Jeg er faktisk en dårlig mor.....

[Anonym bruker]

Lille jenta vår er 16 mnd og jeg har NULL tolmodighet med henne. Hun er nok kommet i trassalderen og tar det selvfølgelig mest ut på meg. Hun syter og klager HELE tiden med meg og mat og drikke kaster hun veggimellom. Ingen andre opplever henne slik.

 

Idag eksploderte jeg!!! Smallt hånda i bordet og sa høyt "kutt ut". Tok henne hardt opp av stolen og satt henne på gjesterommet(må gå dit når hun hyler os skriker som værst - lukker selvfølgelig aldri døren!) Jeg synes det er forferdelig vondt å gjøre dette, men jeg klarer ikke å beherske meg...blir SÅ sint av dette tullet hennes.

 

Hun kom labbende til kjøkkene igjen og tårene trillet. jeg satt henne i stolen igjen, men hun begynte på samme viset. Hyl, skrik og mat og drikke overalt!! ååååååååh, kjenner jeg holder på å klikke når jeg skriver dette.

 

Skulle ønske vi kunne være hjemme å kose oss av og til, men heretter skal hun få bruke sin 100% barnehageplass.

 

jaja, bare skjell meg ut nå..,men jeg er kjempelei meg....

[Anonym bruker]

I dag føler jeg bare for å trøste.

Det er lov å miste tålmodigheten inne i mellom.

Alle barn har sine perioder. Om en mnd eller to så har det kanskje gått over.

Klem til dere.

[Anonym bruker]

Men husk at skriking avler skrik.

Så skriker og hyler du til henne kan du garantere at hun bare bråker mer.

[alvefrøken]

Ta det rolig.... DU som mor MÅ beherske deg! Tenk så nifst det er for henne. Klart du skal ha regler i huset, men det går an å slå ned på tull, uten å rope og skrike.

 

Dårlig gjort å straffe henne med full barnehageplass, hvis du kan være hjemme å kose dere. Husk hun er bare et barn! Og barn i trassalderen er slik. Du som mor må prøve å finne på noe gøy sammen med henne, den tiden dere har.

[Anonym bruker]

Takk for trøst...selv om jeg nok ikke fortjener det her nei....

 

Og ja, jeg er fullstendig klar over at hun tar etter meg, men noen ganger mister jeg rett og slett besinnelsen - som idag. Skulle selvfølgelig ønske jeg klarte å holde det inni meg, men jeg KLARER det bare ikke. Jeg MÅ liksom få utløp for frustrasjonen/sinnet min/mitt, og slik har jeg alltid vært......., men jeg ønsker jo ikke dette ovenfor henne da.., og vet at det blir helt feil.

[Anonym bruker]

ja , alvefrøken. VET så godt at jeg må prøve å beherske meg, men av og til blir jeg bare så frustrert at jeg ikke klarer å skjule det. Har alltid hatt et voldsomt temperament, og trodde virkelig jeg skulle klare å roe det til mitt eget barn...snufs...

 

hun har det tydeligvis bedre i barnehagen enn sammen med meg....her sutrer og griner hun bare - nesten uansett hva vi gjør.

 

 

[Anonym bruker]

Kanskje fordi du har en innstilling som tilsier at hun er sur og grinete?

Gjør ting hun liker, tegn, lek osv.. om hun griner får du heller reise deg å gå.Du skal se det ikke er mye som skal til for å snu det!

 

 

[Anonym bruker]

Kjære HI.

Jeg har det helt på samme måte som deg og det er PYTON.

Hun er sur fra hun ser meg om morgenen og sur så fort vi er kommet hjem fra barnehagen. I barnehagen er hun blid som en sol sier de.

Jeg begynner virkelig å lure på hva jeg gjør galt.

Hun får raserianfall for det minste nå for tiden, kaster mat og drikke rundt, raser ved bleieskift og klesskift og alt annet =(

 

Skal vi starte en klubb ?

[Anonym bruker]

ja, vi kan godt starte klubb.........

 

er ihvertfall kjempefrustrerende, og jeg blir sååå lei meg..

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg blir også lei meg, hele dagen blir ødelagt når hun er sendt i barnehagen og vi har "kranglet". Og så vet jeg hun er sint så snart hun er hjemme igjen.

Og tro meg, jeg er positiv og kjefter ikke på henne heller, men hun er bare sint og sur.

Jeg leker, avleder osv osv men alt er allikevel galt.

 

Blir så lei meg når de sier hun er sååå blid i barnehagen også for da virker det jo nesten som om hun ikke liker meg siden hun hyler bare hun ser meg!

[lanoforliten]

Det kan være jeksler på gang. Det så jeg med min gutt, sutrete og vanskelig. Men det er jo smertefullt så det er o ikke så rart...

[Anonym bruker]

ja, ikke sant....det er bare så sårt å høre at det er kun ilag med meg hun er slik....buhu...

[Anonym bruker]

et lite triks fra min mor : når hun holdt på å gå på veggen av meg og søsters kløp hun i bleia. Hun fikk utløp for frustrasjon og sinne, og ingen ble skadet Håper uansett det bare er en peroide!! Og du er ingen dårlig mor!

[Guttemamma til tusen :)]

Her i huset har vi også begynt å merke trassen! Han er 16 mnd, og har holdt på i ca 1,5mnd! Har endelig funnet ut hva som funker for å få slutt på trassen!

 

Som andre skriver her, så er det aller verste å rope til dem!

Når de trasser så er det som regel for å få en reaksjon ut av deg! Hun kaster maten i gulvet, og ser forventningsfullt på mamma for hun VET hva reaksjonen blir! Og blir kjempestolt når hun atter en gang hadde rett da mamma ble sinna (er jo samme grunnen til at det er gøy å ta på lysbyteren om igjen og om igjen.. ikke fordi at det er så innmari gøy å ha det lyst i stua, men fordi at hun VISSTE at lyset kom til å gå på om hun skrudde på bryteren!)

Hun bruker altså deg som en bryter.. av og på... hun vet hvilke "knapper" hun skal trykke på!

 

Det du heller burde gjøre da, er å endre reaksjonsmømsteret ditt!

Når hun kaster maten i gulvet, vær likegyldig og gi henne en ny bit! La henne kaste den, og resten om hun ønsker det.. bare lat som du ikke bryr deg! Hun vil prøve igjen med flere måltider, men bare fortsett å late som ingenting! Da får hun ikke lenger samme reaksjon, så gidder hun ikke mer! Om hun heller putter biten i munnen, så kan du virke ovveraska å si: NÆMMEN; FLINKE JENTA MI!! Da vil det bli gøy å få denne nye reaksjonen ut av deg, og hun vil fortsette med det i stedet for... da vil dere begge få det bra, og hun oppnår fortsatt en reaksjon, bare den er positiv, som igjen vil gi deg en solt, blid og fornøyd unge!

 

Dette trikset kan brukes på det meste av trass.. om hun vrir seg av sinne på gulvet, så la henne ligge! Vent til hun er ferdig før du finner på noe du vet hun er flink til, og ros henne for det!

Om hun slår, så kan du også gjøre det samme, og det gjelder også symt! Ikke gi henne oppmerksomhet på det.. om min er symtete, så begynner jeg på husarbeid.. tar han med meg for å vaske klær ol..jeg prater vanlig til han og spør om han vil hjelpe.. er ikke lenge han gidder å symte, for jeg ignorere det, og han finner til slutt ut at han kan jo trykke på vaskemaskina, og jeg roser han for det! Da blir han stolt som en hane, og glemmer bort at han egentlig var sur! )

 

 

Jeg ville forresten ikke brukt ignorering første gang han finner på noe ulovlig.. han må tross alt vite at det ikke er lov.. men når jeg vet at han vet at det er ulovlig,men bare fortsetter pga jeg min reaksjon.. da gidder jeg ikke lenger å "bry meg"... da ta det ikke lang tid før han ikke gidder lengre!

 

 

 

Det er nok derfor våre små ikke trasser rundt folk de ikke kjenner fullt så godt. De er gjerne uten barn, og fulle av tolmodighet! (vi er jo somregel mere tolmodige rundt andre sine barn) og de finner fort ut at det ikke er noe reaksjon å hente hos dem, så de gidder ikke mer!

 

 

håper du vil prøve dette, og komme ut av den onde sirkelen dere har kommet inn i!

Det blir mye enklere å komme ut av den igjen når du har noen faste, gode "kjøreregler"!

 

Lykke til, og gi tilbakemelding om hvordan det fungerer!

(kan love deg at du merker stor forskjell på både deg selv og jenta de etter bare et par dager!!) )

 

 

klemmer fra:

 

 

[Guttemamma til tusen :)]

dæven det ble langt:o)

[Anonym bruker]

Min knert er like trassete som jenta di, men han har fått 7 tenner den siste mnd, så jeg regner med at det er en kombinert årsak. Jeg har ikke mistet besinnelsen enda, men kjenner noen ganger at det er like før.

 

Moren min er nå på besøk, og jeg har bedt henne si det rett ut hvis jeg gjør noe "feil" ovenfor han....og hun sier jeg er for ettergivende og at han bare tøyer grensene mine fordi han vet at jeg gir meg. Vet ikke helt hva jeg skal mene om det, for han har alltid vært et krevende barn, så jeg føler jeg har vært nødt til å velge kampene mine med omhu for å unngå timer med skriking. F. eks tar jeg han heller opp på fanget ved middagsbordet hvis han er ferdig å spise og absolutt vil til meg. Prøvde i dag å ikke ta han opp, og det resulterte i 15 minutters svett og krakilsk hylskriking- og ødelagt middag for oss alle.

 

Hvis han derimot vil gå på terrassen alene (i 2. etasje), og lager leven for at han ikke får gå ut, da tar jeg kampen. Nei er da nei, og han skriker nesten til han svimer av. Ergo går kampene mine ut på ting som er farlige for han eller når gjelder ting jeg alltid har vært konsekvent på.

 

Jeg skjønner veldig godt hvordan du har det, HI, ingen unger er like; jeg har en "snill" og en "krevende", og det har fått meg til å innse at det faktisk også kan være barnet som er "vanskelig", ikke bare at jeg gjør de gale tingene.

[Anonym bruker]

Du er ikke en dårlig mor! Alle kan miste besinnelsen iblant, selv om man selvfølgelig skulle ønske ens eget barn slapp å bli vitne til det.

 

Jenta mi har også begynt å trasse litt til tider, spesielt etter at hun begynte i barnehagen. Ikke vil hun spise, ikke kle på seg, skal bare sitte på armen og aller helst ha pupp til alle døgnets tider. Det er utrolig frusterende og slitsomt og jeg må helt ærlig si at hun alltid har vært så "snill" og rolig at jeg nesten ikke har visst hvordan jeg skal reagere på alt dette. Hun slår også seg selv i ansiktet og kaster seg gråtende/sutrende i fanget mitt eller rundt halsen min for å få trøst.

 

Eneste tipset jeg har er som hun litt lenger opp sier, overse det og når barnet er ferdig/klart prøv å få oppmerksomheten over på noe annet som er positivt. Og det er viktig at barnet får mye ros.

 

De går gjennom store omveltninger disse små når de er mellom 1 og 2 år. De begynner å skjønne at verden handler om flere enn bare seg selv og mor og far. De skjønner også at de ikke er "sjefen" lenger og at de nå er nødt til å tilpasse seg verden for verden tilpasses ikke lenger etter dem. Dette kan oppleves som både skremmende og frusterende på barnet og hvem andre å få utløp på enn den som de er mest trygg på. Det går i perioder og snart snur det igjen, helt sikkert!

[gravid me nr 8 :-)]

dette var et kjempe fint innlegg lykkelig@lykkeliten...

[~Endorfina~]

Akkurat som å høre meg selv det der.

 

Jeg merker tydelig forskjell på de dagene jeg har mye energi og godt humør - det smitter enormt på lillejenta! Mens de dagene jeg er sliten og ikke orker engasjere meg så voldsomt i henne, DA er hun sutrete og klengete og sur og kjip. Helt klar sammenheng!

 

Tror også hun rett og slett er sulten på kjærlighet, oppmerksomhet og kos, spesielt fordi hun har lange dager i barnehagen.

[Lillefy]

Ja dette kjenner jeg meg igjen i ja! Jeg er også en dårlig mor....det er heldigvis veldig lenge siden jeg har mistet besinnelsen (hun er tre nå og gutten på snart 2,-ja han trykker bare ikke på de samme knappene!)...men jeg husker ALLE gangene (stod på som verst en mnds tid) som om de står i blekk og jeg skal slite med minnet om dem til jeg dør. Det er utilgivelig at man som mor mister beherskelsen og roper til sitt lille, lille barn på den måten jeg gjorde. Men jeg HAR gjort det og det er helt sikkert mange av oss.

Men jeg elsker jenta mi og jeg er veldig glad for hver eneste situasjon (25 + om dagen fra hun var 9 mnd,-hun er en riktig tester!)hvor jeg klarer å telle til ti, smile og klemme henne, ta det med ro og si: jeg ser du er riktig sint nå og det er iorden. Mamma sitter her og passer på deg til du er ferdig.

Hvis hun hadde slengt med maten (eller andre ting), så hadde jeg nå satt den rolig vekk og sagt: jeg godtar ikke at du gjør dette, det betyr at du ikke er sulten, så da finner vi på noe annet.

Jeg har verdens kjærligste jente nå, og det går stort sett fint, men det har krevd en enorm instats fra min side! Og jeg kan ikke love at jeg aldri eksploderer igjen....jeg håper bare at hvis jeg gjør det så er det fordi det VIRKELIG er noe,-ikke fordi min tålmodighet slapp opp,-også håper jeg at hun er langt eldre og stor nok til å forstå så jeg ikke skremmer henne mer.....

[Anonym bruker]

Sånn føler jeg og det til tider !!

 

Syns jenten min er ekstremt vanskelig.

 

Noen sier tilogmed at hun blir sånn når mamma er til stede.

 

Det er sååååååååååååååååå slitsomt !!

 

Føler med deg !!

 

Jeg gleder meg alltid til å hente henne i barnehagen, men så begynner hun.. og då skjønner jeg ikke hvorfor jeg ønsket å hente henne.

 

UTROLIG TRIST !!!!!!!!!!!!!!

[Anonym bruker]

 

 

Jeg blir med i klubben !!

[♥ Snøblomst ♥]

Klokt innlegg!!!

[Muffinsmamma]

Hva mener du med dette alvefrøken?? Det er da ikke en straff å gå i barnehage!! Det er da mer straff å holde de hjemme!! Kanskje det nettopp er løsningen - at hun trenger å sosialisere seg med andre barn og i tillegg får mamman hennes avlastning? Skjønner ikke de som syns at det å gå hjemme med barn er det beste for barnet!!

[Muffinsmamma]

jeg ville tenkt motsatt på det... tenk så deilig at de trives i barnehagen!