irritert stefar

[Anonym bruker]

Selvfølgelig helt enig i dette!!

Men det er litt vanskelig å vite om man skal hive mannen rett ut, eller

bli og jobbe med forholdet.,

 

Man elsker og setter barnet sitt først.

Bare ikke så lett og hive enda en farsfigur ut.

Ikke bra for barnet det heller.

[Anonym bruker]

Til anonym over her (2 hakk over)

 

Det er en kjent regle at alle stemødre/fedre vet hva de går til (tar du mannen, tar du barna også)

Men jeg savner en slik"regel" for de andre partene også:

- Når far finner seg en ny, må han både være far til sine barn fult ut + kjæreste med sin nye (altså dobbel innsats sett iforhold til andre menn)

- Når du skiller deg som mor må du akseptere at far finner seg ny kjæreste, og du kan ikke gjøre annet enn å godta hvem det blir - du må samarbeide slev om følesene dine sier noe annet.

 

Feilen i at mange steforeldre sliter, ligger i en av disse to punktene. Enten at mor vil gjøre livet surt for stemor/far eller at far ønkser at stemor går inn å tar rollen som "mor" med mye ansvar med en gang. Da får man ikke den muligheten til å være kjærester som man kanksje trenger. En far må egentlig gjøre dobbel innsats i et forhold når han treffer den rette - set i forhold til en mann som ikke har barn fra før.

 

Uten å genralisere for mye, tror jeg at mange problemer kunne vært unngått hvis mor og far også så at de måtte yte litt ekstra når de finner nye partnere - og ikke bare de som kommer inn i familien. Ser på mange innlegg her (spesielt fra biomødre) at de har holdningen: du visste hva du gikk til.. Men vet dere selv hva dere går til, og vet far det?

 

Lise:)

[Anonym bruker]

Ja jeg er enig i at begge parter må jobbe for at det skal fungere.

Det sier seg jo selv, jeg er villig til og arbeide mye for at vår "familie"

skal fungere.

 

Jeg ber ikke stefar bidra mer enn jeg gjør selv for at han skal passe

inn.

 

Vi må alle stå på.!!

Skulle bare mangle. )

[Anonym bruker]

EN LITEN TANKEVEKKER

Min mann irriterer seg mye over sønnen vår nå. De har alltid hatt et litt anstrengt forhold til hverandre, selv da sønnen vår var liten Men nå når han er tenåring, og gjør ting vi ikke liker, så er det enda vanskeligere for mannen min å være en god far for ham. Vi elsker elsker jo gutten høyt, men jeg holder lettere ut prøvelsene en tenåringsgutt gir meg. Mannen min havner ofte i krangel med gutten, og klarer ikke alltid å holde munn når han burde. Han har ofte sagt ting som er på kanten til ham. Feks "er du helt idiot eller" og Skulle tro det var du som hadde en annen far, og ikke XXX" ( dattera mi som jeg har fra før).

 

Vi har i tillegg en sønn som ikke er tenåring enda, og han er fremdeles harmonisk og lydig. Mannen ,min har ingen problemer med denne sønnen ( Begge er våre felles sønner). I tillegg har jeg ei jente fra før som mannen min har et godt forhold til. Hun har et barn som han også ser på som sitt eget barnebarn. Mannen min har vært en god far for alle barna,men nå sliter han kraftig med den eldste fellesgutten som sagt.

 

Det jeg vil frem til med dette innlegget, er at hadde denne gutten vært stesønnen til min mann, så mener dere jeg burde kaste ut mannen min. Selv om han er en fantastisk far for de andre to, og en kjempeflott stebestefar for barnebarnet mitt. Men hva nå da???? Skal han kastes ut nå også, eller???? Klarer dere å se hvor jeg vil med dette innlegget?

[Anonym bruker]

Ser hva du mener ja... Kanskje det ikke har så mye med saken om det er stefar eller biofar. At alle kan ha problemer med et barn.

 

Men nå var mitt poeng egentlig at når man "velger" en ny far til barnet sitt.

Så er det jo flott om man velger en som er kjempe flink og

som verdsetter barnet og går inn i rollen som pappa.

 

Jeg kan jo ikke gå inn i et forhold hvis jeg ser allerede nå at stefar har problemer,og at det går ut over barnet mitt.

 

Din mann er jo biofaren så du sitter jo fast der med han,

for å si det slik.

Jeg kan jo kaste ut denne nye stefaren å finne en bedre.

[Anonym bruker]

Jeg har ingen problemer med å forstå hva tankevekkeranonym sier

 

Min bror har alltid hatt problemer med sitt forhold til vår far. De kranglet alltid, og de ropte mye stygt til hverandre begge to i disse kranglene. Husker min bror ofte sa til far da at han skulle ønske han ikke var faren hans. Disse kranglene gikk over, og alt ble glemt. Helt til neste uoverenstemmelse kom.

 

Etterhvert ble våre foreldre skilte (ikke på grunn av dette altså), og min mor giftet seg etterhvert på nytt. Da var broren min blitt 12 år. Han tok over kranglene med min bror. Og vet dere hva? Da ble plutselig vår far, verdens snilleste, verdens kuleste far osv i min brors øyne. Alle fightene var plutselig glemt. Men så derimot ble det vår stefar som fikk gjennomgå. Og i hver krangel brølte min bror ut at han bare kunne holde kjeften, for han var jo ikke faren hans.

 

Heldigvis hadde min mor vett nok til å forstå at i alle normale familier, er det krangler og uoverensstemmelser innimellom. Og det kan til tider bli turbulent mellom familiemedlemmene. Enten de er av blodsbånd eller ei.

 

Nå er min bror og jeg voksne, og vi har egne barn. Vi har et godt forhold til våre foreldre og steforeldre. Vår stefar og min bror er kjempe gode venner i dag. Heldigvis kastet ikke mamma ut mannen hun elsket så høyt pga at han til tider hadde problemer med hennes sønn. I verstefall kunne det endt med at hun satt alene og ensom den dag i dag. For dersom hun skulle ha erstattet sine menn med en ny, hver gang min bror ikke kom godt overens med de, så ville hun nok hatt mange forhold bak seg.

 

Tror de voksne må innse at det er de som bestemmer, og ikke barna. Ingen barn kan velge sine foreldre. Og denne makten bør de heller ikke få når det gjelder steforeldre. Selvfølgelig skal ikke steforeldrene få være stygge med barna. Da er det god grunn til å kaste de på dør. Det gjelder foreldrene også det. Dersom en far er stygg mot barnet sitt, bør jo moren kaste ham ut.

 

En "ny" anonym i denne diskusjonen

[Anonym bruker]

Ja jeg er jo også helt enig i at alle familier har problemer/krangler.

 

Men det er stoor forskjell på tenåringer og en 4-åring.!!!

 

Tenåringer har krangler med alle de.

Men en 4-åring kan ikke gå rundt å bli hakket på!!!

 

Da må man kaste ut mannen ja, for barnets beste,

jeg kaster ikke ut mannen fordi tenåringen min har et sinna-anfall.

[Anonym bruker]

Jeg er den anonyme som mener at min sønn går først!Ja, det er stor forskjell på om det er et barn på 4 eller en tenåring!

Og vi har også fått to barn til, som min mann er verdens beste far til!

Men han visste når vi ble sammen at jeg hadde en sønn fra før.Mannen er voksen, ikke barnet, så om det hadde skjært seg fullstendig mellom dem, så måtte han gå ( selvfølgelig hadde det stilt seg anderleders om det foreksempel hadde vert barnet som saboterte forholdet dem i mellom, og jeg hadde jo forsøkt mye, før min mann måtte ut...).

Alle familier har problemer, og dette ville jo være en "siste utvei".Men jeg hadde ikke latt min mann være "stygg" med min sønn, bare fordi han er verdens beste far til de to andre!!!

[Anonym bruker]

Så gå nå da. Ikke sitt på gjerdet og vent til gutten blir tenåring. For da vil det nok bli verre. La mannen din få sjansen til å starte på nytt, før han blir eldre. Så lenge du allerede nå er i tvil, så bør du ta valget å gå fra ham. Du skylder ham vel så pass.La ham finne en kvinne som elsker ham så høyt at hun vet det er de to for alltid. Uansett.

 

En ting til... mener du å si her at ditt barn fra før av er kun 4 år, og i tillegg har du to mindre barn med denne mannen. Er det tvillinger da kanskje?

 

 

[Anonym bruker]

Så du anonym over her..

 

la han finne en kvinne som vet at det er de to.. blabla..

tuller du eller?

 

tror du det er verst for mannen som må gå?

tror du ikke det er vondt for meg å miste den jeg vet jeg elsker??

fordi HAN ikke klarer å ta seg av meg og sønnen min!!?

 

 

[Anonym bruker]

Ja, ser poenget ditt!

 

Vi mennesker er forskjellige, og det er ikke en selvfølge at vi skal ha verdens beste tålmodighet med hverken egne, eller andres barn. dessuten oppfører barna seg pyton av og til, og kansje i lange perioder i livet.

Men vi er dømt til å elske, eller i hvert fall,-respektere de uansett!

Du skal ikke hive ut mannen din, men ta en alvorlig prat med han, man skal ikke i sinne buse ut med sånne ord til barn uansett, om det er aldri så mye "ens egne." Barna har vi bare til låns husk...

 

Jeg mener at alle vi voksne har ett lite ansvar for alle barn i vår omgivelse.Hvem vet,kansje nettopp VI er forbilder til det barnet.

Vi skal tiltale barna med respekt og virkelig vise at vi SER de.

 

Etter at jeg fikk vår Sønn legger jeg veldig godt merke til hvem som ser han, og prater noen ord med han også, når man treffes.

Jeg har kuttet ut ei veninne fordi hun aldri har enset han når vi har møtt henne.

 

Kansje vi kvinnfolk er blitt sånn at "Hvis det ikke passer så kan han bare dra"

Hvilke signaler gir det barna våre å ha den innstillingen, vi må da prøve å få det til å fungere, og prate om ting, først.

 

 

Så fint, forresten at han er så god med "din" datter og barnebarnet. Lykke til videre i livet!

Klem fra nordnorge, mamma til gutt 2,5 år.