Far får ikke være med...

[Anonym bruker]

Et spørsmål til dere menn:

 

Hvordan ville dere reagert dersom dere ikke fikk være med på fødselen? La oss si at kona er flau og ikke ønsker å bli sett i den situasjonen, hadde det vært greit for dere? Eller tenker dere "det er mitt barn også, hvis jeg vil være med så har jeg rett til det"? Eller blir dere bare lettet, fordi det tross alt er en ganske ekkel opplevelse?

 

Hilsen usikker mamma i tenkeboksen...

[Anonym bruker]

hei,jeg plasserte mannen,(med STRENG:) beskjed bak meg under hele fødselen,fikk ikke under noen omstendighet titte på høna under fødsel,den er slettes ikke lekker å vil heller ikke at han skal huske hvordan den så ut:) gikk greit det:)

[Anonym bruker]

Hehe, jeg skjønner godt at du var litt streng på akkurat det! Kanskje like greit for far også- det er jo ikke noe vakkert syn...

 

Men jeg tenkte egentlig på å ikke ville ha ham med i det hele tatt. Nesten som den gamle klisjeen om far som sitter på bar og får en telefon, og roper ut "Det ble en gutt!"...

 

Synes hele situasjonen er grusomt flau, og er skeptisk til å ligge og stønne og skjære grimaser og skrike og spy foran kjæresten min. Er det da egoistisk av meg å si at han får vente hjemme/utenfor/et annet sted?

[mamma`n til nurk]

Hadde jeg nektet sambo å være med på fødselen til barnet vårt tror jeg han ville klikket fullstendig! Er jo han sitt barn og, er stort for far å være med å høre det første skriket, klippe navelstreng etc... Tviler på at han bryr seg om hyl, skrik svette etc.... Men kanskje du skal snakke med mannen din og finne ut om han i det hele tatt VIL være med? Er jo ikke alle som vil det...

[Anonym bruker]

Utrolig hvor mye rart man kan tenke før en fødsel! Hva som er "flaut" liksom... Husker selv jeg så en video av fødsel før vi fikk førstemann, og det jeg syntes var aller verst, var at hun gikk rundt heeelt naken mens barnepleieren og jordmor var der inne! Som om jeg brydde meg om det da jeg plutselig sto midt oppi det selv, og den svette, stygge, blå skjorta bare hang i veien! Av med den! Vel, kjæresten min sto ved hodet mitt hele tiden - tror jeg - men om de ser "noe" så tror jeg de klarer å skille mellom den gangen da vi fikk ungen vår og her og nå i senga...

[Anonym bruker]

Jeg tenkte akkurat det samme men skjorta forsvant,jeg holdt på i 19 timer så typen min så allt. Men han kom fort over det:) synes ikke noe synd på dem jeg,de har bare godt av å se hva som skjer. Vi har da tross allt ofret litt mer enn en dråpe sæd!! Og opplever også den ultimate smerte!!! hvorfor skal de skjermes når ikke vi kan det,er da tross allt begges barn men bare vi som får gjennomgå kroppslig!!

[Anonym bruker]

Ja, det er kanskje rart å være så opphengt i det, men jeg er sjenert og flau av natur, og uansett hvor naturlig det måtte være, så synes jeg tanken på å bli "sett på" i en sånn situasjon er fæl... Jeg har født før, alene, så jeg vet jo hva jeg går til. Og er usikker på om jeg vil takle å ha ham til stede.

 

Jeg har spurt ham hva han mener om saken, og hans eneste svar er at han gjør som jeg vil... Jeg tolker det som at han ikke synes det er så nøye å være med. Han har jo sett det før- ikke med meg, men med sin ekskone- så kanskje det ikke var så "stort" som alle skal ha det til? Og han har jo bokstavlig talt årevis til å tilbringe sammen med barnet etter at fødselen er vel overstått.

 

Så jeg er fremdeles i tvil. Det hadde sikkert vært hyggelig å ha ham der- men bare hvis jeg ikke da blir opphengt i hvor stygg, fæl og ekkel jeg er... Flott å lese at dere andre klarer å legge av dere sånne tanker:)

 

Usikker mamma i tenkeboksen.

[Anonym bruker]

Jeg tror at en fødsel er noe som binder dere sammen. Tenk deg hver gang det er noe du har lyst å snakke om i forbindelse med fødselen, han vil aldri kunne vise samme interesse om han selv ikke var med på den helt spesielle opplevelsen... Jeg er i allefall veldig glad for å ha mannen min der, og han gleder seg veldig til nestemann kommer om fire måneder:) Kommer aldri til å glemme det tårevåte, svette, famlende, "gratulerer, vi klarte det!"-kysset når jenta vår var ute! Hvis man veier opp det negative med det positive, så tror jeg at det positive ved å ha han der veier tyngst...

[Anonym bruker]

Hmmmmm......må ærlig innrømme at den tanken har jeg ikek tenkt på,at han skal ikke huske musa mi som den var under fødselen??Hallo,han har sett den 1000 ganger før og skal se den 1000 ganger etter,han går vel ikke rundt og tenker på den som den var de timene fødselen sto på.Må husk at menn er en smule enklere enn oss,ganske sikker på at han ikke kommer til ¨gruble på hvordan du stønnet,ropte elr så ut under fødselen.Det stønnet han tenker på er det du gjorde under siste sexakt!!!

[Bananikakao'n]

Først vil jeg bare si at det aldri kunne falt meg inn å ikke ha med sambo på fødselen. Likeså hadde jeg blirr gal som ei fele om han ikke hadde villet. Men meg om det.

 

Det jeg tenkte på da du skrev var at det må jo være utrolig trist å ikke få dele en så stor opplevelse?

Vi har snakket så ufattelig mange timer om den fødselen, vi. Hva som ble sagt og gjort og hva som skjedde og..tja - alt!

 

Jeg synes det er litt egoistisk å nekte mannen adgang, men om han ikke vil være med heller så bør dere jo ikke være ukonfortable begge to liksom.. Du har jo gjort detr en gang tidligere, som du sier så..

 

Lykke til uansett hva du velger=)

[Anonym bruker]

Hei og takk for svar (til dere andre også, altså!).

"Gal som ei fele"- artig uttrykk, det skal jeg huske;-)

 

Vi har ikke diskutert det noe mer, men jeg har tenkt litt... og kommet fram til at jo, jeg tror det er best om han ikke blir med. For meg er ikke dette noen stor opplevelse, det er bare pinlig og flaut, og derfor har jeg heller ikke i etterkant ønsket å snakke om forrige fødsel. Det er "mine greier", hvis dere skjønner, og da er det ikke så farlig om han ikke var til stede heller.

 

Og jeg regner med at å komme på sykehuset dagen etterpå og få møte en bitteliten, nyfødt tass i litt for store babyklær, også vil smelte et pappahjerte og få pappafølelsen på plass- selv om han ikke fikk se selve fødselen.

 

Men takk for alle innspill!

 

Litt mindre usikker mamma i tenkeboksen;-)

[Anonym bruker]

Det her er bare det tåpeligste jeg har hørt!!!

 

FLAUT ?? å føde??

 

Hvis dere turte å ha sex med mannen så er dere vel voksne nok til å

forstå at en fødsel ikke er flaut..

Og hvis dere er gift med mannen, så er det helt sykt at dere ikke tørr

la han være med på fødselen av sitt eget barn...

 

 

[Anonym bruker]

Mannen min har vært med på to fødsler.Gikk fint det:)

Men første gangen ble han svimmel;)

Han er så glad i høne at det er ikke no problem!!!!

[Audacious Angel]

Ærlig talt tror dere virkelig at mennene deres ikke klarer å skille på underlivet deres under en fødsel og under sex????

 

Hvordan dere føler det personlig under fødsel ( være seg ekkelt, flaut osv) skal ikke jeg si noe på og om det er så vanskelig for dere at dere ikke klarer å ha mennene deres med på fødselen så er det sikkert den beste avgjørelsen for dere.

Men jeg synes det er trist for mennene rundt om kring at kvinnene har et så enkelt syn på de. For å gjenta meg selv: Tror dere virkelig at mennene deres ikke klarerå skille underlivet deres under en fødsel og under sex??

 

Mannen min hadde blitt fornærmet om han ikke fikk være med på fødselen, han var med da snuppa kom og han så alt! Han har snakket masse om det i etterkant og det er den sterkeste opplevelsen han noen gang har hatt.

 

Og sex livet vårt har aldri vært bedre!! Bare for å få med den.

Vi har en intimitet i dag som vi ikke hadde hatt om vi ikke hadde delt denne opplevelsen sammen.

 

 

[Anonym bruker]

Hadde du noe annet å komme med enn at dette er tåpelig, barnslig og "helt sykt", og ellers understreke at du sitter med den hele og fulle sannhet?

 

Flott for deg at du synes det er naturlig- det mener jeg virkelig- men å slenge ut slike påstander har utrolig lite for seg og er, for å bruke dine egne ord, noe man burde være voksen nok til å forstå.

 

For uansett hvor voksen man er, så er det ikke alle som har et uanstrengt forhold til kroppen sin og fødselsprosessen, og det er ikke alle som klarer å legge igjen bluferdighet og tanken om å holde maska hjemme, når det er tid for å dra til sykehuset. Det føles ikke naturlig for alle å stønne og skrike foran andre mennesker, og det synes jeg du kan respektere, selv om du er uenig.

 

Det er kommet innlegg i denne tråden som først og fremst handler om kjønnsorganet- at man ikke vil at mannen skal se dette under fødselen. Det forstår ikke jeg, for det er ikke der problemet mitt ligger. Hadde jeg kunnet ha ham med på resten av fødselen, så hadde jeg ikke vært så nervøs for akkurat det. Men det ville da ikke ramle meg inn å si at de som tenker på det, er lite voksne og helt syke i tankegangen sin!

 

For all del, det er lov å diskutere og komme med motforestillinger, det er jo litt av vitsen med en tråd, men det går an å gjøre det på en måte som viser at man er "voksen nok" til å skjønne at ikke alle mener, føler og tenker det samme.

 

Usikker mamma i tenkeboksen

[mamamaria]

Til HI...

Skal du ikke ha med noen i det hele tatt da?

Jeg ville ikke klart meg uten noen å holde i (eller klype.. hehe).

Jeg tror forresten ikke mannfolk tenker som vi tenker... nå har mannen min aldri sett 'der nede' hos meg under fødselen, han sitter alltid bak meg eller på siden av meg og snakker til meg, men det er mest fordi han selv velger det sånn... han er redd for å se for mye blod og kanskje besvime.. that's it.

 

Når vi snakker om fødselen eller snakker m andre, så er det eneste han gjør å skryte av hvor flink jeg er når jeg føder. At han har så utrolig stor respekt for kvinner og hvertfall sin egen kvinne!!!

Jeg synes det er veldig greit egentlig at han har sett meg gå gjennom fødslene, da skjønner han jo også hvorfor en kvinne er nokså utslitt etter å ha født et barn og trenger masse hvile for at kroppen skal komme seg igjen.

 

Men mest av alt synes jeg det bare er godt å ha han der v siden av meg for å støtte meg, massere meg, legge kalde kluter på hodet mitt og være med å puste for den saks skyld.

 

Men... klart du og mannen må finne ut av dette selv. Hvis han ikke synes det er så viktig å være med (noe som jeg ikke kan forstå - hadde blitt veldig lei om ikke min mann ville vært med og ikke synes det var viktig - men greit nok, det er opptil dere selvf.) og du helst ikke vil ha han der, så er det jo ikke så vanskelig å bestemme seg for å føde alene da. Det er hvertfall godt at dere 2 tenker litt likt!

 

 

 

[Anonym bruker]

Hei!

Siden du spurte- nei, jeg tar ikke med meg noen andre heller. Med mannen har jeg jo vært i tvil, siden vi tross alt kjenner hverandre veldig godt og deler mye intimt allerede- så tør jeg ikke ha med ham, så tør jeg i alle fall ikke ha med noen andre;-) Og selv om jeg ikke har et menneske å klemme (eller klype, hehe), så tåler en pute ganske mye tyn. Har som sagt gjort det alene før, og det gikk helt greit. Det eneste var faktisk alle ubetenksomme kommentarer og spørsmål fra helsepersonellet- det er tydelig atalle "må" ha med seg noen nå, ellers er man rar...

 

Jepp, det er kanskje rart at han ikke viser så veldig interesse. Nå skal det sies at jeg heller ikke liker å snakke så mye om dette, men han bringer det ikke på bane selv. Så jeg tenker at han sikkert ikke synes det var så stas da han var med ekskona... er jo ikke alle menn som synes det er så spennende, antar jeg. Men hvis jeg hadde hatt veldig store forventninger til at han skulle være med, så hadde han nok gjort det. Men nå har jeg jo ikke det, så da står han kanskje friere til å gjøre som han selv vil? Hadde i grunnen vært vanskeligere hvis han var fast bestemt på å være med, så jeg skal ikke si noe på det.

 

Så jeg tror nok jeg drar alene ja. Kanskje jeg skal utstyre meg med Turboneger-seilerhatt eller noe slikt, for å prøve å ta oppmerksomheten bort fra det at det "bare" er jeg som kommer;-)

 

HI

[Anonym bruker]

alvorlig talt .har du tålt at han såg deg oppi der når dere laga barnet er det vel neppe noe i en fødsel som kan gjøre deg flau!!!???

har dere alt vært så intime at dere har laget et barn tåler han nok det som måtte komme.

mann min har vært med på alt og sett meg rett oppi sprekken når babyen kom(på eget ansvar:))uten problemer.han byttet bind på meg da jeg ikke kunne bøye meg etter et keisersnitt og var der til og med da jeg fikk klyster.

tro meg det er ikke noe flaut i dette!

 

hilsen mamma til strax 3

[yellowhåpefull]

"gruer" meg også litt til å ha med meg samboeren. Forrige fødsel var med x-en min og det var aldri et tema at han ikke skulle være med, men disse to er vidt forskjellige personer ( x-en er sanitetsmann og tåler endel mer blod, gørr ogsånn )...:-p

 

Jeg og samboer er blitt enige om at hvis han sliter under fødselen, så få ha ta seg pauser ute ( han gruer seg masse ) + at han ikke steller seg sånn at han titter inn i det innerst:-)...ingen av oss har noe behov for at han skal se at hodet kommer ut, for å si det sånn:-).

 

For meg så er det viktig at han er tilstede, iallefall i starten, men også viktig at han føler at hans følelser også blir hørt og respektert. Har full forståelse for at det å se den man elsker har det sykt vondt, uten å føle at man kan gjøre noe, kan være vanskelig å takle for enhver person.

["gullet"]

så leit at du føler det sånn.... kan du ikke bare ta det som det kommer ??? ta han med deg og la han være m så lenge du orker og send han på gangen når du ikke klarer mer, det har han nok respekt for.. mange jordmødre ser også helst at far står v hodet til mor, dette fordi at mange blir faktisk veldig uvelle av det hele som skjer, det er ganske sterkt. og faktisk mange som ikke får lyst på sex etterpå, det er bare sånn d er, vi må respektere at vi alle er forskjellige

["gullet"]

hva med og prøve og se jordmødrene sammen som går på nrk1 på onsdager 19.55?

[Anonym bruker]

Hei gullet!

 

Vet du, jeg synes faktisk det er pinlig å se på slike programmer også... Riktignok har jeg sett det selv, alene (og det er et flott program, ingen tvil), men igjen så hadde jeg bare blitt flau og pinlig berørt dersom vi skulle sitte sammen og se på noe slikt. Det høres kanskje sprøtt ut, men jeg takler overhodet ikke den settingen- verken irl eller på TV.

 

Men du har jo rett i at det ikke er noe vits i å låse planene for fødselen helt. Altså, både han og jeg regner med at han ikke kommer til å bli med, men vi kan jo holde muligheten åpen for at det blir annerledes når dagen opprinner. Med andre ord, satse på en alenefødsel, men hvis det plutselig skulle falle seg naturlig at han blir med, så gjør han det. Og de ukene er fullstendig uaktuelle når det gjelder å besøke bestemor på en annen kant av landet (ikke at han ville gjort det uansett... han kommer nok til å trippe nervøst rundt i huset og sjekke mobilen annethvert minutt, hehe).

 

Uansett, takk for innspill:)

 

HI

[Anonym bruker]

jeg vill bare si at jeg føler med deg HI, det kan ikke være lett å gjøre noe så anstrengende alene.

jeg synes det er tøft gjort. du viser en styrke som jeg ikke hadde klart.. vi som skal føde med ledsager forventer en "stakkars deg"-instilling fra følgene våre, der de støtter opp, masserer, sier gode ord ol, men å faktisk være så bevist på valget sitt å si at dette er noe jeg faktisk skal gjøre alene, synes jeg er ganske beundringsverdig.

og så lenge pappaen er enig med deg, så er jo det faktisk det beste for DERE:) for det er jo det det handler om. deres fødselsopplevelse.

 

for min egen del så hadde jeg aldri klart å dra inn å føde alene. har tilogmed skrevet på ønskelista at jeg ikke skal være alene, så viss sambo må ut å lufte seg e.l, så må en sykepleier trappe opp;)

 

lykke til, synes du er ganske tøff i valget ditt/deres:)

 

-m-

[Gjest junemor85]

tro meg- mannen har noe helt annet å tenke på enn hvordan du ser ut under en fødsel. syntes det er egentlig rart at du tenker over denne saken i det hele tatt. jeg har hatt bullimi siden jeg var 9 år- sluttet før graviditet- og har virkelig problemer med kroppen min.

men typen elsker meg, han elsker strekkmerkene- de er jo en del av han og- det er jo hans barn.

og ikke ta fra han den opplevelsen med å få delta på en fødsel.

dette er noe HAN burde vurdere- ikke du- du skal tenke det at det kan være godt å ha den personen du stoler mest på her i verden der- han kan holde deg i hånda- jeg har sagt til typen at jeg vil at han skal sitte bak meg og holde rundt meg. og jeg har og sagt det at musa er ikke det han skal bry seg om under fødselene. det han skal fokusere på er å¨være der for meg når jeg trenger det- og det er en ganske stor opplevelse for en mann å delta på en fødsel- har pratet med fler som var usikre før fødsel men er evig taknemmlig for at de ble med.

 

hvor gammel er du??? lurer bare. syntes jeg er ung.- men dette ville aldri falt meg inn-

 

og det er ikke flaut å føde- folk har gjort det i århundrer- og for mannen din er du vakker uansett- tenk!!!! -du gir liv til hans barn- det er slik de tenker ikke på om du viser en valk eller to- spurte typen min hva han syntes om dette- han er 24, også ganske ung han syntes det var tåplig. og at det ville ikke falle han inn å tenke på det! han sa: jeg skal bli pappa- jeg skal straks få holde barnet mitt i armene mine- tror du ikke jeg gir f i strekkmerker, valker, svette, hengepupper etc!!! og han lurte og på hvor gammel du er. han tippa 16- he he -jeg sa 17.

 

 

lykke til!

[Anonym bruker]

Oi, jeg hadde aldri trodd at denne tråden skulle bli så lang;-)

 

Takk for alle innspill, hyggelig at dere tar dere tid til å svare med deres meninger.

 

Og til -m-, takk for fine ord. Du setter fingeren på noe sentralt når du påpeker at man skal velge det som er best for en selv- uansett hva det måtte være. Noen vil føde i vann, andre på krakk, noen med epidural og andre uten. Og mens de aller fleste (heldigvis) er komfortable med å ha en støtteperson til stede, så er det altså noen få av oss som i valget mellom pest eller kolera tross alt foretrekker å være alene.

 

Til junemor85, takk for innspill- men du bommer totalt på alder;-) Jeg er 29 år og venter mitt siste barn, har to fra før, og mannen min er 37. Så dette har ikke noe med fjortisflauhet å gjøre, og jeg vet veldig godt hva jeg går til (og det gjør forsåvidt han også, ettersom han har vært med på sin ekskones fødsel). Du har forsåvidt helt rett i at det er naturlig og flott og alt det der- og det er det sikkert for andre, men altså ikke for meg. Men flott at du har en positiv innstilling til din egen forestående fødsel!

 

Ellers kan jeg jo fortelle at vi ikke har snakket noe mer om det. Han virker ikke særlig interessert i å ta det opp, og jeg har ikke lyst jeg heller. Så jeg tror nok det blir som jeg har tenkt, selv om det selvsagt kan skje mye på de få månedene som er igjen.

 

Igjen- takk for alle svar!

 

_Usikker mamma i tenktboksen_