passer, og ikke har vi samvær. De skal komme i dåpen dagen etter, men det er ikke vi som har samvær. Når mannen min sier nei til det, så blir sønnen veldig lei seg. Hva gjør biomor? I stedet for da å forklare sønnen at han ikke har noe grunn til å være lei seg, pappa skal sykle med deg en annen dag, bare ikke akkurat oppi dåpen, så tar biomor og tenner på alle plugger og skjeller ut min mann (på tlf) så hele min familie hører det, ungen griner og biomora hyler og skriker for hvor dårlig far han er, for en dåp er da ingenting.

 

Det er da ikke opp til HENNE å fortelle oss hvor mye eller lite som skal ordnes til vår dåp???

 

For å få ro og ikke svikte sin sønn, så ender det med at han drar ut og sykler med han i 2 timer, så står jeg og mamma og min søster igjen med forberedelsene og oppvartningen av gjestene. Han kom jo tilbake etter 2 timer, men dog, det var jo stor del av ettermiddagen, for etter turen måtte han jo dusje og ting tar tid, så han var ikke tilgjengelig igjen før etter hvertfall 2,5 timer.

 

Hvis det var så lite fdåpsorberedelser å ordne med for min mann, så hadde jeg syntes det hadde vært bedre om han satte seg ned og var sosial med de tilreisende istedet for å sykle med sønnen han ikke hadde samvær med fordi biomor står og kommanderer det.

 

 

Slike ting tror jeg ikke du (eller andre biofedre) hadde gjort, HI. Det er bare biomødre som greier å ødelegge den "nye" familien.

 

Det er hvertfall min følelse. Har mange andre eksempler også, men dette ble langt som det ble :-)

 

Natta alle sammen!

 

 

 

[*-*]

Ja, hadde mor til våre barn (mine stebarn) begynt å bry seg med hvordan vi gjorde ting hos oss eller hatt uforutsigbare plutselige krav til min mann utenom avtale, så ville vi ikke hatt spesielt godt forhold til henne. Heldigvis er hun en klok dame og vi har klare avtaler som ingen bryter eller endrer med mindre det er noe helt spesielt. Vi har i utgangspunktet ikke samvær med barna på tvers av den enkeltes uker, og begge parter regner med og respekterer at den andre har et eget liv og andre planer når barna ikke er der. Barna er vant til dette og forventer ikke at den andre forelderen er til stede eller tilgjengelig den uka de er i det andre hjemmet. Selvfølgelig ville alle stilt opp hvis det var et unntakstilfelle, men vi er alle veldig fornøyd med å ha så klare skiller og planer. Det er mindre å irritere seg over og øker forutsigbarheten og følelse av kontroll, selv om man plutselig lever et liv med særkullsbarn, stebarn og ekskoner - noe som er relativt komplisert i utgangspunktet.

 

Jeg hadde aldri klart det om vi ikke hadde hatt klare rammer. Mor har ikke alltid sett nødvendigheten av det på samme måte som oss, men hun respekterer at vi vil ha det sånn. Hun skjønner nok at det gir oss mer overskudd og gjør livet lettere å leve for spesielt meg - og dermed også barna hennes.

[Anonym bruker]

Labbenuss

 

Problemet til mannen din sin eks, er jo soleklart: Dama er jo livredd for at mannen din og du skal kose dere alene. Hun gjør jo alt hun kan for å sabbotere det. Forstår ikke du og din mann det? Jeg synes du bør sette brillene på mannen din sin nese, så han kan se litt klarere.

 

Det er jo sykt at han skal ta seg av gutten for moren, når det er hos henne han er. Jeg synes dette er omsorgssvikt fra hennes side, på det groveste. Kanskje han burde true henne litt. Si at dersom hun ikke makter ansvaret for gutten, så kan dere overta hele ansvaret for ham. Da trenger hun bare ha ham når hun greier oppgaven.

 

Det skal være krise ang gutten min, dersom jeg skal måtte droppe fredagskosen med kona altså. "sykkelturene" tar jeg sammen med ham, når han er her.

[Lassi83]

WOW! Det finnes faktisk håp.....

Det er faktisk menn med unger fra tidligere forhold som ser at den "nye" familien trenger MINST like mye pleie som den familien som er "splitta", og ikke omvendt.

 

Takk, hvem du nå enn er, for at du har gitt meg håp!

Det er nesten så jeg tviler på at du faktisk er et hankjønn.

[Anonym bruker]

Hehe ingen tvil der nei

 

Jeg tror de fleste menn tenker som meg. Vi er ganske enkle av oss vi vet du. Jeg tror jeg kan snakke for de fleste menn når jeg sier dette. Og det er at vi menn blir mer knyttet til de barna vi bor sammen med, sånn er det bare. ( på samme måten er menn som har bodd flere år sammen med særbarna mer knyttet til disse barna, enn de som feks flyttet fra barna da de var babyer, eller de som er blitt far til et barn etter one night stand). Dette er jeg sikker på at ville skjedd dersom det gjaldt dere kvinner også. At dere kun hadde samvær med ett av barna deres, og bodde med deres andre barn.

 

De fleste helgepappaer har dårlig samvittighet overfor helgebarna sine, på grunn av dette at de er mer knyttet til de fastboende barna sine. Og noen kompenserer for den dårlige samvittigheten ved å gi særbarna mer oppmerksomhet når de er på samvær hos ham. De prøver å skjule dette for de, ved å gi de masse oppmerksomhet, mye snadder, og lite kjenn.

 

Dette gjorde jeg selv i starten da min kone og jeg fikk vårt første barn. Jeg var redd gutten skulle føle seg utenfor, og tro at nå når jeg fikk et barn som skulle bo hos meg, så var han glemt. Kona reagerte (med god grunn), og sa i fra til meg. Vi snakket mye om det, og jeg forklarte henne hvorfor jeg hadde gitt gutten mer oppmerksomhet enn henne og den nye babyen vår. Hun forstod meg, og krevde ikke at jeg skulle endre situasjonen. Men jeg gjorde det uansett, fordi jeg innså at det var feil overfor begge barna. Jeg vil være en normal og oppegående far for alle ungene mine. Jeg vil ikke at særbarnet mitt skal se på meg som er slags "snill onkel" som bare digger for ham. Jeg vil at han også skal se opp til meg, og ha respekt for meg. Se på meg som en god rollefigur.

[Anonym bruker]

Har man vært "mann" nok til å få to familier ,

så må man være mann nok til å ta vare på dem begge to.

Ikke lett , skjønner det .

Men man må da ta konsekvensene av sine handlinger,

[Anonym bruker]

eh

 

Ta vare på dem begge to? Når en er skilt "jenta mi", så er en ikke en familie lenge. Og når en danner en ny familie, så har en ikke to familier. Du har nok sporet fullstendig av.

 

Jeg har en familie jeg, og den innebærer meg, kona og ungene.

Vi menn har da ikke ansvar for å opprettholde en familie som er blitt splittet. Vi har kun ansvar videre for ens barn som kommer fra den splittede familien vi en gang prøvde å ha (men som sagt, er splittet nå. Splittet = gått i oppløsning/ ikke eksisterer lenger dersom du har vondt for å forstå)

[Anonym bruker]

Du har tydeligvis problemer..

Du høres macho og ego ut.

 

Man skal respektere moren til barna sine ,

fordi om man er skilt,

for barna sin skyld !!!!

Vær et godt forbilde,,

 

 

[Anonym bruker]

Anonym 23:33.

Er det kanskje litt forskjell på og være en alenemor ,

og å ha en kone som hjelper deg og støtter deg ??

 

Tror det ja.

Tror nok du har det litt lettere enn moren til sønnen din..

[Vårunge08]

Huff.

Akkurat sånt kan min manns ekskone også ha funnet på!!

 

Hun ønsker fortsatt å kontrollere ham, han gjør tjenester for henne og sier han nei bruker hun ungene for å oppnå det hun vil.

 

Idioten av en mann (som forsåvidt jeg har valgt selv) duller med henne for å slippe at hun sårer ungene, da det er de det går utover hvis han ikke dilter etter hennes ve og vel.

 

Jeg hater henne for det hun gjør mot sine egne unger, men aller mest hater jeg at jeg bruker altfor mye energi på å irritere meg over henne.

 

aarrggghh!!

 

Til dere biomødre. La eksen deres få lov til å være en god pappa, bruk andre om dere trenger hjelp til noe. Han er ikke din tjener, han er der for barna, men ikke for deg!!!!

 

(jada heldigvis er ikke alle sånn. noen ekskoner har iq)

 

 

[Vårunge08]

det over var svar til labbenuss innlegg over.

[Lassi83]

TAKK!!!

Det er nettopp det jeg mener også!!

Man har kun en familie, og det er den "nye".

Ja, barna fra tidligere forhold er selvsagt fortsatt ens barn, men man har da ingen ansvar for å opprettholde en familie som er splitta.

Den er SPLITTA!

Akkurat som når et forhold blir splitta, så går man jo videre. Man finner seg ny partner, og går videre.

Man tar selvsagt med seg barna videre i livet og stiller opp for de og tar sin del av samværet, men utover dette har de da ingen ansvar for å opprettholde den gamle familien.

 

[Anonym bruker]

Vårunge

 

Hvis hun ikke takler å ha ungen alene, så får hun overlate hele ansvaret til far og stemor da. For det du sier lenger oppe her, er jo at de som er to, mestrer oppgaven bedre enn moren som er alene.

 

Dersom moren er avhengig av at faren passer barnet når det er hun som har samværet, så kan han jo like godt ta over alt. Det er jo omtrent sånn det er i denne situasjonen.

[Anonym bruker]

Hun takler da å ha ungen alene ,

men en som er alene med alt trenger mer hjelp enn en som

har hjelp..

sier seg vel selv.

 

 

[Vårunge08]

Til anonym over:

Ja, vi har vurdert det. Vi har 12-åringen 50% nå og han tror jeg hadde hatt det best hos oss 100%.

 

17-åringen er veldig lite hos oss, hun vil helst være hos sin mor der hun ikke har noen regler og rutiner. Mor oppfører seg som ei venninne, og da har det selvfølgelig gått skeis hos oss når 17-åringen må både legge seg og stå opp og ellers ikke får lov å kjøre over søskenene sine.. Hos mor (som er uføretrygdet) får hun være oppe hele natten om hun vil, og sjefer rundet med 12-åringen uten at noen griper inn..

 

Hun har tidligere vært inne på tanken og overlate omsorgen til oss, men kjæresten hennes, som hun bor hos annenhver uke når hun ikke har 12-åringen hjemme, satte en stopper for det. (Han mente at det ville vært for stor sorg å bære for henne)

 

Barnas far har ikke turt å sette hard mot hardt for å overta ungene, da vi vet biomor hadde svartmalt ham ovenfor ungene som hun gjør når noe går henne imot.

[Anonym bruker]

Det jeg ikke skjønner, er hvorfor dere stemødre automatisk tror at når vi

biomødre mener at far skal ta ansvar for barnet han har fra før, så mener dere at vi da også mener biomor!?

Jeg ønsker ikke og trenger ikke at min eks tar ansvar for meg. Men jeg tar det som en selvfølge at min sønn blir en naturlig del av hans nye familie, selv om han ikke bor der 100 % (noe han heldigvis er....)

Min sønn har to familier:Mamma med mann og tre søsken, og Far med kjæreste og bror. Min sønn er en del av min eks familie, men det er ikke jeg!

Det er her missforståelsen ligger!Vi ekser forventer da ikke at mannen skal ta ansvar for oss, og vi tror heller ikke at vi er en del av hans familie lengre. Men BARNA våre er det!

Men jeg forventer at han viser meg respekt fordi jeg er hans sønns mor, akkurat som jeg viser han respekt fordi han er far til min sønn, det skulle da bare mangle!

Om alle voksne i slike situasjoner kunne vise hverandre den respekt vi alle fortjener, så ville mange problemer være løst...

[sol4]

SVAR TIL ANONYM PAPPA...

 

skulle ønske jeg kunne stole på deg når du sier at alle menn tenker sånn, tiden får vise. du høres veldig fornuftig ut,det er vel derfor din familie inkl.ALLA barna har det bra., selv om alle "mødre" vil at fedre skal dikke og dulle med barna like mye som vi gjør...like ofte ...vi MÅ innse at vi er fra to forskjellige planeter........som du sier det viktigste er at barna har det bra og det har de definitivt med voksne som kan oppføre seg som voksne og ikke som småbarn... setter en stor stjerne i taket både for deg....din tanke gang..sønnen din signalisere sikkert når han ikke har det bra.og vet han ikke om noe annet ,ja så har han det bra........

[Helene Harepus]

Jeg tror problemet ligger i, at ikke alle biomødre tenker som deg. Om de gjør det bevisst eller ubevisst, vet jeg ikke (varierer sikkert), men jeg tror mange har behov for "å ta igjen" og bruker ungene til å stikke kjepper i hjulene. Ta f.eks i en de andre trådene, hvor en mor krever at far tar med barna på bryllupsreisen med hun nye konen og blir dritsur når de ikke gjør det! Dette med respekt må gå begge veier!

[Helene Harepus]

Det her ovenfor var til anonym 18.33