irritert stefar

[Gjest]

samboeren min er verdens beste, men han blir irritert bare han ser barnet mitt.. hva skal jeg gjøre med det da? er han sjalu??

vil det gå over, eller må jeg gå fra han? elsker han jo, men velger jo barnet mitt sitt beste..

[~~DoraDora~~]

Trist når noen ikke liker ens egne barn...spesielt når det er snakk om mannen i ditt liv...

 

Men sånn er det bare...noen barn klarer man ikke å like. Og da er det jammen ikke lett om man må bo sammen med de i tillegg.

 

Jeg har feks en venninne som har to barn, og det ene barnet greier jeg bare ikke å like,mens det andre barnet hennes liker jeg kjempegodt. Ens egne barn liker en jo uansett, men når det gjelder andres barn så spiller kjemien inn også. Så det jeg prøver å si er at han kanskje bare ikke greier å like barnet ditt. At kjemien mellom dem skurrer... Trenger ikke å ha noe med sjalusi å gjøre i det hele tatt.

 

Råder deg til å snakke ut med ham... spør hva han ikke liker med barnet... så kan dere jobbe dere utfra svaret på det. Kanskje du rett og slett bare må leve med at han ikke liker barnet... Men du skal selvfølgelig kreve at han er snill mot barnet uansett da. Det er jo helt klart

[Anonym bruker]

Det høres ikke bra ut! Jeg er også biomor og jeg ville ikke tolerert dette. Enten så får han finne en måte å komme overens med barnet ditt på, eller så får du kaste ham ut.

 

Kjenner faktisk en alenemor som ble sammen med en fyr som ikke taklet barnet hennes. Da det kom nye barn, ble det gjort stor forskjell på dem. Og det var ikke tvil om at stefar ikke likte å være stefar. Det siste jeg hørte var at den stakkars guttungen som knapter konfirmert har måttet flytte hjemmefra.

 

Og dette godtar en mor?! Helt utrolig!

 

Håper for din skyld at dere ikke har fått barn sammen. Dette er virkelig en situasjon jeg ville sett an. Ikke alle menn egner seg som stefedre.

 

Det er barnet ditt som skal komme først. Glem ikke det!

 

PS! Da jeg ble kjent med min nye partner, lot jeg det gå et halvt års tid før jeg introduserte mann og barn. jeg lot det gå ytterligere et år før det ble snakk om samboerskap pg nye barn. Når det er barn involvert, så bør man være 110 % sikker på hva man gjør.

 

 

[Anonym bruker]

Blir nesten kvalm over meg selv, men når jeg først traff sambo, tålte jeg ikke jenta hans. Var det virkelig sånn at hu skulle henge på oss resten av livet? Jeg ble i dårlig humør og hadde en "meg eller henne"-holdning når hu var her. Helgene hun var hos sambo var helt bortkastet for meg, og jeg fant på alt mulig annet i den tiden hun var her.

 

MEN så satt sambo foten ned. Og jeg måtte skjerpe meg eller gå. Blant annet leste jeg boken om hvordan overleve med andres barn, som var en vekker. Jeg er selv skilsmissebarn og har en stefar, og fikk meg selv til å se på jenta som meg for 15 år siden. Og tenkte at dersom det var JEG som hadde et barn, og sambo var avvisende og sur mot mitt barn, ja da hadde jeg reagert akkurat som han.

 

Og etter noen mnd går ting av seg selv. Jenta gleder seg til jeg kommer hjem, vi lager mat sammen og ikke minst (det var viktig for meg): jeg og jenta gjorde ting sammen og skapte vår egne opplevelser sammen. Jeg var blitt en "morsfigur" og en likeverdig del av familien vår på 3. Som min stefar sier; "det er utrolig hva man holder ut så lenge man er glad i moren".

 

Hva du skal gjøre er jeg usikker på... Man må gi det litt tid, det kan ta flere år før en stefamilie er etablert. Men du må ta problemet med roten, ingen har godt av situasjonen slik den er nå

 

 

[Anonym bruker]

Nei, vet du hva.

 

Skal man skaffe seg en ny partner, så er det en forutsetning at vedkommende liker barna. Vedkommende skal jo fungere som far i hverdagen (dette gjelder spesielt oss biomødre) og hvordan skal man kunne være far for et barn man ikke liker.

 

Det kan ikke engang sammenlignes at man kanskje ikke liker barnet til en venninne. Man må ikke bo, oppdra og vise omsorg for en venninnes barn. Det må en stefar. Liker ikke mannen barnet, så har dama her et problem. Et stort problem. Har hun noen som helst morsfølelser, så kan hun ikke være sammen med denne fyren.

 

Det er ingen som bør eller må leve med en partner som ikke liker barna deres.

 

[Anonym bruker]

Good for you! :-D

 

Flott at det finnes menn med flere enn to hjerneceller.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg møtte mannen min da datteren hans var 4 år gammel. Vi to ble veldig knyttet til hverandre, og var det i mange år. Nå er hun tenåring og holdningen hennes er veldig endret. Den personligheten hun nå har kan jeg ikke fordra. Jeg sliter kraftig med å ta meg sammen for ikke å si noe til henne som jeg kan komme til å angre.

 

Når det gjelder egne barn, er det ikke sikkert at man hele tiden vil like de, men man elsker dem uansett( ubetinget kjærlighet). Men dette er ikke like lett når det gjelder andres barn.

 

Både jeg og min mann misliker jenta nå for tiden, men han elsker henne ubetinget. Derfor er det lettere for ham å holde ut med henne når hun er her. Mens jeg blir irritert bare av synet av henne. Så som du sikkert forstår, så har det ingenting med sjalusi å gjøre, for som sagt så likte jeg henne da hun var liten, søt og uskyldig, mens jeg nå ser på henne som et "Troll"

[DolphinGirl]

Jeg må innrømme at første dagen barnet kommer til oss etter å ha vært en uke hos moren, blir jeg irritert bare ved tanken på at han skal komme, og det er på grunn av oppførselen hans. Han oppfører seg så bortskjemt og er frekk i munnen i begynnelsen, og da klarer jeg ikke like han. Jeg er veldig glad i stesønnen min, men noen ganger liker jeg han IKKE. Jeg har lært meg å skjule irritasjonen, fordi det er ikke voksent av meg å la det gå utover ungen, så jeg svelger unna all irritasjon så godt jeg kan, og går heller i et annet rom en stund hvis jeg blir for irritabel. Jeg vet det er fryktelig barnslig av meg, men jeg kan ikke noe for det. Enig med Månestrålen i at noen unger liker man bare ikke, men jeg tviler på at det går an å leve et helt liv med noen som er irritert på ungen hele tiden. For meg varer det stort sett bare første dagen, til faren og jeg har forklart han at i vårt hus gjelder våre regler, og i morens hus gjelder morens regler. Han blir faktisk tryggere av regler og faste rammer, merker vi, og er stort sett en ordentlig god unge. Jeg har sagt det til samboeren min også at jeg er glad i stesønnen min, men jeg liker han ikke når han kommer fra mora. Han har faktisk forståelse for det, for han liker heller ikke hvordan moren "oppdrar" ungen. Jeg tror også du må snakke med han om det for å finne ut om det er noe dere kan jobbe med. Hvis jeg alltid gikk og var irritert på ungen, måtte jeg jo gå fra mannen min, for da ville jeg jo vært helt forferdelig for ungen, men siden det kun er ca. 2 dager i måneden, går det greit, selv om det garantert høres egoistisk og idiotisk ut.

[Gjest]

Takk for svar..problemet er jo at han ikke klarer være snill mot gutten min.

bare hakker på han,og er altfor streng. men det har begynt nå i det siste. de hadde det kjempe fint sammen før. og gutten min er ikke en av de barna man ikke liker. ALLE liker han, alle skryter av han.

Han er så mild og forsiktig og god,.

kjemien deres har jo fungert bra før.

Men nå har ikke sambo noe sympati for gutten min. det er så trist..

[DolphinGirl]

det høres jo merkelig ut. Hvis de har hatt det fint sammen før, må jo noe ha skjedd fordi det er blitt sånn. Da kan det jo hende at det er noe som fint går an å løse, hvis dere sammen finner ut av hva som plager samboeren din. :-)

[Anonym bruker]

Ta ham med på par-terapi. Det er rett og slett ikke verdt det. Du kan ende opp med å skyve gutten din fra deg til slutt.

 

Hvis ingenting virker, og denne atferden fortsetter, ville jeg gjort det slutt. Seriøst! Han er ikke verdt. Det er ingen som er verdt noe som helst i forhold til gutten din. Husk det!

[Anonym bruker]

Har kun ett ord å komme med: tenåringer! Dette går over og da vil dere nok få et bedre forhold.

[*-*]

Snakk med samboern din og spør hva som plager han, ville også prøve å oppsøke hjelp hvis dette fortsetter. Det er ikke så lett å leve med andres barn, og det trenger ikke være vrangvilje fra samboeren din som gjør at han ikke får det til.

 

Hvordan forhold har han til sønnen din da? Og hva slags rolle har han i familien i forhold til deg og sønnen? Har de noe tid alene? Lar du han få ta del i oppdragelse på lik linje som deg? Hva slags mandat har du gitt ham? Blir samboeren din respektert som viktig voksen omsorgsperson av andre rundt dere, far til barnet, venner og familie?

 

Jeg tror det er veldig vanskelig å leve fast med barn om man ikke får ha noe å si deres liv, som oppdrager, omsorgsperson og statusmessig. Man kan ikke kreve at en annen skal leve med et barn, gi det kjærlighet og oppmerksomhet og ta hensyn, hvis man aldri får lov til å oppdra barnet eller bli tatt hensyn til selv. Man må også få bekreftelse på den innsatsen man faktisk gjør - selv om du til tider ikke syns den er god nok.

 

Jeg merket uansett at jeg fikk mye bedre forhold til mine stebarn når jeg også fikk et utvidet mandat - jeg bor fast med dem, ergo må de være mine barn også. Mor og far må være klare over at de må dele foreldrerollen med flere. Jeg har mye større toleranse for mine stebarn når de bruker meg også, spør meg om hjelp, henvender seg til meg for trøst og viser at de trenger meg. Men for å oppnå det må vi jo bruke tid sammen - og så klart må jeg være god mot dem og signalisere at jeg liker dem, ikke gå rundt å være irritert, Men mener bare at dette går i ring, det er ikke så lett å være god steforelder hvis man ikke har noen konto å ta av.

 

Kan godt hende din samboer har en tydelig voksen-rolle hos dere og at du generøst deler foreldreansvar. Da må samboeren din ta et tak selv og jobbe med dette. Hvis sønnen din er liten og dere skal fortsette å bo sammen så må dere funke som en slags familie. Da må samboeren din bruke mer tid med sønnen din, få et forhold til ham, finne ut hvem han er, slik at de skaper et bånd som er sitt. Ellers tror jeg dere vil få det veldig slitsomt.

 

Det har vært mye snakk om her på forumet at man ikke trenger å være glad i eller like et stebarn, bare man behandler det rettferdig, og 'som sitt eget' hvis det er andre barn i huset. Det der tror jeg er lettere sagt enn gjort. En ting er hvis stebarnet bare er på besøk, men tror man blir gal av å bo fast med et barn med all jobben det innebærer hvis man ikke føler at man får noe igjen. Og det får man bare gjennom et eget forhold til barnet der barnet også git noe tilbake. Og det forholdet er det først og fremst de voksne som må jobbe med og ta ansvar for å skape, foreldre og steforeldre sammen.

[Gjest]

Nei gutten min er hele mitt liv.

Gjør alt for han. Blir det ikke bedre i DAG så må sambo flytte ut.

Er bare så trist fordi jeg valgte han fordi han var en perfekt stefar.

Men gutten min skal ikke lide. det er klart.

[Gjest]

Jeg har gitt han lov og plass til og være med på oppdragelsen.

gutten min har ikke en far fra før. Jeg tror at sambo er irritert på meg egentlig..men at det er lettere å la det gå utover en liten en..fordi de kan ikke ta igjen..

Har sagt klart ifra at dette må slutte i dag.

Men han forsto det ikke selv før i går når vi snakket om det.

Han liker jo ikke dette,han vil ikke føle det slik.

Forstår at det er vanskelig å være nr 2.

 

men han må være voksen nok til å klare å ta seg sammen.

ellers kan vi ikke fortsette!!

[Anonym bruker]

Spør hvorfor han er så sur rundt barnet ditt, men vær også forberedt på svaret. Du skriver at barnet ditt er et slikt barn som alle liker, men det er en særs subjektiv mening av deg. Jeg er også stemor til ei jente som alle liker, men når du får henne i store doser skal jeg love deg at det er nok å irritere seg over. Jeg kom til et punkt hvor jeg måtte ta et oppgjør med meg selv (og også samboer) Nå har jeg fortalt samboeren om ting som virkelig irriterer meg slik at han også kan slå ned på denne type oppførsel. De andre kamelene må jeg bare svelge, men jeg føler at vi har møttes litt på halvveien.

 

Derfor sier jeg: Spør, men vær forberedt på svaret. Spørr om noe irriterer han med barnet, oppdragelsen, innvolvering. Og ikke gi deg - det kan være skummelt og et stort nederlag å innrømme at man ikke takler ste-rollen. Hvis han virkelig er mannen i ditt liv, håper jeg dere finner ut av dette, og møter hverandre. Han har tydligvis vært en god stefar, så noe må jo ha skjedd.

 

Lykke til.

 

Lise:)

[Anonym bruker]

Ettersom stefar er fulltidspappa så er dette enda mer viktig. Du må stå på krava dine. Det finnes nok av ulykkelige stebarn som ikke blir behandlet på en god måte.

 

Jeg ville ikke hørt så mye på stemødrene i denne diskusjonen. De fleste av dem ser stebarna annehver helg, og det kan ikke sammenlignes med din situasjon. En stemor kan spille skuespill og late som hun liker barna til partneren. Det er ikke mulig skal man leve sammen med et barn hver eneste dag.

 

Jeg ville gitt ham en seriøs prøveperiode på minst et halvt år før jeg gjorde forholdet enda mer seriøst (ekteskap og barn). Duger han ikke må han faktisk ut.

 

Som en dame sa på Oprah i går: Man kan dumpe en mann til fordel for barna, men man kan aldri dumpe barna til fordel for en mann.

 

 

Nina

[Anonym bruker]

Det samme som Lise har jeg også opplevd. Vi løste det ogå på samme måten. Som hun påpeker, så kan noe et barn gjør være søtt og sjarmerende...men i små doser. Det gjelder egne barn også det.

[Gjest]

Ja helt enig med deg.. Likte svaret ditt

¨ Han får en prøveperiode nå.. Og jeg tror vi kommer til og jobbe oss gjennom dette, for det siste jeg vil er at gutten min skal miste enda en pappa.

Og sambo er en flott mann...

Gutten min kommer aldri til å bli ulykkelig så lenge jeg lever !!

Tusen takk for svar, er greit å høre hva andre syntes.

[*-*]

Ja, syns det var et litt merkelig svar at du ikke skulle høre på hva stemødre sier... Lise og anonym over her feks viser at det er absolutt er relevant. Mine stebarn er også kjempefine, men det er ting som jeg ikke syns er helt fantastisk men som min samboer lever godt med. Noen av de tingene må vi gjøre noe med for at jeg skal ha det bra også, andre ting må jeg overse. Uansett så tror jeg det er viktig å skjønne at det er vanskelig å være steforelder selv om det er verden 'herligste' barn. Noen må foreldre også kompromisse på, noen av steforeldres behov må taes hensyn til også for at alle skal være glade. Hos oss har vi feks innført mye striktere leggetider enn min samboer gjorde da han var alene. Det var nødvendig for at jeg skulle være glad. Kan hende det er noen grep dere kan gjøre så samboeren din får det bedre. Og det kan være godt for samboeren din å få forståelse for at det er naturlig å føle det irritasjon også og ikke bare føle skam over at han er kjip og smålig.

 

Men hvis han ikke er interessert i å forsøke å få det bedre er jeg enig i at det ikke skal gå utover sønnen din så klart. Men det virker jo snålt så lenge han i utgangspunktet var verdens beste stefar!

[Anonym bruker]

He he.

 

Det jeg mente var at stemødre kan spare seg for utsagn i gata "ikke alle liker stebarna sine" osv. Det er så utrolig mye mer viktig at en stefar (spesielt denne som har barnet fulltid) går godt overens med barna til biomor.

 

For jeg tror nemlig ikke det er mange mødre her inne som ville tolerert at mannen deres ikke likte barna deres. Det er derimot mange stemødre som synes det er greit at DE ikke nødvnedigvis må like barna til mannen. "for de ser dem ikke så ofte"... Hvor nå fornuften ligger i det ressonnementet.

 

Nina

[Lassi83]

Likte innlegget ditt lindsay!!

Mye av det du sier tenker jeg også.

Jeg syns det blir feil å si at en skal gå foran den andre.

Jeg mener at i en familie så skal alle være på lik linje.

Noen ganger må man ta hensyn til barnets ønsker, og andre ganger mor eller far. Dette må til for at en familie skal fungere.

Setter man en person foran absolutt hele tiden, vil det til slutt ikke fungere.

Poenget er at som steforelder så har man ikke lov til å ha denne meningen, for da er man ond.

Jeg vet bare at når jeg får barn, så kommer ikke jeg til å sette barnet over min partner eller omvendt.

Noen ganger må man gi, andre ganger må man ta.

Alle må trives i situasjonen.

Man svelger nok kameler som stemor, og da er det godt å bli tatt hensyn til noen ganger også.

Regler som var før stemor kom inn i bildet må kanskje snus litt på, for at situasjonen skal være overlevbar for alle parter.

Jeg har en partner som er veldig flink til dette, og han syns det selv er veldig hysteri rundt dette med at man skal sette barnet først, og da spesielt når det er steforeldre inni bildet.

Han mener at alle er på lik linje, og ingen kommer før den andre.

Andre vil sikkert føle annerledes på det, men det er ingen fasit på dette.

Mener jeg da.

 

[Anonym bruker]

Blir irritert over alle utsagna om at det er flest stefedre som må bo heltid med barna... Jeg har det mottsatt. Stemor som har omsorgen mest...

Etter min mening er det lettere å ha dem i hverdagen for så å kunne innarbeide gode, faste og trygge rutiner. Å ha stebarn som kommer innom en gang imellom på besøk, er pyton!!! De oppfører seg ufordragelig og vil helst ikke bidra med noe.

 

Så lenge stemor og far (stefar og mor) klarer å være enige i regler for hvordan stebarna skal bli best mulig skikket til voksenlivet går alt MYE bedre. Klarer ikke de voksne å være enige er det helt håpløst med tanke på å få "snille/flinke/gode" unger med selvtillit.

 

Nina

 

[Anonym bruker]

Hææ? irritert over alle utsagn om at det er flest stefordre som må bo på heltid. Hææ? Det er vel ikke noe å bli irritert over. Det viser jo all statistikk at det er hovedreglen i Norge. Det er jo bare en liten %-andel hvor far har hovedansvaret.

Dette vil jo speile seg på denne siden også det: Her vil det jo være mest stemødre som har barna enten 50% eller mindre.

[Anonym bruker]

Min mann fikk klar beskjed når vi ble sammen, at det viktigste for meg var at MIN SØNN skulle ha det bra!Min mann er voksen, det er ikke min sønn og taklet ikke min mann mitt barn, gikk han på hodet og ræ.. ut!

Enkelt og greit!

Selvfølgelig forventet jeg at sønnen min skulle oppføre seg skikkelig, men om mannen min var ufin mot min sønn på en eller annen måte, så fikk han reise!

Jeg har mine barn for resten av livet, mens menn kan byttes ut om nødvendig!!!

Men så har jo dette gått ganske bra, likevell!