Far får ikke være med...

[grolla]

Hva med å ha ham med inntil du ikke vil lenger? Det er utrolig godt å ha en som kan hjelpe deg med stryk, klapp og varme pakninger, hente vann og sørge for at du har det greit! Når du føler at du synes ting blir for tett, kan dere jo avtale på forhånd at han trekker seg tilbake og venter til det verste er overstått. Så kan han komme inn og nyte synet av nybakt mor og barn som ligger utslitt på sengen, og samtidig føle at han har fått være med på å få frem barnet, at han både har hjulpet deg, og samtidig får en opplevelse av å ha deltatt!

 

Hvis dere snakker om dette på forhånd, er jeg sikker på at dere får en fin opplevelse begge to!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hei,

 

Jeg vil bare si at denne diskusjonen har vært oppe hjemme hos oss også. Jeg er usikker på om jeg ønsker å ha samboeren tilstede under hele fødselen. Når jeg har veldig vondt vil jeg være alene, jeg vil ikke ha trøst. Jeg vil at færrest mulig skal se meg i smerte!! Samboeren min er selvfølgelig uenig og mener det er hans rett å være med. Jeg mener at akkurat den dagen handler om den fødene og ingen andre, og at man etter beste evne skal legge forholdene til rette for kvinnen, om det betyr at mannen venter på gangen, så burde jo ikke det være noe problem??

[Anonym bruker]

Jeg synes det er utrolig trist å lese at noen er så usikker på seg selv at de ikke orker å ha sin nærmeste til stede under fødselen. Jeg forsto det sånn at det du er redd for er å slippe følelsene dine løs foran din mann, og da kan jo ikke dere ha et så veldig nært forhold, noe som er trist for både dere og barnet. Hvis du er flau over å vise ditt innerste jeg foran din mann lurer jeg på hvilket slags forhold dere har.

Jeg ble ganske grepet av innleggene her og synes det bare er veldig trist og synd, og håper du/dere får et bedre forhold til dere selv og deres kjæreste...

[Anonym bruker]

han var med på å få den inn da får han være med på å få den ut og...

[Kalama]

Interessant, er det ikke en eneste mann som har svart her?

Hva er vitsen med dette forumet i det hele tatt?

 

Dere som er her oftere, finnes det menn her inne i det hele tatt?

[Gjest junemor85]

hei igjen- bra du ikke tok det frekt - for det var overhode ikke ment slikt. du har ikke hatt en litt dårlig opplvelse med en av de forige fødslene dine da? at du har fått en sperre etter det.

dere finner nok ut hva dere skal gjøre når riene er der. da blir dere å gjøre det som er rett for dere.

ja jeg tror man egentlig bare må tenke positivt- babyen skal ut, og da kan man like gjerne gjøre det beste ut av det.

 

uansett- mannen din syntes du er flott- ellers hadde det vel ikke vært en baby på vei;) og han syntes sikkert du er enda flottere nå du har født barnet hans:)

 

masse lykke til fra meg:)

[Anonym bruker]

Hei, alle blivende mødre og fedre der ute.

 

Jeg er mann og skal om noen uker bli far for første gang.

Når jeg leser en del av innleggene over her blir jeg både litt skeptisk, redd og litt lei meg. Når den store dagen kommer, så er jeg ikke i tvil om hva jeg ønsker, noe jeg heller ikke håper at min blivende kone vil være.

 

JEG VIL VÆRE MED HELE VEIEN.

Jeg falt i staver for henne for syv år siden.

Jeg har elsket henne siden.

Jeg hadde også lyst til å lage barn...

Jeg bidro med en liten skvett sædceller, som strengt tatt er ganske nødvendig for å bli gravid.

Jeg gråt mine tårer i glede da jeg fikk vite at jeg skulle bli far.

Jeg satt ved siden av henne den morgenen vi hadde testet positvt og da hun akkurat hadde blitt fridd til,hvorpå hun takket ja og ringte sin far for å fortelle hvor lykkelig hun var og at hun nå både skulle gifte seg og bli mor.

Tårene trillet hos henne og hos min svigerfar. (Og hos meg. Det var så deilig å se henne så lykkelig)

Jeg har ikke kranglet med henne skikkelig en eneste gang.

Jeg benytter hver eneste lille sjanse jeg har til å kose med jenta mi.

Jeg masserer bein, rygg, skuldre, tær og alt annet som kan masseres.

Jeg trøster henen/er der når hun er litt dårlig.

Jeg støtter henne når hun har hatt en tøff dag på jobb.

Jeg deler alle gledene hennes med henne.

Jeg deler alle gledene mine med henne.

Jeg vasker klær og leilighet.

Jeg er med å lage eller lager mat.

Jeg pleier henne når hun er forkjølet/syk.

Jeg tar en ekstra tur på butikken sent på kveld for mandarinene og julebrusen hun har fått så vanvittig dilla på.

Jeg sitter i sofaen og holder rundt henne mens vi ser på tv og snakker om hvor fin fremtiden vår ser ut.

Jeg smiler et tappert smil når hormonene hennes løper løpsk og hun gir meg mindre morsomme kommentarer eller oppgaver.

Dette er bare noe jeg gjør fordi jeg elsker min forlovede og for å lette dagene for henne når hun bærer frem vårt barn.

 

Til slutt:

Jeg skal være far for resten av mitt liv.

 

Om jeg ikke får lov til å delta av henne denne ene dagen i mitt, hennes og vårt barns liv, vil jeg respektere det. Allikevel vil jeg nok ikke komme til å glemme at jeg ikke fikk være med på et av mange øyeblikk jeg så gjerne vil være med på..

Jeg være der for min kjære og for å ønske vårt lille under velkommen til verden.

 

Julehilsen til dere alle fra en som vil være med på alt.

 

[Anonym bruker]

Jøss, er du anonym over meg virkelig mann?

I såfall veldig imponerende, du får hilse din blivende kone og si hun er heldig

Min mann ble først ordentlig interressert i meg igjen når jeg har fått tilbake kroppen, og når mine hormoner løp løpsk ble han ufølsom og var faktisk hardhendt.Han er glad i barna sine, men liker seg selv best ser det ut til. Han skifter humør oftere enn meg.

Lykke til deg og din blivende hustru, dere har masse å glede seg til, spesielt når du også er så egasjert.

 

Klem

[Anonym bruker]

Jeg kunne ikke tenke meg til å ha andre enn samboeren min med på fødselen. Skal føde for andre gang om noen måneder, så jeg vet jo litt om hvordan man kjenner seg mens det står på.

Akkurat der og da tenker man vel minst på hvordan man ser ut, hva man sier og hva man gjør. Har aldri kjent meg så fysisk og psykisk naken noen gang som da jeg skulle føde lillemann. Man er så fokusert på oppgaven man skal gjøre, at man ikke tenker over "appearance" tror jeg...

Derfor tror jeg det er veldig godt å ha noen der man kan stole på, og som man kan føle seg trygg på. Samboeren min er den som kjenner meg aller best, og den som har sett meg i de fleste situasjoner. Jeg kan ikke tenke meg noen andre jeg ville følt meg like trygg på som ham, han er den jeg sist ville vært flau ovenfor.

 

Om man ikke har et slikt forhold til den blivende far, kan det vel være greit å ha med seg en annen nær person. Kanskje mamma eller søster?

[Anonym bruker]

Når du har kommet så langt at du svetter, spyr og i det hele tatt, kan jeg trøste deg med at du HELT GARANTERT vil være fullstendig blottet for sjenanse. Alle hemninger du har til vanlig vil forsvinne, så du trenger ikke bekymre deg for at du skal bli opphengt i hvordan du tar deg ut, det er det siste du tenker på.

 

Når alt kommer til alt tror jeg du vil synes at det er veldig godt å ha han der. Sist men ikke minst; når den lille babyen kommer opp på brystet ditt - det er det største øyeblikket du vil få i livet - det er et øyeblikk du vil dele med far.

[Anonym bruker]

Mhm.. Godt talt. En far har skrevet langt nede i tråden her. Se på hva noen mannfolk gjør og tenker også. Vi må ikke glemme at vi er to om dette!

[Anonym bruker]

Hmm, det er sikkert det vanligste det- men det er ikke alle som er sånn heller. Selv om alle sier at hvordan man ser ut er det siste man tenker på under fødsel, så vet jeg jo selv av erfaring at det ikke stemmer. Har født før, med tilhørende skrik&spy, og det var ikke komfortabelt å ha noen til stede i det hele tatt. Noen av oss blir bare ikke kvitt sjenansen, uansett hva som skjer. Hører sikkert rart ut, men sånn er det for noen... Det å bli glodd på blir bare en ekstra belastning på toppen av alt det andre, og noe vi helst vil unngå.

 

Men det er sikkert relativt sjelden, det vanligste er vel at slike tanker forsvinner, det har du nok helt rett i:-)

[Anonym bruker]

jeg kan ikke skjønne at noen vil nekte barnefaren å få bli med på fødselen. jeg synes at det virker helt bak mål, og utrolig egoistisk.. min samboer har helt noia for blod, men vil selvfølglig være med for å¨støtte meg, og for å dele denne gleden sammen med meg. det at mannen blir med på fødselen betyr jo ikke at han trenger å stå å se på at barnet kommer ut. det er et øyeblikk begge foreldre har rett til å være med på, og jeg syns ikke at det er din rett som mor å nekte barnefar dette.

du sier at dere ikke har snakket så mye om det, og at det ikke virker som han vil. men kanskje dette har noe med din holdning til hele greia å gjøre? jeg syns dere bør virkelig sette dere ned å prate om dette.

og hvis han har valgt å få barn med deg, betyr nok dette at han elsker deg, og da vil det ikke spille noen rolle for han hvordan du tar deg ut under fødselen. han vil nok bare elske deg mer.

 

lykke til. håper for både din og din mann sin skyld at han får bli med, og å ta del i det store som skjer.

 

[Anonym bruker]

Til HI

Jeg tenker at kanskje du har opplevd noe kjipt med kroppen din? Det må jo være fælt å ha et så anstrengt forhold til sin egen kropp? Ikke være fri i det som er ditt? Mange som har opplevd voldtekt aller andre overgrep har ofte sånn problemer. Da skjønner jeg også ønske om å være alene. Hvis du ikke har opplevd sånne ting synes jeg at du kanskje har et problem å jobbe med. det er godt å utvikle seg å kvitte seg med egenskaper som egentlig ikke er så positive for oss(Jeg driver med det daglig :-) ). Istenfor å tenke at jeg er sjenert, kan du jo heller si at jeg vet at jeg er sjenert men jeg vil ikke være det lenger å deretter jobbe med det. Men noen vil jo stå på stedet hvil da og det er jo greit det. Respekterer hvordan alle vil leve sitt eget liv, jeg bare tenker at det må jo være en byrde å ha et så komplisert forhold til sin egen kropp og ting som egentlig burde være helt naturlig. Repsekter ditt valg uansett da. Og jeg synes du dessuten er sterk som har klart å føde alene! :-)

Lykke til!

 

Signerer denne med anonym, føler det kan komme noen bemerkninger nå :-)

[pappatilfler]

prøv i stedet og tenke , kanskje han vil være der for deg.

det og kunne stille opp og være der for den en elsker er viktig.

kunne være med på det absolutt største under hele svangerskapet, holde handa til mor og ta i mot enten dritt kjeft for alt det jævelskapet en har stelt i stand eller få trøste og holde hånden.. og for de som syns det er kjekt og klippe navlestreng.. en slik opplevelse vil nok føre de fleste tettere sammen , og også skape et nærmere forhold mellom far og det lille vidunderet som er på vei ut :-)

[pappatilfler]

og en ting til... til den som kommenterte at ingen mann har svart her.. jepps nå er det en allefall :-)

 

 

jeg ville blitt skikkelig skuffet om jeg hadde blitt utestengt fra fødestua.......

 

en er jo to om det når en lager barnet, hvorfor skal en ikke kunne være det når det fødes

[Anonym bruker]

Vil kommentere dette med å være flau over kroppen sin.

 

Tenk for et vendepunkt fødselen faktisk er, jeg har nå ingen hemninger rundt egen kropp etter å ha født to barn sammen med samboeren min. Det hadde jeg tidligere. Ikke nok med det, men dette har først oss svært nært sammen, på et følelsesmessig og platonisk nivå. :-)

[MaybeAgain]

Jøsse navn... det er meg ubegripelig at noen i det hele tatt vurderer å ikke la den kommende pappaen være med på opplevelsen.

 

Det eneste jeg kan forstå er at det grunenr i et fryktelig dårlig selvbilde og et underlig forhold til den vordende pappaen....???

 

 

[Anonym bruker]

Far har mulighet til å holde seg i bakgrunn, det er ingenting som sier at han må se det som skjer. Men jeg må si for min del så hadde jeg så vondt og mer enn nok med å konsentrere meg om pressing at hva han bedrev tiden med og hva han så var det minste som bekrymret meg.

 

Hilsen ei som fødde for ikke så lenge siden.

[Merethe180782]

Jeg syns det er rart at det er så få som har klart å akseptere det valget hun har gjort med å ikke ha far til stede. Jeg selv vil ha min kjæreste til stede, men jeg skjønner og aksepterer at andre ikke vil det.

Kanskje kjæresten hennes kjenner henne såpass godt at han veit at hu ville blitt brydd og ikke følt seg vel hvis han var til stede under fødselen. Som den anonyme mannen skrev over her, så vil han akseptere hennes valg selv om han gjerne ville vært til stede om han ønsket det. Dette er en stor dag for begge to, men det er hu som blir liggende "på utstilling". Det er mange som kan protestere på akkurat dette og si at det er noe man glemmer der og da. Men hva om man faktisk ikke gjør det??

Det er mange jenter og damer som sliter med sin egen selvfølelse i forhold til kropp, og det er ikke noe som sier at denne følelsen blir borte den dagen man skal føde.

 

Jeg må si at jeg skjønner at det er mange som reagerer på at hun ikke vil ha kjæresten sin til stede. Men må huske å tenke litt lenger enn det som er "vanlig" noen ganger også. Følelser kan man ikke styre, og hvorfor skal hun jobbe med denne følelsen på denne dagen som er så viktig for henne? Det er en tøff og herlig dag fra før av, så hvorfor utsette seg for noe som kan gjøre dagen ennå mer tøff?

 

Syns det er flott at hun har klart å ta et valg som fungerer for henne, men hun må passe på at det også fungerer for kjæresten hennes som skal bli pappa. Han har opplevd det før ja, men det barnet som kommer nå er ikke mindre spesielt. Ta han med på tenkingen om hva som skal skje den dagen babyen kommer og prat sammen om hva dere ønsker. Det er en stor dag for mor, men også en veldig stor dag for far

 

Jeg ønsker deg og dine all lykke framover

[Anonym bruker]

Jøss..for en heldig dame du har!!

 

Min takler ikke mine hormoener, han bare tar igjenn med samme mynt og bare sårer meg, jeg er bare 2 mnd på vei, og han har fremdeles ikke visst noe spesielt ineteresse for dette svangerskapet..og da er dette planlagt!!

lager sjeldten middag, gjør sjeldtent husarbeid osv..

Når jeg leser om sånne mannfolk ja da blir jeg rørt!!!

 

JEG OGSÅ VIL HA EN SÅNN MANN!!

[Hilde_85]

Kan ikke tenkte meg å ikke ha kjæresten min der Men jeg vil helst ikke at han skal se der nede når det pågår, men han sier han ikke vil heller så det er jo ikke noe problem. Men flaut syns jeg ikke det er. At jeg blir svett og ligger å spyr har han jo allerede sett når kvalmen var som værst

Og jeg har grint og hylt av smerter før så det er ikke noe nytt sånn sett som dukker opp. Tror han hadde blitt fornærma hadde jeg sagt at jeg ikke ville ha han der

[PappaBimmer!]

Hadde min samboer sagt at jeg ikke hadde fått være med hadde det blitt månelyst!!! sett heller litt restriksjoner på hvor i rommet han får befinne seg... Og tro meg, uansett hvor han befinner seg vil han sannsynligvis prøve å unngå å se deg nedentil under fødselen...

 

Ta han med hvis ikke kan dette henge etter deg leeeeeeeenge.

[Anonym bruker]

Tror virkelig ikke du trenger å tenke på hvordan du tar deg ut, det er totalt uviktig i den situasjonen. Mest av alt tror jeg mannen din kommer til å være redd (for at du og barnet ikke har det bra) og han kommer til å beundre deg for den fantastiske jobben du gjør. Jeg synes du skulle prøve å fokusere på det. Dette er det største i livet, ikke snyt han for det, hvis han vil være med. Det er også godt å ha han der, veldig, veldig godt! Be hn heller om å gå ut hvis du vil det - snakk om det på forhånd. Lykke til med avgjørelsen din da:-)

[Anonym bruker]

Jøss, for noen dømmende innlegg!!

 

Jeg har tenkt litt som deg, HI. Vet ikke om jeg vil ha med meg samboeren.

 

Det er da ikke noe must å ha med mannen sin hvis man ikke vil? Det er faktisk mange kvinner i verden som velger å føde alene.

Det bør være opp til hver enkelt, dersom ikke mannen insisterer på å bli med. Jeg kjenner for øvrig flere menn som var med på fødsel og som synes det var svært skremmende - og som har slitt i etterkant.

 

Kanskje har du en privat grense som er smalere enn mange andre? Det har jeg også. Selv om andre ikke synes det er flaut å føde foran andre - synes jeg det er flaut. Det må andre respektere.

 

Hva om du satser på å føde alene, men avtaler at du kan ringe samboeren din dersom du vil ha selskap? Han kan jo f.eks oppholde seg på sykehuset og komme inn og gå ettersom du ønsker?

 

Lykke til !

 

Hilsen Stine